Bare 6000 år siden hvite mennesker dukket opp? fredag, apr 27 2007 

Europa and Forhistorie and Vitenskapsmenn Kjetil Johansen 10:31

Det har bodd mennesker i Europa i over 30 000 år. Men ny forskning peker i retning av at forfedrene våre først ble lyse i huden for knappe 12000-6000 år siden. Og det kan ha med D-vitamin og korn å gjøre.

Forskning.no skriver idag om dette:

- Våre forfedre var mørkhudete i titusener av år, før en mutasjon for lys hud sveipet over kontinentet, kanskje så sent som for 6000 år siden, sier Heather Norton, som sist helg la fram sin studie ved møtet til American Association of Physical Anthropologists, ifølge Science.

(…)

Forskerne har lenge vært enige om at våre forfedre, de som vandret ut av Afrika nok var mørke i huden. Man har imidlertid sett for seg at fargen skiftet relativt fort etterpå, som en reaksjon på leveforholdene i nord.

Mekanismen er som følger: Mørk hud er en beskyttelse mot skadelige, kreftfremkallende uv-stråler fra sola. Men solstrålene har også mange nyttige effekter, en av dem er at de gir oss D-vitaminer.

Uten D-vitaminer kan man rammes av mangelsykdommer som rakitt (engelsk syke) og benskjørhet.

I solrike land nær ekvator er det imidlertid så mye sol at vi får D-vitaminer nok, selv når kroppen innfører medfødt solbeskyttelse. Men jo lenger vi reiser mot polene, jo mer mangelvare blir solskinn, og deretter D-vitaminer.

Dermed vil det selekteres for lysere hud, ettersom den som slipper inn mest uv-stråler også får mest livsviktige D-vitaminer.

(…)

Men hvorfor, hvis mekanismene er som beskrevet over, ventet vi så lenge med å skifte hudfarge?

Den italienskfødte amerikanske genetikeren Luigi Luca Cavalli-Sforza mener skiftet har noe med utviklingen av landbruk. Før landbruket, mens vi stort sett levde av fiske og fangst, fikk vi nok D-vitaminer gjennom kostholdet.

Og med D-vitaminbehovet dekket på denne måten, skifter likningen over: Nå veier faren for hudkreft tyngre enn faren for vitaminmangel, og vi vil se et redusert seleksjonspress for lysere hud.

Da våre forfedre begynte å dyrke korn, mener Cavalli-Sforza, ble det mindre vitaminer i kosten, og vi ble mer avhengige av å produsere dem selv. Dermed trengte vi lysere hud.

Men legg også merke til følgende:

Vi får vel legge til at dette er bare én studie og én tolkning. Forskere som studerer menneskets utvikling har en tendens til å være uenige, og vi har neppe hørt siste ord i sakens anledning.

Det kan for eksempel anmerkes at Norton og hennes kolleger ikke entydig har vist at vår hvite hud skyldes kun én mutasjon. Hvis flere gener er med på å bestemme hudfargen, betyr det mindre at SLC24A5 muterte så seint som det gjorde – hudfargen kan ha vært endret forlengst, da det først skjedde.

 

Profil: Winston Leonard Spencer Churchill torsdag, apr 26 2007 

1800-tallet and 1900-tallet and Kontrafaktisk and Profiler and Storbritannia and krig Kjetil Johansen 13:00

Aristokrat. Imperialist. Statsmann. Forfatter. Det er mange merkelapper som passer på Winston Churchill. Men kanskje “kriger” er den som passer aller best?

En kald, mørk og overskyet New York-aften i 1931, kjørte en taxisjåfør rundt og lette etter kveldens siste tur. På Fifth Avenue satte han opp farten, siden fortauene var folketomme. Det vil si, helt tomme var de ikke. Plutselig føyk taxien fordi en noe lubben herremann sjåføren ikke hadde lagt merke til. Bilen sneide borti fotgjengeren som ett eneste stort motorisert piskerapp. Bare et par centimeter til, og Winston Churchill, den tidligere britiske ministeren, kunne ha omkommet. Slik gikk det ikke. Men episoden setter fart på fantasien: Hvordan ville Storbritannia klart seg i 1940, uten den kompromissløse og kontante bulldoggen i førersetet?

Winston Leonard Spencer Churchill ble født 30. november 1874. Han ble utdannet ved Sandhurst militærakademi, og gikk fra endt utdanning der til oppgaven som observatør under den spansk-amerikanske krigen på Cuba i 1895. I 1896-97 var han i India, før han deltok i general Kitcheners hær under den siste fasen av krigen i Sudan. I dette gigantiske landet hadde britene i lang tid forsøkt å nedkjempe et islamistisk jihad. Nå nærmet det seg slutten. I 1898 rakk Churchill derfor å delta i slaget ved Omdurman, hvor den fanatiske mahdiens styrker ble utslettet av teknologisk overlegne britiske styrker. “Samme hva som skjer, så har vi maxim-geværet og det har ikke de”, skrev han i dagboknotatene sine. Maxim-geværet var en forløper for den moderne mitraljøsen. 10 800 mahdister ble drept i dette slaget, mot 48 briter. Halvparten av britene døde da oberst Martin i kampens hete insisterte på å gå til kavaleriangrep.

Senere samme år ble Churchill korrespondent for The Morning Post til Sør-Afrika. En ny krig ventet; boerkrigen. Han ble tatt til fange av boerne, men klarte å rømme. Etter rømningen la han pennen til side, og meldte seg til tjeneste i krigen, som britisk kavaleriløytnant.

I 1900 ble han valgt inn i Underhuset som konservativ unionist. Men allerede i 1904 gikk han over til de liberale. Churchill var mer opptatt av mulighetene til å få gjort noe, enn av partitilhørighet. Sin første smak av regjeringsarbeid fikk han som understatssekretær for koloniene i 1905. Og deretter skiftet det raskt fra handelsminister til innenriksminister til marineminister. Som marineminister tok han initiativ til en rekke omorganiseringer og moderniseringer. Og godt var det, siden 1. verdenskrig brøt ut knappe 3 år senere.

Omdømmet hans fikk imidlertid en alvorlig knekk etter at han var primus motor bak det katastrofale Gallipoli-felttoget. De allierte styrkene klarte ikke å trenge igjennom tyrkernes forsvarslinjer, og måtte trekke seg tilbake med store tap. Churchill måtte gå av i mai 1915.

Nå byttet han ut kabinettet med skyttergravene, og ministerposten med offisersrollen. I en periode var han aktivt med i kamphandlingene i Frankrike. Juli 1917 kom han imidlertid tilbake som rustningsminister, før han ble krigs- og luftfartsminister året etter.

Men Churchill var ikke lenger så godt likt blant de liberale. Han ble heller ikke gjenvalgt i 1922. Dette førte til at han nok en gang skiftet parti. Han meldte seg som kandidat for de konservative i 1924, og fikk dermed på ny en plass i Underhuset.

Tidlig på 30-tallet trappet han ned på det politiske arbeidet, for å få bedre tid til å skrive. Han hadde hatt en forfatterkarriere gående helt siden 1898, men nå fikk han endelig tid til å satse skikkelig på litteraturen. Det skulle ikke vare. En ny trussel hadde meldt seg.

Churchill var en av de første som så faren nazismen representerte. Han tok blant annet til orde for en kollektiv sikkerhetspolitikk for Europa. Men på denne tiden talte han for døve ører, selv innen sitt eget parti.

Faktum var at mange så på Churchill som en politisk dinosaur, en levning fra de gammelimperialistiske dagene. Og han ble alltid minnet om sitt ansvar for Gallipolikatastrofen.

Det skulle imidlertid vise seg at i farens stund var det nettopp denne gamle dinosauren Storbritannia måtte sette sin lit til. Selv om mange av holdningene hans kunne virke fossile, var han definitivt rett mann på rett plass til rett tid da nazistene festet grepet om Europa. Dinosauren gjorde comeback i farens stund. I første omgang ble han marineminister for andre gang. Etter angrepet på Danmark og Norge etterfulgte han Neville “Peace in our time” Chamberlain som statsminister.

De inspirerte talene hans, og den ukuelige motstandskraften han representerte, gjorde susen. Han lovet ikke britene annet enn “blod, svette og tårer” – og seier. Det hjalp på moralen. Selv etter at Frankrike var ute av dansen og Storbritannia sto alene. Han sørget også for å sende britenes eneste panserdivisjon til Egypt, og forhindret på den måten Rommels styrker fra å ta kontroll over Suezkanalen.

En mer vankelmodig leder ville fort ha gitt opp og bedt om fred med Tyskland høsten 1940. Hitler var da også innstilt på å tilby britene en forhandlingsfred. Det ville passe planene hans som hånd i hanske. Hadde det skjedd, ville kanskje aldri USA kommet på banen. Tyskland ville hersket på kontinentet. Og sjansen for tysk triumf i øst ville økt betraktelig. Verden kunne sett radikalt annerledes ut, hadde ikke Churchill overtalt britene til å fortsette kampen.

Verken et hjerteattakk eller rause mengder brunt brennevin sløvet innsatsviljen hans. Når det gjaldt drikkingen, kommenterte han uvanen sin slik; -Jeg har alltid fått mer ut av alkoholen enn den har fått ut av meg.

Churchill gjorde seg til talsmann for å opprette en avlastningsfront etter at Tyskland gikk løs på Sovjet. Han foreslo “Europas myke underliv” som stedet å satse. Først ble Rommels “ørkenrotter” jaget bort fra Nord-Afrika, og så ventet invasjonen av Italia.

Britene var monumentalt takknemlige for Churchills innsats som leder under krigen. Likevel tapte han valget i 1945. Dette betydde ikke at profilen og innflytelsen hans ble mindre. I en tale i Fulton, USA, året etter, lanserte han begrepet “jernteppet”, og advarte mot Sovjets økte innflytelse og manipulering av statene i Øst-Europa. Samme år tok han til orde for økt politisk og økonomisk samarbeide i den demokratiske delen av kontinentet, hvor Tyskland også skulle få være med.

I 1951 ble han statsminister for andre gang, og i 1953 vant han Nobels litteraturpris. Han døde 24. januar 1965.

Churchill var et barn av sin tid, hvilket vil si at han var imperialist og trodde på makt som virkemiddel. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at han gjorde og sa ting dagens politikere ville begått politisk selvmord ved å kopiere. Blant annet kalte han Mahatma Gandhi for en “halvnaken fakir”, og la ikke skjul på hvordan han foraktet inderen. Churchill er ikke like beundret i de tidligere britiske koloniene som i Vest-Europa. Likevel er det én ting ingen kritiker kan komme unna: Churchill var mannen som satte foten ned for nazismen. Men tenk om taxisjåføren hadde vinglet litt mer med rattet den kvelden i 1931…

 

Da Norge mistet sine britiske kolonier onsdag, apr 25 2007 

Middelalder and Norge and Storbritannia Kjetil Johansen 14:06

Det såkalte Norgesveldet omfattet mer enn Island og Færøyene. I middelalderen lå også Orknøyene, deler av Hebridene og Isle of Man under den norske kronen.

I en artikkel på Forskning.no pekes det på at den grunnleggende årsaken til Norge tapte herredømmet over sine britiske områder ligger i borgerkrigene som splittet riket i årene 1130-1208, men at prosessen startet allerede med Magnus Berrføtts død i 1103.

- Håkon Håkonssons død på Orknøyene i 1263 og den store avstanden fra Norge har vært den tradisjonelle forklaringen på hvorfor Magnus Lagabøte solgte de såkalte Suderøyene (Isle of Man og Hebridene) til Alexander III av Skottland i 1266, forklarer den britisk-tyske historikeren Ian Beuermann.

- Men traktaten i Perth var bare slutten, prosessen hadde startet allerede i 1103 med Magnus Berrføtts død.

(…)

Etter Magnus Berrføtts død var det ingen norske konger som fortsatte tradisjonen med å reiste vestover til koloniene. Samtidig økte engelske kongers innflytelse og interesse for Suderøyene, strategisk plassert som de var i havet mellom England og Irland.

- Men i det avgjørende øyeblikk kjempet England selv borgerkriger på hjemmebane. Dermed var det skottene som trakk det lengste strået, sier Beuermann.

Les hele saken HER.

 

Mowglis søsken – De ville barna tirsdag, apr 24 2007 

Barn and Diverse Kjetil Johansen 10:28

Da “Dyrekvinnen” ble oppdaget i Kambodsjas jungel i midten av januar, ble en ny skjebne lagt til i rekken av “ville barn”. Fra historien kjenner vi til rundt 100 tilfeller.

Rochom P’ngieng forsvant for 19 år siden mens hun gjetet bøfler. Nå kan hun – kanskje – ha kommet til rette igjen. Det som iallfall er sikkert, er at en naken, språkløs kvinne på rundt 27 år ble fanget i det avsidesliggende Oyadao-distriktet i Rattanakiri-provinsen 13. januar i år. Mannen som hevder han er faren til kvinnen, Sal Lou, brukte fire timer ute i jungelen på å lokke til seg kvinnen med hermetisert fisk og bananer. Oppførselen hennes blir skildret som “apeaktig”. En lokal politisjef brukte ordene “halvt menneske, halvt dyr” om henne. Historien kan virke utrolig. Hvordan kan et 8 år gammelt barn overleve i jungelen? Og klare seg inn i voksen alder? Men historien om den kambodsjanske kvinnen er ikke unik.

“Ville barn” er velkjent i fiksjonens verden. Innen litteraturen er selvfølgelig Mowgli og Tarzan de to klassiske figurene. Vi møter dem i ulike sagn. Romas grunnleggere, brødrene Romulus og Remus, skal ha blitt adoptert av en ulvinne. Men i tillegg har vi også historiske eksempler.

Vi har sågar et norsk eksempel, iallfall dersom man velger å feste lit til sagnet om Jostedalsrypa.

Jostedalsrypa:

Svartedauden rammet Norge svært hardt. Kanskje så mye som to tredjedeler av befolkningen her i landet døde mellom 1348-1350. Mange steder ble hele bygder utslettet. Under slike forhold er det ikke til å unngå at barn blir foreldreløse, og dette danner bakgrunnen for sagnet om “Jostedalsrypa”.

Da pesten kom til Norge, bestemte mange slekter seg for å rømme vekk fra kyststrøkene. Oppe mellom fjell og daler håpet de å slippe unna epidemien. Folk fra Sogn dro opp i Jostedalen. For å sikre seg mot sykdommen ble de blant annet enige om at brev skulle bli lagt under en bestemt stein, ikke levert fra hånd til hånd. Denne steinen ble naturlig nok kalt for Brevsteinen, og står langs veien mellom Jostedalen og Luster den dag i dag.

Men uansett hvor forsiktige folk var klarte de ikke å stoppe pesten. Gårdene i Jostedalen ble tilslutt rammet de også. Da farsotten ga seg begynte imidlertid de overlevende rundt omkring å våge seg på besøk igjen. Noen bønder fra en av nabodalene, nærmere bestemt Gudbrandsdalen om vi skal tro tradisjonen, oppdaget 7 bølinger med herreløst kveg og vandret avsted for å se om de kunne finne ut hvor de kom fra.

Overalt hvor de gikk kom de til tomme hus, og mange steder hadde folk dødd uten å bli begravd. Det kunne ligge skjeletter og lik i sengene. Folket i Jostedalen var rett og slett utryddet.

Men da mennene kom til Mjelvesdalen oppdaget de fotspor i nysnøen. De fulgte sporene til gården Bjørkahaug, og der fant de en ensom, forskremt jentunge. Hun skal ikke ha vært mer enn 7-8 år gammel. Da hun så ekspedisjonen komme la hun på sprang inn i skogen, men de fikk tatt henne igjen.

Etter at hun hadde roet seg litt begynte de å spørre henne ut. Men jenta forsto dem ikke, og de hadde store vansker med å forstå hva hun sa. Det eneste de egentlig skjønte var setningen: -Mor, vetle rjupa.

Ifølge sagnet hadde jenta i starten overlevd på maten hennes syke og døende mor stakk ned til henne der hun lå i en seng av fjær, skjult og skjermet unna sykdommen. Det var derfor moren hennes hadde kalt henne “vesle rypa”. Fjørene fra dette skjulestedet hadde nemlig festet seg til jenta.

En annen forklaring, som kanskje er like troverdig, går ut på at jenta var blitt satt til å gjete husdyrene oppe på seteren. Dermed hadde hun vært vekk da pesten kom til gården. På ett eller annet tidspunkt hadde hun så gått tilbake, bare for å finne alle slektningene sine døde.

Uansett må hun ha tilbrakt lang tid alene, med tanke på hvor sky hun var og hvor vanskelig hun hadde for å snakke da hun ble funnet.

Bøndene tok henne med seg hjem, hvor hun ble oppdratt sammen med deres egne barn. Noen kilder hevder at hun senere ble gift og bosatt på gården Bjørkahaug igjen, mens andre hevder at hun havnet andre steder. Runnøy i enden av Gaupnefjorden er også nevnt. Dette er selvfølgelig vanskelig å bevise, men mange mennesker på Østlandet hevder den dag i dag at de kan føre anene sine tilbake til Jostedalsrypa. En annen variant forteller at hun ble gift med en dansk rikmann, og ble stammor for Rypeslekten.

Dette er imidlertid et sagn. Det finnes ingen håndfaste beviser for at det er virkelig hold i historien, selv om omstendighetene rundt Svartedauden utmerket godt kan ha skapt vilkår for en slik barneskjebne.

“Ulvegutten”:

Det beste argumentet for at sagnet om Jostedalsrypa kan romme en kjerne av sannhet, er de historiske tilfellene av “ville barn” vi kjenner til.

Alt i alt regner man med rundt 100 nedtegnede tilfeller. Det skal innrømmes at de fleste av dem er dårlig dokumentert, og mange av historiene er nesten garantert overdrevet og utbrodert. Likevel finnes det nok materiale som peker i retning av at reelle tilfeller har forekommet. Historisk sett er det mest berømte tilfellet historien om “Ulvegutten” Victor.

Victor fra Aveyron ble oppdaget i 1797, vandrende omkring i skogene ved Saint Sernin sur Rance, ikke langt fra Toulouse. Han ble fanget, men rømte. Først én gang, og så én gang til. Men 8. januar 1800 kom han frivillig ut av skogen. Sannsynligvis fordi han nå hadde erfart at kontakt med andre mennesker betydde mat. Det ble antatt at han var cirka 11-12 år gammel.

Til å begynne med hadde han blitt omtalt som “ulvegutten”, men han ble snart oppkalt etter hovedpersonen i teaterstykket “Victor, ou l’enfant de la forêt”, som hadde premiere i 1798. Stykket bygde på en roman med samme tittel fra 1796, og handler nettopp om et barn som blir funnet i skogen.

En ung medisinstudent, Jean Marc Gaspard Itard, fattet interesse for Victor. Itard prøvde å lære ham å snakke, med moderat suksess. Victor viste forståelse for språk til å begynne med, men de tidlige fremgangene førte aldri noe sted hen. De eneste ordene han noensinne ytret, skal ha vært: “Lait” – “melk”, og “O Dieu!” – “Å, Gud!”.

Victor døde i 1828, rundt 40 år gammel, i Paris.

“Ville barn” i vår tid:

Selv i våre, antatt siviliserte, dager dukker det opp rapporter om “ville barn”. I februar 2002 ble Traian Căldărar funnet av en rumensk gjeter. Gutten var naken og knapt i live. Traian var 7 år gammel, men så ut som 3-åring på grunn av alvorlig feilernæring. Det antas at han da hadde overlevd på egen hånd i villmarken i rundt 3 år. John Ssebunya ble funnet i et skogsområde i Uganda i 1989 da han var 6 år gammel. John hadde rømt fra en voldelig far og skal ha tilbrakt 2 år i selskap med en gruppe aper.

Og vi har historien om Andrei Tolstyk, som kom for dagen i 2004. Da det ble klart at 7-åringen ikke hadde blitt skrevet inn ved den lokale skolen i Altai-provinsen i Sibir, begynte sosialvesenet å lete etter ham. Da de endelig fant ham bodde han alene sammen med en hund.

Moren og faren hadde rett og slett forlatt gutten. Moren hadde dratt først, mens Andrei var rundt 3 måneder gammel. Dermed var det blitt opp til hans alkoholiserte og invalide far å ta seg av gutten. Men han hadde også forlatt ham på et tidspunkt. Og i den isolerte og meget spredt befolkete landsbyen Bespalovskoya hadde ingen oppdaget at gutten var overlatt til seg selv.

Derfor hadde Andrei, tilsynelatende i årevis – skjønt ingen vet det for sikkert – kun hatt selskap av familiens gamle vakthund.

Da han ble funnet hadde han lagt til seg mange hundeliknende karakteristikker. Han gikk på alle fire, forsøkte å bite folk og snuste på all mat før han spiste den.

I dag bor han på et barnehjem. I begynnelsen var han svært skeptisk til andre mennesker, og var ofte aggressiv. Gradvis ble det imidlertid gjort kommunikative fremskritt ved hjelp av enkelt tegnspråk. Andrei har lært seg å gå oppreist på to ben, spise med skje, re opp sin egen seng og leke med ball. Han skal også ha knyttet nær kontakt med en av jentene på barnehjemmet.

Andrei er for øvrig ikke den første russiske gutten som har levd sammen med firbeinte. I 1998 kom politiet i Moskva over 6 år gamle Ivan Mishukov, som befant seg i samme situasjon.

2 år tidligere hadde Ivan rømt fra et alkoholisert og voldelig hjem. Han hadde overlevd ved å tigge. På gaten hadde han begynt å gi fra seg matbiter til en gruppe løshunder. Hundene hadde til gjengjeld beskyttet Ivan. Da politiet plukket ham opp skal Ivan ha erobret statusen som lederhannen i flokken. Mishukov er idag integrert tilbake i samfunnet igjen.

Et av de best dokumenterte og mest berømte tilfellene fra nyere tid er oppdagelsen av Amala og Kamala i indiske Midnapore. De to jentene ble funnet i 1920, i en alder av henholdsvis 2 og 8 år, boende sammen med ulver. Misjonæren Joseph Singh, som også drev et barnehjem, fanget jentene. Den yngste, Amala, døde før året var omme. Mens Kamala levde til 1929, da hun døde av tyfus.

Singh skrev en bok om erfaringene med jentene. Ifølge ham hadde begge utviklet tykk hud i håndflater og på knærne, og begge utviste “ulveliknende” oppførsel. De foretrakk å holde seg unna sollys, og var helst våkne om natten. De var svært ukomfortable med berøring og mislikte sterkt å få klær på kroppen. Ifølge Singh skal de virket lite følsomme for temperaturforskjeller.

Kamala lærte etter hvert å gå på to bein, selv om hun helst gikk ned på alle fire når hun skulle bevege seg raskt.

Da de ble funnet var begge jentene språkløse. De kunne imidlertid gi fra seg klagende lyder i et høyt stemmeleie, ikke ulikt ulvehyl. Før hun døde hadde Kamala lært seg seg rundt 40 ord, men noen begreper om grammatikk fikk hun aldri.

Vill eller fanget?:

Men hva med “Dyrekvinnen” i Kambodsja?

Foreldrene til Rochom P’ngieng er fullstendig overbevist om at dette er datteren deres. De mener seg både å kjenne igjen ansiktstrekk, samt et knivarr hun skal ha fått som barn.

Men det er andre arr på kroppen hennes som er mer markerte. Kvinnen har dype arr rundt håndledd og ankler. Faren mener dette er noe hun har pådratt seg etter å ha gått i viltfeller. Men tanken på at de kan skrive seg fra fangenskap, melder seg fort. Det er ikke uvanlig i denne delen av verden å sperre inne mentalt handikappete.

Journalisten Jonathan Watts har møtt “Dyrekvinnen”. Hans inntrykk er at dette dreier seg om et traumatisert, men kanskje også autistisk, menneske.

Han forteller også at føttene hennes ikke ser ut til å ha vært brukt mye. Noe som styrker mistanken om hun snarere har vært holdt innesperret enn løpt omkring i jungelen. Håret hennes var dessuten mistenkelig kort da hun ble funnet.

Kvinnen er ikke i stand til å bruke spisepinner, tannbørste eller vaske seg. Men hun har lært å bruke en skje.

Den eneste formen for forståelig kommunikasjon hun behersker, er å signalisere sult ved å stryke seg over magen. Etter mørkets frambrudd begynner hun imidlertid å snakke med seg selv på språk ingen i området forstår.

Likefullt bærer kvinnen preg av å ha tilbrakt en periode på egen hånd i jungelen. Skjønt, det er neppe snakk om flere år.

LESE MER?:

Nett:

http://www.feralchildren.com/en/children.php

http://en.wikipedia.org/wiki/Feral-child

http://www.historielaget.jostedal.no/rypa.htm

http://www.guardian.co.uk/g2/story/0..1996381.00.html

Bok:

Michael Newton: Savage Boys and Wild Girls: A History of Feral Children, Faber and Faber, 2002.

 

Ofring av barn hos toltekerne tirsdag, apr 24 2007 

Amerika and Middelalder Kjetil Johansen 10:17

Levende Historie melder om et arkeologisk funn i Mexico som tyder på at toltekerne drev med ofring av barn helt ned i 5-års alderen. Funnet avdekket 24 halshogde skjeletter som var gravlagt sammen med en statuett av den toltekiske regnguden.

Mer om denne saken HER.

 

Profil: Stanley Kubrick mandag, apr 23 2007 

Film and Kulturhistorie and Profiler Kjetil Johansen 12:26

Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick.

I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. “2001 – En romodyssé” hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.

Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, “Waterloo”, ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.

-Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme, har Sydney Pollack sagt om Kubrick.

Regissørens fokus på detaljer er berømt. Det gjaldt like mye i privatlivet som under filminnspillinger. Da den ene datteren fikk ansvaret for hjemmet mens far var bortreist ble hun blant annet gitt en 15 siders inngående instruks om dyreholdet. Her kunne hun blant annet lese hvordan slåsskamper mellom familiens to katter skulle løses.

Kubrick fremstår fremdeles som en gåte. Og det er ikke så merkelig, med tanke på hvordan han avskydde oppmerksomhet. Gjennom hele karrieren slo han vakt om sitt eget privatliv og forsøkte å gli inn i en slags anonymitet.

Så dyktig var Kubrick i å unngå pressefotografene at folk i enkelte perioder ikke visste hvordan han så ut. Og det utnyttet han. Det hendte at han selv åpnet døren, når folk ringte på og spurte etter Kubrick. “Beklager! Han er ikke inne”, løy mesterregissøren.

Han ble født i New York 26. juli 1928. Faren var lege, så Stanley fikk en privilegert oppvekst. Han leste mye, men noen skoleflink type var han ikke. Skolekameraten Steven Marcus har fortalt følgende historie om Kubrick:

-Andre uka etter skolestart spurte Stanley meg om han kunne skrive av leksene jeg hadde gjort. Jeg sa ja. Neste dag spurte han om det samme. Og neste dag der igjen. Det samme gjentok seg hver eneste dag. Tilslutt, etter 10 dager, tok jeg mot til meg og spurte ham; “Stanley! Hvorfor gjør du ikke leksene dine?” Og han svarte helt rolig: “Jeg er ikke interessert.” Det var ikke det at han var dum. Han var virkelig bare ikke interessert.

Fotografi derimot, var noe Kubrick brant for. Allerede som 16-åring fikk han sitt store gjennombrudd, da han solgte et bilde til Look, USAs ledende fotoreportasjemagasin. Nå ble den slappe skoleeleven en profesjonell fotograf. De neste årene tok han tusenvis av bilder for Look.

I kjølvannet av en reportasje om bokseren Walter Cartier, laget Kubrick også en dokumentarfilm om ham; “Day of the Fight”. Erfaringen ga ham blod på tann. Han sluttet i Look, og startet sitt eget lille filmproduksjonsselskap. Etter et par korte dokumentarer fikk han faren til å ta ut sin livsforsikring og investere pengene i sønnens spillefilmdebut, “Fear and Desire”.

Snøballen var satt i bevegelse. Etter 2 lavbudsjettfilmer, “Killer’s Kiss” og “The Killing”, tok det av. Den neste produksjonen, “Paths of Glory”, kunne skilte med navn som Kirk Douglas på rollelisten. Hollywood ventet. Douglas sørget i neste omgang for at Kubrick fikk regijobben på eposet “Spartacus”.

Men ambisjonene hans var større enn å forbli Hollywoods nye yndling. Kubrick ønsket å beholde fullstendig kontroll over filmene han laget. Samtidig ønsket han å fortelle historier som gjorde mer enn å underholde.

“Dr. Strangelove” tok for seg trusselen om atomkrig i form av en satire. Med klodens morsomste mann, Peter Sellers, i 3 roller, var suksessen sikret. Under selve innspillingen hendte det at Kubrick tok fri fra jobben som regissør, eller i det minste som skuespillerinstruktør, når Sellers skulle på settet. I stedet lot han sette opp så mange kameraer han kunne, og slapp den britiske galningen løs. Mens Sellers briljerte og improviserte, lå regissøren på gulvet og ristet av latter.

Det er blitt sagt at en typisk Kubrickfilm gjerne ble møtt med lunkne omtaler etter premieren, men fikk klassikerstatus 10 år senere. Det gjaldt i aller høyeste grad “2001″. Alle var enige om at Kubrick hadde satt en ny teknisk standard for science fiction-filmer, men han forvirret også store deler av publikum, mottok kritikerslakt og ble latterliggjort. Reaksjonene skulle bli enda verre neste gang.

Etter at storprosjektet “Napoleon” ble lagt på hyllen tok nemlig Kubrick for seg Anthony Burgess voldsomme fremtidsvisjon “A Clockwork Orange”. Filmen fikk kjapt skylden for å inspirere til grove voldsforbrytelser. Kubrick ble utsatt for utrolige angrep i media, både på redaksjonelle sider og i leserbrev. Snart virket det som om alle voldsforbrytelser i Storbritannia hadde sine røtter i “A Clockwork Orange”. Drapstrusler strømmet på. Det endte med at Kubrick trakk filmen tilbake i Storbritannia.

Det er skrevet tusenvis av sider om Stanley Kubricks stil og egenart som regissør. Men mye tyder på at han selv ikke brukte mye tid på å analysere seg selv. Malcolm McDowell, som spilte sitt livs rolle i “A Clockwork Orange”, spurte Kubrick:

-Hvordan regisserer du? Hva er din stil?

Kubrick svarte på sitt sedvanlige rolige vis: -Jeg vet ikke. Jeg vet aldri hva jeg vil. Men jeg vet hva jeg ikke vil.

Kubrick fortsatte å gå over grensene rent teknisk. Til “Barry Lyndon” skaffet han til veie ekstremt lysfølsom optikk, opprinnelig utviklet for NASA, fordi han ønsket å bruke stearinlys som eneste lyskilde. En av de mer slitesterke mytene om Kubrick er at filmene hans kostet mye, fordi han brukte så lang tid på å spille dem inn. Dette er feil. Selv om han ofte brukte ekstremt lang tid, jobbet han alltid med en minimal stab. På den måten ble ikke filmene hans store tapssluk.

Kubrick ønsket å lage flere filmer enn de han rakk. Han var en småle frustrert over sin egen minutiøse arbeidsmetode. “Napoleon” var bare ett av prosjektene han måtte skrinlegge. I mange år gikk han med planer om å lage en film om Holocaust. “Wartime Lies” av Louis Begley ble bearbeidet under tittelen “Aryan Papers”. Men akkurat da Kubrick var fornøyd med manuset, kom nyheten om at Steven Spielberg hadde begynt innspillingen av “Schindlers liste”. Kubrick mente at likhetene var for mange, og avbrøt “Aryan Papers”.

Dermed ble Kubricks siste film “Eyes Wide Shut”. Den hadde premiere 1. mars 1999. En uke senere døde Stanley Kubrick. Det var nesten som om perfeksjonisten hadde hatt regien på sin egen avskjed også.

 

Imperier – alle vil ha et! mandag, apr 16 2007 

Bøker and Imperier and Profiler and Vitenskapsmenn Kjetil Johansen 18:10

The view that empire is ‘the original sin of European peoples, who corrupted an innocent word’ is a commonplace in the developing world and in the United States; but (…) the true origins of empire are to be found in processes of exchange and the accumulation of power that are practically universal. In order to understand empire one must understand not only the experiences of Portugal, Spain, France, the Netherlands, Belgium, Germany and Britain – themselves hugely diverse. The histories of the Ottomans, the Safavids, the Mughals, the Manchus, the Russians and the Soviets, the Japanese and the Nazis must also be examined. There is nothing peculiarly European, or Western, about imperialism. Empire is normal, and the intense hostility it arouses comes from the fact that post-colonial states base their legitimacy on a vision of it as an unnatural and alien institution – a vision that continues to sustain them even when they become imperialists themselves.

Dette skriver John Gray i en bokanmeldelse i det aldeles utmerkete britiske Literary Review. Boka det er snakk om heter “After Tamerlane: The Global History of Empire” og forfatteren er den Oxford-baserte historikeren John Darwin. Temaet er imperier og deres roller i det internasjonale samfunnet siden 1400.

For alle historieinteresserte bør det ikke komme som noen overraskelse at ett av momentene som bringes på bane i forståelsen av imperiebyggingens/imperialismens tidløse natur er den famøse geopolitikken:

The Great Game has not faded away, any more than Eurasia has ceased to be at the heart of global conflicts. There are new players – China and India are active protagonists, and Russia, having been unwisely written off as one of history’s has-beens, has re-emerged as the pivotal power in the new rivalry for energy. The site of the most intense struggles is not Central Asia as it was around the end of the nineteenth century, but the Persian Gulf. While these changes have altered the pattern of geopolitical conflict, they do not make it less pervasive or less prone to erupt into war. The Gulf War of 1990–91 is likely to go down as only the first of a series of resource wars. No doubt these conflicts will have many dimensions, including savage intra-Islamic enmities. They will still be struggles of a kind Mackinder would find familiar.

Skriver Gray. Men hvem er denne Mackinder?

Halford Mackinder (1861-1947) var en britisk geograf, som påpekte hvordan topografi og naturressurser har avgjørende strategisk og politisk betydning. Nazistene var svært opptatt av en forenklet og tabloidisert versjon av teoriene hans som hevder at “Who rules East Europe commands the Heartland; Who rules the heartland commands the World Island; Who rules the World Island commands the World.”

Men tilbake til Darwins bok:

In the aftermath of the Second World War it was widely assumed that geopolitics of this kind was obsolete. Values of democracy and human rights rather than the distribution of resources would shape the future. In fact the struggle for control of natural resources did not abate. (…) Mackinder’s ideas may have been rejected, but the geopolitical facts on which they were based continued to shape international relations.

Påpeker Gray i sin bokomtale. Og har rett. Det er det med imperier; alle vil gjerne ha et. Hvis de kan.

 

Om døden torsdag, apr 12 2007 

Diverse and Filosofi and Profiler Kjetil Johansen 13:10

Dagens sitat. Signert den gamle greske filosofen Epikur.

Kanskje litt ”off topic” i forhold til den generelle profilen på denne bloggen. Men siden det handler om endestasjonen alle skal innom, og det både er kloke og fortrøstningsfulle ord, så hamrer jeg dem ned likevel:

“Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du.”

Epikur (341-270 f.Kr)

 

Slavehandelens juniorpartner mandag, apr 9 2007 

Afrika and Mytologisering Kjetil Johansen 17:19

Før påske hadde museumsinspektør Kåre Lauring en todelt kronikk i Jyllandsposten om slavehandelens historie. I år er det jo, som mange sikkert har fått med seg, 200 år siden britene forbød slavehandelen.

Danmark-Norge deltok også i slavehandelen, noe alle bør vite. Det inngår i pensum på grunnskolen. Danmark-Norge var for øvrig 4 år tidligere ute med et forbud mot slavehandelen enn hva britene var. Det er da alltids noe…

Lauring er imidlertid inne på et aspekt ved slavehandelen som for de fleste vil komme svært overraskende.

Det er all mulig grunn til å ha med slavehandelen i skolenes pensum. Og det er bra at temaet blir behandlet i litteratur og film/TV. Ditto at pressen holder problematikken varm, all den tid det fremdeles eksisterer slaveri i våre dager.

Men samtidig kan det være verdt å merke seg at fremstillingen av slavehandelenes historie har vært – og er – ensidig. Dersom man baserer kunnskapen sin om slavehandelen på det gjengse bildet presse, populærkultur og skolevesen tegner av praksisen, kan fort ende opp med å tenke på slavehandelen utelukkende som noe europeere utsatte afrikanere for.

Selvfølgelig er dette riktig. Og det er ikke noe som skal holdes skjult eller bagatelliseres. Men når de fleste tenker på europeerne som den dominerende parten i slavehandelen er det faktisk feil. Og dette er et viktig poeng i Laurings kronikk:

De afrikanske slaver blev afsat på fire hovedmarker. Det første og største var Afrika selv, eller som vi også kan kalde det hjemmemarkedet, idet Afrika var et slavesamfund, og op imod 30 pct. af kontinentets befolkningen var slaver. Gennem et højt udviklet handelsnet bestående af slaveruter og -markeder blev slaverne fordelt over hele landet. Det foregik ad handelsruter, ofte flere tusinde kilometer lange, hvor slaverne blev købt, solgt og blandet op, så de ikke mere kendte hinanden eller talte hinandens sprog. Dødsraterne for disse ruter er for slavernes vedkommende anslået til omkring 50 eller tre til fire gange over dødsraterne på ruterne over Atlanten.

Dernæst var der så eksportmarkederne.

Først slaveruterne op gennem Sahara til de arabiske Lande langs Afrikas Middelhavskyst. I alt blev der til dette marked frem til 1900 eksporteret ca. 9 mio. slaver. Det andet store eksportmarked var ruterne ud af Østafrika ofte via Zanzibar til Mellemøsten. Af den vej blev der frem til 1900 eksporteret ca. 5 mio. slaver.

Endelig er der det tredje eksportmarked, den europæiske slavehandel over Atlanten, der foregik i perioden ca. 1450 og frem til 1867 [anm.: Det er uklart hvorfor Lauring angir 1450 som startpunkt for den transatlantiske slavehandelen. Jeg vil bare minne om at Kolumbus oppdagelsesferd gikk av stabelen i 1492, og at slaveskipene til Amerika fra Afrika dukket opp på 1500-tallet.], hvor Cuba, som det sidste land i Vestindien, afskaffede slavehandelen.

I alt blev der, via den europæiske slavehandel over Atlanten, transporteret ca. 12 mio. slaver. Det er mange, næsten lige så mange som araberne, men tallet gør også europæerne til den mindste af de tre aftagere: afrikanerne selv, araberne og dernæst europæerne.

(…)

Europæerne kom sidst ind i handelen og først ud, og de var den eneste af de tre involverede parter, der efterfølgende aktivt bekæmpede slaveriet og slavehandelen.

At gøre europæerne til de eneste skyldige, eller de mest skyldige, når det gælder den afrikanske slavehandel, har derfor heller ikke meget hold i virkeligheden.

Dette poenget får så godt som aldri oppmerksomhet. Det var derfor ganske typisk at en artikkel om slavehandel i Ny Tid 23. mars, signert den svenske journalisten Gordana Malesevic, omtalte den europeiske slavehandelen – og … lot det bli med det…

Ikke at Malesevic har skrevet noen dårlig artikkel. Hun påpeker blant annet, helt korrekt, at selv om slavehandelen ble forbudt tok det noe lenger tid å forby slaveriet per se. Men artikkelen er på sedvanlig vis monomant opptatt av europeernes rolle.

Verken i Midtøsten eller i Afrika har det funnet sted noe som likner et grundig oppgjør med slaveriet. Forståelig, særlig i afrikansk sammenheng.

Men skal man tegne et fullstendig bilde av slavehandelen bør man få med alle medvirkende.

I tillegg kommer en annen problemstilling.

Det er nemlig en klar tendens til å bruke slavehandelen som politisk våpen. I dagens verden. Og det er problematisk.

Som Lauring spør i sin kronikk:

… hvis europæerne skal betale erstatning til efterkommerne af de slaver, europæerne købte langs Vestafrikas kyster, hvad så med efterkommerne til de slaver, araberne hentede?

Eller hvad med de ca. 1,6 mio. europæere, der efter at være blevet enten kidnappet fra fredelige handelsskibe eller indfanget ved slave-raids på de europæiske kyster i perioden 1500 til 1750 sammen med afrikanske slavekollegaer, blev holdt som slaver i nordafrikanske stater som Algier og Tunis. De har vel også efterkommere?

Mener man alvor med erstatningskrav for slavehandel, ender man fort opp i vriene – sågar absurde – regnestykker. For ikke å snakke om ditto vanskelige diskusjoner om hvem som skylder hvem erstatning.

Et eksempel: Bør Island motta erstatning fra Algerie, for det såkalte Tyrkerranet i 1627? Og hva er eventuelt en islandsk landsby verdt idag?

Og hva med afrikanske slaver i Afrika, det største markedet historisk sett? 

Det kan være verdt å nevne at presidenten av Senegal, Abdoulaye Wade, tilhører de afrikanere som har kritisert forslagene om erstatning.  

Avslutningsvis: Dersom vi ser opp fra historiebøkene og tar en titt på dagens situasjon åpner det seg to perspektiver. Ifølge antislaveri-organisasjoner finnes det idag rundt 27 millioner slaver. Det skulle på den ene siden bety – dersom man først og fremst vil fokusere på enkeltskjebner – at det er flere slaver i dagens verden enn det sammenlagt ble ført ut av Afrika iløpet av slavehandelen. På den andre siden – dersom man først og fremst er opptatt av relative tall – at vi idag har den laveste prosentandelen slaver noensinne.

Hvis det er håp man ser etter, vil jeg anbefale å legge det siste perspektivet til grunn.

Les Kåre Laurings kronikk: Del 1 – Del 2

Les mer om europeere som ble kidnappet til slaveri: “Tok tusenvis av nordmenn som slaver”

OPPDATERING 19. oktober 2008:

Sign & Sight melder følgende i sin Feuilleton-seksjon 13/10:

Beat Stauffer traces the history of slavery in the Islamic world, a subject of long-standing taboo and which, only now, is being researched by anthropologist Malek Chebel. “The clear emancipatory tendencies that characterised the beginnings of Islam could not sustain themselves through the following centuries, and instead made way for a widespread acceptance of slavery. One of the ‘most shocking and sad results’ of his research is that even prominent Islamic scholars contributed to the codification of slavery. ‘That means that the Mosque was not neutral towards this evil’, Chebel writes.”

 

Tidsreiser er mulig! mandag, apr 9 2007 

Diverse and Profiler and Reise and Vitenskapsmenn Kjetil Johansen 15:32

Ifølge professor Igor Novikov er det teoretisk mulig å reise i tiden. Ja, til og med bakover i tiden. Men hva med det såkalte “bestemorsparadokset”? Ingen fare.

Novikov, som er russiskfødt astrofysiker og kosmolog, holder hus i Danmark. Og det var noe av en sensasjon da han bestemte seg for å gjøre København til sitt hjem i 1991. Novikov kunne nemlig velge og vrake i tilbud fra universiteter i USA, Storbritannia, Tyskland og Italia.

Kort sagt, Novikov er ikke bare en hvilken som helst dusinprofessor. Den 19. april får han sågar overrakt den prestisjefylte Eddington-medaljen i The Royal Astronomical Society, London. Novikov er rett og slett en av klodens ledende astrofysikere og kosmologer.

Men så var det altså dette med tidsreiser, da.

I et intervju med Weekendavisen for 2 uker siden, svarte Novikov ja på muligheten for å reise bakover i tid. Men det krever et ekstremt kraftig tyngefelt. Noe som koker ned til at vi trenger et såkalt ormehull.

Tidsreiseteorien bygger ikke på at man reverserer tidsstrømmen. Man beveger seg altså ikke de facto bakover i tiden. Man “spoler ikke tilbake tiden”. Men ved hjelp av ormehullet er det mulig – teoretisk – å koble seg av “tidens flux” og foreta et hopp, som vil ende opp i en annen del av tidsstrømmen.

Alle som har sett et lite utvalg science fiction-filmer kjenner nok til grunnrisset i denne hypotesen. Men de kjenner garantert også til det såkalte “bestemorsparadokset”. Altså; dersom det er mulig å dra tilbake i tiden, vil det også være mulig å ta livet av sin egen bestemor – noe som vil gjøre din egen (fremtidige) eksistens umulig.

Og som alle scifi-fans vet; tukler man med fortiden er det ikke måte på hva slags konsekvenser det vil få!

Novikov svarer følgende på dette tilsynelatende kaotiske multiscenariet:

-Hvis jeg skulle dukke opp i fortiden, ville det bety at jeg ville leve i fortiden. Jeg ville delta i alle begivenheter, og kanskje sågar møte meg selv – i yngre utgave.

(…)

Mitt liv påvirker fortiden, og fortiden er dermed noe som inneholder denne påvirkningen. Men det er stadig vekk fortid.

Med eller uten påvirkning fra framtiden har det har skjedd skjedd. Det ligger fastlagt i tidsstrømmen.

Jepp, jeg vet – alle scifi-fans roper: ”Men, men, men!” Av den enkle grunn at de er vant til å forholde seg til fantasiscenarier hvor alt er mulig. Novikovs teori vil rett og slett virke litt fantasiløs.

Men professoren understreker i intervjuet at med én gang fortid blir fortid, er det ikke lenger mulig å påvirke den. Ting skjer én gang. 

Såvidt jeg kan forstå betyr det altså omtrent dette: Siden jeg eksisterer, vil jeg ikke kunne myrde min egen bestemor dersom jeg drar tilbake i tiden, fordi jeg eksisterer. Den påvirkningen jeg måtte ha på fortiden vil ikke kunne endre framtiden utover det jeg allerede kjenner til ved avreisetidspunktet. Bestemorsparadokset er således bare en teoretisk konstruksjon, på samme måte som kontrafaktisk historie er det. Vi kan spekulere i hva om, hvis om, dersom, til vi blir blå i ansiktet. Uten at det forandrer på hva som de facto skjedde i fortiden. Og som vi selv er et produkt av.

Omtrent slik, altså. Men for all del; innspill tas imot med glede!

PS! Er det forresten noen som vet hvor nærmeste ormehull ligger?