Den 23. mars har Zack Snyders filmatisering av Frank Millers tegneserie “300″ premiere i Norge. (Se traileren HER)

Filmen/tegneserien forteller - i et meget energisk bildespråk - historien om slaget ved Thermopylae i 480 f.Kr. Eller Thermopylene, som stedet heter i norsk språkdrakt. I dette trange fjellpasset holdt 300 spartanske krigere (samt deres greske forbundsfeller) ut i 3 dager mot invasjonshæren til den persiske kongen Xerxes. Perserhæren skal ha telt 1 million, ifølge antikke kilder. Moderne historikere er mer forsiktige i anslaget, men mener at Xerxes godt kan ha mønstret 200-250 000 mann. Og det er jo fremdeles et ganske rått parti!

Spartanernes oppdrag var ensbetydende med selvmord. Og denne 3-dagersbataljen er et av verdenshistoriens mer skjellsettende slag av flere årsaker. Hvorfor kommer jeg snart til. Men først litt bakgrunnsinfo:

På denne tiden var det persiske imperiet verdens mektigste rike. En kjapp titt på kartet nedenfor gir deg en pekepinn om størrelsen.

Til sammenlikning var Hellas - den lille halvøya - politisk delt i mange selvstendige (og internt kranglende) bystater.

Det bodde grekere i Lilleasia (dagens Tyrkia) også, og de var undersåtter i det persiske imperiet. Konflikten mellom perserne og de frie grekerne gikk tilbake mer enn 10 år før slaget ved Thermopylae/Thermopylene. Athenerne og andre hadde gitt grekerne i Lilleasia bistand under et opprør (som ble slått ned).

Dette hadde fått Dareios (faren til Xerxes) til å invadere Hellas. Men grekerne sto imot, og seiret i slaget ved Marathon i 490 f.Kr. Denne invasjonsstyrken var langt mindre enn den Xerxes kom med 10 år senere. Men Xerxes var fast bestemt på å lykkes der faren hans hadde feilet.

Hvilket bringer oss fram til den spartanske kongen Leonidas og hans 300 soldater.

I filmen får vi ikke vite det, men orakelet i Delfi hadde gitt svaret “Enten dør en konge av Sparta, eller perserne erobrer Hellas”. Og Leonidas bestemte seg for at den kongen fikk bli ham. Sparta hadde alltid 2 konger samtidig. Det kan være greit å vite.

På dette tidspunktet var det bare rundt 30 greske bystater som ikke allerede hadde underkastet seg Xerxes. Og nå marsjerte altså giganthæren hans mot Hellas.

Leonidas og hans håndplukkete 300 elitesoldater fikk en viss assistanse av kanskje så mange som 7000 grekere fra andre bystater da de tok oppstilling i fjellpasset Thermopylae. Men det var spartanerne som var denne styrkens definitive ryggrad.

Og så, i 3 dager, ble angrepsbølge på angrepsbølge kastet mot dem - uten at de vek unna. Xerxes måtte derimot fortvilet se på at hans egne elitestyrker (”De udødelige”) falt i tusenvis.

Utfallet av slaget var nok gitt på forhånd. På ett eller annet tidspunkt ville perserne ha tynnet ut spartanernes styrker såpass at de ville brutt igjennom. Men takket være en gresk forræder, som viste perserne en alternativ rute gjennom fjellet, ble det mulig for dem å angripe Leonidas tropper fra to sider.

Slaget var tapt. Men spartanerne - og grekerne - hadde vunnet en moralsk seier. Leonidas hadde bevist at det var mulig å bremse den antatt uovervinnelige perserhæren.

Takket være dette selvmordsoppdraget oppnådde grekerne 2 ting:

1) De fikk tilbake håpet - og dermed også viljen til å møte perserne i en samlet front.

2) De vant tid til å organisere seg maritimt.

Det siste poenget er sentralt. I sjøslaget ved Salamis beseiret nemlig grekerne (under Atehns ledelse) den persiske flåten, noe som isolerte den persiske hovedstyrken. Og så, i slaget ved Plataiai lagde en samlet gresk armé hakkemat av perserne. Sterkt inspirert av Leonidas og hans krigere.

Sluttresultatet var at perserne gjorde retrett, og for alltid ga opp å erobre Hellas. Når imperiet drøyt 150 år senere var svekket og Alexander den store gikk til angrep på det, var det grekerne som erobret perserne - og ikke omvendt.

Men nå til det virkelige interessante: Uten offeret ved Thermopylae ville altså sjansene for en persisk erobring vært langt større. Og det er her konsekvensene for verdenshistorien vokser seg enorme.

Den særegne greske bykulturen - og da spesielt den athenske - ville blitt knust før den hadde utviklet sin filosofi, som utgjør basisen for vår moderne tenkning.

Historikeren Paul Cartledge påpeker at den greske kulturen (selve grunnmuren i europeisk kultur) etter all sannsynlighet ville vært sporløst forsvunnet i kjølvannet av en persisk erobring. Den ville blitt røsket opp med roten før den hadde blomstret, for å bruke en litt vammel metafor (men skitt la gå).

Ingen Platon eller Aristoteles? Eller i det minste ingen tekster av/om dem. Bare dét er dramatisk. Og alle med interesse for kunst og litteratur må tenke seg en verden hvor de greske skulpturene, samt tragediene og komediene (grunnlaget for teater og drama) mangler. 

Eller hva med begreper som demokrati og individualisme? Ordene “frihet” og “borger” skal visstnok ikke ha eksistert i noe annet språk rundt Middelhavet.

Det er ironisk at disse “myke” verdiene ble reddet av en gjeng beinharde krigere. Men ironi er da heller ikke akkurat noen mangelvare i historien.

Bøker:

Paul Cartledge: Thermopylae: the Battle that Changed the World. Pan Macmillan, 2006.

Steven Pressfield: Gates of Fire. Bantam, 1999. (Roman om slaget, som filmregissøren Michael Mann skal ha vist interesse for å filmatisere.)