OBS! Det er 18-års grense på denne bloggposten. Dersom du er yngre må du øyeblikkelig trykke på Tilbake-knappen eller lukke vinduet.
I Modi (“måtene”), eller “De 16 gledene”, er tittelen på en erotisk bok fra den italienske renessansen. Verket er tapt, men via flere generasjoner med kopier kjenner vi innholdet.
Det dreier seg om eksplisitte skildringer av seksuell omgang - nærmere bestemt 16 ulike samleieposisjoner. (Kreativitet og variasjon på denne fronten ble ikke introdusert på 1900-talet.) Og det er gjennomgående helter og heltinner fra gresk-romersk mytologi eller historie som spiller “rollene”. For eksempel får vi se størrelser som Akilles, Herkules, Jupiter og Kleopatra i aksjon.
Originalutgaven ble publisert i 1524, med illustrasjoner av Marcantonio Raimondi. Han hadde basert sine 16 motiver på en serie malerier Giulio Romano hadde utført på oppdrag fra Federico II Gonzaga, hertugen av Mantua.
I motsetning til Romano ble Raimondi arrestert. Årsaken var at utgivelsen hans var ment for offentligheten, mens Romanos verker var definert som privat utsmykningen av palasset til Federico II.
Poeten Pietro Aretino fikk se Romanos arbeider, og lot seg inspirere til å skrive 16 svært freske sonetter – én til hvert motiv. Han sørget også for å få Raimondi fri, og allerede i 1527 var det duket for 2. opplag av I Modi – denne gangen med Aretinos sonetter som tekstelig motspill til Raimondis illustrasjoner.
Men verket var fremdeles regnet som usømmelig. De kirkelige myndighetene forsøkte å konfiskere så mange eksemplarer de kunne, men Raimondi unnslapp ny arrestasjon ved denne anledningen. Tiltakene var likevel effektive. Bortsett fra noen fragmenter som befinner seg i British Museums eie, er Raimondis illustrasjoner gått tapt for ettertiden.
Men ett eller flere eksemplarer må likevel ha unnslippet sensuren, for kopier/nye tolkninger av de originale motivene dukket opp noe senere – og tar i bruk de samme komposisjonene og stilistiske trekkene vi vet originalen hadde. Blant annet ble I Modi trykt som tresnitt i Venezia i 1550.
Mest berømte er likevel den versjonen som tilskrives den italienske kunstneren Agostino Carracci (1557-1602), og som du kan se 4 illustrasjoner fra litt lenger ned på denne posten. Carraccis utgave er udødeliggjort takket være en fransk utgivelse fra 1798; “L`Aretin d`Augustin Carrache ou Receuil de Postures Erotiques, d`apres les Gravures a l`eau-forte par cet Artiste celebre”.
Agostinos bror, Annibale, lot seg for øvrig også inspirere av tematikken, da han utsmykket Palazzo Farnese i Roma med motivserien kalt “Gudenes kjærlighet”. Her var bildene ment å illustrere Ovids “Metamorfoser”, men selv om de skildrer nakenhet er de ikke seksuelt eksplisitte.
Wikipedia har mer om I Modi. Og ikke minst; du finner resten av illustrasjonene der.
Og her kommer som lovet noen eksempler på Agostino Carraccis versjon av årgangssnusket:
Neste par ut er Angelica og Medor. De skiller seg ut fra resten av parene i serien ved at de ikke er gresk-romerske, men er figurer i operaen Roland (1685) – som igjen bygger på det episke diktet Orlando furioso (1517-32). (Jeg er ikke sikker på om det er den franske 1798-utgaven som først identifiserer dette paret som Angelica og Medo, men siden operaen ble skrevet etter Carraccis død kan det vel neppe ha vært kunstneren selv. Og hvem han mente det skulle forestille aner jeg ikke. Om det finnes velinformerte folk der ute som kan noe om dette, så legg igjen en kommentar!)
Deretter er turen kommet til muskelbunten Herkules/Herakles og hans tredje kone, Deianeira. Navnet hennes betyr for øvrig “hun som får heltene” (i flertall, ja), noe som illustreres til fulle og høyst bokstavelig her:
Til slutt – iallfall her på bloggen – har vi Jupiter og Juno. Dette er forresten incest. Juno var søsteren til Jupiter, men også kona hans. Jeg antar at slikt ikke er så problematisk om du er en romersk gud.
PS! Denne posten kom til som en konsekvens av at bloggstatistikken min viser at det er John Holmes-posten som jevnt over er mest populær. Folk er virkelig bare interessert i sex og vold. Nå har dere fått litt mer av det første! Volden vender vi jo stadig tilbake til.
Forsøk å google tittelen på denne posten – uten spørsmålstegn – (eventuelt den engelske varianten “Graveyard of Empires”) og det simpelthen bøtter inn med treff. Frasen om at Afghanistan er landet hvor imperier går til grunne er hyppig brukt. Ingen tvil om det.
De som bruker begrepet pleier å vise til Sovjetunionens invasjon i 1979, samt britenes felttog på 1800-tallet, for å illustrere poenget. Men enkelte andre militære fremstøt opp gjennom historien er også blitt tatt til inntekt for Afghanistans antatt imperieknusende natur.
Men stemmer dette? Er det grunnlag for å kalle Afghanistan “Imperienes kirkegård”?
Det er faktisk diskutabelt.
Thomas Barfield, professor i antropologi ved Boston University, som har studert landet siden 1970-tallet, er akkurat kommet ut med boka “Afghanistan: A Cultural and Political History”. Her tar han blant annet et oppgjør med den velkjente kirkegårdsklisjéen. Foreign Policy har intervjuet Barfield, som blant annet minner om følgende:
“Until 1840 Afghanistan was better known as a ‘highway of conquest’ rather than the ‘graveyard of empires,’” Barfield points out. “For 2,500 years it was always part of somebody’s empire, beginning with the Persian Empire in the fifth century B.C.”
Jepp, fremmede erobrere har til alle tider tatt seg til rette i Afghanistan – uten å begå imperialistisk selvmord. Grekerne/makedonerne som kom til området i forbindelse med Alexander den stores felttog, fortsatte å styre landet i 200 år etter at Alexander døde. Senere erobrere, som det indiske maurya-imperiet, sasanidene og arabere, fikk også kontroll.
Myten om Afghanistans evne til å avvise erobrere er sågar vokst til å omfatte vinneren av Nekropolis nylig avholdte “VM for hærførere”. Meeeen…
What about the popular accounts that insist, awe-struck, that even Genghis Khan was humbled by the Afghans? Poppycock, says Barfield. Genghis had “no trouble at all overrunning the place,” and his descendants would build wide-ranging kingdoms using Afghanistan as a base.
Faktum er at fenomenet “afghansk selvstyre” er rimelig nytt. Det skriver seg fra midten av 1700-tallet. Og hvor dårlig gikk det egentlig med britene på 1800-tallet?
Det stemmer aldeles utmerket at det gikk skikkelig dårlig med hæren til Elphinstone i januar 1842, da hans 16.000 mann ( hvorav 4500 britiske soldater) ble massakrert. Meeeen…
Everyone tends to forget what happened after the rout of the British: In 1842 they invaded again, defeating every Afghan army sent out against them. True, they didn’t necessarily achieve their aim of preventing Tzarist Russia from encroaching on Central Asia; that had to wait for the Second Anglo-Afghan War (1878-1880), when they succeeded in occupying much of the country and forcing its rulers to accept a treaty giving the British a veto over future Afghan foreign policy. Then there’s the fact that First Anglo-Afghan War preceded the end of the British Empire by more than a century. London, it should be noted, never intended to make Afghanistan part of its empire.
Hva så med Sovjet? Kommunistimperiet gikk jo ad dundas rett i kjølvannet av Afghanistankrigen? Spørsmålet er imidlertid hvor vellykket den afghanske geriljamotstanden ville blitt uten assistanse fra USA (Samt fra Pakistan og Saudi-Arabia. Araberstatenes pengebidrag til afghanerne var like stort som amerikanernes.). Russernes panserkledte helikoptere hadde drevet mujahedin over på defensiven rundt 1984.
… even the most skeptical historians concede that, around 1984 or so, the Soviets were actually getting the better of the mujahideen. It was the U.S. decision to send shoulder-launched anti-aircraft missiles to the Afghan resistance, which robbed the Russian helicopter gunships of their superiority, that allowed the guerrillas to stage a comeback.
Det sovjetiske imperiet tapte i Afghanistan fordi geriljaen fikk hjelp fra et annet imperium. Og sammenbruddet for Sovjetunionen bør nok forklares med flere faktorer enn bare Afghanistankrigen.
Enhver invasjon kan mislykkes, og enkelte militære eventyr kan svekke selv det mektigste imperium. Men myten om Afghanistan som imperienes kirkegård ser ut til å være nettopp det; en myte.
På 80-tallet gikk jeg gjennom en Peter Gabriel-periode. Jeg var ikke akkurat alene om det. Heldigvis for meg (og alle andre) gikk han selv gjennom sin mest kreative periode samtidig. Her har jeg samlet et knippe med det jeg anser for å være noen av must-låtene hans. Liker du ingen av disse trenger du ikke bry deg. Men for meg vil det være uforståelig.
Og så videoen som imponerte absolutt alle:
Så kom etterhvert 90-tallet. Da appellerte ikke Gabriel like sterkt til meg lenger, men jeg likte iallfall denne her ganske godt. Men kanskje noe bedre i 1992 enn idag… Akk, ja… Det er en tid for alt.
Dette var en ikke ubetydelig schlager i det Herrens år 1984. Og med tanke på årstallet, er jo temaet for Rockwells desidert største hit nærmest selvskrevent. Dette var for øvrig debutsingelen hans.
I dåpsattesten står han oppført som Kennedy William Gordy, og er sønn av Motown-grunnlegger Berry Gordy. Han skaffet seg imidlertid platekontrakt uten å snakke med pappa. Gjestevokalisten som synger refrenget er den ikke helt ukjente Michael Jackson, mens Jermaine Jackson bidrar med koring.
Må dog si at musikkvideoen er langt døllere enn jeg husker den som. Antar det var lettere å gjøre inntrykk på undertegnede i 1984. Åkke som; høy mimrefaktor!
Så er Levende Historie nummer 4 anno 2010 på vei ut til abbonnentenes postkasser, samt Narvesens bladhyller.
Av innholdet:
-Fjernsynet markerer 50-års jubileum i Norge denne høsten. Les om pionertiden.
-Tiggingens historie i Norge.
-Fotofikling er ikke nytt. Les om hvordan et bilde av Roald Amundsen ble manipulert slik at det skulle se ut som om det var tatt på Antarktis, mens det egentlig var tatt ved Bunnefjorden.
-Det er 2500 år siden grekerne banket perserne i slaget ved Maraton, og dette dramaet er hovedsaken i det nye nummeret.
-Les om de to franskmennene som krasjlandet med ballong på Lifjell ved Seljord i 1870, etter en dramatisk ferd over Nordsjøen fra det beleirede Paris.
-Historien om Leo Trotskijs flyktningeopphold i Norge, og hvordan norske myndigheter ga etter for presset fra Stalin. Samt et lite etterspill i Mexico hvor en isøks spiller en sentral rolle.
-Samuel Pepys øyenvitneskildring av den katastrofale bybrannen i London i 1666.
-Kampen mellom den belgiske kong Leopold og den zanzibarske slavehandleren Tippu Tip om hvem som skulle kolonisere Kongo.
-Torbjørn Færøvik skriver om den kinesiske tradisjonen med å deformere kvinneføtter.
-Reisemålet er Romania.
PS! La oss dessuten foregripe begivenhetens gang en smule. På nest siste side er det som vanlig en “trailer” for neste nummer (som kommer 4. oktober). Legg merke til den annonserte hovedsaken om “Imperiets gode sider”. Og gjett hvem som har ført den i pennen!
Eller som Viasat History kaller dokumentaren: “Amazonas’ hemmelige byer”. Det hadde nok vært riktigere å kalle dem for “tapte byer” eller “glemte byer”, men skitt la gå.
Det er ikke alt jeg klarer å få med meg. Enkelte ting (en hel del faktisk) flyr under radaren min. Da jeg registrerte at Viasat History skulle vise dette programmet lørdag 7. august klokka 20.00 trodde jeg det dreide seg om en blodfersk dokumentar. Men dengang ei. Den er allerede vist flere ganger. Viser det seg. (Og er egentlig en National Geographic-produsert dokumentar.)
Men siden det garantert er mange andre der ute med like dårlig radar som undertegnede (og som kanskje sågar får inn nevnte kanal) – her følger litt programomtale (med Viasats egne ord):
I flere århundrer har oppdagelsesreisende forgjeves prøvd å finne de forsvunne sivilisasjonene som etter sigende befinner seg dypt inne i Amazonas. Nå er en ny generasjon vitenskapsmenn i ferd med å gjenopplive myten om El Dorado. De har funnet spor etter store sivilisasjoner dypt inne i regnskogen, noe som utfordrer den tradisjonelle oppfatningen om hvordan den vestlige halvkule så ut før Columbus’ tid. På 1900-tallet var vitenskapsmenn overbevist om at det ikke var mulig for større befolkningsgrupper å slå seg ned i Amazonas. Et av hovedargumentene var at det røde jordsmonnet ikke inneholdt nok næringsstoffer til å dyrke tilstrekkelige mengder mat. Det er et overbevisende argument, som er forenlig med den utbredte oppfatningen av Amazonas som et urørt naturområde. Men nå har arkeologer og geologer funnet nye beviser som kan forandre vår forståelse av Amazonas og de innfødte som har levd der i tusenvis av år.
Aha!, utbryter mine 2 trofaste lesere nå. Kanskje. Forhåpentligvis. For de vil vite at Johansen har brukt tid og plass på nettopp dette temaet tidligere.
Jepp, that’s right! Det er lenke-til-en-tidligere-post-tid nå! Here it comes:
Hvilke(n) stakkar(e) kan gjøre krav på den ikke spesielt ettertraktede tittelen “Historiens mest uheldige”? Det lurer Beachcombing’s Bizarre History Blog på. Og dette er bare én av mange gode poster på nevnte blogg, som har spesialisert seg på de mer marginale innslagene i verdenshistorien. Beachcombing makter på forbilledlig vis å kombinere det underholdende med det opplysende, samt det lettfattlige med det grundige. Herved anbefalt! Og lagt til på lenkelisten. (Hat tip til Dekodet for oppdagelsen!)
Irsk middelaldermusikk nå. Dette skal sågar være en av de aller eldste komposisjonene den grønne øya har å skilte med. Brian Boru var en irsk konge som døde i 1014, og ifølge tradisjonen ble denne marsjen fremført første gang under begravelsen hans.
Versjonen over er signert et orkester som kaller seg Mince Pye, men også mer kjente størrelser har laget sine versjoner. Blant annet The Chieftains og Clannad:
Dette er en oppfølgingssak til denne posten fra 2007: “Mowglis søsken: De ville barna”. Den handler om barn som er vokst opp alene, ute i naturen. Denne gangen skal vi se på en annen kategori av “ville barn”: De som ble holdt fanget og isolert fra menneskelig kontakt – på initiativ fra andre mennesker. Én av disse tragiske skjebnene er i tillegg hovedperson i en konspirasjonsteori av adelig merke.
Den antikke greske historikeren Herodot forteller om et eksperiment den egyptiske faraoen Psamtik 1. fikk gjennomført: Faraoen var nysgjerrig på hvilket språk som var det “naturlige”. Derfor ble to nyfødte barn gitt til en gjeter, som fikk streng instruks om å sørge for at ingen noensinne fikk snakke med dem. Dette gjaldt ham selv også. Han skulle imidlertid melde fra straks et av barna ytret sitt første ord.
Da et av barna tilslutt ga fra seg en brekende lyd, mens det holdt armene utstrakt, kunne gjeteren rapportere til farao at det første ordet var det frygiske ordet for brød – “becos”. Ergo viste eksperimentet at frygisk var verdens opprinnelige språk.
Man skal ta mye av Herodots historieformidling med en klype salt, og denne anekdoten er intet unntak. Men vi kjenner – dessverre – til flere tilfeller av barn som med viten og vilje har vært holdt isolert fra annen menneskelig kontakt. Dette gjelder i de fleste tilfellene mentalt handikappete barn som er blitt utsatt for svært grove tilfeller av vanskjøtsel. Slektninger har rett og slett sperret dem inne for å kvitte seg med et problem. Det er imidlertid ett tilfelle som både er atypisk og mer velkjent enn alle andre. Og det er tilfellet Kaspar Hauser.
2. pinsedag 1828 dukket en gutt på omtrent 16 år opp i Nürnberg. Han var kledd i grove bondeaktige klær og holdt et brev i den ene hånden. Brevet var adressert til kapteinen i det lokale kavaleriregimentet. I den andre hånden bar han et religiøst skrift. Til slutt tok en skomaker med seg gutten hjem til kapteinen, uten at han kunne oppklare mysteriet. Og hele tiden gjentok gutten samme – formodentlig innlærte – setning: ”Ein Reiter will ich werden, wie mein Vater einer war” – ”Jeg vil bli en rytter som min far.”
Da han ble gitt et stykke papir og en penn, knotet han med et visst strev ned to ord: ”Kaspar Hauser”. Gutten hadde tydeligvis et navn.
I begynnelsen måtte han sitte i byens fengsel, hvor han mest av alt ble behandlet som en turistattraksjon man kunne vise fram til besøkende. Etter press fra mer menneskevennlige krefter, ledet an av juristen Anselm Ritter von Feuerbach, ble Kaspar plassert i varetekt hos en verge; læreren og filosofen Friedrich Daumer. Han beskrev ham som en sunn gutt, men merkelig – antakelig tilbakestående. Det er imidlertid en misforståelse at Kaspar skulle ha hatt problemer med å gå, slik senere fremstillinger har hevdet. Mens han satt i fengselet gikk han de drøye 90 trappetrinnene til cellen sin på egenhånd.
Brevet han hadde hatt med seg var ikke signert, men den anonyme forfatteren forklarte at han ikke kunne ta vare på gutten lenger. Det sto også at Kaspar ikke hadde fått forlate huset siden 1812, nøyaktig 16 år tidligere. Hadde Kaspar aldri vært ute i verden? Ikke én eneste gang siden han var blitt født? Mysteriet bare vokste.
Et lite mørkt rom
Daumer jobbet målbevisst med utdannelsen hans, og oppdaget blant annet at han hadde et ganske betydelig kunstnerisk talent. Allerede før Daumer kom inn i bildet hadde Kaspar demonstrert store språklige fremskritt, og i samtaler med byens ordfører hadde han fortalt stykkevis om bakgrunnen sin. Det var en sjokkerende historie.
Før han kom til Nürnberg hadde Kaspar bare sett ett eneste menneske i hele sitt liv. Så lenge han kunne huske hadde han bodd i et lite mørkt rom, hvor det eneste som fikk plass var en seng. Hver morgen fant han brød og vann plassert ved siden av sengen. Noen ganger smakte vannet bittert, og da visste han at han ville sovne. Når han våknet opp igjen hadde noen klippet neglene hans og skiftet klær på ham. Det kom aldri lys inn i rommet, som sannsynligvis var en kjeller. Mens han var våken lekte Kaspar med to små trehester han trodde var levende. (Legene som senere studerte ham fant ut at han hadde problemer med å forstå forskjellen på levende og døde objekter.)
En dag, fortalte Kaspar, kom en mann inn til ham. Det var han som lærte ham å gå, skrive ”Kaspar Hauser” og si ”Ein Reiter will ich werden, wie mein Vater einer war”. Da denne mannen bar ham ut besvimte Kaspar i møtet med sollyset og den friske luften. Det neste han husket var at han var på vei mot Nürnberg sammen med mannen, som brått forsvant. Deretter hadde han vandret alene inn i byen.
Livsløpet til gutten fra kjelleren skulle imidlertid ta flere merkelige veier. I det mystiske brevet hadde det stått noe underlig: ”Denne gutten ønsker å tjene sin konge.” På grunn av sensasjonsverdien i nyheten om ham, strømmet folk til for å ta en titt på ham. Doktorer, advokater og andre øvrighetspersoner kom til Nürnberg. Og noen blant dem mente han hadde ansiktstrekkene til storhertugen av Badens familie. Som om ikke det var nok: Omtrent på den tiden Kaspar måtte ha blitt født, døde 2 av arvingene til storhertugens trone som spedbarn.
Konspirasjonsteorien
Og noen var tilsynelatende ute etter å ta livet av Kaspar Hauser også. I 1829 angrep en mystisk fremmed gutten med en stokk, mens han truet ham på livet. Men Kaspar klarte å komme seg unna overfallsmannen. (Det bør dog nevnes at enkelte mente han selv hadde påført seg disse skadene. Og den såkalte “Pistol-episoden” året etter kan nok styrke den mistanken. For detaljer, se Wikipedia-artikkelen.)
I mars 1830 døde så den sittende storhertugen, og nå sørget en viss Lord Stanhope for å skaffe seg formynderansvaret for Hauser. Briten var etter sigende en venn av tronfølgeren, Leopold. Derfor overrasket det ingen skeptikere da Stanhope erklærte at Kaspar Hauser kunne være ungarer, og dermed ikke i familie med storhertugen. Det meste tyder imidlertid på at Stanhope var en hederlig mann som genuint ønsket å løse mysteriet. Da han ikke klarte det overga han formynderstatusen til Johann Georg Meyer, en rektor av den strikse sorten.
I mellomtiden hadde en oppsiktsvekkende konspirasjonsteori begynt å sirkulere: Den hevdet at Kaspar Hauser var den legitime sønnen til storhertugen, men at han hadde blitt fjernet fra slottet som nyfødt for å gi plassen til en annen. Mens hans to brødre hadde dødd, godt mulig myrdet, hadde Kaspar i stedet blitt holdt innesperret.
14. desember 1833 kom Hauser vaklende hjem med et dypt kutt i venstre side. Han var alvorlig såret. Kaspar forklarte at han hadde gått til parken Ansbacher Hofgarten, hvor han skulle treffe en informant som satt på informasjon om Hausers bakgrunn. Mannen trakk istedet fram en kniv, som han kjørte inn i brystet på ham. Med blodet rennende i strie strømmer klarte han å vakle hjem. Men også denne gangen ble mistanken vakt om at han hadde skadet seg selv. 3 dager senere døde han.
Tronarving eller ei?
Var Kaspar Hauser den rettmessige arvingen til tronen i Baden? Det er et spørsmål både kloke hoder og brushoder har diskutert fra 1833 til dags dato.
Moderne forskning så ut til å begrave denne konspirasjonsteorien for godt i 1996, da laboratorier i München og Birmingham gjennom en DNA-analyse fastslo at han definitivt ikke var i slekt med fyrstehuset.
I 2002 ble det imidlertid blåst nytt liv i debatten. Det viste seg at DNA-analysen fra 1996 hadde hentet biologisk materiale fra en blodflekk på Hausers bukse. Nå mener man imidlertid at denne blodflekken ikke tilhørte Hauser. Rettsmedisinere ved universitetet i Münster fikk derimot analysert en hårlokk man med sikkerhet vet stammer fra ham, og deres konklusjon var at det er mulig Kaspar Hauser kan ha vært i slekt med fyrstefamilien. Men ordene å bite seg merke i er “mulig” og “kan”. DNA-sekvensene var ikke identiske, og Hausers DNA har et mønster og sammensetning som er vanlig i denne delen av Tyskland.
Det er også reist spørsmål om hvorvidt han virkelig kan ha vært holdt i fangenskap på den måten han selv fortalte. På mange måter var Hauser altfor velfungerende. Særlig sammenliknet med nyere, dokumenterte eksempler på alvorlig vanskjøtte barn (se egen liste nedenfor).
Uansett om man tror på hele historien eller ei, er én ting sikkert: Ingen andre “ville barn” kan skilte med tilsvarende mytologisk status, eller har vært omgitt av samme interesse, som Kaspar Hauser. Han er blitt en symbolfigur. Et ikon.
Det er laget to spillefilmer basert på historien om Kaspar Hauser. Den i særklasse mest kjente er Werner Herzogs “Gåten Kaspar Hauser” fra 1974. (Den norske filmsiten Montages har en omtale av filmen.)
Den andre versjonen er Peter Sehrs “Kaspar Hauser” fra 1993, som følger den konspiratoriske tråden og vel så det. “Hysterisk” er en betegnelse som har vært brukt om denne filmen. Herzog derimot har uttalt at han mener konspirasjonsteorien er oppspinn.
Eksempler på “kjellerbarn” fra de senere årene:
Gravelle-barna:
I 2005 ble det avslørt at 11 adoptivbarn mellom 1-14 år hadde blitt holdt innesperret i bur i Wakeman, Ohio. Michael og Sharen Gravelle ble arrestert etter at et vitne hadde sett et av jentebarna sitte innesperret. Gravelle-paret hadde tatt til seg barna, som alle hadde ulike mentale problemer, i tidsrommet 1997-2000, og plassert dem i kennel-liknende bur og kasser.
Annapurna Sahu:
Denne indiske kvinnen ble holdt innesperret i et uthus på 2 x 1,5 meter i rundt 25 år i Dhenkanal i delstaten Orissa. Det var hennes egen familie som plasserte henne der da hun var rundt 18 år gammel. Sahu er mentalt handikappet, og ifølge broren var motivasjonen at hun skremte bort aktuelle ektefeller for resten av søsknene. Hun ble oppdaget i 2005 etter at politiet mottok et tips.
Majola-barna:
Over en periode på 20 år holdt foreldrene i familien Majola sine fire barn totalt isolert. Da de ble funnet var barna henholdsvis 14, 16, 18 og 22 år gamle. De kan ikke snakke, men kommuniserer seg imellom med håndbevegelser og grynt.
Oxana Malaya:
Fra hun var 3 til hun ble 8 tilbrakte denne ukrainske jenta mesteparten av tilværelsen i en kennel bak familiens hus. Da hun ble oppdaget i 1991 kunne hun ikke snakke, men imiterte hundelyder og gikk på alle fire. Idag er hun pasient på et sykehus for mentalt handikappete.
Genie:
Da hun ble oppdaget i 13-årsalderen hadde Genie vært uten normal menneskelig kontakt i rundt 10 år. Hun hadde sittet fastspent til en stol på dagtid og ble lagt, med fastbundne armer, i en slags krybbe om natten. 4. november 1970 ble disse grusomme forholdene i en forstad til Los Angeles avdekket. De eneste ordene hun kunne si var “Stop it!” og “No more!” Hun hadde en merkelig gange, som er beskrevet som “kaninaktig”. Hun kunne ikke ta til seg fast føde og spyttet konstant. Idag bor hun på et vernet hjem et sted i California.
Konsekvenser:
Det er ekstremt vanskelig å gi “ville barn” en normal tilværelse igjen. De krever tett oppfølging og pleie resten av livet. Det er også vanlig at de dør i ung alder.
De fleste vil ha store problemer med å fungere normalt i samfunnet, siden evnen til å lære sosiale og kulturelle normer og språk vanligvis vil være meget begrenset. Dette vil likevel variere fra individ til individ, alt etter hvor lenge de har vært “ville”, og om de har en forhistorie med normal omgang med andre mennesker eller ei. I de ekstreme tilfellene viser det seg at barna ikke engang har noe ønske om å sosialisere med andre.
Det har vært påpekt at “ville” barn som regel verken gråter eller ler. Derimot kan de utvise sterk aggresjon og sinne.
Menneskets evne til å lære seg språk er i stor grad begrenset til en kritisk fase før puberteten. Dette skyldes blant annet nevrologiske endringer i hjernen. Barn som har hatt befatning med språklig kommunikasjon før de ble “ville”, har derfor en større sjanse til å lære seg disse ferdighetene igjen.
I flere tilfeller, blant annet Genie, så man at det ble gjort tildels store språklige fremskritt fram til et visst punkt. Men at en uoverstigelig stagnasjon etter hvert satte inn.
Hva gjelder fysiske særtrekk har det vært hyppig rapportert at slike barn har lidd under hemmet vekst, noe som antakelig skyldes hormonell ubalanse og/eller langvarig matmangel.
De som er begynt å gå på alle fire, får utviklet musklene unormalt siden belastningen er annerledes. Fortykket hud i håndflater og på knær er også rapportert. Enkelte rapporter forteller dessuten om sterk kroppslukt, som ikke vil forsvinne i vask. Antakelig skyldes dette hormonell ubalanse.
LESE MER?:
Nett:
http://www.feralchildren.com/en/children.php
http://en.wikipedia.org/wiki/Feral-child
Bok:
Michael Newton: Savage Boys and Wild Girls: A History of Feral Children, Faber and Faber, 2002.
Her forleden vant Spania fullt fortjent kampen om ballen mot Nederland i årets Fotball-VM. Fotball er jo – i likhet med så mange typer sport og spill – symbolsk krigføring. Men hvem av historiens hærførere ville vunnet et tenkt VM i krig? Nekropolis tar utfordringen og arrangerer herved tidenes batalje!
Regler: Mesterskapet er åpent bare for hærførere som var aktive før 1820. De 2 beste i hver gruppe går videre til semifinaler. Ellers er alt tillatt, selvfølgelig.
GRUPPE A:
Julius Cæsar
Kvalifisering: Romas store sønn og gallernes betvinger.
Napoleon
Kvalifisering: Kontinentets hersker, med et prominent unntak av Russland.
Djengis Khan
Kvalifisering: Tidenes karriere. Fra teltet på steppen til herredømme over halve Eurasia er imponerende.
Timur Lenk
Kvalifisering: Banket tyrkere, indere, persere, afghanere og var etterkommer av Djengis.
Resultat: Djengis Khan og Napoleon kommer best ut. Det blir raskt åpenbart at Cæsar har et større talent som statsmann og politiker enn de andre, men det hjelper ikke i denne sammenhengen. Romeren gjør en hederlig innsats, uten å imponere. Timur Lenk virker plaget av komplekser overfor Djengis, og blir skutt i senk av Napoleons infanteri. Både franskmannen og mongolen kan nøye seg med uavgjort da de møtes i den siste kampen, og lar derfor troppene ta lett på oppgaven.
Napoleon og Djengis Khan går videre.
GRUPPE B:
Attila
Kvalifisering: Råskinnet fra Sentralasia. Skremte vettet av både romere og barbarer.
Alexander den store
Kvalifisering: Erobret hele den kjente verden før han fylte 30.
Assurbanipal
Kvalifisering: Assyrer = flå sine fiender levende og henge skinnet opp til tørk etterpå.
Harald Hårfagre
Kvalifisering: Samlet Norge til et rike. Den store overraskelsen. Outsider, men spiller visstnok kjedelig og fantasiløst.
Resultat: Nordmannen går knallhardt ut i åpningskampen mot Assurbanipal, og vinner overraskende i kampens siste minutt. Mot de 2 andre er imidlertid kreftene brukt opp og taktikken for dårlig. Det viser seg at huneren Attila og Alexander fra Makedonia er i en klasse for seg. Alexander er likevel den mest sofistikerte strategen, og vinner gruppa uten tap.
Alexander og Attila går videre.
SEMIFINALE 1:
Alexander den store – Napoleon
Resultat: To giganter møtes i en uhyre jevnspilt og spennende match. Franskmennene får en tidlig ledelse, men Alexander viser seg som en kreativ lederfigur. Mot slutten tar makedoneren mer og mer over. Napoleon begynner å sture etter at Alexanders menn utligner. Det blir ekstraomganger. Frankrikes sønner slåss med innbitt offervilje, og kjemper seg gradvis til nytt initiativ. Men Alexander viser hvorfor han er den store, og vinner takket være et djervt offensivt motrykk midtveis i andre ekstraomgang.
Alexander den store går videre til finalen.
SEMIFINALE 2:
Djengis Khan – Attila
Resultat: To lag fra samme del av verden, og som benytter samme kamptaktikk møtes. Her hagler det med raske angrep fra hesteryggen. Det er imidlertid mongolene som holder formasjonen lengst, mye takket være jernhard indre disiplin og lederens urokkelige hensynsløshet – både mot sine egne menn og mot fienden. Da Attilas horder først begynner å gå i oppløsning, rakner det fort.
Djengis Khan går videre til finalen.
FINALE:
Djengis Khan – Alexander den store
Resultat: “Hensynsløshet møter heltemot”, skriker den greskspråklige delen av tribunen før kampen begynner. Men helten Alexander virker preget av overmot, denne gamle greske sykdommen, og gjør gang på gang stygge feil i forsvarsarbeidet. Djengis på sin side opptrer med den samme mutte besluttsomheten han har vist gjennom hele mesterskapet. Etter pause blir forsvarshullene flere og flere hos Alexander & co. De makedonske troppene slutter etterhvert å opptre som en enhet, og 10 minutter før slutt er kampen punktert. De mongolske rytterne har gjort det igjen!
Djengis Khan er verdensmester i krig. På spørsmål om han er lykkelig, svarer han kaldt: -Lykke er å knuse sine fiender, se deres hustruer og barn gråte og ri deres hester.
Dersom du vil ha kontakt med forfatteren av denne bloggen - for journalistisk arbeid, foredrag eller lignende - så send en epost til kjetiljoha (a) gmail . com
