I dagens Aftenposten er Judith Summers bok “Casanova’s Women” anmeldt. Summers gjør det samme som undertegnede har forsøkt å gjøre i et par artikler: Å punktere den romantiske forestillingen om Giacomo Casanova som damenes beste venn.

Som Summers ganske riktig påpeker - Casanova drev med ting som slett ikke var særlig sjarmerende: Bedrageri, pedofili, incest, mishandling og voldtekt. Og vi har hans egne ord for det.

Likevel har Casanova vært gjenstand for en intens mytologisering og romantisering, fra både menn og kvinners side. Han har blitt portrettert som en slags fanebærer for en frigjort seksualitet og moderne rasjonalitet. En slags helt fra Opplysningstiden. Bare se Lasse Hallströms film fra ifjor, eller TV-serien som gikk på NRK i våres, for 2 aktuelle eksempler på dette.

Jeg skal gå med på at mannen hadde flere fasetter enn de tvilsomme. Og han var ikke uten positive egenskaper. Men det samme kan man jo si de fleste voldtektsmenn.

Poenget er imidlertid at Casanovas mørke side er blitt systematisk nedtonet - eller direkte sensurert bort - i et vell av romaner, filmer, journalistiske artikler og kommentarer, sangtekster, teaterstykker, “dokumentarer” og you name it.

For å sitere fra Aftenpostens anmeldelse:

“Det har vært sagt at Casanova var “moderne” i den forstand at han respekterte sterke kvinner som ga ham motstand. Det finnes eksempler på dette, men han kunne også bli voldelig når han ikke fikk det som han ville. Enda verre er det at han utnyttet minst et dusin jenter helt ned i tiårsalderen.”

Korrekt!

Legg så til at dette var en mann som:

-Gjorde sin egen datter, Leonilda, gravid.

-Deltok i en gruppevoldtekt som ung mann.

-Voldtok kvinner på egen hånd i voksen alder.

-Vurderte å kjøpe en “voldtektsstol” (en stol som fanger armer og bein på den som setter seg ned i den, og som er utstyrt slik at man kan sprike på beina til offeret etter at hun er fanget.) på sine gamle dager, da han ikke lenger hadde draget.

-Bedrev grov økonomisk svindel av den lettlurte Madame d’Urfe over en periode på flere år. 

Men også når han forførte kvinner på en “renhårig” måte, kan man fra tid til annen spore Casanovas voldsomme side. Ved én anledning sparker han inn en dør og kaster seg (mer eller mindre bokstavelig) over jenta.

Et annet eksempel på hvordan han kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova delte vognen med en ung frue. Damen likte seg dårlig i uværet, så Giacomo foreslo at hun kunne sette seg på fanget hans, for «å føle seg tryggere». Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova kneppet opp gylfen i smug før han plasserte den unge madammen på fanget, og deretter kunne han la humpene i veien gjøre resten av jobben. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.

Javisst var Casanova både talefør, sjarmerende, verdensvant og elegant. Han var dessuten høy og mørk: 1′93” på sokkelesten. Derimot var han ikke utpreget vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene.

Men ikke glem at myten om Casanova har gjort mannen langt mer ensidig sympatisk enn han selv innrømmer i memoarene sine.

PS! Bonusfakta: Ikke alle vet at Casanova sannsynligvis var bifil.

Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest som etterhvert utviklet seg til en orgie. Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han tilhørte trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.