Aristokrat. Imperialist. Statsmann. Forfatter. Det er mange merkelapper som passer på Winston Churchill. Men kanskje “kriger” er den som passer aller best?

En kald, mørk og overskyet New York-aften i 1931, kjørte en taxisjåfør rundt og lette etter kveldens siste tur. På Fifth Avenue satte han opp farten, siden fortauene var folketomme. Det vil si, helt tomme var de ikke. Plutselig føyk taxien fordi en noe lubben herremann sjåføren ikke hadde lagt merke til. Bilen sneide borti fotgjengeren som ett eneste stort motorisert piskerapp. Bare et par centimeter til, og Winston Churchill, den tidligere britiske ministeren, kunne ha omkommet. Slik gikk det ikke. Men episoden setter fart på fantasien: Hvordan ville Storbritannia klart seg i 1940, uten den kompromissløse og kontante bulldoggen i førersetet?

Winston Leonard Spencer Churchill ble født 30. november 1874. Han ble utdannet ved Sandhurst militærakademi, og gikk fra endt utdanning der til oppgaven som observatør under den spansk-amerikanske krigen på Cuba i 1895. I 1896-97 var han i India, før han deltok i general Kitcheners hær under den siste fasen av krigen i Sudan. I dette gigantiske landet hadde britene i lang tid forsøkt å nedkjempe et islamistisk jihad. Nå nærmet det seg slutten. I 1898 rakk Churchill derfor å delta i slaget ved Omdurman, hvor den fanatiske mahdiens styrker ble utslettet av teknologisk overlegne britiske styrker. “Samme hva som skjer, så har vi maxim-geværet og det har ikke de”, skrev han i dagboknotatene sine. Maxim-geværet var en forløper for den moderne mitraljøsen. 10 800 mahdister ble drept i dette slaget, mot 48 briter. Halvparten av britene døde da oberst Martin i kampens hete insisterte på å gå til kavaleriangrep.

Senere samme år ble Churchill korrespondent for The Morning Post til Sør-Afrika. En ny krig ventet; boerkrigen. Han ble tatt til fange av boerne, men klarte å rømme. Etter rømningen la han pennen til side, og meldte seg til tjeneste i krigen, som britisk kavaleriløytnant.

I 1900 ble han valgt inn i Underhuset som konservativ unionist. Men allerede i 1904 gikk han over til de liberale. Churchill var mer opptatt av mulighetene til å få gjort noe, enn av partitilhørighet. Sin første smak av regjeringsarbeid fikk han som understatssekretær for koloniene i 1905. Og deretter skiftet det raskt fra handelsminister til innenriksminister til marineminister. Som marineminister tok han initiativ til en rekke omorganiseringer og moderniseringer. Og godt var det, siden 1. verdenskrig brøt ut knappe 3 år senere.

Omdømmet hans fikk imidlertid en alvorlig knekk etter at han var primus motor bak det katastrofale Gallipoli-felttoget. De allierte styrkene klarte ikke å trenge igjennom tyrkernes forsvarslinjer, og måtte trekke seg tilbake med store tap. Churchill måtte gå av i mai 1915.

Nå byttet han ut kabinettet med skyttergravene, og ministerposten med offisersrollen. I en periode var han aktivt med i kamphandlingene i Frankrike. Juli 1917 kom han imidlertid tilbake som rustningsminister, før han ble krigs- og luftfartsminister året etter.

Men Churchill var ikke lenger så godt likt blant de liberale. Han ble heller ikke gjenvalgt i 1922. Dette førte til at han nok en gang skiftet parti. Han meldte seg som kandidat for de konservative i 1924, og fikk dermed på ny en plass i Underhuset.

Tidlig på 30-tallet trappet han ned på det politiske arbeidet, for å få bedre tid til å skrive. Han hadde hatt en forfatterkarriere gående helt siden 1898, men nå fikk han endelig tid til å satse skikkelig på litteraturen. Det skulle ikke vare. En ny trussel hadde meldt seg.

Churchill var en av de første som så faren nazismen representerte. Han tok blant annet til orde for en kollektiv sikkerhetspolitikk for Europa. Men på denne tiden talte han for døve ører, selv innen sitt eget parti.

Faktum var at mange så på Churchill som en politisk dinosaur, en levning fra de gammelimperialistiske dagene. Og han ble alltid minnet om sitt ansvar for Gallipolikatastrofen.

Det skulle imidlertid vise seg at i farens stund var det nettopp denne gamle dinosauren Storbritannia måtte sette sin lit til. Selv om mange av holdningene hans kunne virke fossile, var han definitivt rett mann på rett plass til rett tid da nazistene festet grepet om Europa. Dinosauren gjorde comeback i farens stund. I første omgang ble han marineminister for andre gang. Etter angrepet på Danmark og Norge etterfulgte han Neville “Peace in our time” Chamberlain som statsminister.

De inspirerte talene hans, og den ukuelige motstandskraften han representerte, gjorde susen. Han lovet ikke britene annet enn “blod, svette og tårer” – og seier. Det hjalp på moralen. Selv etter at Frankrike var ute av dansen og Storbritannia sto alene. Han sørget også for å sende britenes eneste panserdivisjon til Egypt, og forhindret på den måten Rommels styrker fra å ta kontroll over Suezkanalen.

En mer vankelmodig leder ville fort ha gitt opp og bedt om fred med Tyskland høsten 1940. Hitler var da også innstilt på å tilby britene en forhandlingsfred. Det ville passe planene hans som hånd i hanske. Hadde det skjedd, ville kanskje aldri USA kommet på banen. Tyskland ville hersket på kontinentet. Og sjansen for tysk triumf i øst ville økt betraktelig. Verden kunne sett radikalt annerledes ut, hadde ikke Churchill overtalt britene til å fortsette kampen.

Verken et hjerteattakk eller rause mengder brunt brennevin sløvet innsatsviljen hans. Når det gjaldt drikkingen, kommenterte han uvanen sin slik; -Jeg har alltid fått mer ut av alkoholen enn den har fått ut av meg.

Churchill gjorde seg til talsmann for å opprette en avlastningsfront etter at Tyskland gikk løs på Sovjet. Han foreslo “Europas myke underliv” som stedet å satse. Først ble Rommels “ørkenrotter” jaget bort fra Nord-Afrika, og så ventet invasjonen av Italia.

Britene var monumentalt takknemlige for Churchills innsats som leder under krigen. Likevel tapte han valget i 1945. Dette betydde ikke at profilen og innflytelsen hans ble mindre. I en tale i Fulton, USA, året etter, lanserte han begrepet “jernteppet”, og advarte mot Sovjets økte innflytelse og manipulering av statene i Øst-Europa. Samme år tok han til orde for økt politisk og økonomisk samarbeide i den demokratiske delen av kontinentet, hvor Tyskland også skulle få være med.

I 1951 ble han statsminister for andre gang, og i 1953 vant han Nobels litteraturpris. Han døde 24. januar 1965.

Churchill var et barn av sin tid, hvilket vil si at han var imperialist og trodde på makt som virkemiddel. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at han gjorde og sa ting dagens politikere ville begått politisk selvmord ved å kopiere. Blant annet kalte han Mahatma Gandhi for en “halvnaken fakir”, og la ikke skjul på hvordan han foraktet inderen. Churchill er ikke like beundret i de tidligere britiske koloniene som i Vest-Europa. Likevel er det én ting ingen kritiker kan komme unna: Churchill var mannen som satte foten ned for nazismen. Men tenk om taxisjåføren hadde vinglet litt mer med rattet den kvelden i 1931…