Ut på tur: Venezia fredag, mar 23 2007

Adriaterhavet skapte Venezia, og i middelalderen ble det hvert år gjennomført et symbolsk ekteskapsrituale mellom kanalbyen og havet. Men nå er hvetebrødsdagene forlengst over. Vannet er blitt Venezias verste fiende.

Men som feriemål kan byen fremdeles anbefales på det varmeste. Undertegnede var der i 2005. Og skrev følgende reisereportasje for Levende Historie og Allt om historia:

Turistene dominerer Venezia fullstendig. I 2004 besøkte 14 millioner mennesker kanalbyen. Med andre ord nesten 40 000 per dag. Det går dermed 222 av dem på hver fastboende, som i skrivende stund teller 63 000. Men det tallet synker for hvert år.

Turistenes folkevandring til Venezia er lett å forstå. Dette er virkelig en unik by. Eller kanskje vi snarere bør definere den som et unikt museum i byformat? For det eksisterer strengt tatt bare én industri - én inntektskilde - å snakke om om her: Turistene. Absolutt alt i Venezia, fra de mange maskeverkstedene, via glassblåserne, til restaurantene, forutsetter at turisthordene kommer. Uten dem hadde byen vært konkurs og avfolket for lenge siden.

Flyktningene

Det var faktisk folkevandringer som i sin tid ga støtet til selve etableringen av Venezia. Men datidens “turister” var langt mer ubehagelige å omgås. Historien om kanalbyen begynner nemlig med noen flyktninger.

Da Romerriket kollapset under barbarstormene på 400-tallet befant innbyggerne i det nordlige Italia seg på feil sted til feil tid. Alle invasjoner nordfra med Roma som mål, kom marsjerende gjennom deres nabolag. Spesielt hyggelig var det ikke, men innbyggerne i Venetoregionen visste om en samling småøyer ute i den sumpete lagunen. Heller mygg enn gotere og hunere, tenkte de. Og padlet ut. Offisielt ble Venezia grunnlagt 25. april 421, skjønt noen håndfaste bevis for at dette er den korrekte datoen finnes ikke. Andre kilder peker i retning av at det først var i forbindelse med longobardenes invasjon i 568, at byen oppsto.

Vel ute i sumpen opplevde flyktningene nye utfordringer. Sjørøvere var en plage. Dette fordret samhold, samarbeid og politisk enhet. Flyktningene ble borgere, og bygget seg en flåte som kunne forsvare det nye hjemmet. Offisielt anerkjente venezianerne den bysantinske keiseren som sitt overhode. Tiden for offisiell selvstendighet var ennå ikke kommet.

Men i 697 ble den aller første dogen, Pauluccio Anafesto, tatt i ed. Og hundre år senere flyttet regjeringen til øya Rialto, som ble kjernen i den voksende byen. Det mygginfiserte, forsumpete tilfluktsstedet var i ferd med å bli noe langt mer lovende.

Det viste seg nemlig at en by med sjøfarende borgere, strategisk plassert midt imellom det frankiske og bysantinske riket, var en god forretningsidé. Venezia ble raskt en viktig handelsplass.

Apropos dagens “folkevandringer”: Selv om det stemmer at turistene er tallrike, oppdager vi raskt at de gjerne holder seg i triangelet Markusplassen-Rialtobroen-Accademia. Skjærer du bare et par minutters gange vekk fra dette turisttråkket blir gatene fort langt mindre folksomme. Spaserturer i bydelene utenfor San Marco vil sågar kunne by på nesten folketomme områder. Det er her du finner “det ekte” Venezia, befolket av de ekte venezianerne.

Den samme strategien kan brukes for å finne billige spisesteder. Ryktet om Venezia som en svinedyr by, skriver seg fra prisnivået på restaurantene rundt Markusplassen - hvor Caffée Florian tar notoriske 80 norske kroner for en kopp kaffe. Men bare man spaserer 10-15 minutter vekk fra dette episenteret for luksus, synker prisene raskere enn en lekk gondol. Uten at kvaliteten på verken mat eller service forringes.

Vær derfor ikke redd for å oppsøke bydelene Cannaregio, Dorsoduro og Santa Croce. De kan tilby både landsbyaktig ro og budsjettvennlige middager.

St. Markus’ by

I middelalderen måtte alle byer med selvrespekt ha en skyttshelgen. Venezia hadde fått tildelt St. Teodor av den bysantinske keiseren, men i takt med at innbyggernes ambisjoner og selvfølelse vokste, økte også lysten på en større kjendis som skyttshelgen. Og i et særdeles frekt tilfelle av skamløs opportunisme gikk et par venezianske handelsmenn til aksjon i 828. Selveste Markus, apostelen og evangelisten, lå begravet i et kloster i Alexandria, Egypt. Men de to sørget for å smugle legemet ut, og fikk lurt det fordi de muslimske vokterne ved å dekke helgenen med grisekjøtt.

Det var en triumf, og kuppet ble feiret til gangs i Venezia - som nå kunne kalle seg St. Markus egen by. Symbolet for St. Markus - den bevingete løven - ble dermed også symbolet for republikken. Bisart nok forsvant imidlertid helgenenes legeme noe senere, og ble ikke funnet igjen før armen hans plutselig brøt fram fra en søyle i 1094. Etter dette comebacket ble han begravet under hovedalteret i Markuskirken, og der fikk han ligge fram til 1968. Da ble levningene høytidlig tilbakeført til Egypt, og stedt til hvile i Markuskatedralen i Kairo.

En annen bibelsk kjendis - eller i det minste deler av ham - står fremdeles på utstilling i kirkens skattkammer. Det dreier seg om hodeskallen til Johannes Døperen. For at ingen skal være i tvil om hvem hodeskallen tilhørte, er det skrudd fast en forgylt metallplakett midt i panna på stakkaren, hvor det høytidlig slås fast at dette faktisk er skallen til Johannes. Påfunnet fortoner seg ikke spesielt verdig. Andre viktige relikvier i skattekammer er deler av Jesu kors, melk fra Jomfru Marias bryst, en torn fra Kristi krone og beina til St. Georg. Om du vil tro på ektheten til relikviene får bli en sak mellom deg og Gud.

Et tilbud å notere seg er “Den hemmelige rundturen” i Dogepalasset. Her blir små grupper guidet gjennom de ellers lukkete områdene av palasset, og høydepunktene på ruten omfatter blant annet fengselscellen til Casanova og byens torturkammer. En titt på stolen til masseforføreren gir et hint om at han var en høyreist mann, visstnok 1,93 på strømpelesten. Og en titt på repet i torturkammeret overbeviser meg om at jeg gladelig hadde innrømmet hva som helst. De venezianske myndighetene brukte bare repet for å få folk til å snakke, men når du blir bakbundet og deretter heist 4-5 meter opp - hengende i dine bakbundne armer - vil nok dette ene virkemiddelet fortone seg effektivt nok. En seneslitende opplevelse, vil jeg anta. Før du kom så langt hadde du allerede bevitnet torturen av den som sto foran deg på forhørslisten. Fengselscellene hadde nemlig vindu inn til torturkammeret. Et effektivt psykologisk grep, får man tro.

Rundturen gir absolutt valuta for pengene, den er informativ, passe lang og du slipper å marsjere i flokk. Men merk deg at det lønner seg å bestille plass på forhånd.

Matteusprinsippet

Markus var kanskje byens skyttshelgen, men økonomisk sett nøt Venezia godt av Matteusprinsippets første ledd: “Den som har skal få.” Den venezianske fiskerflåten vokste etter hvert til å bli en formidabel handelsflåte - og ditto krigsflåte - som dominerte det lukrative krydderhandelen på Levanten. Og med inntekter kom midler til å holde seg med en enda mer slagkraftig flåte, som snart bet seg fast på strategiske punkter langs Adriaterhavet og i det østlige Middelhavet. Republikken var i ferd med å bli en stormakt. Og den økonomiske oppturen ble ytterligere stimulert av trafikken korstogene genererte.

Apropos korstog. I 1204 sto venezianerne bak en utspekulert nyorientering av korstogene, da de skipet korsfarerhæren av sted mot det ortodokst kristne Konstantinopel istedet for å ta sikte på en gjenerobring av Jerusalem. Raidet satte et midlertidig punktum for det bysantinske riket, og et såkalt latinsk keiserdømme tok over i noen år. Venezias rikdom og makt økte betraktelig. Blant annet la republikken beslag på kyststrekninger langs Balkanhalvøya, i tillegg til flere greske øyer - hvor Kreta ble regnet som juvelen i kronen. Venezianernes omdømme som gode kristne fikk seg derimot en knekk i øynene hos mange.

Dette kunne de saktens leve med. Men uhemmet suksess skaper gjerne fiender, og den konkurrerende sjømakten Genova ville gjerne se Venezia vingestekket. Genoveserne hjalp derfor til i reetableringen av det bysantinske riket i Konstantinopel i 1261, og i mer enn 100 år etter dette lå Genova og Venezia i stadig krig. Det endte med at venezianerne definitivt knekket genoveserne i 1381. Republikken forble dermed den sterkeste sjømakten i Middelhavet, og hadde tilnærmet monopol på orienthandelen. Nye erobringer - også på det italienske fastlandet - ble gjort på 1400-tallet, og Venezia gikk nå inn i en gullalder både politisk, kommersielt og kulturelt.

“Less is a bore”

Resultatene av den formidable suksessen kan sees i form av blant annet Markuskirken, som ble påbegynt allerede i 829. Ved siden av Dogepalasset er dette Venezias mest besøkte - og fotograferte - bygning.

Og kirken er imponerende, på en overveldigende måte. Men strengt tatt - om man skal være fullstendig ærlig - så er ikke Markuskirkens eksteriør preget av noen stringent arkitektonisk smak. Den ser mest ut som noe en overambisiøs konditor har klekket ut. Mottoet for utformingen ser ut til å ha vært “Less is a bore”, for her er det ikke spart på noe. Markuskirken er overlesset med dekorative detaljer, skulpturer og gud vet hva, som tyter fram overalt. Assosiasjonene går fort i retning av en veldekorert iskake. Sannsynligvis bestilt til et bryllup i Las Vegas.

Man kommer også til å tenke på Truman Capote, som mente at et besøk i Venezia kunne sammenliknes med å spise en hel boks med likørsjokolader på én gang.

Men som sagt; det er likevel imponerende. Selv om det ikke akkurat er en manifestasjon av magamål. Og interiøret viser seg å være mer helhetlig enn eksteriøret.

Tørrskodd byvandring

Da den amerikanske humoristen Robert Benchley besøkte Venezia for første gang, sendte han et oppglødd telegram til redaktøren sin i New York: “Her er gatene fulle av vann!”, lød beskjeden. Og Benchley hadde forsåvidt rett. Men bare delvis. Byen har faktisk et gatenett beregnet på tørrskodd vandring.

Likevel tror mange at man må sitte mye i båt og gondol for å komme seg rundt i byen. Det er ikke riktig. Den greieste måten å se byen på er faktisk å labbe rundt på egne ben. Du klarer å gå byen på tvers i løpet av en drøy time, uten å overanstrenge deg. Men det forutsetter målrettet gange, gode sko og et detaljert kart. Gatenettet er ikke akkurat logisk. Mange gater ender brått i en palassvegg eller en kanal. Men dette er også noe av sjarmen med Venezia.

Faremomentene knyttet til en fottur i Venezia er ikke mange, men noen mindre trusler bør nevnes: Duene på Markusplassen truer hele tiden med å “dekorere” deg fra oven, og hundene etterlater seg “bomber” i veibanen. Og vær forsiktig med glatte trappetrinn i nærheten av kanalene. En ufrivillig dukkert kan bli resultatet, og selv om Lord Byron i sin tid brukte Canal Grande som svømmebasseng, innbyr ikke kanalene til denslags lenger.

Kasteball og turistmagnet

Flyktningenes ætlinger hadde gjort det imponerende godt. Men alle gode ting har sin ende, selv merkantile kanalbyers velde. I 1492 gjorde en genoveser i spansk tjeneste en skjellsettende oppdagelse. Han fant sjøveien til India og Østen ved å seile vestover. Kristoffer Kolumbus var navnet. Heldigvis for venezianerne var det falsk alarm. Kolumbus hadde bare oppdaget en helt ny verden. Men 6 år senere klarte Vasco da Gama brasene. Sakte, men sikkert ble venezianernes monopol brutt. I tillegg hadde republikken fått en mektig fiende i det nye osmanske riket, som snart okkuperte hele Balkan og kastet venezianerne ut av det østlige Middelhavet. Harde nappetak fulgte, og selv om republikken sporadisk klarte å gjenerobre deler av sitt maritime imperium endte det til slutt med at osmannerne triumferte. Selv ikke den storslagne seieren over tyrkerne i sjøslaget ved Lepanto i 1571 ga politisk uttelling. Venezias glansdager gled over i forfall og gryende dekadanse.

Tidlig på 1700-tallet hadde byen fullstendig utspilt sin rolle som politisk maktfaktor, men hevdet enn så lenge selvstendigheten. Det kunne ikke vare. I 1797 syntes Napoleon Bonaparte at komedien hadde vart lenge nok, og inntok byen. Som kasteball i storpolitikken havnet Venezia deretter på østerikske hender, før byen endelig ble en del av det samlede Italia i 1866.

De fleste byer i denne situasjonen ville blitt glemt, men ikke Venezia. Takket være byens unike infrastruktur, vakre bygninger, romantiske stemning, imponerende kunstskatter og fascinerende historie, overlevde den. En ny rolle, som turistmagnet, sikret kanalbyen en framtid. En framtid som takket være vår tids effektive transportsystemer har vist seg å bli svært lukrativ. Masseturismen har reddet Venezia. Inntil videre.

“Prosjekt Moses”:

Venezia blir stadig hyppigere hjemsøkt av oversvømmelser, og all statistikk tyder på at frekvensen vil øke. De naturlige sandbankene som skjermer lagunen er i ferd med å erodere bort, og grunnen under byen synker. I framtiden kan byen dessuten bli truet av stigende havnivåer, dersom klimaet blir varmere. Problemet med oversvømmelser kommer altså bare til å bli verre, ikke bedre.

14. mai 2003 gikk startskuddet for milliardprosjektet kalt “Moses”. Innen 2011 skal det brukes 6 milliarder euro (eller drøyt 47 milliarder norske kroner) på å bygge en mobil demning rundt byen. 78 stålbarrierer med fundament på bunnen av lagunen skal heves og senkes etter behov. De drives av komprimert luft, og vil kunne stå imot flodbølger på opptil 3 meter.

Den mobile demningen vil strekke seg 1,6 kilometer i fire deler når den står ferdig. De 78 stålbarrierene er 5 meter brede og 28 meter høye. Mesteparten av tiden vil barrierene være fylt med vann og dermed ligge på bunnen av lagunen, slik at tidevannet kan passere som normalt. Dette er nødvendig for at ikke det biologiske livet i lagunen skal dø. Men når tidevannet overstiger 1,1 meter vil det bli pumpet luft inn i barrierene, som dermed reiser seg og skaper en fleksibel demning.

I tillegg til byggekostnaden på 6 milliarder euro kommer et årlig vedlikeholdsbudsjett på rundt 63 millioner norske kroner.

Når “Moses” står ferdig regner ekspertene med at Venezia har skaffet seg et vern mot flodbølgene som vil være effektivt i 50-100 år. Men gitt at havet stiger vil ikke dette være noen permanent løsning.

No Responses »

 

“300″: Fakta og fiksjon torsdag, mar 22 2007

Litt mer om filmen “300″. (Se også den tidligere posten om filmen: “300″: Spartansk selvmordsoppdrag)

På nettsiden Real Clear Politics (som samler engelskspråklige kommentarartikler i en blogglignende form) skriver historikeren og klassisisten Victor Davis Hanson om hva som stemmer og hva som er galt - historisk sett - i “300″.

Hanson påpeker flere feil, men er likevel gjennomgående positiv til filmen. Han skjønner at dette først og fremst er en mytologisert fiksjon, for å si det slik. Men altså:

Indeed, at the real battle, there weren’t rhinoceroses or elephants in the Persian army. Their king, Xerxes, was bearded and sat on a throne high above the battle; he wasn’t, as in the movie, bald and sexually ambiguous, and he didn’t prance around the killing field. And neither the traitor Ephialtes nor the Spartan overseers, the Ephors, were grotesquely deformed.

When the Greeks were surrounded on the battle’s last day, there were 700 Thespians and another 400 Thebans who fought alongside the 300 Spartans under King Leonidas. But these non-Spartans are scarcely prominent in the movie.

Still, the main story line mostly conveys the message of Thermopylae.

(…)

Many of the film’s corniest lines - such as the Spartan dare, “Come and take them,” when ordered by the Persians to hand over their weapons, or the Spartans’ flippant reply, “Then we will fight in the shade,” when warned that Persian arrows will blot out the sun - actually come from ancient accounts by Herodotus and Plutarch.

Som sagt viser Hanson forståelse for fiksjonelementet. Han skriver blant annet:

The Greeks themselves often embraced such impressionistic adaptation. Ancient vase painters sometimes did not portray soldiers accurately in their bulky armor. Instead, they used “heroic nudity” to show the contours of the human body.

Similarly, Athenian tragedies that depicted stories of war employed contrivances every bit as imaginative as those in “300.” Actors wore masks. Men played women’s roles. They chanted in set meters, broken up by choral hymns. The audience understood that dramatists reworked common myths to meet current tastes and offer commentary on the human experience.

En detalj som filmen ikke videreformidler, er lemlestingen av den spartanske kongen - Leonidas - etter at perserne hadde nedkjempet de 300 + allierte. Men Leonidas fikk hodet kuttet av post mortem. Xerxes beordret det plassert på en stake.

Mange filmkritikere har påpekt den “tegneserieaktige” (sic) forenklingen, at historien er delt opp i god vs. ond. Hansons kommentar:

But that good/bad contrast comes not from the director or Frank Miller, but is based on accounts from the Greeks themselves, who saw their own society as antithetical to the monarchy of imperial Persia.

True, 2,500 years ago, almost every society in the ancient Mediterranean world had slaves. And all relegated women to a relatively inferior position. Sparta turned the entire region of Messenia into a dependent serf state.

But in the Greek polis alone, there were elected governments, ranging from the constitutional oligarchy at Sparta to much broader-based voting in states like Athens and Thespiae.

Most importantly, only in Greece was there a constant tradition of unfettered expression and self-criticism. Aristophanes, Sophocles and Plato questioned the subordinate position of women. Alcidamas lamented the notion of slavery.

Derfor - mener Hanson - er det tross alt gode grunner til å holde med spartanerne, til tross for deres erkekrigerske innstilling.

No Responses »

 

Kong Arthurs grav funnet? torsdag, mar 15 2007

“Lucius Artorius Castus”, står det å lese på en sarkofag i kirkemuren i St. Martin i Split, Kroatia. Er det her den legendariske kong Arthur - han med det runde bordet - ligger begravet?

Det spørs nok hvem du vil at Arthur skal være. Men ting kan iallfall tyde på at man har kommet over graven til en berømt romersk hærfører, som markerte seg på de britiske øyene på slutten av 100-tallet. Og Artorius kan ha vært inspirasjonskilden til de senere Arthur-legendene.

Det er nettutgaven av Levende Historie som melder om funnet:

Artorius var stasjonert i Britannia, hvor han ble berømt for sitt forsvar av Hadrians mur. Han ledet to legioner på spesialoppdrag i landet, og ifølge de britiske historikerne John F. Matthews og Kemp Malone hadde Artorius i løpet av sine kampanjer i landet blitt så berømt at det er sannsynlig at han var utgangspunktet for legenden om kong Arthur.

(…)

Artorius tilbrakte en stor del av livet i Podstrana nær Split, og ble også begravd her. Han stammet antagelig fra Campania i det sørlige Italia, slektsnavnet Artorius tyder på det.

No Responses »

 

Norges første by torsdag, mar 15 2007

Aftenposten omtaler dagens utgivelse av boka om Kaupang - Norges første by.

Det er professor Dagfinn Skre ved Universitetet i Oslo, som ledet Kaupang-utgravningene, som har redigert “Kaupang in Skiringssal”.

Sannsynligvis var det danekongen Godtfred som grunnla Kaupang rundt 800. Motivasjonen bak tiltaket var å etablere en sterk representasjon av kongemakt på nordgrensen til kongeriket, for å sikre seg forkjøpsrett til varer, og rett til å innkreve toll.

Men Kaupangs historie strekker seg lenger tilbake enn anno 800. På begynnelsen av 700-tallet ble det etablert et høvdingsete i området. Og det var nok ikke tilfeldig, ifølge Skre:

Høvdingesetets plassering var neppe tilfeldig, i det tingstedet Tjodalyng med røtter flere hundre år tilbake i tid, lå bare en kilometer unna. Og like ved tingstedet innsjøen Vettrir, en hellig sjø allerede fra 300-400-tallet, med et hellig fjell - Helgefjell - på østbredden.

- Her kan det ha vært hedenske ofringer, sier Skre. - Vi vet ikke hva sjøen kan skjule, men det hadde vært spennende å undersøke. I lignende sjøer i Danmark vet man det fant sted store hedenske ofringer. I dag er Vettrir - navnet skal bety sjøen der åndene bor - blitt til Vittersetjønn, et innskrumpet tjern knappe tre kilometer nord for Kaupang.

I boken argumenteres det for at Kaupang var en by, idet bygrunnen, på samme måte som i Birka, Hedeby og Ribe grunnlagt omtrent samtidig, ble inndelt i faste tomter, hver med et bolighus. Kaupang kan ha hatt 90-100 slike tomter, og 400-800 fastboende året rundt. Byen hadde nøye opptrukne gateløp med plankedekke, store kjøkkenmøddinger, latriner, mangfoldig håndverksproduksjon og utstrakt handel med utlandet.

No Responses »

 

“300″: Spartansk selvmordsoppdrag mandag, mar 12 2007

 

Den 23. mars har Zack Snyders filmatisering av Frank Millers tegneserie “300″ premiere i Norge. (Se traileren HER)

Filmen/tegneserien forteller - i et meget energisk bildespråk - historien om slaget ved Thermopylae i 480 f.Kr. Eller Thermopylene, som stedet heter i norsk språkdrakt. I dette trange fjellpasset holdt 300 spartanske krigere (samt deres greske forbundsfeller) ut i 3 dager mot invasjonshæren til den persiske kongen Xerxes. Perserhæren skal ha telt 1 million, ifølge antikke kilder. Moderne historikere er mer forsiktige i anslaget, men mener at Xerxes godt kan ha mønstret 200-250 000 mann. Og det er jo fremdeles et ganske rått parti!

Spartanernes oppdrag var ensbetydende med selvmord. Og denne 3-dagersbataljen er et av verdenshistoriens mer skjellsettende slag av flere årsaker. Hvorfor kommer jeg snart til. Men først litt bakgrunnsinfo:

På denne tiden var det persiske imperiet verdens mektigste rike. En kjapp titt på kartet nedenfor gir deg en pekepinn om størrelsen.

Til sammenlikning var Hellas - den lille halvøya - politisk delt i mange selvstendige (og internt kranglende) bystater.

Det bodde grekere i Lilleasia (dagens Tyrkia) også, og de var undersåtter i det persiske imperiet. Konflikten mellom perserne og de frie grekerne gikk tilbake mer enn 10 år før slaget ved Thermopylae/Thermopylene. Athenerne og andre hadde gitt grekerne i Lilleasia bistand under et opprør (som ble slått ned).

Dette hadde fått Dareios (faren til Xerxes) til å invadere Hellas. Men grekerne sto imot, og seiret i slaget ved Marathon i 490 f.Kr. Denne invasjonsstyrken var langt mindre enn den Xerxes kom med 10 år senere. Men Xerxes var fast bestemt på å lykkes der faren hans hadde feilet.

Hvilket bringer oss fram til den spartanske kongen Leonidas og hans 300 soldater.

I filmen får vi ikke vite det, men orakelet i Delfi hadde gitt svaret “Enten dør en konge av Sparta, eller perserne erobrer Hellas”. Og Leonidas bestemte seg for at den kongen fikk bli ham. Sparta hadde alltid 2 konger samtidig. Det kan være greit å vite.

På dette tidspunktet var det bare rundt 30 greske bystater som ikke allerede hadde underkastet seg Xerxes. Og nå marsjerte altså giganthæren hans mot Hellas.

Leonidas og hans håndplukkete 300 elitesoldater fikk en viss assistanse av kanskje så mange som 7000 grekere fra andre bystater da de tok oppstilling i fjellpasset Thermopylae. Men det var spartanerne som var denne styrkens definitive ryggrad.

Og så, i 3 dager, ble angrepsbølge på angrepsbølge kastet mot dem - uten at de vek unna. Xerxes måtte derimot fortvilet se på at hans egne elitestyrker (”De udødelige”) falt i tusenvis.

Utfallet av slaget var nok gitt på forhånd. På ett eller annet tidspunkt ville perserne ha tynnet ut spartanernes styrker såpass at de ville brutt igjennom. Men takket være en gresk forræder, som viste perserne en alternativ rute gjennom fjellet, ble det mulig for dem å angripe Leonidas tropper fra to sider.

Slaget var tapt. Men spartanerne - og grekerne - hadde vunnet en moralsk seier. Leonidas hadde bevist at det var mulig å bremse den antatt uovervinnelige perserhæren.

Takket være dette selvmordsoppdraget oppnådde grekerne 2 ting:

1) De fikk tilbake håpet - og dermed også viljen til å møte perserne i en samlet front.

2) De vant tid til å organisere seg maritimt.

Det siste poenget er sentralt. I sjøslaget ved Salamis beseiret nemlig grekerne (under Atehns ledelse) den persiske flåten, noe som isolerte den persiske hovedstyrken. Og så, i slaget ved Plataiai lagde en samlet gresk armé hakkemat av perserne. Sterkt inspirert av Leonidas og hans krigere.

Sluttresultatet var at perserne gjorde retrett, og for alltid ga opp å erobre Hellas. Når imperiet drøyt 150 år senere var svekket og Alexander den store gikk til angrep på det, var det grekerne som erobret perserne - og ikke omvendt.

Men nå til det virkelige interessante: Uten offeret ved Thermopylae ville altså sjansene for en persisk erobring vært langt større. Og det er her konsekvensene for verdenshistorien vokser seg enorme.

Den særegne greske bykulturen - og da spesielt den athenske - ville blitt knust før den hadde utviklet sin filosofi, som utgjør basisen for vår moderne tenkning.

Historikeren Paul Cartledge påpeker at den greske kulturen (selve grunnmuren i europeisk kultur) etter all sannsynlighet ville vært sporløst forsvunnet i kjølvannet av en persisk erobring. Den ville blitt røsket opp med roten før den hadde blomstret, for å bruke en litt vammel metafor (men skitt la gå).

Ingen Platon eller Aristoteles? Eller i det minste ingen tekster av/om dem. Bare dét er dramatisk. Og alle med interesse for kunst og litteratur må tenke seg en verden hvor de greske skulpturene, samt tragediene og komediene (grunnlaget for teater og drama) mangler. 

Eller hva med begreper som demokrati og individualisme? Ordene “frihet” og “borger” skal visstnok ikke ha eksistert i noe annet språk rundt Middelhavet.

Det er ironisk at disse “myke” verdiene ble reddet av en gjeng beinharde krigere. Men ironi er da heller ikke akkurat noen mangelvare i historien.

Bøker:

Paul Cartledge: Thermopylae: the Battle that Changed the World. Pan Macmillan, 2006.

Steven Pressfield: Gates of Fire. Bantam, 1999. (Roman om slaget, som filmregissøren Michael Mann skal ha vist interesse for å filmatisere.)

5 Responses »

 

Russisk revolusjon uten Lenin mandag, mar 12 2007

Forrige post innbyr til litt kontrafaktisk spekulerende: Tenk om… Lenin ikke rakk den russiske revolusjonen!

Da Februarrevolusjonen feide over Russland i 1917 satt herr Vladimir Ilich Ulanov – også kjent som Lenin - i Zürich, Sveits, 2400 kilometer fra begivenhetenes sentrum i Petrograd (St. Petersburg). Avstanden var imidlertid bare ett av problemene hans. Verre var det at han savnet en tilgjengelig reiserute til Russland. Tyskland og Østerrike-Ungarn, og dermed østfronten i den pågående verdenskrigen, lå i veien. Å reise via Frankrike eller Storbritannia var heller ikke aktuelt, all den tid myndighetene i disse landene gjerne fengslet profilerte revolusjonære av Ulanovs sort. Så hva skulle han gjøre?

Det var på dette tidspunktet tyskerne kom på ideen å tilby Lenin en enkeltreise til St. Petersburg i et lukket tog. Tanken bak var at han ville agitere og skape uro i fiendelandet. Kanskje til og med i en slik grad at Russland ville trekke seg ut av krigen. Riktignok hadde ikke Ulanov vært i hjemlandet siden 1906, var leder in absentia for en fåtallig bevegelse (40 000 på landsbasis) og kunne knapt sies å ha noen særlig god kontakt med grasrota i Russland, men hvorfor ikke prøve?

Hvordan det gikk er velkjent. Tyskernes plan lyktes i en spektakulær grad. Den 16. april ankom Lenin Finland-stasjonen i St. Petersburg, og gikk straks i gang med å agitere. Han sørget for gradvis å radikalisere bolsjevikene, som hadde inntatt et moderat standpunkt etter Februarrevolusjonen. Selv etter at Lenin var på plass sto flertallet av bolsjevikene på det spede demokratiets side. De så rett og slett ikke behovet for en ny revolusjon. Tsaren var jo avsatt. Nye, demokratisk innstilte, og reformorienterte krefter satt med makten. Og valg skulle holdes senere på året.

Noen år senere skulle Trotskij, fra sitt eksil, i klartekst beskive holdningen til flertallet av bolsjevikene på dette tidspunktet: “For de andre, var revolusjonens utvikling synonymt med styrking av demokratiet.”

Sakte, men sikkert, vant imidlertid Lenin stadig flere for sitt radikale syn. Bolsjevikene gjennomførte en ny revolusjon (egentlig mer et statskupp) i november 1917 (oktober etter datidens russiske kalender), og trakk Russland ut av krigen.

Men ville dette skjedd uten Lenin på plass? Og hvordan kunne Russland ha utviklet seg uten Oktoberrevolusjonen? Historikeren og Russlandskjenneren George Feifer er en av flere som har spekulert på det.

Han hevder (og vinner neppe nye venner blant de venstreradikale med det) at en anseelig del av det 20. århundres massedrap og fiendeskap kunne vært unngått.

Uten Lenin, ingen Stalin, argumenterer Feifer. Uten en kommunistisk koloss i øst, dårlig grobunn for Hitlers agitasjon. Uten Lenin og hans proletariske diktatur, heller ingen russisk borgerkrig, tvangskollektivisering, utrenskninger og senere gulag.

Tvert imot, hevder Feifer, hadde Russland en relativt god sjanse til å stable på beina et fungerende (men ustabilt) demokrati allerede i 1917. Men slik gikk det ikke.

For øvrig spøkte det for Lenins politiske karriere ved flere anledninger etter at han kom tilbake til Russland. Og det spøkte for hans egen frihet. Han måtte blant annet gå i dekning i Finland etter den mislykkede oppstanden under “Juli-dagene”. Det var med nød og neppe han ikke ble arrestert da.

Men allerede før vi kommer sålangt, kan det altså være verdt å stille spørsmålet: Hva om Lenin hadde blitt sittende bom fast i borgerlige Zürich?

Kilde:

“No Finland Station” av George Feifer, i “More What If?” av Robert Cowley (red.)

No Responses »

 

Har du hørt om Februarrevolusjonen? mandag, mar 12 2007

Russland opplevde 2 revolusjoner i 1917. Alle har hørt om Oktoberrevolusjonen, da bolsjevikene tok makten. Mens Februarrevolusjonen, som innførte demokrati og borgerlige rettigheter i landet, er nesten glemt. Hvorfor?

I dagens utgave av Jyllandsposten har forfatteren og dr. phil. Leon Nikulin en kronikk som tar for seg dette spørsmålet: Den glemte revolution.

Nikulin var soldat i den røde hær under 2. verdenskrig og ble senere politisk dissident. Han skriver:

Ruslands virkelige revolution fandt ikke sted i oktober 1917, som de fleste tror, men otte måneder før i februar (marts efter vor kalender), d.v.s. for nøjagtigt 90 år siden. Den umiddelbare årsag til den var en folkeopstand, der tvang zar Nikolaj II til at abdicere, hvorefter en ny regering med den moderate jurist Kerensky i spidsen offentliggjørde et politisk program, der lovede fulde borgerlige rettigheder til alle mennesker høj som lav.

(…)

I september blev Rusland udråbt som en borgerlig republik med vidtgående demokratiske friheder for alle. Regeringen offentliggjorde et politisk program, der lovede indførelse af fulde borgerlige rettigheder, amnesti til politiske fanger, indkaldelse af en grundlovsgivende forsamling, oprettelse af valg til lokale selvstyreorganer på demokratisk grundlag. Allerede den 9. marts havde USA anerkendt det nye styre, og senere fulgte andre af Ruslands allierede, England, Frankrig og Italien, hvilket var af strategisk betydning, da verdenskrigen endnu ikke var forbi. Det så ud som om, Rusland var vågnet var en årtusindlang dvale og havde rystet sine middelalderlige lænker af sig. Nu syntes moderniteten indenfor rækkevidde.

Det var en omvæltning, der vakte almen beundring, ikke mindst hos en vis Vladimir Ilitj Lenin, der bemærkede, at »Rusland er nu det mest frie land i verden af alle de i krigen involverede lande« (Lenins værker bind 24, side 4). Dog forhindrede denne beundring ikke samme Lenin i at knægte disse friheder og trampe dem under fode, så snart han selv kom til magten.

Hvilket skjedde i og med den velkjente Oktoberrevolusjonen.

Men hvorfor er kunnskapen om den demokratiske Februarrevolusjonen så lite utbredt? Nikulins svar på dette spørsmålet er en variant av “vinnernes versjon av historien”, men med en vri - som primært kritiserer de intellektuelle i Vesten:

I Danmark - som i øvrigt i de flest andre europæiske lande - har den intellektuelle elite overvejende været af kulturradikal, socialistisk eller kommunistisk observans. Og mange af dens historikere og litterater har været tiltrukket af den totalitære løsning som bolsjevisme stod for.

Denne elite har set med foragt på Februar-revolutionens borgerlige landvinger og glorificeret Oktober-revolutionens magtbrynde. For den intellektuelle har den nøgne og hensynsløse ideologi altid spillet en større rolle end virkeligheden, og herfra den ideologiske og kompromisløse elite med deres stalinismens fascination - kommer den skæve historiske forståelse, der har præget vores bevidsthed i mindst en generation.

Derfor er Februarrevolutionen gået ganske ufortjent i glemmebogen.

No Responses »

 

Kriminelle dyr søndag, mar 11 2007

I middelalderen var det slett ikke uvanlig at dyr som hadde oppført seg ille ble trukket for retten - og dømt. Men om du tror middelalderens mennesker gjorde dette fordi de var dumme, tar du feil.

I denne ukas utgave av den danske Weekendavisen (som for øvrig fortjener langt flere lesere enn den har) omtales en ny bok om dette fenomenet: Darren Oldridge: Strange Histories. The trial of the pig, the walking dead, and other matters of fact from the medieval and Renaissance worlds. Routledge, 2007.

Anmelderen, Pernille Stensgaard, skriver blant annet:

Den sene middelalder og renæssancen vrimlede med retssager ikke alene mod grise, heste og tyre, men også mod rotter og mus, fisk, larver, snudebiller og fluer. Med omhu og fornøjelse bringer den britiske historiker Darren Oldridge en række af disse surrealistiske og absurde retssalshistorier…

(…)

Med forbløffelse læser man Oldridges mærkelige historier og når muligvis grænsen for sin forståelse ved beretningen om indbyggerne i Saint-Julien-de-Maurienne, der i 1587 anklagede en sværm fluer for at ødelægge deres vinmarker. Dyrenes advokat var den ansete Antoine Filliol, som til deres forsvar sagde, at fluerne bare gjorde, hvad de havde fået besked på af Gud, nemlig at spise og overleve. Bønderne bøjede sig for den naturlige orden og henviste fluerne til en mark ved siden af. Udfaldet af dette forlig kendes ikke.
 
Det er aparte så det holder. Iallfall sett fra vårt moderne perspektiv. Men hva var resonnementet bak praksisen? Var det noe resonnement i det hele tatt? Svaret er absolutt ja:

Folk var ikke dumme i gamle dage, bare anderledes. De sære historier var sund fornuft. Bag retsforfølgelser af dyr stod tidens mest lærde og uddannede mænd. De tog sagerne dybt alvorligt og argumenterede rationelt ud fra den eneste autoritet, der betød noget: Gud.

IFØLGE Skabelsesberetningen placerede Gud dyret under menneskets kontrol. Det havde herredømmet over fisken i havet og over fuglen i himlen og over ethvert levende væsen, der bevæger sig på Jorden, så når en gris åd en baby, gik den over denne gudsbestemte grænse mellem mennesker og dyr, og selvom de fleste var udmærket klar over, at grisen ikke kendte forskel på rigtigt og forkert, skulle den alligevel straffes for at være trådt ud af den naturlige orden. Ingen forestillede sig, at andre grise lige ville tænke sig om to gange, før de begav sig ud i kriminalitet, men henrettelsen var en rituel renselse for at vaske det »unaturlige« af.

Straffen var Guds, hvilket udvidede middelalderens retsbegreb noget. Retfærdigheden antog skikkelse af en overnaturlig, universel lov fjernt fra de simple forbindelser, der herskede mellem mennesker, så meningen med skafottet var ikke så meget at straffe som at opnå Guds velsignelse.

Les hele anmeldelsen her: Guds straf

4 Responses »

 

The living will never outnumber the dead torsdag, mar 8 2007

Du har sikkert hørt den - påstanden om at vi per idag er så mange mennesker på jorden at de levende teller flere enn det samlede antall døde i hele menneskehetens historie.

Og du har kanskje til og med hørt Laurie Andersons låt om temaet?

Men dette er en myte uten hold i statistiske beregninger, påpeker blant annet demografen Carl Haub. Noen av hans kalkyler blir presentert i en artikkel i tidsskriftet Scientific American:

Some versions of this widely circulating rumor claim that 75 percent of all people ever born are currently alive. Yet, despite a quadrupling of the population in the past century, the number of people alive today is still dwarfed by the number of people who have ever lived.

(…)

To calculate how many people have ever lived, Haub followed a minimalist approach, beginning with two people in 50000 B.C.—his Adam and Eve. Then, using his historical growth rates and population benchmarks, he estimated that slightly over 106 billion people had ever been born. Of those, people alive today comprise only 6 percent, nowhere near 75 percent. “[It is] almost surely true people alive today are some small fraction of [all] people,” says Joel Cohen, a professor of populations at the Rockefeller and Columbia Universities in New York City.

For this myth ever to be valid there would have to be more than 100 billion people living on Earth. “How cozy,” Cohen says. “It just doesn’t seem plausible,” he adds.

(…)

…the U.N. predicts the world population will stabilize at 10 billion inhabitants sometime after 2200. At this rate, the living will never outnumber the dead.

Derfor  - for å gjenta mottoet til denne bloggen: De døde er med oss!

Og det er fremdeles de som bestemmer.

One Response »

 

En ond mann i Afrika? tirsdag, mar 6 2007

Journalisten og oppdageren Henry Morton Stanley er kjent for to ting: 1) Frasen “Doctor Livingstone, I presume?” (som han sannsynligvis aldri ytret). 2) Ryktet som en grusom og brutal imperialist, særlig på vegne av den belgiske kong Leopold i Kongo. 

Men hva om dette dårlige ryktet er ufortjent?

Historikeren Tim Jeal kommer i disse dager ut med en helt ny biografi om Stanley, basert på materiale fra et hittil urørt arkiv. Og i siste utgave av BBC History Magazine går Jeal langt i å tegne et nytt portrett av mannen som fant Livingstone.

Jeal har jobbet lenge og grundig med materialet. På 70-tallet skrev han en biografi om Livingstone. Og på 80-tallet begynte han å planlegge en biografi om Stanley. Etter noen år ga han imidlertid opp - inntil videre. Årsaken var at det ikke var mulig å få tilgang til et stort arkiv med Stanleys personlige korrespondanse og dagbøker.

Dessuten: Jeal måtte snart ta hensyn til et begrenset bokmarked. I 1989 kom nemlig Frank McLynns biografi ut. I den blir Stanley fremstilt som grusom, paranoid og uten evne til å inngå nære emosjonelle forhold til andre mennesker.

Allerede da var det imidlertid noe som skurret, syntes Jeal:

… if he had been cruel and dysfunctional, I wondered why so many of his black bearers had volunteered to serve him three and even four times? And why had he written tenderly of Africans, more often than critically?

Og så, i 2002, ble Stanleys arkiv åpnet. Jeal kunne for alvor ta fatt på sin egen biografi.

Med blant annet Stanleys dagboknotater som ny kilde begynte flere spørsmål å tårne seg opp. Jeal spør om mannens bakgrunn fra sensasjonell journalistikk - kombinert med et ønske om å tilfredsstille datidens appetitt på spennende og dramatiske historier fra eksotiske land - kan ha farget den offisielle versjonen av Stanleys afrikanske eskapader.

Med andre ord: Stanley mestret kunsten å overdrive. Til de grader.

Eksempel: Mellom november 1876 og mars 1877 skal Stanleys og hans ekspedisjon ha vært involvert i intet mindre enn 32 slag mot innfødte. Men leser man de opprinnelige dagboknotatene fra dette tidsrommet finner man fint lite som peker i retning av militære manøvre.

Overdrivelsene og hypen ser ut til å ha blitt lagt til i ettertid. Det første “slaget” blir i originalen bare beskrevet som at et par spyd ble kastet inn i leiren til Stanley. Uten noen påfølgende reaksjon eller dramatikk.

Fra sitt virke som journalist i USA hadde Stanley rapport fra diverse “indianerkriger”, og hadde lært faget grundig: Dramatisering, overdrivelser, vektlegging av groteske detaljer etc. Ikke fordi det nødvendigvis stemte, men fordi det var dette folk ville lese.

Jeal mener at den samme tendensen tok overhånd når Stanleys afrikanske rapporter skulle offentliggjøres. Her spiller det nok en avgjørende rolle at Stanley hadde en sterk og vedvarende mindreverdighetsfølelse, som skyldtes at han hadde vokst opp som foreldreløs. Han måtte ikke skape inntrykk av å være svak. Handlekraftig, derimot… 

Jeal peker på flere eksempler hvor dagboknotatene viser en helt annen Stanley enn den erobrerende og fremadstormende bøllen vi er vant til å se for oss:

Repeatedly, I found the reasonable Stanley of his private letters at odds with the harsh, implacable Stanley of his early publications.

Det ser ut til - i eksempel etter eksempel - at de sadistiske sidene ved Stanley er sterkt overdrevet. Han har lagt dem til for ikke å fremstå som myk. Men i ettertiden har dette overdrevne machoimaget blitt vendt mot ham, og skaffet ham et dårlig ettermæle.

Nå kunne Stanley saktens være hard. Han fikk henrettet to bærere som forsøkte å desertere. Men i dette tilfellet sto hele ekspedisjonen overfor total kollaps om ikke disiplinen ble gjenopprettet, påpeker Jeal. På dette kritiske tidspunktet hadde han allerede mistet halvparten av forsyningene og utstyret fordi desertører hadde stukket av med det.

Så altså: Tøff, hard og med tro på dødsstraff når det var nødvendig. Men ikke sadistisk eller unødig grusom. Slik kan man oppsummere mannen.

Hva med imperialisten Stanley?

Også her finner Jeal flere interessante kommentarer, utsagn og synspunkter som tegner et nytt bilde av hovedpersonen.

Stanley hadde blant annet en selvgranskende holdning til sine egne ekspedisjoner. Han maktet å se dem fra et afrikansk perspektiv:

We went into the heart of Africa self-invited, therein lies our fault.

(…)

Africans are entitled to assert their undeniable right to exclude strangers from their country.

Dette får man jammen si er oppsiktsvekkende! Og hva med samarbeidet med kong Leopold?

Jeal har funnet ut at Stanley faktisk motsatte seg kong Leopolds ønske om å kreve underkastelse og land fra de afrikanske høvdingene. Bare to av de avtalene Stanley inngikk med afrikanske ledere eksisterer fremdeles, og det stilles ikke slike krav i noen av dem.

Leopold sørget nemlig for å ødelegge resten av avtalene Stanley inngikk - nettopp fordi han ikke avkrevde høvdingene land. Og Leopold var nødt til å gjøre dette. Ellers ville han blitt avslørt når han henviste til sine egne - fabrikkerte - avtaler i ettertid. Og selvfølgelig, i disse “avtalene” hadde høvdingene avgitt land og suverenitet. 

Jeal skriver:

Stanley deplored Belgians treating Africans “as though they were conquered subjects… This is all wrong,” he told Leopold, “they are not subjects - but it is we who are simply tenants.”

Leopold sørget prompte for å erstatte Stanley med nye, mer føyelige “forhandlere” i Kongo.

Etter at han forlot Kongo markerte Stanley med flere antislaveri-artikler. Og da vennen og journalistkollegaen Edward Glave avslørte belgiske overgrep i Kongo, fikk det Stanley til å gå ut med en oppfordring om å la en internasjonal tribunal undersøke saken.

Legg merke til Edward Glave er mannen som skrev den mest innflytelsesrike avsløringen av de grusomme forholdene i Kongo. Og at dette var Stanleys venn.

Du kan dessuten notere deg at Stanley forlot Kongo i 1884. Mens regimet med utstrakt tvangarbeid og grufulle straffemetoder først ble etablert på 1890-tallet.

Henry Stanley kan delvis skylde seg selv og sine overdramatiserte fortellinger om ekspedisjonene i Afrika for det negative ettermælet. I tillegg er han i altfor stor grad blitt utsatt for “guilt by association” med kong Leopold. Dessuten hadde han mange mektige fiender som baktalte ham både mens han levde og i ettertid. Blant annet Sir Clements Markham ved the Royal Geographical Society, og den britiske konsulen på Zanzibar, John Kirk.

Kirks bror, Horace, tilhører også baktalerne. Og det er ikke helt uviktig, siden Horace Kirk redigerte Livingstones notater. Han bistod dessuten broren sin med å fabrikkere bevis mot Stanley til en offentlig rapport om overgrep i forbindelse med de afrikanske ekspedisjonene.

Det er ingen grunn til å hevde at Henry Morton Stanley var noen Mor Teresa. Men det er altså mye som tyder på at han fortjener bedre enn ryktet som Den onde mannen i Afrika.

Bok: 

Tim Jeal: Stanley: The Impossible Life of Africa’s Greatest Explorer. Faber & Faber, 2007

No Responses »