Kan du se for deg en verden hvor jødedommen forsvant før den kunne gi inspirasjon til kristendommen og islam? Det hendte faktisk nesten.

Året var 701 f.Kr. Stedet Jerusalem, hovedstaden i småstaten Judea.

På denne tiden var assyrerne det mektigste riket i Midtøsten. Beryktet for sin brutalitet og evne til å utradere byer, land, folk.

Akkurat dette året gikk kongen, Sankerib, i felten mot en (overmodig) koalisjon av egyptiske, fønikiske, filistinske og jødiske styrker. Judea var imidlertid en ganske marginal deltaker. Riket var puslete og uviktig.

Da felttoget var over, kunne fasiten fortelle at assyrerne hadde inntatt 46 byer og festninger i Judea. Bare én hadde sluppet unna: Jerusalem. Og det kunne Sankerib saktens leve med. Kongen av Judea, Hesekaia, lignet mest av alt på en fange bak Jerusalems murer.

Hovedårsaken til at assyrerne avbrøt beleiringen var et utbrudd av pest i leiren deres. Og siden Judea var straffet grundig allerede, ga det god mening å pakke sammen.

Men at Jerusalem slapp unna assyrernes vrede dette året fikk enorme ringvirkninger, som ingen på det daværende tidspunktet kunne ha sett rekkevidden av.

Det assyriske perspektivet står klart for oss: “Vi har vunnet på alle fronter. Koalisjonen er nedkjempet. Nesten alle byene deres ligger i ruiner. Vi har drept fienden. Og bortført de overlevende til slaveri.” Kort sagt; bortimot total seier. Så hvorfor insistere på å innta den 47. byen i det lille kongedømmet Judea?

Men sett fra jødenes perspektiv, beleiret og livredde på innsiden av Jerusalems murer, fortonet assyrernes tilbaketrekning seg radikalt annerledes: Javhe - Herren - hadde grepet inn og frelst sitt utvalgte folk fra total ødeleggelse! Intet mindre.

At Jerusalem unnslapp betydde at Javhe-tilbedelsen ikke bare fikk fortsette, den ble radikalt styrket blant de overlevende. Den fikk etablere seg, og leve videre.

Og siden kristendommen og islam er “datterreligioner” av jødedommen, kan man godt si at også disse religionene unnslapp i 701. f.Kr. Det er - mildt sagt - svært vanskelig å se for noen stor monoteistisk tradisjon med jødiske røtter om ikke assyrerne hadde gitt opp.

Men vent litt nå, er det kanskje noen som sier. Selv om assyrerne hadde inntatt Jerusalem og bortført de overlevende til slaveri, kan det vel tenkes at jødedommen hadde overlevd likevel. I 586 f.Kr. klarte jo Nebukadnesar - konge av Babylonia - å innta Jerusalem og bortføre folket. Men jødedommen overlevde sitt babylonske fangenskap.

Korrekt! Men svaret er etter all sannsynlighet likevel nei.

For det første varte ikke det babylonske fangenskapet lenge. Under 100 år. Men det er en detalj.

Den viktigste årsaken til at jødedommen etter alle solemerker ville gått under i et tilsvarende assyrisk fangenskap er at omstendighetene var så forskjellige.

Da jødene ble ført bort i det babylonske fangenskapet hadde et nytt teologisk paradigme fått satt seg: Javhes makt var allestedsværende og ikke knyttet til territorium. Den var universell. Det var dessuten akseptert at Javhe jevnlig ville sette folket på prøve. Troen måtte prøves. For eksempel kunne ikke jødene alltid regne med at Han ville hjelpe dem til seier i enhver krig.

I 701 f.Kr. hadde dette paradigmet ennå ikke slått igjennom. Og konsekvensene av dette er åpenbare, særlig fordi vi kan sammenlikne med skjebnen til jødene i Judeas “tvillingrike”, Israel.

Etter storhetstiden under kong David og Salomon hadde nemlig det gamle forente kongeriket blitt delt i to. Og 21 år før assyrerne beleiret Jerusalem - i 722. f.Kr. - hadde de inntatt Israel. Den gangen hadde ingen befestet by maktet å stå imot. Israelittene hadde blitt slept avgårde i fangenskap. Rubb og stubb.

Og her kommer sluttpoenget: Ingen av disse fangene klarte å ta vare på sin jødiske identitet eller religion. De forsvant fra historien. Derfor er det mer enn sannsynlig at det samme ville skjedd med Judeas folk etter en assyrisk erobring i 701 f.Kr.

Men slik gikk det altså ikke.

Og nå er det garantert noen som vil mene at det var synd assyrerne ikke klarte å fullføre jobben. For uten disse 3 religionene ville verden vært spart for enorme mengder krig og jævelskap, ikke sant?

Mon tro. At en polyteistisk religionstradisjon ville vist seg mer fredelig kan man godt tvile på. For å ta det mest nærliggende eksempelet i denne sammenhengen:

Assyrernes beryktede krigslyst og appetitt på å lage enorme pyramider av fiendens avkuttede hodeskaller - eller deres “kreative” straffemetoder, som eksempelvis flåing av levende mennesker - peker ikke akkurat i noen fredelig retning.

Kilde:

William H. McNeill: Infectious Alternatives - The Plague That Saved Jerusalem, 701 B.C. (i Robert Cowley (red.): What If?)