Det som ikke skjedde: Alternativ historie tirsdag, des 29 2009

 

Quentin Tarantinos Inglourious Basterds behandler 2. verdenskrig fritt og freidig som dramatisk råmateriale. Alternativ historie er likevel en mer frodig størrelse innen skjønnlitteraturen enn i filmen.

Jasså, du visste ikke at Det tredje rike gikk under i en fransk kino? Og du visste heller ikke at en jødisk spesialstyrke spredte frykt hos okkupasjonsmakten med sine skalperende kommandoraid? Men slik utspilte 2. verdenskrig seg, iallfall i følge Quentin Tarantinos Inglourious Basterds.

Under årets Cannes-festival uttalte regissøren at han – i motsetning til mange av sine kollegaer – ikke har hemninger i forhold til historiske fakta. Tarantino gir mer enn gjerne etter for sine fantasier, og man må jo gi ham rett i at 2. verdenskrig setter fantasien i sving.

Filmskapere flest velger helst å gi inntrykk av at de behandler historiske fakta respektfullt. Bare tenkt på det populære salgsargumentet “Based on a true story”. Men som Ny Tid tidligere har skrevet om, er dét en påstand som bør tas med den berømte klypen salt. Historiske filmer har gjerne minst like mye med fiksjon å gjøre som med historie.

Ukjent territorium

Sett fra to separate ståsteder er faktisk Tarantinos valg – å fortelle en fritt fabulerende alternativ historie – å foretrekke. For det første tydeliggjør det kontrafaktiske grepet at vi her har å gjøre med en fantasi, et eventyr. Faren er større for at publikum tar til seg myter fra “seriøse” filmer enn fra lettbeinte filmer som ærlig og åpenlyst blander fakta og fiksjon. For det andre har en alternativ historie et større potensiale for overraskelser og forfriskende grep. Publikum kan i langt større grad fryde seg over å bli tatt med inn i et ukjent territorium. Det er ganske enkelt morsommere.

Det er derfor ikke til å undres over at alternativ historie er blitt en populær subsjanger innen science fiction. På filmfronten har vi tidligere i år fått en smakebit i Watchmen, lagt til et alternativt 1980-tall. Andre eksempler er filmatiseringen av Robert Harris roman Fedreland (1994), som utspiller seg på 1960-tallet i et Europa styrt av en aldrende Hitler og et skrantende nazistyre. I 2004 kom liksom-dokumentaren C.S.A: The Confederate States of America, som skildrer hvordan Nord-Amerika utviklet seg etter at sørstatene vant borgerkrigen. Mens den sørkoreanske 2009: Lost Memories (2002) utspiller seg i et samlet Korea som fremdeles er en del av det japanske imperiet. Ellers har filmbidragene til sjangeren vært dominert av historier om enkeltindivider som har/får muligheten til å utforske alternative versjoner av sine egne liv: The Butterfly Effect, Sliding Doors, Løp, Lola, løp! og Frequency, for å nevne noen.

Kvalifisert spekulasjon

Men det er i bøkenes verden den alternative historien virkelig har markert seg. Og ikke bare skjønnlitterært. De siste årene har begrepet kontrafaktisk historie vært fremmet og debattert innenfor en faghistorisk ramme. Den britiske historikeren Niall Ferguson reiste fanen for alvor med antologien Virtual History (1997), mens Robert Cowleys What If?-serie (1999-) har gitt rom til kvalifiserte spekulasjoner fra anerkjente historikere. I norsk sammenheng presenterte professor Øystein Sørensen både begrepet, debatten og flere alternative scenarier i Historien om det som ikke skjedde (2004).

Det eldste eksemplet på alternativ/kontrafaktisk historie er Titus Livius (59 f.Kr-17. e.Kr.) spekuleringer rundt hva som ville skjedd dersom Alexander den store ikke hadde dødd som 32-åring. Hva om han hadde ført troppene sine vestover, og møtt romerne mens de ennå var en småstat, spør Livius.

Den eldste skjønnlitterære behandlingen av alternative scenarier dukker opp i 1490, i Joanot Martorells episke romansefortelling Tirant lo Blanc. 37 år tidligere hadde tyrkerne erobret Konstantinopel, men i Martorells historie blir ikke bare byen reddet av den heroiske ridderen Tirant, tyrkerne blir dessuten kjeppjaget tilbake over den anatoliske høysletten.

Favoritt-temaet

I nyere tid er det særlig Philip K. Dicks The Man in the High Castle (1962) som må nevnes. I dette scenariet har Nazi-Tyskland og Japan både vunnet 2. verdenskrig og okkuperer hver sin del av USA.

Det skal innrømmes at de litterære bidragene til alternativ historie sjelden kommer fra forfattere som nevnes i Nobelpris-sammenheng, men flere anerkjente navn har prøvd seg i sjangeren. Vladimir Nabokov ga sitt bidrag med Ada eller Ardor: En familiekrønike (1969), som utspilles i et Amerika delvis under tsaren kontroll. Philip Roths The Plot Against America (2004) og Michael Chabons The Yiddish Policemen’s Union (2007) er nyere eksempler.

“Kongen av alternativ historie” er likevel den særdeles produktive Harry Turtledove, som i disse dager er ute med Hitler’s War. Turtledove har behandlet 2. verdenskrig flere ganger tidligere. Denne gangen er premisset at krigen bryter ut i 1938, som en følge av konflikten med Tsjekkoslovakia. Tidsrammen betyr også at verdenskrigen bryter ut mens den spanske borgerkrigen fremdeles pågår.

2. verdenskrig er i det hele tatt noe av en favoritt både når skjønnlitterære forfattere og faghistorikere skal spekulere. Årsakene er nok både at frontene er så klare, at nazistene egner seg så innmari godt som skurker, og at den faktiske krigshistorien er så velkjent. Det er langt flere som kan sin ABC om 2. verdenskrig enn om andre store konflikter. Og det betyr potensielt flere lesere enn om man skulle tatt utgangspunkt i Den spanske arvefølgekrigen.

Anti-deterministisk

At sjangeren er såpass fokusert på krig er heller ikke pussig. Det gir automatisk tilgang til konflikt og dramatikk, men vel så viktig er det at konsekvensene av en alternativ utvikling melder seg med en gang. Krig gir tilgang på skjebnetunge enkelthendelser. Mye av sjangerens appell er knyttet til kontrasten et plutselig brudd med den kjente historiske utviklingen representerer. Dette er også et spørsmål om relevans og troverdighet. Ideelt sett skal det være bare ett eller to elementer som endres eller fjernes. Dersom forfatteren må skrive om store deler av historien for å få premisset til å henge sammen, føles det som juks eller dårlig håndverk.

Men har alternativ historie en dimensjon utenfor det lekende og underholdende? I aller høyeste grad. Øystein Sørensen har – fra sitt faghistoriske ståsted – understreket at kontrafaktisk historieskriving er et viktig, teoretisk våpen mot historisk determinisme.

Alternativ historie – både som fiksjonssjanger og som teoretisk øvelse – har sin appell og misjon i at den inspirerer oss til å bli aktive, handlende individer. Vi er ikke bare viljeløse brikker i en forutbestemt prosess. Det vi gjør har betydning. Alternativer finnes. Og skapes. Dermed får også livet mening.

(Artikkelen sto på trykk i Ny Tid i forbindelse med premieren på “Inglourious Basterds” 21. august 2009)

Leave a Response »

 

“Harry og Charles”: Fiksjon, fakta og forvirring tirsdag, des 29 2009

Den evige debatten om/konflikten mellom drama og historiske fakta er brutt ut igjen. Denne gangen i Norge. Og brennpunktet er tv-serien “Harry og Charles”. Aftenposten skriver idag under tittelen “NRK forsvarer kongefiksjon” at forfatter Tor Bomann-Larsen er kritisk innstilt til omgangen med fakta i tv-serien:

- I TV-serien er det historiske ren staffasje. Det er ikke noe galt i seg selv å produsere en serie som er fiksjon. Men det blir lett villedende når NRK samtidig sender et bakgrunnsprogram om hvor historisk gjennomtenkt alt er ment å være. Det er ikke lett for seeren å orientere seg blant virkelige navn, og tidsriktige kostymer, men med diktede hendelser, sier Bomann-Larsen.

- Hovedproblemet er hvordan NRK presenterer selve stoffet. På den ene side uttaler manusforfatteren at det er 90 prosent fiksjon. Da er det problematisk når hallodamen introduserer «ein serie om kva som gjekk føre seg den gong prins Carl vart konge av Noreg.»

- Er det mange faktafeil i TV-serien?

- I mine øyne er hele serien fiksjon. Men det er hyggelig dersom serien kan bidra til økt historisk interesse, tilsvarende synd dersom dramatiseringen blir forvekslet med norgeshistorien, sier Bomann-Larsen.

Marit Moum Aune, som har regissert serien, svarer på kritikken fra Bomann-Larsen på denne måten:

- Det er tross alt underholdning, en populærvitenskapelig fremstilling av hva som skjedde. Men også av hva som kan skje blant vanlige mennesker.

(…)

- Spørsmålet er om levende mennesker er brukbar for fiksjon. Man kan bare svare ja eller nei på det. Er svaret ja, må man kunne jukse litt. Ellers ville historien blitt veldig kjedelig. Og det er slik vi har tenkt for å få frem viktige budskap.

Som historieinteressert stusser jeg over Aunes formulering om at “historien ville blitt veldig kjedelig”, men som filminteressert har jeg forståelse for at regissøren må ta hensyn til formatet og den dramaturgiske fremdriften (og oversikteligheten).

Det er dermed ikke sagt at fiksjonalisert historie er uproblematisk. Trofaste lesere av denne bloggen har tidligere fått med seg at “Hollywood preger historieforståelsen”. Dette gjelder selvsagt også når NRK lager historiske dramaserier som “Harry og Charles”. Motforestillingene er verken unike eller urettmessige.

La meg repetere ett av hovedmomentene/hoveddilemmaene i denne debatten:

Til syvende og sist må man stille spørsmål om hva slags funksjon en film om historiske skikkelser skal ha? Skal den etterstrebe korrekte detaljer i størst mulig grad, eller er det sentrale å trekke ut en essens/mening av faktaene?

Den første strategien sliter med at alle detaljer og nyanser uansett ikke får plass innenfor rammene av 2 timers spilletid. Og det er en fare for at de detaljene som faktisk blir tatt med kan skape et fortegnet bilde av det som skjedde. Den andre strategien står i fare for å henfalle til ren mytologisering.

Det er her debatten har stått og vil stå. Og den vil neppe ta slutt. Problemstillingen blir ikke enklere av at én løsning ikke passer alle prosjekter.

Det finnes imidlertid en tredje vei. Man kan helhjertet omfavne den historiske fantasien, uten å legge det aller minste skjul på det. Tvert imot bør fantasien og diktingen tydeliggjøres, som en verfremdungseffekt. Med andre ord gjøre som Quentin Tarantino gjorde  med 2. verdenskrig i “Inglourious Basterds”. Jeg skrev følgende i Ny Tid da filmen hadde premiere:

Sett fra to separate ståsteder er faktisk Tarantinos valg – å fortelle en fritt fabulerende alternativ historie – å foretrekke. For det første tydeliggjør det kontrafaktiske grepet at vi her har å gjøre med en fantasi, et eventyr. Faren er større for at publikum tar til seg myter fra “seriøse” filmer enn fra lettbeinte filmer som ærlig og åpenlyst blander fakta og fiksjon. For det andre har en alternativ historie et større potensiale for overraskelser og forfriskende grep. Publikum kan i langt større grad fryde seg over å bli tatt med inn i et ukjent territorium. Det er ganske enkelt morsommere.

Kunne man ha sett for seg en NRK-produsert serie om Maud og Haakon tuftet på denne strategien? Jeg har mine tvil. Jeg tviler også på om det hadde gjort Bomann-Larsen mildere stemt. Og – ironisk nok – mistenker jeg at regissør Aune og manusforfatterne ville avvist en slik idé med begrunnelsen om at det hadde blitt for useriøst og ukorrekt.

Aune plukker imidlertid et aldri så lite poeng i akkurat dette ordskiftet når hun påpeker følgende:

Vi har prøvd å belyse hva som kunne være bakom fasaden, sier regissøren, og understreker at de aldri falt for den fristelsen Tor Bomann-Larsen har gjort; å antyde at kong Olav ikke er Haakons sønn.

OPPDATERING 30/12:

Aftenposten kjører videre på saken idag. Bomann-Larsen har flere kommentarer, og han får følge av Ketil Bjørnstad i kritikken mot serien:

Bjørnstad henviser til at manusforfatter Jonas Cornell har sagt at serien er “90% fiksjon”, og mener NRK er i ferd med å ødelegge en viktig genre når kanalen dikter såpass fritt rundt historiske hendelser:

– Vi lever i et intimitetstyranni. Hvis vi på toppen skal få total frihet for historieforfalskning, opphever forfatteren seg til en slags gud. Det bør egentlig være motsatt. Forfatteren skal liste seg inn til noe som til syvende og sist handler om respekt for menneskene.

Bomann-Larsen gjentar at han først og fremst kritiserer måten NRK har lansert serien på – som historisk korrekt. Han blir mer imidlertid mer spesifik i dette avsnittet:

– Det er betenkelig at NRK kaller det fiksjon, når man utgir Tulle Carstensens brev til prins Carl for å være kjærlighetsbrev. Det eneste sted det er snakk om forelskelse i disse brevene, er når prins Carl forteller Tulle om sitt forhold til Maud.

Det finnes altså ikke historisk belegg for historien i «Harry & Charles» om at den senere kong Haakon skulle hatt et kjærlighetsforhold til sin gode venn og senere hoffdame Tulle Carstensen. I NRK-serien blir kjærlighetshistorien brukt som et motiv i dragkampen om tronen.

I samme avis har Mala Wang-Naveen en kort på-den-ene-siden-og-på-den-andre-siden- kommentar om debatten, hvor hun først minner om at:

… de døde snakker ikke tilbake. De står uten mulighet til å korrigere bildet.

Før hun skriver:

Kulturen kommer til å leke seg med historien i fremtiden også. For brukerne består derfor kulturkonsumet i å være kritiske, mens anmelderne blir den korrigerende og informerende instans. Alternativet til en fri kunstnerisk lek innenfor denne genren, er regler og sensur. I så henseende kan det være greit å huske at kunsten tross alt er subjektiv, og vi har derfor ingen krav på realistiske tolkninger av sannheten.

Hun avrunder med å vise til reaksjoner på Richard Attenboroughs film “Gandhi”. Jeg har selv et par kritiske bemerkninger å komme med når det gjelder den filmen, men det får bli en annen gang.

PS! NRK har et intervju med manusforfatter Cornell liggende ute på sine nettsider.

One Response »

 

Cocolitzli the Killer mandag, des 28 2009

Det er så kjekt å komme over utfyllende kunnskap på et område man trodde man hadde rimelig oversikt over. Dette er således en tilleggspost til Hvordan klarte europeerne å kolonisere Amerika? Ikke at tilleggsinformasjonen endrer hovedkonklusjonene, men den bidrar med et nytt perspektiv på epidemiene.

Hovedkonklusjonen – eller svaret på spørsmålet over – er at europeernes kolonisering av Amerika lyktes fordi den amerikanske urbefolkningen kollapset demografisk. De hadde ikke immunitet mot de nye sykdommene europeerne brakte med seg.

Eller for å sitere meg selv fra en annen tidligere post:

Som blant annet Jared Diamond har forklart i Guns, Germs and Steel, manglet indianerne motstandskraft mot en hel rekke virus- og bakteriesykdommer på grunn av helt spesielle epidemiologiske forutsetninger. Suksessive epidemier av kopper, meslinger, difteri, pest, gulfeber og malaria gjorde et sjokkerende innhugg i urbefolkningen. Antropologen Henry F. Dobyn har beregnet at 95% av befolkningen i Amerika døde i løpet av de første 130 årene etter at Cortez gikk i land. Kort sagt; det var den i særklasse verste massedøden i dokumentert historie.

Og den har vedvart helt opp til vår egen tid. Selv i det 20. århundre har infeksjonssykdommer desimert isolerte stammer. Mellom 30-50% av populasjonen har dødd i løpet av de 5 første årene etter “first contact”, dersom ingen medisinsk assistanse har blitt gitt. Noen ganger har andelen vært enda høyere. Eksempelvis ble suruiene redusert fra 800 individer i 1980 til bare 200 i 1986, hovedsakelig på grunn av tuberkulose. Og disse dødsratene fant sted i en tid da noen av de mest fatale sykdommene, som pest, ikke forekom.

Under slike forhold – med en nesten komplett demografisk kollaps – ble det ikke vanskelig for conquistadorene og deres etterfølgere å ta fullstendig over.

Men nå kan det vise seg at den kanskje mest dødelige sykdommen i bølgen av epidemier som herjet Amerika (eller iallfall Mexico) på 1500-tallet ikke kom fra Den gamle verden, men var en mutert variant av et virus som hører hjemme i Amerika.

To bølger med en ebola-liknende pest hjemsøkte aztekernes detroniserte imperium. Først i 1545, deretter i 1576. Aztekerne kalte denne fryktelige sykdommen for cocolitzli. Den kan ha tatt livet av opptil 17 millioner indianere.

I februar 2006 skrev Bruce Stuth en grundig artikkel om dette temaet i Discover Magazine: Megadeath in Mexico - som presenterer funnene til den meksikanske epidemiologisten Rodolfo Acuña-Soto:

Acuña-Soto improbably decided to reopen the investigation. Some key pieces of information—details that had been sitting, ignored, in the archives—just didn’t add up. His studies of ancient documents revealed that the Aztecs were familiar with smallpox, perhaps even before Cortés arrived. They called it zahuatl. Spanish colonists wrote at the time that outbreaks of zahuatl occurred in 1520 and 1531 and, typical of smallpox, lasted about a year. As many as 8 million people died from those outbreaks. But the epidemic that appeared in 1545, followed by another in 1576, seemed to be another disease altogether. The Aztecs called those outbreaks by a separate name, cocolitzli. “For them, cocolitzli was something completely different and far more virulent,” Acuña-Soto says. “Cocolitzli brought incomparable devastation that passed readily from one region to the next and killed quickly.”

After 12 years of research, Acuña-Soto has come to agree with the Aztecs: The cocolitzli plagues of the mid-16th century probably had nothing to do with smallpox. In fact, they probably had little to do with the Spanish invasion.

(…)

Medical historians insisted that the cause of all this affliction could only have been a European disease. But Acuña-Soto says, “The more I read of the cocolitzli, the more I realized that the descriptions of the disease and its spread did not fit any recognizable epidemiological paradigms.” 

It made no sense, of course, that the Aztecs had invented a new name for smallpox. And Acuña-Soto noticed that previous researchers had to pick and choose among the disease reports to make them fit a diagnosis of smallpox or typhus. He also could not understand why Old World diseases would cause massive deaths 20 years and then 55 years after the arrival of the Spanish. “By this time,” Acuña-Soto says, “those who survived the earlier epidemics would have had immunities or would have passed them on.”

Acuna-Soto trengte førstehåndsbeskrivelser av cocolitzli, og fant det: I de bortglemte notatene til Francisco Hernandez. Hernandez var livlegen til Filip 2. av Spania, og ble utnevnt til Proto-Médico de su magestad de todas las Indias, noe som brakte ham til Den nye verden.  

“Philip sent him to Mexico to see what he could learn of native medicines,” says Acuña-Soto. “Hernandez learned five Indian languages and wrote 50 volumes based on his own observations and interviews with hundreds of Indians. He performed autopsies on many of the victims of the 1576 epidemic. But the books arrived back in Spain just after Philip II’s death. Philip III considered the project too expensive to publish, and the manuscript disappeared for 400 years. Around 1950 it resurfaced in the Hacienda Library in Madrid.”

Og hvordan beskrev så Hernandez cocolitzli? Det korte svaret er; som en av de verst tenkelige sykdommene:

The fevers were contagious, burning, and continuous, all of them pestilential, in most part lethal. The tongue was dry and black. Enormous thirst. Urine of the colors of sea-green, vegetal green, and black, sometimes passing from the greenish color to the pale. Pulse was frequent, fast, small, and weak—sometimes even null. The eyes and the whole body were yellow. This stage was followed by delirium and seizures. Then, hard and painful nodules appeared behind one or both ears along with heartache, chest pain, abdominal pain, tremor, great anxiety, and dysentery. The blood that flowed when cutting a vein had a green color or was very pale, dry, and without serosity. . . . Blood flowed from the ears and in many cases blood truly gushed from the nose. . . . This epidemic attacked mainly young people and seldom the elder ones.

“This was certainly not smallpox,” Acuña-Soto says. “If they described something real, then it appeared to be a hemorrhagic fever.”

Hemorrhagic fevers are viral diseases with names that evoke justifiable dread—Ebola, Marburg, Lassa. They strike with sudden intensity, rarely respond to treatment, kill at high rates, then vanish as mysteriously as they came. They are called hemorrhagic because victims bleed, hemorrhaging in their capillaries, beneath the skin, often from the mouth, nose, and ears. The bleeding doesn’t kill, but the breakdown of the nervous system does. At first there is fever, fatigue, and dizziness, but within a few days the person falls into delirium and finally a coma.

Flere momenter og detaljer finner du selvsagt i artikkelen i Discover Magazine.

TILLEGGSINFO 30/12:

Cocolitzli-epidemiene krevde også spanske offer. Dette var – såvidt vi vet – utelukkende prester. Prestene bodde sammen med indianerne, noe som førte dem i nærkontakt med gnagerne som var bærere viruset. Gnagerne holdt til på jordbruksarealet. Trangboddheten i boligkvarterene som var tilknyttet de nye, større farmene spanjolene hadde etabert, førte også til at smitten fra individ til individ gikk raskere.

Leave a Response »

 

Fæle saker som unger liker fredag, des 18 2009

Er eventyr egentlig noe for barn? Man kan tidvis lure, men joda: De både vil ha dem og har nok godt av dem.

En ny komplett utgave av Charles Perraults eventyrsamling (utgitt første gang i 1697) er kommet på engelsk – med klassiske illustrasjoner av Gustave Doré. Forfatteren Jamie James omtaler utgivelsen, og folkeeventyrene, i LA Times:

Most fairy tales have a happy ending, but it usually comes only after one or more characters have died a horrible death or spent a long time in durance vile. People who haven’t read them since they were children themselves will scarcely believe that such shocking, gruesome stories are permitted in the hands of the young: Fathers who want to marry their daughters, ogres that dine on little children and a serial killer who murders his brides and locks up their corpses in a secret chamber are standard fare.

And that’s exactly why the appeal of fairy tales has never diminished. Children are thrill addicts who relish imaginary gore — and have no interest in theories about why they do so. Only a child can hear the story of “Little Red Riding-Hood” and see it as a straightforward, “what happens next” narrative. We didn’t need Freud to tell us that there were powerful sexual currents in a story about a little girl who ends up in bed with a cross-dressing wolf, who amazes her with the prodigious size of various parts of his anatomy.

James applauderer eventyrenes funksjon som psykodramaer barn kan bruke til å leve ut og bearbeide sin egen frykt og uro, men nevner også én viktig forskjell mellom dagens vestlige verden og 1600-tallets:

…in Perrault’s day, European children had direct experience with the horrors portrayed in fairy tales. In the reign of Louis XIV, France was ravaged by famines; thus the story “Hop o’ My Thumb,” in which the parents abandon their little sons to die in the forest because there isn’t enough food for all, wasn’t a bizarre, monstrous fantasy but a plausible reality.

9 Responses »

 

Når sport er mer enn bare sport lørdag, des 5 2009

Pave Johannes Paul II ble en gang spurt om han syntes fotball var viktig. -Av alle uviktige ting er fotball det viktigste, svarte en halvt spøkefull pave.

Og han hadde jo rett, vil alle fotballfans mene.

Skillene mellom sport og resten av tilværelsen er nemlig ikke så ugjennomtrengelige som man skulle tro. Sport påvirker – og blir påvirket av - hendelser og tendenser utenfor arenaen. Sport er en del av samfunnslivet, og dermed også politikken.

Skjønt, enkelte sportslige øyeblikk er viktigere enn andre i denne sammenhengen.

Stephen M. Walt i Foreign Policy  har laget en egen liste med dette perspektivet som utgangspunkt:

…as summer winds down and the fall term looms, I found myself wondering about various episodes where sporting events actually had an effect on world politics, or told us something about how the world was changing. Here’s my list of ten key moments, in no particular order.

En interessant liste, og for en gangs skyld er også kommentartråden full av konstruktive og utfyllende bidrag.

Les mer (og kommenter?) her: “A Sporting Proposition”

Leave a Response »

 

Årgangsmusikk: Lalla Carlsen tar seg “en schnufs kokain” mandag, nov 30 2009

I gamledager sang man bare om harmløse ting, eller hva? Slett ikke. Og norske artister var med på notene.

Selveste Lalla Carlsen spilte inn låta “Kokain” med fynd og klem, akkompagnert av Carsten Carlsens orkester, så tidlig som i 1930.

Bjørn Hovde skrev om dette snurrige norske bidraget til den rusfikserte delen av populærkulturen på Groove.no i 2003: 

Den legendariske Finn Bø signerte en gang på tidlig 30-tall visen “Kokain” som ble framført for fulle hus på Chat Noir av selveste Lalla Carlsen. Det er fristende å lese Bøs tekst som en kommentar og lett satire over forannevnte borgerlig-bohemske flørt med tyngre rusmidler på 20-30 tallet. Rykter sirkulerer fortsatt blant nestorer i det skandinaviske showbiz-miljøet på denne tida om “wild parties” og inntak av sentralstimulerende midler. Undertegnede er selv blitt forelagt rykter av folk “in the know” om at selveste Ernst Rolf skal ha vært sprøytenarkoman (vaskeriet som håndterte skjortene hans skal ha konstatert blodspor på ermene). Bøs sang og Lallas framførelse bagatelliserer imidlertid de mer dystre sider av kokainets virkninger (huet koker over, nesen detter av etc).

(…)

Legg merke til ortografiske krumspring som “schnufs” og “schmug”. Dette er typisk fyllikslang og meningen er vel at vi skal oppfatte det slik at fortelleren i visa har vært på en snurr fra før kokainet kommer på bordet. Skikkelig blandingsmisbruk, altså.

Og her – til glede for nye generasjoner – er teksten til “Kokain”:

Jeg er så glad jeg synes at hele verden er min,
traderade rullan dei
For jeg har nettop tatt mig en en liten schnufs kokain,
traderade rullan dei
Jeg var på café med han Lammers
og fikk mig et pulver i schmug av en fyr,
jeg tok det med hjem på mitt kammers,
da blev jeg så deilig og yr

Alltingen seilet saktelig til min salige fryd
traderade rullan dei
Bløtt gjennem eterbøljene stevnet senga mot syd
traderade rullan dei
Jeg svevet så fri og så ledig
farvel Stortingsgata og “Sagene Ring”.
Jeg drømte jeg var i Venedig
og svømte på gaten deromkring

I de azurblå bølger lot jeg mitt legeme gli,
traderade rullan dei
Det var’ke snakk om her å bli tatt for løssvømmeri
traderade rullan dei
Nei, Welhaven kom som et “fata morgana” imot mig med roser i favn
“Velkommen, velkommen til gata,
du dronning fra islandets havn”

Over lagunen svevet hr. Wilhelm Olsen på hjul,
traderade rullan dei
drysset “chateubriander” og små sosisser og fugl,
traderade rullan dei
Til dansens palats blev jeg båret
vedgullporten der stod hr. Pålsen så trinn,
han bar hyacinter i håret
og enslige damer slapp inn

Han Casanova slo’an på mig og sa: “Hei på dig”,
traderade rullan dei
Jeg synes det var hr. Sveen som sa:
“Bli med hjem til mig”.
traderade rullan dei
Jeg var i den gullpurpurkjolen,
ifra Katharina av Medicis slekt
og den atte rodde gondolen
var sjelveste Hannibal Feght

Elskovens rus og edderduns dyne, egen lakei
traderade rullan dei
Gyllen tokayer rissla som bayer ner gjennom mig,
traderade rullan dei
I brudegave till’a Tilla trilla inn en villa,
ifra Casanova som sov som et svin,
om natten hadde’n hatt en bitte bitten liten dilla,
det var kokain, kokain

5 Responses »

 

Triumf! lørdag, nov 7 2009

Dette er i sannhet en historisk aften!

“Wiig sendte FFK ned!”

Leave a Response »

 

Årgangsmusikk: Zippeti-zipp-zapp… Zappa! lørdag, okt 31 2009

Fra Saturday Night Live i 1976: “I’m the Slime”

I may be vile and pernicious
But you can’t look away
I make you think Im delicious
With the stuff that I say
I am the best you can get
Have you guessed me yet?
I am the slime oozin out
From your tv set

 

Live i München 1978: “Baby Snakes”

Baby snakes
Late at night is when they come out
Baby snakes
Sure you know what Im talkin about
Pink n wet
They make the best kinda pet
Baby
Baby
Snakes

 

Liveopptak fra en konsert i Frankrike (med franske undertekster): “Disco Boy”

Disco boy! run to toilet and comb your hair.
Disco boy! pucker your lip, and check your shoulders,
Cause some dandruff might be hiding there.

 

“Let’s Make the Water Turn Black”

Now believe me when I tell you that my song is really true
I want everyone to listen and believe
It’s about some little people from a long time ago
And all the things the neighbors didn’t know

 

“Catholic Girls” og “Crew Slut”.

With a tongue like a cow
She could make you go wow!

+

Hey Hey Hey all you girls in these
Industrial towns
I know you’re prob’ly gettin’ tired
Of all the local clowns
They never give you no respect
They never treat you nice
So perhaps you oughta try
A little friendly advice

And be a CREW SLUT
Hey, you ‘ll love it
Be a CREW SLUT
It’s a way of life
Be a CREW SLUT
See the world
Don’t make a fuss, just get on the bus

Og nå vil du kanskje lese litt om mannen mens du lytter? I såfall klikk her: “Den streite freaken: Frank Zappa”

BONUSSPOR: Zappa og Captain Beefheart i liflig samspill anno 1969: “Willie the Pimp”:

I’m a little pimp with my hair gassed back
Pair a khaki pants with my shoe shined black

Got a little lady . . . walk the street
Tellin’ all the boys that she cain’t be beat

Twenny dollah bill (I can set you straight)
Meet me onna corner boy ‘n don’t be late

2 Responses »

 

Knollen som forandret verden mandag, okt 19 2009

For de av oss som har vært opptatt av hvilke konsekvenser naturressursene i Den nye verden fikk for utviklingen i Den gamle verden, er opplysningene nedenfor kjent fra før. Men det er interessant med statistikken som presenteres. Den har jeg ikke sett før.

Hva snakker vi om her? Gull, sølv? Niks, den i særklasse viktigste amerikanske ressursen er en ydmyk og hverdagslig knoll, som tilfeldigvis også er svært næringsrik, lar seg dyrke i marginale jordbruksområder, kan langtidslagres og som i motsetning til korn ikke er så utsatt for ildspåsettelse under krig. Resultat; den fattigere delen av befolkningen øker radikalt sjansene for å overleve i dårlige tider, og får økt næringsinntaket i normale tider. Og konsekvensen av dette igjen er befolkningsvekst og urbanisering, som igjen skaper ringvirkninger…

Det er Foreign Policy som i spalten In Box melder om en historisk knollstudie gjort av to økonomer:

Does the modern world owe its very existence to the humble spud? A recent study by a pair of economists suggests that the introduction of the American potato to Europe and later Asia and Africa might have been one of the most significant events in the history of human development.

(…)

Qian, along with Harvard University’s Nathan Nunn, decided to see how universal the connection was. Looking at population trends from 1700, when the potato was introduced to the Old World, to 1900, they estimated that 12 percent of the population growth and 47 percent of the urbanization during this period was directly potato-related. Moreover, regions that are more suitable for potato cultivation — Europe and India — tended to urbanize and develop much faster than places that aren’t, such as sub-Saharan Africa.

Mer om denne studien finner du HER. Artikkelen har et par interessante illustrasjoner som jeg tar med.

Først en graf som viser befolkningsutviklingen (generelt og i bysentra):

Dernest et verdenskart hvor områdene som passer for potetdyrking er markert:

Leave a Response »

 

Vi er etterkommere av innvandrede bønder fredag, okt 16 2009

Fra dagens Forskning.no:

Skandinavere er etterkommere av bønder som kom hit for noen få tusen år siden. Vi stammer altså ikke fra jegere og samlere som først bosatte seg i traktene etter forrige istid.

(…)

Det skjedde for cirka 6 000 år siden. Og vi er etterkommere av disse første bøndene.

Det har en forskergruppe funnet ut, ved å analyse DNA fra steinaldermenneskene og sammenligne arvematerialet med DNA fra moderne skandinaver. Forskningen er offentliggjort i tidsskriftet Current Biology.

(…)

I mer enn tusen år levde de skandinaviske jegerne og samlere side om side med bøndene fra sørlige strøk. Men for cirka 4 000 år siden forsvant jeger-samler-folket fra Skandinavia.

Det samme skjedde ikke i de baltiske landene. Her viser DNA-analyser at den tidlige befolkningen i høyere grad lærte seg landbruk og blandet seg med de innvandrerne som kom med kunnskap om dyrkingen av jorden.

Leave a Response »