Forrige post innbyr til litt kontrafaktisk spekulerende: Tenk om… Lenin ikke rakk den russiske revolusjonen!

Da Februarrevolusjonen feide over Russland i 1917 satt herr Vladimir Ilich Ulanov – også kjent som Lenin – i Zürich, Sveits, 2400 kilometer fra begivenhetenes sentrum i Petrograd (St. Petersburg). Avstanden var imidlertid bare ett av problemene hans. Verre var det at han savnet en tilgjengelig reiserute til Russland. Tyskland og Østerrike-Ungarn, og dermed østfronten i den pågående verdenskrigen, lå i veien. Å reise via Frankrike eller Storbritannia var heller ikke aktuelt, all den tid myndighetene i disse landene gjerne fengslet profilerte revolusjonære av Ulanovs sort. Så hva skulle han gjøre?

Det var på dette tidspunktet tyskerne kom på ideen å tilby Lenin en enkeltreise til St. Petersburg i et lukket tog. Tanken bak var at han ville agitere og skape uro i fiendelandet. Kanskje til og med i en slik grad at Russland ville trekke seg ut av krigen. Riktignok hadde ikke Ulanov vært i hjemlandet siden 1906, var leder in absentia for en fåtallig bevegelse (40 000 på landsbasis) og kunne knapt sies å ha noen særlig god kontakt med grasrota i Russland, men hvorfor ikke prøve?

Hvordan det gikk er velkjent. Tyskernes plan lyktes i en spektakulær grad. Den 16. april ankom Lenin Finland-stasjonen i St. Petersburg, og gikk straks i gang med å agitere. Han sørget for gradvis å radikalisere bolsjevikene, som hadde inntatt et moderat standpunkt etter Februarrevolusjonen. Selv etter at Lenin var på plass sto flertallet av bolsjevikene på det spede demokratiets side. De så rett og slett ikke behovet for en ny revolusjon. Tsaren var jo avsatt. Nye, demokratisk innstilte, og reformorienterte krefter satt med makten. Og valg skulle holdes senere på året.

Noen år senere skulle Trotskij, fra sitt eksil, i klartekst beskive holdningen til flertallet av bolsjevikene på dette tidspunktet: “For de andre, var revolusjonens utvikling synonymt med styrking av demokratiet.”

Sakte, men sikkert, vant imidlertid Lenin stadig flere for sitt radikale syn. Bolsjevikene gjennomførte en ny revolusjon (egentlig mer et statskupp) i november 1917 (oktober etter datidens russiske kalender), og trakk Russland ut av krigen.

Men ville dette skjedd uten Lenin på plass? Og hvordan kunne Russland ha utviklet seg uten Oktoberrevolusjonen? Historikeren og Russlandskjenneren George Feifer er en av flere som har spekulert på det.

Han hevder (og vinner neppe nye venner blant de venstreradikale med det) at en anseelig del av det 20. århundres massedrap og fiendeskap kunne vært unngått.

Uten Lenin, ingen Stalin, argumenterer Feifer. Uten en kommunistisk koloss i øst, dårlig grobunn for Hitlers agitasjon. Uten Lenin og hans proletariske diktatur, heller ingen russisk borgerkrig, tvangskollektivisering, utrenskninger og senere gulag.

Tvert imot, hevder Feifer, hadde Russland en relativt god sjanse til å stable på beina et fungerende (men ustabilt) demokrati allerede i 1917. Men slik gikk det ikke.

For øvrig spøkte det for Lenins politiske karriere ved flere anledninger etter at han kom tilbake til Russland. Og det spøkte for hans egen frihet. Han måtte blant annet gå i dekning i Finland etter den mislykkede oppstanden under “Juli-dagene”. Det var med nød og neppe han ikke ble arrestert da.

Men allerede før vi kommer sålangt, kan det altså være verdt å stille spørsmålet: Hva om Lenin hadde blitt sittende bom fast i borgerlige Zürich?

Kilde:

“No Finland Station” av George Feifer, i “More What If?” av Robert Cowley (red.)