Kåbbåi: John Wayne 100 år fredag, mai 25 2007

Clint Eastwood får ha oss unnskyldt. Men det er nok John Wayne som er westernfilmens største maskuline ikon. Bra jobba av en fyr døpt Marion. Imorra er det 100 år siden han ble født.

La oss begynne med to faktaopplysninger: 1) Gjennom en karriere på drøye 50 år rakk John Wayne å medvirke i over 200 filmer. Han hadde hovedrollen i 142 av dem, noe som fremdeles er rekord. 2) Han var en høy og kraftig kar, som målte 1,94 på strømpelesten. Med andre ord; Han var et formidabelt filmikon, og han var litt av en plugg.

Dette er interessant å ha i bakhodet når følgende anekdote skal fortelles: Under en filminnspilling i Las Vegas ble Wayne forstyrret av et salig bråk fra hotellrommet under. Der var det fest på gang, i regi Frank Sinatra. Wayne ringte resepsjonen, som viderebrakte klagen. Sinatra ga ikke bare blaffen, han skrudde opp volumet på musikken. Wayne ringte igjen. Det samme skjedde. Så enda en gang. Da tenkte Wayne at han fikk gå ned selv. Som sagt, så gjort. Han troppet opp utenfor døren til Sinatras suite, banket på og ba Frank om å avslutte festen. Dette var ikke “Old Blue Eyes” interessert i. Wayne gjentok forespørselen med litt mer kraft i glosene. Da spratt livvakten til Frank opp. -Sånn snakker ingen til Mr. Sinatra!, bjeffet han. Og stilte seg demonstrativt opp foran Wayne. Filmstjerner er nå engang filmstjerner, selv om de måler 1,94. Og de er ikke spesielt sugne på vaskeekte bråk, tenkte nok livvakten. Wayne kunne nok være tøff på film, men virkeligheten er noe helt annet. Ikke sant?

Wayne smilte til Sinatras gorilla, før han kontant delte ut et slag som sendte livvakten ned i horisontalen. Deretter fullførte Wayne jobben ved å smadre en pinnestol over mannen. Sinatras lille fest pakket deretter sammen raskere enn en cowboy slukker leirbålet med kaffegruten.

La oss derfor legge til ytterligere én faktaopplysning om John Wayne: Han kunne være hard i klypene utenfor filmsettet også.

Men dåpsnavnet til dette maskuline ikonet var faktisk Marion. Eller helt presis; Marion Robert Morrison. Senere forandret foreldrene mellomnavnet til Michael, fordi de ville at Marions lillebror skulle hete Robert. Den fremtidige filmhelten så dagens lys 26. mai 1907 i Winterset, Iowa. 6 år senere flyttet familien til California.

Marion fikk kallenavnet Duke. Det klinger kanskje bedre, men faktum er at han ble oppkalt etter ei bikkje. Saken var nemlig den, at Marion alltid hadde med seg en Airedale terrier når han lekte med kameratene. Terrieren het Big Duke, og kameratene begynte snart å referere til Marion som Little Duke. Og etter hvert bare Duke.

Gutten med jentenavnet vokste, som allerede nevnt, opp til å bli en imponerende kar rent fysisk. Han hadde en kort idrettskarriere innen amerikansk fotball, som tok slutt da han brakk ankelen. Han jobbet som lastebilsjåfør, fruktplukker og servitør. Og så fikk han jobb som assistent på filmsettene til Fox Films.

Her la regissøren John Ford merke til ham. Under innspillingen av en undervannsfilm utenfor Catalina Island nektet den faste stuntmannen å hoppe i havet. Bølgene var for store, mente han. Marion steppet inn. Og fikk en ny stjerne i boka til John Ford.

Filmkarrieren foran kamera kunne begynne, men navnet hans forble ubrukelig. Han figurerte fortrinnsvis som Duke Morrison eller Michael Burn på plakatene. Sakte, men sikkert økte budsjettene på filmene han medvirket i, og under innspillingen av Raoul Walsh’ The Big Trail (1930), foreslo regissøren at man døpte om Marion Morrison til John Wayne. Etternavnet var inspirert av en general fra den amerikanske revolusjonen; “Mad Anthony” Wayne.

Nå var alt duket for et skikkelig gjennombrudd. Men depresjonen slo inn, og plutselig var John Wayne heldig bare han hadde roller i små, billige filmer. Stjernestatusen var rett og slett utsatt. Mellom 1933 og 1939 spilte han i over 40 westernfilmer i kategori B eller C.

Men i 1939 skulle John Ford lage en film, som i all ettertid har fått status som den første moderne westernfilmen: Stagecoach. Filmen ble en formidabel suksess, og John Waynes tolkning av The Ringo Kid gjorde ham til et hett navn i Hollywood. Resten er historie. Wayne kom i løpet av de neste 30 årene til å spille i mange av de aller største westernklassikerne, ofte i regi av John Ford. I tillegg ble han noe av et favorittvalg når Hollywood skulle produsere krigsfilmer med romslige budsjetter.

Med innsatsen i True Grit (1969) fikk Wayne sin første - og siste - Oscar for beste mannlige hovedrolle. Det skal innrømmes at han ikke var noen fantastisk skuespiller. Men han var perfekt som cowboy og krigsmann, i filmer laget av regissører som visste hvordan de skulle utnytte Waynes arketypiske utstråling og knappe spillestil.

I siste halvdel av 60-tallet ble Wayne et symbol på reaksjonære holdninger. Tiden var i ferd med å løpe fra heltetyper av det slaget han representerte. Og Wayne var definitivt konservativ.

Hans konsekvente antikommunisme fikk ham faktisk oppført på drapslistene til Stalin. Dette skjedde på tampen av kommunistdiktatorens virke, og tilhører neppe Stalins mest klartenkte påfunn. To russiske leiemordere, under dekke av å være FBI-agenter, planla å myrde Wayne på kontoret hans. Attentatplanene ble imidlertid avslørt. Da Nikita Khrusjtsjov tok over styret av Sovjetunionen etter Stalin, opphevet han drapsordren. Khrusjtsjov var nemlig Wayne-fan. Under et privat møte mellom Khrusjtsjov og Wayne i 1958 informerte han filmikonet om Stalins planer.

Et hardnakket rykte går ut på at krefter i det republikanske partiet ønsket John Wayne som presidentkandidat i 1968. Wayne var ikke interessert. -Ingen kommer til å ta en skuespiller seriøst, svarte han. Det var enda noen år fram til Ronald Reagan skulle motbevise påstanden.

Men det stemmer ikke at han manglet selvironi. Han medvirket i flere komedier, og sa ja til å vise seg i en rosa kanindrakt på TV-showet Rowan and Martin’s Laugh-In. Og til manges store overraskelse hilste han medlemmene i rockebandet Three Dog Night velkomne med fredstegnet, da de var gjester i The Glen Campbells’s Goodtime Show i 1971.

Enkelte uheldige uttalelser har imidlertid blitt brukt som bevis på Waynes håpløst reaksjonære holdninger. I et notorisk intervju med Playboy i 1971 skal han ha sagt at han “var tilhenger av hvitt overherredømme fram til de svarte hadde god nok utdannelse til å forsvare en fremtredende rolle i samfunnet”. Det var iallfall hva kritikerne hevdet at han hadde sagt. Men i intervjuet formulerer Wayne seg slik: “De svarte er ennå ikke kvalifiserte til høyere politiske verv fordi diskriminering frarøver dem den type utdannelse som en politisk karriere forutsetter.” Man kan - med litt velvilje - hevde at dette var en ganske presis analyse av forholdene i USA rundt 1970.

Men Wayne skal også ha sagt at han ikke syntes synd på indianerne, fordi det var så mange andre som trengte landet deres.

På den annen side var samtlige av de 3 konene hans latin-amerikanske. Han var kanskje en selektiv rasist?

Uansett er det mye ironi over dødskampen hans. Wayne var kompromissløs patriot. Men det var sannsynligvis atomavfall som utløste kreften i kroppen hans. I 1955 spilte han inn The Conqueror i Utah. Området var forurenset av atomprøvesprengninger, men det visste ingen av de involverte. Filmteamet tilbrakte 13 uker på stedet. Av de 220 som jobbet på produksjonen, utviklet 91 kreft og 46 døde senere av sykdommen.

John Wayne var en av dem. Han kjempet lenge mot lunge- og magekreften, men 11. juni 1979 var kampen over. Da red Duke endelig inn i solnedgangen.

6 Responses »

 

Flaggene vi ikke fikk torsdag, mai 24 2007

Oppdaget først idag en artikkel i Dagbladet Magasinets nettutgave fra 16. mai. Den tar for seg de andre forslagene som i sin tid ble fremmet om hvordan det norske flagget skulle se ut. Artig!

Les mer i “Norge i rødt, hvitt og… gull?”

No Responses »

 

John Holmes - avkledd og avmytologisert onsdag, mai 23 2007

I disse Rocco-tider har mye vært sagt og skrevet en hel del om glamouriseringen av pornobransjen. Da er det kanskje passende å ta for seg historien om bransjens største mannlige stjerne - John Holmes. Den er alt annet enn glamorøs. Teksten nedenfor har tidligere - i 2 ulike versjoner og lengder - stått på trykk i henholdsvis Filmmagasinet og bladet Mann. En av hovedkildene mine er dokumentaren “Wadd” (1998), hvor et bredt spekter av personer som kjente og jobbet med Holmes er intervjuet.

……

1. juli 1981 fant et av de blodigste oppgjørene i Los Angeles kriminalhistorie sted. Denne dagen ble lederen for Lavendar Hill-banden, Lenius, og 3 av hans menn, nådeløst banket til døde med stålstenger i en leilighet på Wonderland Avenue. En kvinne som tilfeldigvis var tilstede overlevde så vidt. Åstedet var fullstendig nedsprayet med blod og hjernemasse. Gørra hang seigt fra vegger, møbler og skap. Selv erfarne drapsetterforskere var rystet over brutaliteten som lå bak ugjerningen.

Saken fikk raskt tilnavnet “The Wonderland Avenue Massacre”, og media sammenliknet blodbadet med drapsorgiene til Charles Manson. Men så tok saken en pussig vending. Politiet fulgte sporene de hadde og slo dermed kloa i en avdanket pornostjerne. Offentligheten var forundret. Hvordan hang dette sammen? De mest uskyldige avisleserne spurte naivt hvem denne John Curtis Holmes var.

Historien begynte egentlig i 1969, da pornoprodusent/manager Bill Amerson fikk besøk av en hengslete ung mann som ville inn i bransjen. Amerson ble ikke umiddelbart imponert. Fyren var ikke akkurat noen smukkas og virket nesten litt sjenert. Nærmest for å få ham til å fordufte raskest mulig, ba Amerson arbeidssøkeren om å kle av seg. Så skulle han ta et bilde av ham til arkivet. Om det ville bli noe engasjement fikk de se på. Den unge mannen gjorde som han sa, og snudde seg med fronten mot produsenten. Amerson ble først helt stum. Så sa han: -Du kommer til å bli en stjerne!

“Talentet” han hadde fått øye på var en penis som i erigert tilstand målte 33 centimeter og var tjukk som en ølboks.

John Curtis Holmes regnes fremdeles som den største mannlige stjernen i en bransje hvor det ellers er jentene som får navnet sitt på plakaten. Han er kreditert medvirkning i 2274 hardpornofilmer i tidsrommet 1969 til 1988, hvorav minst én inneholdt homofil sex.

Holmes så dagens lys 8. august 1944. Dåpsnavnet var John Curtis Estes, og han ble født inn i en fattig familie i Ashville (Pickway), Ohio. Moren var en troende baptist, faren en brutal fyllik. Da gutten fylte 3 år klarte moren endelig å kvitte seg med ektemannen, bare for å ta seg en ny mann av akkurat samme ulla. Stefaren plaget John, som søkte tilflukt i lange jakt- og fisketurer. På 16-årsdagen sto han opp tidlig, og fortalte moren at han ville dra for å verve seg. -Hvis jeg blir her stort lenger kommer jeg til å drepe ham, sa han, med adresse til stefaren.

Holmes tjenestegjorde i Nürnberg. Etter å ha blitt dimittert avla han moren et kort besøk. Det skulle bli siste gang han så familien sin. Han kom i alle senere intervjuer til å benekte at han hadde slekt i Ohio. I det hele tatt ble Holmes kjent for å fortelle stadig nye versjoner av livet sitt. I begynnelsen kan han ha gjort dette for å beskytte familien. Til slutt ser det ut som om han faktisk hadde problemer med å skille fakta fra fantasi. Holmes har i intervjuer påstått at han mistet dyden som 12-åring, at han hadde vært student og at han hadde hatt sex med til sammen 14000 kvinner på og utenfor filmsettet. Vi vet imidlertid at han aldri har vært innskrevet ved noe universitet, og den siste påstanden er en svært grov overdrivelse. Bekjente av pornokongen anslår antallet sengepartnere til maksimalt 3000. Selv det tallet virker litt drøyt.

I 1971 lanserte regissøren Bobby Chinn Holmes som detektivskikkelsen Johnny Wadd (slang for penis). Suksess fulgte. Det tok ikke lang tid før det ble en hel filmserie med Johnny Wadd-filmer.

Holmes hadde giftet seg med sykepleieren Sharon Gebenini etter militæret. Dette ekteskapet skulle offisielt vare i 16 år, men reelt sett tok det slutt etter at Holmes ble pornostjerne. Sharon ga klar beskjed: Hun kunne godt være en venn, en “søster” eller støttespiller. Men hun orket ikke ha fysisk kontakt med ham lenger.

I 1976 gikk Holmes inn i et nytt forhold. Denne partneren var bare 15 år gammel og kalte seg “Dawn”. I en kort periode bodde faktisk John, “Dawn” og Sharon sammen, helt til Sharon fikk nok av å lide under ektemannens stadig mer ukontrollerte pengeforbruk.

Holmes var faktisk bortimot avholdsmann da han gikk inn i pornoindustrien. Han verken drakk eller røykte marihuana. Dette skulle endre seg. De liberale omgangsformene i pornobransjen fikk stadig større makt over John. Hasjliberalerne kan steile så mye de vil, men faktum er at Holmes begynte forsiktig med en joint i ny og ne, før han sklei over i et alvorlig kokainmisbruk. Et misbruk som ikke ble mindre alvorlig da han oppdaget crack. Holmes prøvde å balansere virkningen ved å knaske valium ved siden av. På det verste skal han ha satt til livs utrolige 40-50 valium hver dag, noe som vanligvis er nok til å ta livet av et menneske.

Denne vanen ble begynnelsen på nedturen. Dopet gikk utover evnen til å få ereksjon, noe som igjen krevde sterkere doser, med desto større problemer neste gang. I tillegg begynte pengene å forsvinne raskere enn Holmes maktet å tjene dem.

En annen velkjent effekt av misbruket meldte seg i form av endret personlighet. Holmes er blitt beskrevet som en fyr med utpreget lav selvtillit, men også som en omtenksom, myk mann. I takt med at dopet ble stadig viktigere for ham, endret dette seg. En ny, langt mer ubehagelig side dukket stadig oftere opp. Holmes utviklet sosiopatiske trekk. Han vurderte andre mennesker ut fra hva han kunne tjene på å ha kontakt med dem. Han hadde ingen nære venner, og ville heller ikke ha noen. Han stolte ikke på noen, og stadig færre stolte på ham. Den sjenerte gutten fra landet var blitt en Dr. Jekyll & Mr. Hyde, som blant annet tvang “Dawn” ut i prostitusjon.

Johnny Wadd-filmene var historie på dette tidspunktet. Bobby Chinn nektet å arbeide med Holmes etter at han ble narkoman. Ved inngangen til 80-tallet var den tidligere stjernen i krise, både personlig, økonomisk og karrieremessig. For å kunne betale kokainbruken ble han løpegutt og narkokurer for en lokal mafia i Hollywood, den såkalte Lavendar Hill Mob.

I denne perioden ble Holmes også kjent med jetsetlangeren Eddie Nash, eller Adel Nasralla som libaneseren egentlig het. Nash oppbevarte enorme mengder dop i huset sitt og hadde en kundekrets som omfattet kjente navn i Hollywood. Han var dessuten en ivrig pornokonsument, og brukte Holmes som en slags maskot. I bytte for “vennskapet” fikk Holmes kokain.

Men omgangen med stoffet hadde ikke gjort John til en spesielt forutseende type. Han satte flere kureroppdrag over styr og endte opp med en diger gjeld til The Lavendar Hill Mob. For å komme seg ut av denne knipen tilbød Holmes seg å hjelpe til med et raid mot Nash. Banden takket ja, og utstyrte Holmes med 400 dollars. Pengene brukte han på en handlerunde hjemme hos Nash, hvor kreditten var stengt forlengst. Kvelden 28. juni 1981 satt han i huset til Nash og røykte crack. På morgenkvisten lot han som avtalt bakdøren stå åpen.

Deretter spaserte 4 bevæpnete menn inn i huset, torturerte låskombinasjonen til pengeskapet ut av Nash (livvakten hans holdt kjeft) og stakk av med 4 kilo kokain, 1 kilo heroin, 100 000 dollars i kontanter og smykker til en verdi av det dobbelte.

Selvfølgelig klarte Nash å legge to og to sammen. Han pusset livvakten sin, den 150 kilo tunge Diles, på Holmes. De visste at han var involvert, og hvis han ikke snakket skulle de utrydde ikke bare ham, men hele familien hans. Holmes snakket.

Han viste dem hvor tjuvene holdt hus, på Wonderland Avenue. Han ble også med da Nash sendte ut sine bødler. De trengte ham til å ringe på døren, slik at de kunne komme seg inn. Og dermed var det duket for massakren.

Da politiet tauet inn Holmes holdt han konsekvent kjeft. Han hadde ikke noe ønske om å tyste på Nash. Det ble rettssak, og i 4 måneder satt Holmes og nektet for enhver befatning med saken. Tilslutt slapp han fri. Da farget han sporenstreks håret og stakk av til Florida sammen med “Dawn”. Flukten endte med at hun anga ham, etter at han, for n’te gang, hadde mishandlet henne.

Politiet økte presset mot ham. De hadde funnet fingeravtrykkene hans på åstedet. Holmes nektet fremdeles å vitne. Men i november 1982 ble Nash og Diles arrestert for besittelse av kokain. Nå skjønte Holmes at han hadde sjansen til å kvitte seg med plageåndene. Endelig kom han med sin forklaring i saken. Opplysningene ble hemmeligstemplet, og det endte med frikjennelse. Juryen fant det nemlig overveidende sannsynlig at han var truet til å medvirke, noe som neppe er en feiltolking av situasjonen. Dette var likevel ikke nok til å få dømt Nash og Diles. At de ikke “fikset” Holmes, skyldtes sannsynligvis mediedekningen saken hadde fått.

Etter dette gikk ferden tilbake til pornobransjen. Noe virkelig comeback kan man imidlertid ikke snakke om, men takket være rettsaken hadde Holmes blitt en celebritet. Meningen var at han primært skulle ha en PR-funksjon i selskapet John C. Holmes Production, som Bill Amerson drev. Men da han gjorde underslag for 200 000 dollars, mistet han sporenstreks partnerstatusen. Kort tid etter fikk han dessuten beskjed om at han var HIV-positiv.

Likevel fortsatte Holmes som pornoskuespiller. Sin siste film spilte han inn i Europa, hvor motspilleren het Ilona Staller, også kjent som Cicciolina.

Det gikk mot slutten. I februar 1988 var Holmes blitt så syk at han måtte legges inn. Han ble plassert på veteransykehuset i Sepulveda, Los Angeles. Mens han lå og ventet på døden fikk han ett eneste besøk: To etterforskere fra LAPD, som var ute etter flere opplysninger om massakren på Wonderland Avenue. Holmes hadde ingenting å si dem, og kort tid etter var tysteren stum for alltid. John Curtis Holmes døde venneløs og pengeløs 13. mars 1988.

No Responses »

 

Fra arkivet: Intervju med professor Dahl fredag, mai 11 2007

Arkivgraving nå. I 2002 gjorde jeg et portrettintervju av professor Hans Fredrik Dahl. Sluttresultatet følger nedenfor:

Professor Dahl: om kontroverser og soppkultur

Hans Fredrik Dahl (63) synes ikke at det er OK å være omstridt, om noen skulle tro det. –Men jeg får stå på mitt, sier han.

Av Kjetil Johansen

-Kaffe må vi ha, fastslår Hans Fredrik Dahl og forsvinner ut av kontoret.

For det er jo klart; enhver virkelig god samtale kan ikke finne sted uten en eller annen form for fludium som tilbehør. Og siden klokka bare er 11 på formiddagen gir det seg selv hva vi bør fukte strupen med. Selvfølgelig skal vi ha kaffe. At professoren sier seg enig i min påstand om at historiefaget kan minne om detektivarbeid får ingen konsekvenser for serveringstilbudet.

-Sånn!, sier han og serverer svart kaffe i plastkrus fra et sølvfat.

Så er vi klare.

Hans Fredrik Dahl er ikke bare professor. Han er sågar en vaskeekte professortype. Det eneste som mangler er pipa i munnviken. Men snadden la Dahl ned for 30 år siden, så akkurat den klisjeen får vi ikke benyttet.

På tomannshånd virker faktisk Hans Fredrik nesten litt sjenert. Han svarer kortfattet, mildt og vennlig på samtlige spørsmål. Gjerne etterfulgt av et understrekende “Mmm” og noe som likner på et konstaterende nikk. Og noen ganger smiler han. Det er en smule vanskelig å tro at dette er samme mann som har utløst så mye krangling og ilter meningsutveksling i avisspaltene. Det er langt enklere å se ham for seg i den mer tilbaketrukne rollen han (kanskje) hadde fått om han hadde fulgt sin opprinnelige akademiske plan.

For egentlig var det litteraturviter Hans Fredrik Dahl skulle bli. Men historieinteressen vokste farlig fort etter at han først hadde fattet interesse for faget. Den utløsende faktoren var møtet med emnet “norske forfattere under krigen”. Da var det gjort. Det ble hovedfag historie i stedet for hovedfag litteratur.

-Det å få interessen for en mindre flik av historien er nå én ting. Noe helt annet er det vel å få en generell interesse for historie?, spør vi.

-Jo, men har du først fått interessen for en flik, så brer det seg. Da går det på flikens forhistorie og opphav, og forhistoriens forhistorie. Og så videre. En flik er nok, svarer han.

-Så historiefaget er som en basill som sprer seg?

-Ja, som en soppkultur, humrer Dahl. –Jeg vet at det finnes de som kun er opptatt av én ting eller én flik. Men generelt sett er du nødt til å tenke årsak og virkning i historiefaget, og da baller det fort på seg.

En av sine første kontroverser opplevde Dahl allerede som 19-åring. Da hadde han en konfrontasjon med selveste Haakon Lie. Det er iallfall hva ryktet sier.

-Jo, jeg var med på det. Men det er en overdrivelse at det gjaldt meg personlig, oppklarer han.

-Jeg tilhørte en liten studentgruppe, Sosialistisk Studentlag, som sto på venstre fløy i Arbeiderpartiet, og det kom lyn og gnister fra generalsekretæren mot denne gruppen. Men jeg var ikke den som mottok hovedsalven.

-Hvorfor var Haakon Lie rasende på dere?

-Vi gikk inn for kontakt med kommunistiske stater. Det var det det hele bunnet i. I ettertid vet jeg ikke hvor lurt det var, men den gang så holdt vi på at skulle Den Kalde Krigen smelte, så måtte vi opprettholde kontakten på tvers av frontlinjene.

-Men hva sa Lie? Kalte han dere kommunister?

-Hans linje var at vi i beste fall var medløpere. I verste fall agenter. Jeg var vel så ung at ingen mistenkte meg for å være noe annet enn en medløper. Men lederne kom nok i mappene. Å bli ekskludert fra et stort parti er jo en alvorlig sak, men vi hadde et veldig godt samhold innad i gruppen. Og jeg oppfattet dette som politisk riktig. Senere bredte jo dette synet seg, og vi fikk SF – det senere SV. Da fikk det en annen mening. Da var det ikke lenger bare en ekskludert utgruppe, minnes Hans Fredrik.

Men før det kom så langt hadde han forlatt politikken i direkte forstand. Tidlig på 60-tallet ble Dahl mer interessert i forfattervirksomhet. Han gikk inn i Pax forlag i 1964, og her rettet man seg mot en litt bredere krets enn det tidligere studentlaget.

Og så oppdaget han jo den historiske soppkulturen.

Selv om det nok er som historiker de fleste kjenner Dahl, kan han skilte med en professortittel i media også. Denne skriver seg fra en mangeårig interesse for kringkastingshistorie, som blant annet førte til et bokverk om NRK. Men hva slags medievaner har egentlig en medieprofessor?

-Han leser jo bøker da, smiler Dahl. –Og er nysgjerrig på de nye mediene. Jeg har vel ingen rabiate medievaner. Er som alle andre. Jeg ser TV daglig, men ikke mye.

Professor Dahl har da også nok å henge fingrene i om han ikke skal glo inn i boksen hele dagen. Akkurat nå er det forprosjektet til et større bokverk om norsk presses samlede historie som legger beslag på tiden hans. Dette prosjektet har hatt en lang og trøblete forhistorie. Allerede på 20-tallet prøvde man å få stablet det på beina, uten å lykkes. Men nå ser det altså ut til å bli alvor av planene.

-Tidligere satte man det ut til enkeltforfattere, og så ble prosjektet rett og slett blitt for svært for dem. De “brakk armene” i forsøket på å løfte det alene. Derfor har vi denne gangen omhyggelig dannet en gruppe som skal dele ansvaret, forklarer han.

Prosjektet skal være ferdig i 2010, så historikerteamet har litt tid på seg.

-Det er en betryggende tidsramme. Jeg har aldri jobbet under så romslige frister før, kommenterer Dahl.

Men allerede i desember skal det etter planen foreligge en ny bok fra professorens penn. Denne gangen er det TV2s historie som presenteres, i tospann med medforfatter Rolf Høyer. Fokus er i stor grad satt på intensjonene bak opprettelsen av TV2. Og intensjonenes møte med virkeligheten.

-Det ble veldig annerledes enn politikerne hadde sett for seg, sier forfatteren. -De hadde tenkt seg at TV2 skulle være en utløser av lokal aktivitet. Det skulle komme fra bygd og by. Stige opp nedenfra. Man så for seg at alle lokale videoprodusenter og kringkastingslag skulle fylle kanalen med innhold. Men sånn ble det jo ikke. Helt andre kilder fylte TV2 med innhold, nemlig storindustrien. Det er en påfallende forskjell mellom de politiske intensjonene og dagens TV2.

-Nå er det jo voldsom kniving mellom NRK1 og TV2 om å være den største kanalen. Og det virker som om TV2 er i ferd med å få et overtak. Tror du det vil være situasjonen om 5-10 år også?

-Ja. Jeg tror nok den kommersielle kanalen vil dominere. Vi ser at allmennkanalene har fått det vanskelig i alle land vi kan sammenlikne oss med. Men NRK har likevel enn sterkere stilling i Norge enn hva for eksempel DR har i Danmark og kanskje også hva SVT har i Sverige.

-Det er også en generasjonskløft som gjør seg gjeldende, hva?

-Ja. De yngre går jo ikke engang til TV2. De går til de helkommersielle kanalene. Og det er et sørgelig faktum, sett fra min side, at de gode debattprogrammene på NRK samler nesten bare folk på min alder. Alderen slår veldig sterkt ut i TV-vanene.

Men tilbake til kontroversene. Historikeren Hans Fredrik Dahl har ved flere anledninger vært en veldig omstridt person. Han har fått sin rause andel pepper av kollegaer og kommentatorer. At han kjøpte aksjer i Historisk Forlag, nasjonalsosialistenes gamle husforlag, og at han mente den omstridte historikeren David Irving hadde et par gode poenger, er blant tingene han har høstet storm for.

-Synes du det er ubehagelig å være omstridt, eller er det noe du har et pragmatisk forhold til – noe du oppfatter som en naturlig del av spillet?

-Nei, det er ubehagelig å være omstridt. Men det går heldigvis over.

-Er det noe du angrer veldig på at du har sagt eller gjort?

-(Lang pause) Noen feil har man nok gjort. Men jeg får stå for mitt. Og det har jeg gjort. Det er klart at du som skribent gjennom 40 år har satt noe på papiret som kanskje ikke var så ålreit. Men i hovedsak ser jeg at jeg måtte gå den veien. Det var ingenting å gjøre med det.

-Er det å være omstridt en positiv ting for en akademiker?

-Det vet jeg ikke. Det akademiske ideal er jo først og fremst grundighet, vederheftighet, kompetanse, kompetanse, kompetanse. Jeg tror ikke det er en fordel. På den annen side har jeg hatt fordel av å bli trukket inn i mange debatter. På den måten har mange mennesker blitt oppmerksomme på hva jeg driver med, og så har de sendt meg materiale. Jeg fører en ganske bred korrespondanse med folk av alle slag fra mange ulike leire. Så på den måten har jeg fått en veldig bred kontaktflate, sier Dahl.

-Du har opplevd å bli baktalt av kollegaer. Det har blitt satt ut rykter om deg. Blant annet at du skal være sønn av en nazist. Er det et lite rotterace i det akademiske miljøet?

-Nei, jeg oppfatter det ikke slik. Jeg oppfatter det som en følge av at det jeg befatter meg med, nemlig okkupasjonen og 2. verdenskrig, er kolossalt følelsesfylte temaer. De som var tunge offergrupper under krigen oppfatter jo historien på en slik måte at enhver som forsøker å studere temaet på en objektiv måte nødvendigvis havner i konflikt med dem. Det er den følelsesmessig arven fra krigen. Fra nazismens overgrep. Det ligger et veldig potensiale av følelser her. Så hvis noen kommer og sier at “Dette var ikke så farlig”, kan det lett bli en følelsesmessig konfliktfylt konstellasjon. Den tradisjonelle historieskrivingen om krigen har jo stilt seg på den riktige siden. Mens den objektive forskningen, som jeg tilhører, kommer litt på tvers av de nedarvete følelsesmønstrene. Da blir det sterkt, innrømmer historikeren.

-Er det slik at du mottar trusler?

-Ikke i noen stor utstrekning, svarer han. Og legger presiserende til: -Jeg snakker om debattstøy nå.

Dahl ser det for øvrig som helt naturlig at han (og mange med ham) har viet livet til å skrive om og diskutere 2. verdenskrig.

-Hva annet kan man vente når vi får tidenes største krig? Stater står mot hverandre i et omfang uten sidestykke tidligere. Da er det selvsagt for meg at denne krigen står i særklasse som historisk hendelse.

-Hvor lenge tror du vi vil klare å huske den, i den forstand at minnet om krigen vil angå de nye generasjonene?

-Det er et utrolig interessant spørsmål. Det forandrer seg fra tiår til tiår. I 1980-årene hersket det en oppfatning om at nå hadde vi fått vite det som var å vite om krigen. Men slik ble det ikke. Ta for eksempel jødenes skjebne. For 30 år siden var det bare ett av flere temaer. Mens idag er holocaust det store altoverskyggende temaet fra krigen. Derfor er museene som åpnes i dag typisk holocaustsentre, mens de tidligere var for eksempel hjemmefrontsmuseer. Så det forandrer seg.

-Nå er det vel også en tendens til at selv tyskerne får sin offerhistorie fram i lyset?

-Ja. Det var et tabuområde tidligere. Man kunne ikke si at det hadde skjedd masse voldtekter av den kvinnelige befolkningen i Tyskland på slutten av krigen.

-Så det vil alltid dukke opp noe nytt som aktualiserer krigen?

-Ja, det tror jeg.

Men så var det disse kontroversene, da. Også i høst kom professoren med et utspill som skapte overskrifter, selv om det denne gangen ikke genererte noe mer enn en warholsk 15-minutters debatt. Dahl uttalte at hendelsene 11. september i fjor ikke var noen skjellsettende historisk hendelse, slik de fleste andre så ut til å mene.

-Jeg skjønner at det kan virke uvant å stille seg kjølig analyserende til noe som er så følelsesmessig i samtiden, kommenterer han. -Men media-events er noe som interesserer oss medieforskere. Det dreier seg om tilsynelatende altoverskyggende hendelser, som får sin egen dynamikk. Jeg skjønner imidlertid at noen mener at det blir å trå de døde litt for nær.

-Kan reaksjonene henge sammen med at enhver generasjon gjerne oppfatter seg selv som den viktigste i verdenshistorien? At folk gjerne vil tro at de lever i skjellsettende tider?

-Ja, og alle generasjoner synes å ha behov for å definere noe som viktig. Det er en menneskelig mekanisme. Vi vil alltid vurdere det nære som veldig viktig, påpeker Dahl.

-Det blir ofte hevdet at folk blir mer og mer historieløse. Har du inntrykk av at folk går rundt og tror på mange myter, eller er de generelt sett godt informert?

-Hmm. Det er mange mennesker som er veldig interessert i historie på en seriøs måte. Som kan masse. Det vil jeg si. Det gjelder selvfølgelig ikke de fleste. Men hvorfor skulle de fleste være opptatt av fortiden når de har mer enn nok med nåtiden?, spør Hans Fredrik Dahl. Retorisk og vennlig.

3 Responses »

 

Sverd og sandal fredag, mai 4 2007

Arkivgraving nå. Kom over en mindre artikkel jeg skrev i forbindelse med premieren på “Gladiatoren” tilbake i 2000. Da håpet jeg på en renessanse for sverd & sandal-genren. Og det har jo slått til!

Here we go:

Naturlig nok var det italienerne som ga seg i kast med filmer om antikken først. Da latinerne endelig fikk sin egen filmindustri opp og gå rundt 1910, markerte de seg nettopp med storslåtte historiske dramaer. «Cabiria» (1914) og «Pompeis siste dager» (190 gikk sine triumftog over hele verden da de kom. I «Cabiria» kunne verdens kinopublikum også se en kamerkjøring for første gang. Så berømt ble denne effekten at den fikk tilnavnet «the Cabiria movement» i Hollywood.

Og Hollywood var ikke uinteressert i å kopiere italienernes suksess. Hvis folk ville ha Cæsar, gladiatorer, togaer og dekadanse, så skulle de få det. Dette innebar imidlertid ofte at man tok utgangspunkt i bibelhistorie, og da spilte romerne strengt tatt en birolle. Men «Ben Hur» ble brakt til lerretet så tidlig som i 1925.

30-tallet innebar at lydfilmen tok over, og med de nyinvesteringer det påførte filmbransjen var det ikke lett å få storslagne historiske dramaer på beina. I tillegg var «nye» genrer, som gangsterfilm, talekomedier, skrekkfilm og musicals mer populært. Josef von Sternberg forsøkte likefullt å filmatisere «Jeg, Claudius» i 1937, men prosjektet ble stoppet.

Med alle de tekniske forbedringene som kom inn i filmproduksjonen etter krigen; fargefilm og widescreen blant annet, ble det også mer fristende å lage bredt anlagte «blockbusters» igjen, gjerne med historiske temaer. At tv meldte sin ankomst tvang dessuten Hollywood til å lage noe fjernsynet ikke kunne kopiere.

William Wyler kom med sin versjon av «Ben Hur» i 1959, og hans filmatisering er blitt stående som den definitive. Stanley Kubrick regisserte «Spartacus» året etter, med Kirk Douglas i tittelrollen. Basert på den sanne historien om gladiatoren Spartacus som ledet et farlig slaveopprør mot Roma, er Kubricks film en av de virkelig store titlene man bør merke seg innenfor sverd & sandal-genren. «Alexander the Great» (1956) i regi av Robert Rossen hadde Richard Burton på rollelisten. Alexander var jo ikke romer, men filmen hører hjemme i denne sammenheng allikevel hvis du tenker tidsepoke.

Joseph L. Mankiewicz brakte «Kleopatra» til kinoer over hele verden i 1963. Det er tidenes dyreste filmproduksjon når man tar hensyn til inflasjonen. Filmen holdt på å slå 20th Century Fox konkurs. Noen år før hadde Mankiewicz latt Marlon Brando spille Antonius i filmversjonen av Shakespeares «Julius Caesar» (1953). Sjekk den for all del ut hvis du får sjansen. Her skildres Cæsars siste døgn på en dempet, men utrolig effektiv måte.

Anthony Mann regisserte «The Fall of the Roman Empire» i 1964, som faktisk har samme utgangspunkt som «Gladiatoren»: Marcus Aurelius blir drept av sønnen Commodus, og så er helvete løs i Romerriket.

Ellers bør vi nevne Federico Fellinis syretripp av en film, «Fellini Satyricon» (1969), som utspiller seg under Neros regime. Mange vil også ha sett «Caligula» (1979), hvor Malcolm MacDowell horer rundt med alt og alle. Filmen er blitt karakterisert som «verdens mest påkostede og velspilte pornofilm». Det er sannsynligvis sant. I alle fall hvis du ser hardcoreversjonen.

Dersom du ikke har helt tenninga på historiske skikkelser kan jeg kanskje friste med en skikkelig mytologiflopp istedet? I «Clash of the Titans» (1981) barker nemlig ulike skikkelser fra gresk-romersk mytologi sammen. Regissør på denne kalkunen var Desmond Davis. Filmen fikk tøff mottakelse av pressen. Kaka tok nok kritikeren Geoff Brown da han skrev: «There’s a real possibility some audiences will be turned into stone before Medusa even appears.»

No Responses »

 

Niall Ferguson portrettert fredag, mai 4 2007

Det er lov å blogge kortfattet. For eksempel ved bare å komme med et lenketips, samt legge ved et fyndig sitat.

Derfor:

Harvard Magazine har en portrettartikkel om den meget aktive og profilerte historikeren Niall Ferguson. Ferguson har markert seg særlig som en “kontrær” historiker vedrørende imperier. Men han har også skrevet om kontrafaktisk historie.

Blant annet har han presentert et interessant perspektiv på 1. verdenskrig. Jeg siterer:

Had Britain stood aside—even for a matter of weeks—continental Europe could therefore have been transformed into something not wholly unlike the European Union we know today—but without the massive contraction in British overseas power entailed by the fighting of two world wars. Perhaps too the complete collapse of Russia into the horrors of civil war and Bolshevism might have been averted.…And there plainly would not have been that great incursion of American financial and military power into European affairs which effectively marked the end of British financial predominance in the world. Granted, there might still have been Fascism in Europe in the 1920s; but it would have been in France rather than Germany that radical nationalists would have sounded most persuasive….

No Responses »

 

Gladiatorer som fribrytere? torsdag, mai 3 2007

Kjempet virkelig gladiatorene i Romerriket i ville, livsfarlige og uforutsigbare kamper? Eller liknet det hele mer på amerikansk fribryting; godt regisserte bataljer?

Det kan være grunn til å stille spørsmålet nå som patologiske analyser av levningene etter en stor gruppe gladiatorer i Tyrkia er klare. 

Aftenposten melder dette idag, basert på informasjon fra BBC:

… resultatene kan vise seg å være oppsiktsvekkende: Professorene fant nemlig ut at mange av gladiatorene tilsynelatende fikk god og dyr medisinsk behandling. En kropp viste til og med tegn til amputasjon av et bein – noe som slår hull på teorien om at gladiatorene ble overlatt til seg selv og ble behandlet som dyr under ekstremt kummerlige boforhold.

Det ble heller ikke funnet spesielt mange og store skader på de forskjellige beinrestene, noe som kan tyde på at gladiatorene ikke kjempet i gigantiske og kaotiske masseslagsmål, men i velregisserte og organiserte dueller, der hendelsesforløpet i stor grad var avtalt og styrt av dommere.

No Responses »