Mannen fra framtiden fredag, jun 29 2007

Philip K. Dick revolusjonerte scifi-genren, og skrev forelegget til filmer som Blade Runner, Minority Report, Total Recall, Paycheck og Screamers. Snart kommer filmen om hans eget liv.

……

Philip Kindred Dick var en visjonær. Og ikke bare i overført betydning. Da han var rundt 13 år gammel skal han ha hatt en drøm som dukket opp gang på gang: Han drømte at han sto i en bokhandel og lette etter Astounding Magazine. Når han fant bladet, begynte han å lese en novelle kalt The Empire Never Ended - som avslørte universets hemmeligheter for ham. Intet mindre.

Frasen “The Empire Never Ended” skulle senere finne veien inn i flere av Dicks historier, og selve tematikken - den skjulte hemmeligheten - er et av signaturtrekkene ved fortellingene hans.

Flere år senere, på begynnelsen av 70-tallet, begynte Dick igjen å motta en rekke visjoner. Det toppet seg i februar og mars 1974. Han hevdet selv at han på dette tidspunktet begynte å leve et dobbeltliv - på tvers av tid og rom. Det ene som Philip, forfatteren. Og det andre som Thomas, en forfulgt kristen i det gamle Rom.

Ifølge Dick sto han fra nå av i stadig kontakt med et guddommelig vesen, som vekselsvis ble referert til som Zebra, Gud eller VALIS. Det var den siste benevnelsen som ble brukt mest.

Jøss, tenker du kanskje nå. Og på bakgrunn av denne rimelig metafysiske biografien kommer det nok ikke som noen overraskelse på leseren at Dick led av paranoia og misbrukte narkotika. Han trodde for eksempel at både KGB og CIA stadig var ute og la feller for ham. Men det skal også sies at han hadde nok selvinnsikt til å stille seg selv spørsmålet om han kanskje var schizofren.

Den gode siden ved alt dette var selvfølgelig at Dicks virkelighetsutfordrende verdensbilde inspirerte til grenseoverskridende science fiction-historier. Fra romanen The Man in the High Castle (1962), som utspiller seg i et USA som har tapt 2. verdenskrig, via Do Androids Dream of Electric Sheep (1968), til Flow My Tears, The Policeman Said (1974), gikk han opp stadig nye stier innen genren. Uten å tjene stort på det. Philip K. Dick var regnet som sær. Og definitivt ikke som kommersiell.

Da Ridley Scott tok kontakt med ham for å presentere planene om å filmatisere Do Androids Dream of Electric Sheep, stilte Dick seg tvilende til prosjektet, selv om han sa ja. Han skal imidlertid ha blitt positivt overrasket da han fikk se noen råklipp fra filmen, som ble lansert under tittelen Blade Runner. Blade Runner ble faktisk slaktet av mange kritikere da den kom i 1982, men fikk nesten øyeblikkelig et kultstempel som igjen vokste til fullblods klassikerstatus få år senere. Dette skapte fornyet interesse for Dicks andre historier. Filmprodusentene sto snart i kø for å sikre seg rettighetene til novellene og romanene hans, ikke minst etter at filmatiseringen av We Can Remember It For You Wholsesale - under tittelen Total Recall (1990) - ble en suksess.

Forfatteren selv hadde imidlertid lite glede av dette. Philip K. Dick døde 4 måneder før lanseringen av Blade Runner. Hadde han levd noen år til ville han blitt en rik mann på sine gamle dager. Istedet døde han rett før navnet hans ble synonymt med nyskapende science fiction med kommersielt potensiale. Philip K. Dick hadde rett og slett, i likhet med flere andre visjonære kunstnere opp gjennom historien, vært før sin tid.

Det er for øvrig blitt klart at Dicks eget liv skal bli film. Det er Paul Giamatti som planlegger en biografifilm om mannen, hvor elementer fra fortellingene og visjonene hans vil flettes inn i handlingen. Helt i tråd med den visjonæres eget verdensbilde, med andre ord.

Les mer om Philip K. Dick på www.philipkdick.com

No Responses »

 

Mumien til dronning Hatshepsut funnet onsdag, jun 27 2007

Lederen for det egyptiske antikvitetsrådet, Zahi Hawass, har euforiske dager, får vi tro. Egyptologer har nemlig identifisert den 3.000 år gamle mumien til dronning Hatshepsut, Egypts mest kjente kvinnelige hersker.

Funnet kalles det viktigste siden Tutankhamons grav ble oppdaget. Og det er vrient å være uenig, for dette var litt av ei dame. Hatshepsut er en av de aller, aller første kvinnelige herskerne vi kjenner til. Hun regjerte - også de facto - i 21 år fra 1479 til 1458 f. Kr., og holdt sønnen (og den rettmessige arvingen til tronen) - Tutmoses III - unna makten fram til hun døde. Et feminstikon av de store, altså.

Aftenposten/NTB melder:

Identifiseringen ble gjort på bakgrunn av DNA-analyse av en tann, og forskere håper identifiseringen blant annet skal hjelpe dem finne ut hvordan Hatshepsut døde.

Men ikke alle er overbevist om at man har funnet riktig mumie:

Noen forskere er imidlertid skeptiske til hvordan DNA er brukt i identifiseringen, melder BBC.

– Det er en veldig vanskelig prosess å få DNA fra en mumie, sier biologen Scott Woodward til nyhetsbyrået AP.

Les mer om funnet i AP-rapporten hos CNN. Der står det blant annet å lese at dronningen var ganske feit:

The mummy identified as Hatshepsut shows an obese woman, who died in her 50s, probably had diabetes and is also believed to have had liver cancer, Hawass said. Her left hand is positioned against her chest, in a traditional sign of royalty in ancient Egypt.

Les mer om Hatshepsut HER.

No Responses »

 

Inkaindianere i Østfold? onsdag, jun 27 2007

Når nyheter fra min fødeby slås opp i rikspressen interesserer det naturlig nok undertegnede. Og når de i tillegg er historierelaterte og såpass pussige som denne, må jeg jo nesten rydde plass til dem på bloggen.

NTB melder følgende (via Aftenposten):

Arkeologer har funnet skjelettrester fra 1000-tallet i Sarpsborg med samme trekk som inkaindianerne.

(…)

Skjelettrestene ble funnet under arbeidet med konserveringen av St. Nicolas-kirken, melder NRK.

(…)

Det ene av kraniene hadde trekk som kan tyde på at mannen var en inkaindianer.

– Det er et ben i nakken som ikke har grodd, og det er et arvelig trekk som bare finnes hos inkaindianerne i Peru. Det er sensasjonelt, sier arkeolog ved Borgarsyssel Museum, Mona Beate Buckholm.

Så da er det vel egentlig bare to muligheter: Enten er dette en genetisk mutasjon hos et lokalt individ i Østfold. Eller så dro vikingene, eventuelt inkaene, lengre avsted enn vi har trodd.

I følge NRK Østfold holder arkeologen en knapp på den første forklaringen:

- Jeg kunne jo hatt lyst til å dra det dithen at det var en tilreisende som kom hit, siden St.Nicolas er sjøfarernes helgen. Men det er vanskelig å se hvordan en indianer kan ha kommet seg hit i sen vikingtidsalder, så det er nok mest sannsynlig at dette bare var en traust østfolding. Men dette er et veldig spesielt funn, sier Mona Beate Buckholm.

En tredje mulighet er selvfølgelig at skjelettet ble røvet bort fra Peru etter at europeerne kom dit, og så har endt opp i Sarpsborg. Men undertegnede heller også til forklaring nummer 1.

Occam’s razor, you know…

3 Responses »

 

Neandertaleren - en innovatør mandag, jun 25 2007

Terry Hopkinson fra University of Leichester ønsker å ta livet av mytene om neandertalernes manglende intelligens.  

Mer står å lese i dagens Forskning.no. Jeg har lest noen tilsvarende artikler tidligere. Blant annet kan det være verdt å merke seg at neandertalernes hjerner var større enn våre.

- Neandertalerne var noe helt annet enn sitt stereotype rykte, de var innovatører, sier forskeren, som mener det etablerte bildet av steinaldermenneskene ikke stemmer overens med arkeologiske funn.

Tidlige neandertalere pønsket ut nye steinbaserte teknologier, og klarte seg igjennom økologiske utfordringer som forgjengerne deres – Homo heidelbergensis – ikke greide med, påpeker Hopkinson i en artikkel publisert i Antiquity.

No Responses »

 

Myten om hekseprosessene fredag, jun 22 2007

Norges ledende ekspert på hekser og trolldomsprosesser, Rune Blix Hagen  har ved flere anledninger tatt et oppgjør med mytene om hekseprosessene. Blant annet slik de resirkuleres i Dan Browns famøse Da Vinci-koden (akk, ja… den igjen…). Dan Brown hevder nemlig at hellige kvinner ble gjort til hekser og brent over hele Europa i et antall av 5 millioner. I en artikkel i bladet Historie fra 2005 måtte Hagen - nok engang - gjenta seg selv:

Mytene om de historiske trolldomsprosessene er mange og seiglivete. I flere tiår har historikere og andre kulturforskere forsøkt å bringe frem mer edruelig viten om fenomenet. Forsøkene fortoner seg ofte som en kamp mot vindmøller. Men vi gjør atter et forsøk: Hekseprosessene var ikke uttrykk for en masseforfølgelse av kvinner - det var ikke flere millioner som havnet på bålet, men rundt 40 000 og av disse var 10 000 menn.

Det er mildt sagt en markant forskjell på 5 millioner og 40 000. Og at 25% av ofrene var menn er noe vi sjelden blir minnet om. Og det er flere myter som må knuses, i følge Hagen:

Blant de kvinner som ble offer for heksejakten, finner vi omtrent ikke spor av jordmødre. Det var ingen hemmelig kunnskap som ble forsøkt utryddet.

(…)

Et annet viktig poeng er at inkvisisjonen i Sør-Europa var lite opptatt av hekser. Spania hadde svært få hekseprosesser og var det første europeiske landet som avkriminaliserte trolldomsvirksomhet. (…) I Portugal kan antall hekseprosesser telles på ei hånd. (…)

“I Roma tror vi ikke på hekser”, uttalte paven midt under heksebålenes verste tid i nordiske, protestantiske land.

Med det samme vi er innom temaet bør vi nok også si litt om hvilket tidsrom hekseprosessene fant sted i. Det var nemlig ikke i den utskjelte middelalderen, men fra slutten av 1500-tallet og hele 1600-tallet, skriver Hagen på hjemmesiden sin:

I enkelte land, for eksempel Polen og Ungarn, fortsatte trolldomsprosessene til midten av 1700-tallet. Etter 1740 og før 1500 er hekseprosessene et sporadisk fenomen. Og de var på sitt mest intense fra 1580 til 1630.

(…)

Jo flere arkiver historikerne undersøker, jo lavere blir tallet på dødsdømte hekser!
De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning. For europeiske kvinner på denne tiden var sjansen for å bli brent på bål helt minimal! I et Europa med rundt 100 millioner innbyggere kan hekseprosessene oppfattes som et marginalt fenomen. Enkelte historikere mener at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg.

Og med dette håper jeg noe av mytetåken har lettet. Inntil neste gang den legger seg over landet.

PS!
La meg bare avslutningsvis fortelle om da en kvinnelig vikarlærer i historie brukte en hel time på å spre mytene om hekseprosessene. Jeg tror det må ha vært i 5. eller 6. klasse. Seansen antok etterhvert et visst preg av hets, hvor vikaren ble stadig mer gira og agitatorisk på vegne av kvinnekjønnet. Både jeg og flere av kameratene mine satt iallfall igjen med en kraftig følelse av at vi ble holdt kollektivt ansvarlige for “historiens verste massemord” som fant sted 3-400 år før vi ble født. For dette var jo noe “mannfolka” sto bak. Særlig de som var kledd i mørke, fotside kapper og bar kors på brystet. Og i følge samme vikar ble man gjerne brent på bålet fordi man hadde rødt hår. “Det fantes ingen bedre grunn enn det”, husker jeg hun slo fast. Uten å blunke.

Propagandaforestillingen gjorde inntrykk. Jeg endte opp med å godta disse påstandene i nesten 15 år, før jeg tilfeldigvis kom over artikler av historikere som dissekerte mytene. Så lenge kan en villfarelse sitte fast. Og tydeligvis sitter de fremdeles fast hos mange. Blant annet i steinrike bestselger-forfattere.

11 Responses »

 

Opplysningstidens uopplyste sider fredag, jun 22 2007

Interessant sak på Forskning.no - om de uopplyste sidene ved Opplysningstiden. Professor Svein-Eirik Fauskevåg har fordypet seg i tematikken:

– Frankrike, og særlig Paris, var arnestedet for nye og radikale ideer om framskritt, velferd og lykke for alle. Ideer om den naturbaserte sannhet og fornuft sto i sentrum. Men Opplysningen kan ikke kaste sannhetens lys over alt. Noe ligger i skyggen. Kunnskapens grenser tematiseres på 1700-tallet på måter som er relevante også i dag.

- Opplysningsfilosofene insisterte på den ikke-gudgitte karakteren ved all kunnskap, som dermed får et relativistisk preg. Det eneste sikre var naturlovene. Det gjaldt å avdekke dem med rasjonelt klarsyn, fortsetter han.

Men noen fenomener satte fornuftstenkerne på prøve: Hvordan skulle man forklare avvikerne?

Og dermed var det duket for debatter, blant annet den såkalte Monsterstriden.

Frihet er også et tema knyttet til Opplysningstiden, og i den forbindelse har Fauskevåg lenge vært opptatt av en gammel demon - Alphonse François, bedre kjent som marki de Sade:

Under et tykt ferniss av seksuelle perversjoner og voldelige eksesser leser man i dag Sades tekster som et av de mest udogmatiske forsøk på å utforme en frihetens filosofi: Hvordan vil et samfunn se ut der det råder absolutt frihet – og dermed også den sterkestes rett til total selvutfoldelse?

Frihetens ytterste konsekvens er ufriheten, er en av lærdommene man kan trekke fra Sade.

(…)

Det faktum at opplysningstiden selv produserte sine egne skygger, sine egne tankemonstre som har overlevd i dagens samfunn, er paradokset som en postdok, en forsker og tre stipendiater, foruten Fauskevåg og Eliassen selv, skal forsøke å belyse gjennom prosjektet I skyggen av Opplysningen.

- Fornuften kan gjøre blind dersom den ikke er selvkritisk nok. For mye kunstig lys kan overskygge sannhetens lys. Kanskje har vi ikke kommet så langt i vår moderne tid som vi tror? undrer Svein-Eirik Fauskevåg.

No Responses »

 

Italiensk arkeolog graver etter gralen fredag, jun 22 2007

En italiensk arkeolog tar opp hansken etter kong Arthur og et ukjent antall andre riddere: Han skal finne Den Hellige Gral. Og jakten foregår i en kirke fra 500-tallet i Roma.

Dette melder Levende Historie:

Arkeologen Alfredo Barbagallo hevder nå at gralen er begravd i et kapell under San Lorenzo Fuori le Mura-basilikaen. Kirken var en av sju pilegrimskirker i Roma.

Mer om dette står å lese den britiske avisen Telegraph:

Mr Barbagallo based his claim on two years spent studying mediaeval iconography inside the basilica and a description of a particular chamber, in a guide to the catacombs written in 1938 by a Capuchin friar named Giuseppe Da Bra.

The friar describes a room of about 20 square metres with a vaulted roof ceiling. “In the corner of a wall-seat there can be seen a terracotta funnel whose lower part opens out over the face of a skeleton,” he wrote.

Da Bra then explains that giving liquid refreshment (refrigerium) to the dead was part of ancient funeral rites.

(…)

Mr Barbagallo added that its presence in the church fits the sketchy accounts of its early guardians.

In 258 AD, during a phase of Christian persecution, Pope Sixtus V reportedly entrusted the treasures of the early Church to a deacon called Lawrence, Lorenzo in Italian. This deacon was martyred four days later and since then no one has ever seen the Grail.

No Responses »

 

Slik trodde de det skulle bli onsdag, jun 20 2007

Menneskeheten har alltid vært nysgjerrige på hva morgendagen bringer. Ikke minst har det magiske årstallet 2000 fått mange til å spekulere. Noen har truffet blink, mens andre… vel… Her er noen eksempler på begge:

“Oppfinnelsene har for lengst nådd sine grenser, og jeg ser ikke mye håp for videre utvikling”, slo den romerske akvadukt-ingeniøren Sextus Julius Frontinus fast i første århundre av vår tidsregning. Men selv i 1899 ble det fremmet et seriøst forslag om å spare penger ved å legge ned det amerikanske patentkontoret. Kontorets kommisjonær, Charles Duell, uttalte i sakens anledning at “Alt som kan bli oppfunnet, er oppfunnet.”

I 1661 spekulerte filosofen Joseph Glenville på om det i fremtiden ville “bli like vanlig å ta på seg et par vinger for å fly til fjerne steder, som det nå er å ta på seg et par støvler for å ri.” Han mente også at “Det kan tenkes en tid i fremtiden, når en reise til de Sørlige områder, ja muligens selv til Månen, ikke vil være mer merkelig enn en reise til Amerika.”

Franskmannen Nicolas-Edme Restif de la Bretonne skrev i 1789 et futuristisk teaterstykke kort og godt kalt “Året 2000″. Her beskriver han et samfunn så harmonisk at advokater ikke finnes. “I året 2000 blir alle dyder belønnet.” (Før du applauderer forfatterens versjon av 2000, bør vi nok nevne at alle ekteskap bestemmes av et råd av eldre, og at ektepar dessuten må regne med å bli holdt fra hverandre i årevis – for å øke lengselen etter partneren.)

En annen, og langt mer berømt, fransk forfatter var Jules Verne. En av hans mindre kjente bøker, “En ideel by”, beskriver året 2000. Bortsett fra enkelte eksentriske bomskudd (som at spedbarn blir “automatforet” av dampdrevne tåteflaskemaskiner) er Verne inne på mye riktig i sin framtidsvisjon. Blant annet beskriver han hvordan ett og samme musikkstykke kan bli sendt, via kabel, til alle pianoer i verden. Noen som tenker på MP3 nå?

I 1888 ble boka “Looking Backward” utgitt i USA. Forfatteren, Edward Bellamy, beskrev her det utopiske året 2000 med et tidstypisk fokus på mekanikk og oppfinnelser: “Sett at det fremmes et ønske om et produkt som ennå ikke er oppfunnet, og myndighetene tviler på behovet for det”, skrev Bellamy, “da kan resultatet av en høringsrunde, hvor det garanteres en viss etterspørsel etter produktet, overtale myndighetene til å sette i gang produksjonen av det likevel.”

Samme år, altså 1888, kom David Goodman Croly med sine egne profetier. Og denne amerikanske spaltisten traff innertier med flere av sine oppsiktsvekkende spådommer for år 2000: “Kvinner over hele verden vil nyte godt av økte muligheter og privilegier. Sammen med denne nye friheten vil det komme en allmenn toleranse av seksuell oppførsel tidligere forbeholdt menn. I tillegg, på grunn av økt tilgang til arbeidsmarkedet, vil flere kvinner velge å ikke få barn”, skrev han.

Han forutså også at bybildet i New York “vil bli dominert av enormt høye bygninger.”

Junius Henri Browne, en journalist i magasinet The Century, dekket verdensutstillingen i Chicago i 1893. Hans lesere fikk vite at “Mot slutten av neste århundre vil store selskaper og forretningsinteresser styres harmonisk, basert på prinsippet om at de ansatte får utbytte av overskuddet.”

På samme utstilling hadde Browne snakket med reformatoren Mary E. Lease, som mente at “3 timer vil utgjøre en lang arbeidsdag mot slutten av neste århundre.” Hadde det bare vært så vel.

En annen journalist, John Elfreth Watkins, intervjuet ledende vitenskapsmenn på vegne av The Ladie’s Home Journal rundt sekelskiftet. “Jordbær på størrelse med epler vil bli spist av våre oldebarn om 100 år”, kunne han rapportere. Ikke helt korrekt kanskje, men hva med denne profetien: “Personer og ting av alle slag vil bli brakt i fokus av kameraer som er elektrisk koblet til skjermer som befinner seg tusenvis av miles unna.”

Og til slutt: I 1910 spesialiserte franskmannen Jean Marc Cote seg på illustrasjoner av “livet i året 2000″. Han tegnet fantasifulle motiver av “barberingsroboter” og lignende. Klasserommet i år 2000, i følge Cote, ville bli dominert av en maskin som “matet” bøker direkte inn i hjernene på elevene via en slags hodetelefoner.

Jeg føler meg iallfall sikker på én ting: Vi vil garantert fortsette med både ta feil og få riktig på spådommer om framtiden.

(Har tidligere stått på trykk i Levende Historie)

No Responses »

 

Den norske fattigdomsmyten onsdag, jun 20 2007

Det blir stadig hevdet - i media, rundt kafébordene, fra Stortingets talerstol - at Norge har utviklet seg fra å være et av Europas fattigste land for 100 år siden til å bli et av de rikeste. Noen hevder også at dette var ståa så sent som på 50-tallet.

Dette er feil!

Norge for 100 år (eller 50 år) siden lå ikke på bunnen av samtidens europeiske økonomier. Dette er en myte. Norge var faktisk et av de få landene som innen utbruddet av første verdenskrig hadde opplevd det som er definert som “moderne økonomisk vekst”.

Økonomihistoriker Sverre Knutsen skrev en kronikk om dette i Aftenposten i 2004, hvor han tok for seg en artikkel som hadde stått på trykk i samme avis, men den er vel verdt å tipse om på nytt. For myter og faktoider har det med å bite seg fast. Et lite utdrag:

I artikkelen blir det hevdet at Norge på 1950-tallet “fortsatt (var) av de fattigere europeiske landene”. Dette er en myte som stadig blir fremsatt i artikler og bøker, men påstanden blir ikke sannere av den grunn. Vi har nå data for utviklingen i brutto nasjonalprodukt (BNP) som gjør det mulig å sammenligne land. Målt etter BNP pr. hode, lå Norge litt under det aritmetiske gjennomsnittet for de 16 rikeste OECD-landene i 1950. Men blant disse var det også en rekke europeiske land som var fattigere enn oss: Italia, Vest-Tyskland, Frankrike, Finland, Belgia og Østerrike. Av andre europeiske land som i 1950 var klart fattigere enn Norge finner vi Hellas, Spania og Portugal, for ikke å snakke om hele Øst-Europa.

Påstanden om at Norge var blant Europas fattige land i 1950 er rett og slett feilaktig. Tvert om var Norge et av de landene som innen utbruddet av første verdenskrig i 1914 var å finne i den gruppen av 15-16 land som hadde opplevd det vi kaller “moderne økonomisk vekst”. Det er disse landene som er blitt rike, med tillegg av blant annet Japan.

One Response »

 

Fremmedord anno 1851 tirsdag, jun 19 2007

Jeg har en fremmedordbok trykt i 1851. Eller som det står på tittelbladet:

“Forklaring over de i det norske Skrift- og Omgangs-Sprog almindeligt forkommende fremmede Ord og Talemaader.

Udgivet af Mauritz Chr. Hansen, Overlærer ved Kongsbergs Skole”

Dette er faktisk langt mer interessant lesing enn man først skulle tro. En ting er at mange av definisjonene på fremmedord skiller seg fra den definisjonen vi er vant med. Alle levende språk gjennomgår endringer, og noen av dem er mer spenstige enn andre. En annen ting er at det forekommer mange gode fraser det kanskje hadde vært en idé å nylansere. En tredje ting er hele sjargongen i teksten, for eksempel at “kvinner” nesten konsekvent er omtalt som “Fruentimmere”. Ganske artig.

Her er noen fremmedord som er definert annerledes i 1851 enn i 2007:

Baguette:
Ridepidsk, tryllestav.

Bande:
Selskab af Skuespildere, Musikanter af ringe Art. (I tillegg kommer den mer moderne definisjonen; Selskab, stiftet i lastværdig hensigt.)

Digital:
Fingrene betræffende. (Ikke et ord om verken 0 eller 1.)

Kiosk:
Et tyrkisk have- eller lysthus af fritstående Søiler med et Telttag over.

Kis:
Gildinger i harem. (Med andre ord evnukker. Ikke like lett å være en kul kis med den definisjonen.)

Manipulation:
En Gjenstands Behandling med Haanden, Haandgreb, Famlen.

Matrone:
Hederskone, en hæderlig Kvinde, som er til Aars. (Merk hvor mye mer respektfull denne definisjonen er - og at matronen ikke er omtalt som Fruentimmer.)

Nervositet:
Nervestyrke, Kraft, Eftertryk.

Photogen:
Lysstof.

Pique-nique:
Et Gilde, hvortil hver Deltager bidrager sin Andel i Penge eller i Naturalier. (Ikke et ord om friluft, altså.)

Pygmæer:
Fabelaktige Dværge.

Raptus:
Ran, Bortførelse med Vold, især Kvinderan. (Men også definert som det mer moderne pludselig Begeistring.)

Sabotere:
Drille (altså erte), have til Bedste.

Scenograph:
Instrument til at forfærdige perspektivisk Tegning eller Maleri.

Senil:
Bedaget.

Skaberak:
Sadeldækken, Ridedækken.

Skjærf:
Livbaand, Sværdbælte.

Spectrum:
Syn, Spøgelse. (Oslo Spektrum får en helt ny betydning med definisjon nummer to.)

Tablette:
Liden Tavle.

Therapi:
Lægekyndighet.

Trafik(ant):
Kjøb og Salg. Handelsmand.

Vademecum:
Ordret; gaa med mig! En lommebog. En Samling af Lystige historier og Indfald. (Det jeg gjerne skulle visst var hvordan noen kom på å oppkalle et munnvann etter dette.)

One Response »