I kveld viser SVT1 dokumentaren “Joy Division”, om bandet med samme navn. Og på torsdag viser SVT2 spillefilmen “Control”. Det er med andre ord en aldri så liten Joy Division/Ian Curtis-uke på den svenske statskanalen. Det synes jeg er helt greit. Historien fortjener 3-4 timers oppmerksomhet. Jeg benker meg iallfall for kveldens dokumentar.
Ian Curtis begikk selvmord 18. mai 1980, 23 år gammel. Det var rett før Joy Division skulle på sin første USA-turné. Akkurat da det store gjennombruddet så ut til å kunne bli et faktum. En sånn historie er lett å mytologisere, bygge opp til å bli en romantisert fortelling om den følsomme, geniale kunstneren som ikke holdt ut tilværelsens tomme tristesse. Sett i lys av musikkprofilen til Joy Division er fristelsen nesten ubegripelig stor. Dette bandet var jo ikke akkurat kjent for gladlåtene sine.
Men heldigvis, det er akkurat dette som ikke blir gjort i “Control”. Her plasseres tvert imot Curtis klart og tydelig i virkelighetens verden. Han blir skildret som en ung mann med problemer, og et stort talent for tekstskriving. Men også som en påfallende vanlig person. Han er ikke portrettert som den melankolske utgaven av selveste Rockeguden. Og det er utrolig befriende, med tanke på hvordan filmskapere gjerne liker å portrettere avdøde rockeikoner.
Ian Curtis fremstår faktisk som nesten sjokkerende streit i “Control”. Iallfall dersom man er vant til å tenke på alle musikere som halvsprø, helelektriske Dionysos-avkom. Dette er langt unna hvordan for eksempel Jim Morrison ble fremstilt i Oliver Stones “The Doors”. Men så hadde da også Curtis en jobb som offentlig tjenestemann, samt barn og kone, ved siden av karrieren som vokalist. Og filmen forsøker ikke å kamuflere disse faktaene i hipphetens navn.
Når det gjelder den mentale tilstanden hans, og bakgrunnen for selvmordet, er det viktig å vite at Curtis var epileptiker. Sykdommen slet hardt på ham. Særlig på turnéer. Ved flere anledninger kollapset han under konserter, og måtte bæres av scenen i hui og hast. Bieffektene av medisineringen plaget ham også. En måned før han tok sitt eget liv havnet han på sykehuset, etter å ha tatt en overdose av epilepsimedisinen.
På samme tid som Joy Division markerte seg på den britiske musikkscenen, var en nederlandsk fotograf i ferd med å bygge seg en karriere i Storbritannia. Anton Corbijn spesialiserte seg som fotograf i og for musikkbransjen, og vant seg et navn blant annet ved å ta bilder av nettopp Joy Division. Corbijn slo seg senere opp som musikkvideoregissør også, blant annet med videoer for New Order.
Curtis og Corbijn? Ja, det er er en sammenheng her. Joy Division skiftet navn til New Order etter at Ian Curtis begikk selvmord. Og Anton Corbijn er regissøren av “Control”. Med andre ord: Grunnen til at filmen er blitt slik den er blitt skyldes ganske enkelt det faktum at regissøren kjenner menneskene som var involvert. I tillegg er manus basert på biografien til Ian Curtis enke, Debbie, som dessuten er en av produsentene. Bak filmen står altså folk som både deler fortid og forstår hverandre.
Corbijns bakgrunn som fotograf kommer – mildt sagt – tydelig fram i “Control”. Kamerarbeidet er sobert, antiglamorøst og svart/hvitt. Og kler selvfølgelig musikken til Joy Division perfekt, akkurat slik bildene hans gjorde det for over 25 år siden.
Til tross for at Joy Division bare rakk å utgi 2 album – “Unknown Pleasures” (1979) og “Closer” (1980) – har de hatt en enorm innflytelse. De er blitt gitt mye av æren for at band som The Cure, Jesus and the Mary Chain og The Smiths – og alt annet som kom i kjølvannet av dem – i det hele tatt ble hørendes ut slik de gjør. Joy Division gjorde gjennombruddet for den mollstemte rockescenen mulig, har undertegnede hørt folk si. Gothere, deppere og emoer bør vite hvem de skylder alt.
Kanskje er dette en overdrivelse? Kanskje er det bare er en del av den omfangsrike mytologien som tross alt er blitt skapt rundt Ian Curtis & co? Men i så fall er det en overdrivelse mange unner dem. Og det er iallfall ikke “Control” som har skylda.
