Opprørere pleier å tape, ikke vinne fredag, jan 19 2007

Godt motiverte geriljaer eller opprørsstyrker vinner gjerne over regulære militærstyrker, ikke sant? Nei, faktisk er det helt omvendt.

Historisk sett er det statlige militærstyrker som pleier å beseire geriljaer. Det hender ofte at det tar litt tid. Den typiske tidsrammen er mellom 8-11 år. Og ja, det finnes eksempler på at opprørere har klart å slå regulære hærstyrker. Men da skyldes det svakheter og tabber ved den statlige krigføring mer enn noen innbakt overlegenhet ved opprørernes strategi.

Alt dette ifølge professor i strategi, Donald Stoker. I en spesialskrevet artikkel for nettutgaven til det absolutt lesverdige utenriksmagasinet Foreign Policy skisserer han hvilke leksjoner historien har å fortelle om opprørere og deres skrinne sjanser mot profesjonelle soldater. Utgangspunktet er selvfølgelig situasjonen i Irak.

Artikkelen har den relativt helgarderte tittelen “Insurgencies Rarely Win – And Iraq Won’t Be Any Different (Maybe)”. Det betyr at Stoker tar et par forbehold. Men tendensen historisk sett (og det er det som interesserer denne bloggen) er klar nok:

Insurgencies generally fail if all they are able to do is fight an irregular war. Successful practitioners of the guerrilla art from Nathanael Greene in the American Revolution to Mao Zedong in the Chinese Civil War have insisted upon having a regular army for which their guerrilla forces served mainly as an adjunct. 

Men hvorfor tror da så mange på myten om den seige, nesten uovervinnelige geriljalederen og hans brave menn (og kvinner, for den saks skyld)? Det skyldes en liten håndfull spektakulære anomalier. Og, får jeg legge til for egen del; den romantiske appellen mange finner i underdogstatusen. Mange vil gjerne tro at det er slik. Det siste gjelder oppsiktsvekkende ofte selv i tilfeller der opprørerne demonstrerer skånselsløs taktikk og/eller står for en fanatisk politikk.

Stoker skriver:

Myths about invincible guerrillas and insurgents are a direct result of America’s collective misunderstanding of its defeat in South Vietnam. This loss is generally credited to the brilliance and military virtues of the pajama-clad Vietcong. The Vietnamese may have been tough and persistent, but they were not brilliant. Rather, they were lucky—they faced an opponent with leaders unwilling to learn from their failures: the United States. When the Vietcong went toe-to-toe with U.S. forces in the 1968 Tet Offensive, they were decimated. When South Vietnam finally fell in 1975, it did so not to the Vietcong, but to regular units of the invading North Vietnamese Army. The Vietcong insurgency contributed greatly to the erosion of the American public’s will to fight, but so did the way that President Lyndon Johnson and the American military waged the war. It was North Vietnam’s will and American failure, not skillful use of an insurgency, that were the keys to Hanoi’s victory.

Similar misunderstandings persist over the Soviet Union’s defeat in Afghanistan, the other supposed example of guerrilla invincibility. But it was not the mujahidin’s strength that forced the Soviets to leave; it was the Soviet Union’s own economic and political weakness at home. In fact, the regime the Soviets established in Afghanistan was so formidable that it managed to survive for three years after the Red Army left.

Of course, history is not without genuine insurgent successes. Fidel Castro’s victory in Cuba is probably the best known, and there was the IRA’s partial triumph in 1922, as well as Algeria’s defeat of the French between 1954 and 1962. But the list of failed insurgencies is longer: Malayan Communists, Greek Communists, Filipino Huks, Nicaraguan Contras, Communists in El Salvador, Che Guevara in Bolivia, the Boers in South Africa (twice), Savimbi in Angola, and Sindero Luminoso in Peru, to name just a few.

No Responses »

 

Sex med neanderthalere? onsdag, jan 17 2007

En av de tilsynelatende evige debattene innen forhistoriske spørsmål er følgende: Fikk våre forfedre barn med neanderthalerne eller ikke? Nå tyder et nytt arkeologisk funn på at iallfall noen av dem kan ha fått det.

Der Spiegel melder på sin engelskspråklige nettutgave at et funn i Romania peker i denne retningen:

A skull found in Romania by archaeologists includes features of both modern humans and Neanderthals, suggesting inter-breeding between the two groups. The new discovery is revealed in a paper by Erik Trinkaus of Washington University in St. Louis, published Tuesday in the Proceedings of the National Academy of Sciences.

Researchers said the skull, which is dated as being at least 35,000 years old, has the same proportions as a modern human head and lacks the large brow ridge typical of Neanderthals.

What makes the find interesting is that it also includes features which are unusual in modern humans but are characteristic of Neanderthals and other early hominids, such as frontal flattening, a large bone behind the ear, and exceptionally large upper molars.

Men dette legger ikke debatten død. Kritiske stemmer har allerede latt seg høre:

Some scientists were skeptical about the significance of the find, however. Richard Potts of the Smithsonian’s National Museum of Natural History told Associated Press that there was no strong evidence of mixing of Neanderthal and human populations and “this doesn’t add any.” He said that the features described as unusual in modern humans were not exclusively Neanderthal and could also have been passed down from earlier populations in Africa. However Potts, who was not part of the research team, admitted that the skull was significant in being the earliest human remains found in Europe.

Modern humans are thought to have spread into Europe between 45,000 and 50,000 years ago and to have replaced the older Neanderthals by 30,000 years ago — meaning at least 10,000 years of co-existence.

No Responses »

 

Franske unionsdrømmer tirsdag, jan 16 2007

Aftenposten melder idag, på bakgrunn av frigitte dokumenter som BBC har tatt en titt på:

10. september 1956 kom den franske statsminister Guy Mollet til London med en underlig forespørsel til sin britiske kollega Anthony Eden. Var det mulig å gå i union med britene, og med Dronningen som fransk statsoverhode?

(…)

Anthony Eden måtte ifølge dokumentene avslå den franske anmodningen om en union, men han kom med en annen løsning. Under et gjenbesøk i Paris foreslo han at Frankrike meldte seg inn i Det britiske samveldet.

(…)

EEC så dagens lys året etterpå, Frankrike salet hesten mens Tyskland og Storbritannia sto på sidelinjen - enn så lenge.  

No Responses »

 

Da flosshatten skapte oppløp fredag, jan 12 2007

Flosshatten ble oppfunnet av en viss John Hetherington, som innviet det høyreiste hodeplagget 15. januar 1797. Reaksjonen var vanvittig.

For Hetheringtons del endte dagen med at han ble arrestert, anklaget for anstifting av opptøyer. I rettsdokumentene hos Lord Mayor i London ble det notert at uro og tumulter hadde brutt ut som følge av at Hetherington hadde båret “a tall structure having a shiny lustre and calculated to frighten timid people.”

Det ble hevdet at flosshatten hadde fått kvinner til å besvime, barn til å skrike, hunder til å klynke og en ung gutt hadde fått armen knekt i panikken som oppsto.

Hetherington ble idømt en bot, til tross for at han ganske korrekt påpekte at han ikke hadde brutt noen lover.

Drøyt 50 år senere fikk imidlertid flosshatten et motemessig gjennombrudd og statusmessig løft, takket være prins Albert - som tok hatten i bruk uten å skape noen panikk.

No Responses »

 

Faktoider: Dronningen og kakene fredag, jan 12 2007

Sofia Coppolas norgesaktuelle film “Marie Antoinette” aktualiserer den gamle myten om at den franske dronningen gjorde seg til talskvinne for kaker - når folket sultet. Som en hel del sikkert har fått med seg nå, i avisenes oppkjøringen til premieren: Dette finnes det ikke fnugg av bevis for.

At Marie Antoinette skal ha foreslått kaloririke konditorprodukter som erstatning for brød er en myte som oppsto i et revolusjonært Frankrike, hvor det var et stort behov for å sverte de gamle makthaverne - dronningen  inkludert - på alle tenkelige måter.

Men hvor kom historien fra? Vel, i sin “Les Confessions” nevner Jean-Jacques Rousseau “en prinsesse” som skal ha våget seg frampå med et slikt kakeforslag. Men mer presis enn som så er han ikke. Hele historien kan faktisk høres ut som en vandrehistorie.

En annen ting er at da Rousseau skrev “Les Confessions” var Marie Antoinette knapt 10 år gammel, og befant seg i Østerrike.    

Kakeutsagnet skal for øvrig ha blitt festet på flere ulike dronninger på 16- og 1700-tallet, med Maria Theresa (gift med Ludvig XIV) som den første kandidaten rent kronologisk. Og hun levde 100 år før Marie Antoinette.

Som propaganda har imidlertid denne faktoiden (falsk påstand som gir seg ut for å være - og av mange blir godtatt som - fakta) vært en suksess. Kakehistorien har blitt hengende ved Marie Antoinette, og undertegnede kan vitne på at den ble presentert som sann i norsk grunnskole på 80-tallet.

2 Responses »

 

Napoleons totale krig torsdag, jan 11 2007

Når vi hører begrepet “total krig”, tenker vi gjerne på Hitler og nazistene. Men det var ikke de som fant opp konseptet, eller tok det i bruk først. Det var Napoleon. Iallfall dersom vi skal tro forfatteren David A. Bell, som legger fram grunnlaget for påstanden i boka “The First Total War”. Og det skal sies at Bell ikke trår helt ny mark med sin teori. Det har vært flere historikere før ham som har pekt på Napoleons revolusjonære oppgradering/opptrapping av krigføringens kunst.

Les anmeldelsen i dagens New York Sun.

No Responses »

 

Casanova var ingen hyggelig fyr søndag, jan 7 2007

I dagens Aftenposten er Judith Summers bok “Casanova’s Women” anmeldt. Summers gjør det samme som undertegnede har forsøkt å gjøre i et par artikler: Å punktere den romantiske forestillingen om Giacomo Casanova som damenes beste venn.

Som Summers ganske riktig påpeker - Casanova drev med ting som slett ikke var særlig sjarmerende: Bedrageri, pedofili, incest, mishandling og voldtekt. Og vi har hans egne ord for det.

Likevel har Casanova vært gjenstand for en intens mytologisering og romantisering, fra både menn og kvinners side. Han har blitt portrettert som en slags fanebærer for en frigjort seksualitet og moderne rasjonalitet. En slags helt fra Opplysningstiden. Bare se Lasse Hallströms film fra ifjor, eller TV-serien som gikk på NRK i våres, for 2 aktuelle eksempler på dette.

Jeg skal gå med på at mannen hadde flere fasetter enn de tvilsomme. Og han var ikke uten positive egenskaper. Men det samme kan man jo si de fleste voldtektsmenn.

Poenget er imidlertid at Casanovas mørke side er blitt systematisk nedtonet - eller direkte sensurert bort - i et vell av romaner, filmer, journalistiske artikler og kommentarer, sangtekster, teaterstykker, “dokumentarer” og you name it.

For å sitere fra Aftenpostens anmeldelse:

“Det har vært sagt at Casanova var “moderne” i den forstand at han respekterte sterke kvinner som ga ham motstand. Det finnes eksempler på dette, men han kunne også bli voldelig når han ikke fikk det som han ville. Enda verre er det at han utnyttet minst et dusin jenter helt ned i tiårsalderen.”

Korrekt!

Legg så til at dette var en mann som:

-Gjorde sin egen datter, Leonilda, gravid.

-Deltok i en gruppevoldtekt som ung mann.

-Voldtok kvinner på egen hånd i voksen alder.

-Vurderte å kjøpe en “voldtektsstol” (en stol som fanger armer og bein på den som setter seg ned i den, og som er utstyrt slik at man kan sprike på beina til offeret etter at hun er fanget.) på sine gamle dager, da han ikke lenger hadde draget.

-Bedrev grov økonomisk svindel av den lettlurte Madame d’Urfe over en periode på flere år. 

Men også når han forførte kvinner på en “renhårig” måte, kan man fra tid til annen spore Casanovas voldsomme side. Ved én anledning sparker han inn en dør og kaster seg (mer eller mindre bokstavelig) over jenta.

Et annet eksempel på hvordan han kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova delte vognen med en ung frue. Damen likte seg dårlig i uværet, så Giacomo foreslo at hun kunne sette seg på fanget hans, for «å føle seg tryggere». Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova kneppet opp gylfen i smug før han plasserte den unge madammen på fanget, og deretter kunne han la humpene i veien gjøre resten av jobben. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.

Javisst var Casanova både talefør, sjarmerende, verdensvant og elegant. Han var dessuten høy og mørk: 1′93” på sokkelesten. Derimot var han ikke utpreget vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene.

Men ikke glem at myten om Casanova har gjort mannen langt mer ensidig sympatisk enn han selv innrømmer i memoarene sine.

PS! Bonusfakta: Ikke alle vet at Casanova sannsynligvis var bifil.

Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest som etterhvert utviklet seg til en orgie. Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han tilhørte trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.

2 Responses »

 

Lidenskap bak klostermurer: Abélard & Héloïse lørdag, jan 6 2007

De færreste forbinder middelalderen med lidenskapelig, hodestups forelskelse og sex utenfor ekteskapet. Likevel rommer 1100-tallet en av de vakreste, og mest tragiske, kjærlighetshistoriene vi kjenner til: Historien om Héloïse og Abélard.

I 1142 ble en munk gravlagt i nonneklosteret Paraclet. Egentlig hadde han allerede blitt stedt til hvile, i St. Marcel, men nå var liket altså blitt gravd opp igjen og ført til Paraclet. Det var abedissen, Héloïse, som hadde tatt initiativet til dette. Og grunnen var enkel: Hun ønsket å ha levningene etter sitt livs store kjærlighet gravlagt i nærheten.

Det hele begynte i 1118, da den drøyt 18 år gamle Héloïse ankom Paris for å fullføre en standsmessig utdannelse. Den skulle onkelen hennes, kanniken Fulbert, besørge. Han tok oppgaven alvorlig, og ble derfor meget glad da selveste Pierre Abélard sa seg villig til å undervise niesen. Abélard var på denne tiden en av Frankrikes mest kjente teologer og filosofer, og trakk store skarer av studerende til sine forelesninger ved katedralskolen i Paris. (Sorbonne-universitetet ble ikke opprettet før i neste århundre, journ. anm.)

Det Fulbert ikke visste, var at den lærde mannen hadde søkt seg til stillingen som privatlærer fordi han var betatt av Héloïse. Abélard skrev senere:

“Det var denne unge piken jeg bestemte meg for å forene meg selv med i kjærlighetens bånd, etter nøye å ha vurdert alle de kvaliteter som tiltrekker elskende.”

En berømt, feiret og moden mann, med flott utseende og overlegent intellekt, hadde altså bestemt seg for å forføre en 18 år gammel pike. I utgangspunktet høres det ut som en ujevn match. Men Héloïse skulle vise seg å være Abélard jevnbyrdig. Hun hadde mer enn et pent ytre å vise til. Eleven imponerte læreren med sin begavelse og et kunnskapsnivå langt utover det vanlige. De var som skapt for hverandre, og søt musikk oppsto. Snart var ikke Héloïse jomfru lenger.

Fulbert, på sin side, var fortsatt begeistret over at niesen ble undervist av en slik celebritet, som attpåtil bodde i hans eget hus.

Nøyaktig hvordan onkelen tilslutt oppdaget forholdet, vet vi ikke. Men det kan godt tenkes at han ganske enkelt overrasket dem. Det vil i såfall forklare det voldsomme raseriet og hatet han nå følte for Abélard, mannen han tidligere hadde beundret så mye.

Kanniken sørget for å splitte paret. Abélard ble selvfølgelig kastet ut av huset, og Fulbert gjorde alt for å hindre kontakt mellom de to.

Men Héloïse fikk smuglet ut et brev til sin elskede. Og hun hadde gode grunner til å opprettholde kontakten: Hun var gravid.

Ved første mulige anledning, kom Abélard henne til unnsetning, og det forelskede paret rømte vekk fra Paris, til Abélards slektninger i Bretagne. Der fødte Héloïse sønnen Astrolabe.

Abélard gikk nå med planer om å gifte seg med henne, for på den måten å begrave stridsøksen. Men Héloïse nektet. Hun ønsket ikke å ødelegge karrieren hans. Dette var jo en tid hvor de viktigste intellektuelle stillingene var å finne i kirken, noe som ufravikelig stilte krav om sølibat.

-Jeg vil heller være din elskerinne enn din kone, sa Héloïse. –For da er det kjærligheten alene som holder deg hos meg, og styrken i ekteskapets lenker vil ikke tvinge oss.

Løsningen ble et kompromiss. De giftet seg, i hemmelighet. Onkelen hennes var en av de fåtallige vitnene. Astrolabe ble overlatt i varetekt hos brudgommens familie. Og det ble vedtatt at fra nå av skulle det nybakte ekteparet bare møtes i sjeldne og hemmelige møter.

Men konflikten var slett ikke ute av verden. Fulbert hadde mistet sitt gode navn og rykte, og befant seg knapt i noen avbalansert tilstand. Da Abélard for andre gang bortførte Héloïse, denne gangen til klosteret i Argenteuil, var begeret fullt for kanniken.

Han hevdet at Abélard hadde tvunget Héloïse til å bli nonne, for på den måten å kvitte seg med henne. Nå ville han ha hevn!

Tidlig en morgen, mens Abélard ennå lå og sov, slapp to av tjenerne hans inn fremmede menn i huset. Deretter ble den tidligere privatlæreren overmannet, og nådeløst kastrert.

Héloïse omtalte senere denne hendelsen på følgende måte i et brev til Abélard: -Du måtte bøde for en forbrydelse, som vi dog var fælles om. Du alene blev straffet, og vi var dog begge skyldige.

Selv om han overlevde amputasjonen, mente Abélard at den eneste utveien som nå lå åpen for ham var å gå i kloster. Hans gamle status som lærd var blitt fullstendig overskygget av skandalen. Han ble dominikanermunk, med tilholdssted i St. Denis.

Héloïse fulgte ham, ved å avlegge sitt eget klosterløfte i Argenteuil, til tross for at hun kunne ha begjært skilsmisse og returnert til et verdslig liv. Hun var fremdeles ung, og ville neppe hatt store vansker med å bli gift på nytt. Selv med en skandale på samvittigheten. Men hun valgte klosterlivet. Ikke av kjærlighet til Gud, men av kjærlighet til Abélard. Hun skrev:

-I spissen for et samfunn, hvor jeg skulle være et eksempel, er jeg kun hengiven overfor Abélard, hvilket uhyre jeg er! (…) Midt i den ild, hvor jeg brenner, ser jeg meg undertiden som en synderinne, som skulle gråte over sine synder (…) Jeg gjenkaller meg bestandig erindringen om disse synder, men min smerte kommer ikke av at jeg har begått dem, men av at jeg nå ikke kan begå dem mer.

Slik kom hun til å leve et emosjonelt dobbeltliv. Utad var hun en pliktoppfyllende nonne, med religionen som eneste lidenskap. Men privat lengtet hun bare etter å få se Abélard igjen, noe hun åpent innrømmer i tekstene hun skrev:

-Ulykkelige Héloïse, så lenge du ånder, vil din skjebne være å elske Abélard.

Man skulle kanskje tro at utsikten til aldri mer å kunne treffes ville sette punktum for kjærligheten mellom Abélard og Héloïse, men forholdet skulle fortsette i mange år. Dog i en ny form. Paret begynte å utveksle brev, og slik overlevde forholdet deres. På en ikke-kjødelig, men fremdeles lidenskapelig, måte.

Héloïse hjalp Abélard med å holde fast på sine ideer og overbevisninger på et tidspunkt da han hadde mistet sitt gode navn og rykte. Hun bidro bl.a. til at han ikke oppga sin tro på logikk, noe han takket henne for i brevene.

Abélard fortsatte også med å ta vare på sin elskede. Etter at klosteret i Argenteuil ble stengt i 1129, sto nonnene, med priorinne Héloïse i spissen, på bar bakke. Men Abélard sørget for å gi dem et nytt tilholdssted i Paraclet. Paraclet var opprinnelig bygget av Abélards tilhengere, for det meste studenter, som et sted han kunne holde forelesninger. Nå ble bygget et nonnekloster for Héloïse og hennes benediktinernonner.

Hun fikk gjort gjengjeld overfor sin gamle kjærlighet da han døde, ved å gravlegge ham i Paraclet. 22 år senere ble hun selv stedt til hvile ved siden av ham. Senere er levningene deres blitt flyttet flere ganger, uten at noen har forsøkt å skille dem. I dag kan du besøke graven deres på kirkegården Père-Lachaise midt i Paris, ikke langt unna der de møttes for første gang.

Det er ikke så vanskelig å forstå at historien om Héloïse og Abélard regnes som en av de virkelig store romantiske fortellingene i verdenshistorien. Allerede på 1200-tallet ble deres skjebne innlemmet i Le Roman de Rose (Roseromanen) av Jean de Meun, og hundre år senere lot den italienske poeten Petrarca seg inspirere av historien. Selv om de måtte utstå forfølgelse og påtvunget seperasjon, er det fristende å si seg enig i disse ordene av Héloïse:

-(…) jeg er overbevist om, at hvis det er noe deilig å håpe på her på jorden, er det kun to hjerters forening, som sympati har bundet sammen, og som gjensidig gjør hverandre lykkelig ved deres kjærlighet og andre fullkommenheter. (…) Vi har vært blant disses tall.

Bonusfakta:

Pierre Abélard (1079-1142) ble født i Pallet, nær Nantes, som eldste sønn av en adelsfamilie. Navnet Abaelardus skal være en forvanskning av Habelardus, et navn han ga seg selv for å erstatte et økenavn (”Bajolardus”) han fikk som student.

Han ble en av stjernene blant datidens intellektuelle, men var også et omstridt navn. I verket Sic et Non eller Pro et contra påviste han at kirkefedrenes tekster delvis sto i motsetning til hverandre. Abélard mente derfor at fornuften måtte få større plass enn den blinde autoritetstroen. Et farlig utspill. Bøkene hans ble kraftig kritisert. Senere ble de fordømt som kjetterske.

Abélard er blitt kalt “martyren for den frie tanke” på bakgrunn av disse kontroversene, hvor det særlig var Bernhard av Clairvaux som motarbeidet ham.

Etter skandalen med forholdet til Héloïse og den påfølgende kastreringen, førte han et ustadig, tidvis omflakkende liv. I en periode var han til og med eremitt. Han var konstant utsatt for kritikk og sensur på grunn av sine meninger. I tillegg kom han flere ganger i konflikt med munkene i de klostrene han oppholdt seg i, fordi han kritiserte dem for slapphet og umoral. Mest prekært ble det da han hadde ansvaret for klosteret Saint-Gildas-de-Rhuys i Bretagne, hvor det gikk så langt at noen av munkene forsøkte å myrde ham.

På tross av alle prøvelsene beholdt Abélard sitt grunnleggende optimistiske menneskesyn, og fastholdt at “fornuften er troens venn, ikke dens fiende.”

Héloïse (cirka 1100-1163/64) hadde fått en solid grunnutdannelse ved klosteret Argenteuil utenfor Paris før hun møtte Abélard i Paris.

-Ble etter hvert priorinne i klosteret Argenteuil. Senere abedisse i klosteret Paraclet.

-Fungerte utmerket som leder for nonneklosteret. Fikk tilpasset regelverket for kvinner, slik at det blant annet ble lempet på kravet om grovarbeid.

-Brevvekslingen med Abélard omfattet også teologiske spørsmål, et bevis for at hun tok sine oppgaver som abedisse seriøst, selv om hun ga klart uttrykk for at hennes kjærlighet til Abélard var sterkere enn kjærligheten til Gud.

Bøker:

“The Letters of Abelard and Heloise”, ved Betty Radice.

“Heloise and Abelard”, av Etinne Gilson.

Nett:

http://www.fordham.edu/halsall/basis/abelard-histcal.html

Film:

“Stealing Heaven” (198

Regi: Clive Donner. Med: Derek de Lint og Kim Thomson.

Denne artikkelen sto i sin tid på trykk i debutnummeret av Levende Historie.

(Copyright: Kjetil Johansen, 2003)

One Response »