Da “Dyrekvinnen” ble oppdaget i Kambodsjas jungel i midten av januar, ble en ny skjebne lagt til i rekken av “ville barn”. Fra historien kjenner vi til rundt 100 tilfeller.

Rochom P’ngieng forsvant for 19 år siden mens hun gjetet bøfler. Nå kan hun – kanskje – ha kommet til rette igjen. Det som iallfall er sikkert, er at en naken, språkløs kvinne på rundt 27 år ble fanget i det avsidesliggende Oyadao-distriktet i Rattanakiri-provinsen 13. januar i år. Mannen som hevder han er faren til kvinnen, Sal Lou, brukte fire timer ute i jungelen på å lokke til seg kvinnen med hermetisert fisk og bananer. Oppførselen hennes blir skildret som “apeaktig”. En lokal politisjef brukte ordene “halvt menneske, halvt dyr” om henne. Historien kan virke utrolig. Hvordan kan et 8 år gammelt barn overleve i jungelen? Og klare seg inn i voksen alder? Men historien om den kambodsjanske kvinnen er ikke unik.

“Ville barn” er velkjent i fiksjonens verden. Innen litteraturen er selvfølgelig Mowgli og Tarzan de to klassiske figurene. Vi møter dem i ulike sagn. Romas grunnleggere, brødrene Romulus og Remus, skal ha blitt adoptert av en ulvinne. Men i tillegg har vi også historiske eksempler.

Vi har sågar et norsk eksempel, iallfall dersom man velger å feste lit til sagnet om Jostedalsrypa.

Jostedalsrypa:

Svartedauden rammet Norge svært hardt. Kanskje så mye som to tredjedeler av befolkningen her i landet døde mellom 1348-1350. Mange steder ble hele bygder utslettet. Under slike forhold er det ikke til å unngå at barn blir foreldreløse, og dette danner bakgrunnen for sagnet om “Jostedalsrypa”.

Da pesten kom til Norge, bestemte mange slekter seg for å rømme vekk fra kyststrøkene. Oppe mellom fjell og daler håpet de å slippe unna epidemien. Folk fra Sogn dro opp i Jostedalen. For å sikre seg mot sykdommen ble de blant annet enige om at brev skulle bli lagt under en bestemt stein, ikke levert fra hånd til hånd. Denne steinen ble naturlig nok kalt for Brevsteinen, og står langs veien mellom Jostedalen og Luster den dag i dag.

Men uansett hvor forsiktige folk var klarte de ikke å stoppe pesten. Gårdene i Jostedalen ble tilslutt rammet de også. Da farsotten ga seg begynte imidlertid de overlevende rundt omkring å våge seg på besøk igjen. Noen bønder fra en av nabodalene, nærmere bestemt Gudbrandsdalen om vi skal tro tradisjonen, oppdaget 7 bølinger med herreløst kveg og vandret avsted for å se om de kunne finne ut hvor de kom fra.

Overalt hvor de gikk kom de til tomme hus, og mange steder hadde folk dødd uten å bli begravd. Det kunne ligge skjeletter og lik i sengene. Folket i Jostedalen var rett og slett utryddet.

Men da mennene kom til Mjelvesdalen oppdaget de fotspor i nysnøen. De fulgte sporene til gården Bjørkahaug, og der fant de en ensom, forskremt jentunge. Hun skal ikke ha vært mer enn 7-8 år gammel. Da hun så ekspedisjonen komme la hun på sprang inn i skogen, men de fikk tatt henne igjen.

Etter at hun hadde roet seg litt begynte de å spørre henne ut. Men jenta forsto dem ikke, og de hadde store vansker med å forstå hva hun sa. Det eneste de egentlig skjønte var setningen: -Mor, vetle rjupa.

Ifølge sagnet hadde jenta i starten overlevd på maten hennes syke og døende mor stakk ned til henne der hun lå i en seng av fjær, skjult og skjermet unna sykdommen. Det var derfor moren hennes hadde kalt henne “vesle rypa”. Fjørene fra dette skjulestedet hadde nemlig festet seg til jenta.

En annen forklaring, som kanskje er like troverdig, går ut på at jenta var blitt satt til å gjete husdyrene oppe på seteren. Dermed hadde hun vært vekk da pesten kom til gården. På ett eller annet tidspunkt hadde hun så gått tilbake, bare for å finne alle slektningene sine døde.

Uansett må hun ha tilbrakt lang tid alene, med tanke på hvor sky hun var og hvor vanskelig hun hadde for å snakke da hun ble funnet.

Bøndene tok henne med seg hjem, hvor hun ble oppdratt sammen med deres egne barn. Noen kilder hevder at hun senere ble gift og bosatt på gården Bjørkahaug igjen, mens andre hevder at hun havnet andre steder. Runnøy i enden av Gaupnefjorden er også nevnt. Dette er selvfølgelig vanskelig å bevise, men mange mennesker på Østlandet hevder den dag i dag at de kan føre anene sine tilbake til Jostedalsrypa. En annen variant forteller at hun ble gift med en dansk rikmann, og ble stammor for Rypeslekten.

Dette er imidlertid et sagn. Det finnes ingen håndfaste beviser for at det er virkelig hold i historien, selv om omstendighetene rundt Svartedauden utmerket godt kan ha skapt vilkår for en slik barneskjebne.

“Ulvegutten”:

Det beste argumentet for at sagnet om Jostedalsrypa kan romme en kjerne av sannhet, er de historiske tilfellene av “ville barn” vi kjenner til.

Alt i alt regner man med rundt 100 nedtegnede tilfeller. Det skal innrømmes at de fleste av dem er dårlig dokumentert, og mange av historiene er nesten garantert overdrevet og utbrodert. Likevel finnes det nok materiale som peker i retning av at reelle tilfeller har forekommet. Historisk sett er det mest berømte tilfellet historien om “Ulvegutten” Victor.

Victor fra Aveyron ble oppdaget i 1797, vandrende omkring i skogene ved Saint Sernin sur Rance, ikke langt fra Toulouse. Han ble fanget, men rømte. Først én gang, og så én gang til. Men 8. januar 1800 kom han frivillig ut av skogen. Sannsynligvis fordi han nå hadde erfart at kontakt med andre mennesker betydde mat. Det ble antatt at han var cirka 11-12 år gammel.

Til å begynne med hadde han blitt omtalt som “ulvegutten”, men han ble snart oppkalt etter hovedpersonen i teaterstykket “Victor, ou l’enfant de la forêt”, som hadde premiere i 1798. Stykket bygde på en roman med samme tittel fra 1796, og handler nettopp om et barn som blir funnet i skogen.

En ung medisinstudent, Jean Marc Gaspard Itard, fattet interesse for Victor. Itard prøvde å lære ham å snakke, med moderat suksess. Victor viste forståelse for språk til å begynne med, men de tidlige fremgangene førte aldri noe sted hen. De eneste ordene han noensinne ytret, skal ha vært: “Lait” – “melk”, og “O Dieu!” – “Å, Gud!”.

Victor døde i 1828, rundt 40 år gammel, i Paris.

“Ville barn” i vår tid:

Selv i våre, antatt siviliserte, dager dukker det opp rapporter om “ville barn”. I februar 2002 ble Traian Căldărar funnet av en rumensk gjeter. Gutten var naken og knapt i live. Traian var 7 år gammel, men så ut som 3-åring på grunn av alvorlig feilernæring. Det antas at han da hadde overlevd på egen hånd i villmarken i rundt 3 år. John Ssebunya ble funnet i et skogsområde i Uganda i 1989 da han var 6 år gammel. John hadde rømt fra en voldelig far og skal ha tilbrakt 2 år i selskap med en gruppe aper.

Og vi har historien om Andrei Tolstyk, som kom for dagen i 2004. Da det ble klart at 7-åringen ikke hadde blitt skrevet inn ved den lokale skolen i Altai-provinsen i Sibir, begynte sosialvesenet å lete etter ham. Da de endelig fant ham bodde han alene sammen med en hund.

Moren og faren hadde rett og slett forlatt gutten. Moren hadde dratt først, mens Andrei var rundt 3 måneder gammel. Dermed var det blitt opp til hans alkoholiserte og invalide far å ta seg av gutten. Men han hadde også forlatt ham på et tidspunkt. Og i den isolerte og meget spredt befolkete landsbyen Bespalovskoya hadde ingen oppdaget at gutten var overlatt til seg selv.

Derfor hadde Andrei, tilsynelatende i årevis – skjønt ingen vet det for sikkert – kun hatt selskap av familiens gamle vakthund.

Da han ble funnet hadde han lagt til seg mange hundeliknende karakteristikker. Han gikk på alle fire, forsøkte å bite folk og snuste på all mat før han spiste den.

I dag bor han på et barnehjem. I begynnelsen var han svært skeptisk til andre mennesker, og var ofte aggressiv. Gradvis ble det imidlertid gjort kommunikative fremskritt ved hjelp av enkelt tegnspråk. Andrei har lært seg å gå oppreist på to ben, spise med skje, re opp sin egen seng og leke med ball. Han skal også ha knyttet nær kontakt med en av jentene på barnehjemmet.

Andrei er for øvrig ikke den første russiske gutten som har levd sammen med firbeinte. I 1998 kom politiet i Moskva over 6 år gamle Ivan Mishukov, som befant seg i samme situasjon.

2 år tidligere hadde Ivan rømt fra et alkoholisert og voldelig hjem. Han hadde overlevd ved å tigge. På gaten hadde han begynt å gi fra seg matbiter til en gruppe løshunder. Hundene hadde til gjengjeld beskyttet Ivan. Da politiet plukket ham opp skal Ivan ha erobret statusen som lederhannen i flokken. Mishukov er idag integrert tilbake i samfunnet igjen.

Et av de best dokumenterte og mest berømte tilfellene fra nyere tid er oppdagelsen av Amala og Kamala i indiske Midnapore. De to jentene ble funnet i 1920, i en alder av henholdsvis 2 og 8 år, boende sammen med ulver. Misjonæren Joseph Singh, som også drev et barnehjem, fanget jentene. Den yngste, Amala, døde før året var omme. Mens Kamala levde til 1929, da hun døde av tyfus.

Singh skrev en bok om erfaringene med jentene. Ifølge ham hadde begge utviklet tykk hud i håndflater og på knærne, og begge utviste “ulveliknende” oppførsel. De foretrakk å holde seg unna sollys, og var helst våkne om natten. De var svært ukomfortable med berøring og mislikte sterkt å få klær på kroppen. Ifølge Singh skal de virket lite følsomme for temperaturforskjeller.

Kamala lærte etter hvert å gå på to bein, selv om hun helst gikk ned på alle fire når hun skulle bevege seg raskt.

Da de ble funnet var begge jentene språkløse. De kunne imidlertid gi fra seg klagende lyder i et høyt stemmeleie, ikke ulikt ulvehyl. Før hun døde hadde Kamala lært seg seg rundt 40 ord, men noen begreper om grammatikk fikk hun aldri.

Vill eller fanget?:

Men hva med “Dyrekvinnen” i Kambodsja?

Foreldrene til Rochom P’ngieng er fullstendig overbevist om at dette er datteren deres. De mener seg både å kjenne igjen ansiktstrekk, samt et knivarr hun skal ha fått som barn.

Men det er andre arr på kroppen hennes som er mer markerte. Kvinnen har dype arr rundt håndledd og ankler. Faren mener dette er noe hun har pådratt seg etter å ha gått i viltfeller. Men tanken på at de kan skrive seg fra fangenskap, melder seg fort. Det er ikke uvanlig i denne delen av verden å sperre inne mentalt handikappete.

Journalisten Jonathan Watts har møtt “Dyrekvinnen”. Hans inntrykk er at dette dreier seg om et traumatisert, men kanskje også autistisk, menneske.

Han forteller også at føttene hennes ikke ser ut til å ha vært brukt mye. Noe som styrker mistanken om hun snarere har vært holdt innesperret enn løpt omkring i jungelen. Håret hennes var dessuten mistenkelig kort da hun ble funnet.

Kvinnen er ikke i stand til å bruke spisepinner, tannbørste eller vaske seg. Men hun har lært å bruke en skje.

Den eneste formen for forståelig kommunikasjon hun behersker, er å signalisere sult ved å stryke seg over magen. Etter mørkets frambrudd begynner hun imidlertid å snakke med seg selv på språk ingen i området forstår.

Likefullt bærer kvinnen preg av å ha tilbrakt en periode på egen hånd i jungelen. Skjønt, det er neppe snakk om flere år.

LESE MER?:

Nett:

http://www.feralchildren.com/en/children.php

http://en.wikipedia.org/wiki/Feral-child

http://www.historielaget.jostedal.no/rypa.htm

http://www.guardian.co.uk/g2/story/0..1996381.00.html

Bok:

Michael Newton: Savage Boys and Wild Girls: A History of Feral Children, Faber and Faber, 2002.