Den 25. juli 2001 innhentet skjebnen Phoolan Devi, Indias verdenskjente “bandittdronning”, da hun ble skutt ned og drept utenfor sitt eget hjem. Hun var symbolet på de fattige og undertryktes kamp mot høykastene i landet. For dem var hun ikke bare en kvinnelig Robin Hood, hun var inkarnasjonen av gudinnen Durga. 

Det jevne ettermiddagsståket i New Dehli blir plutselig brutt av en kort, men hissig skuddsalve. I forvirringen rekker noen øyenvitner å se et par bevæpnete menn løpe vekk fra boligen til parlamentsmedlemmet Phoolan Devi. Tilbake på fortauet ligger hun, the Bandit Queen, i en blodpøl. Det er ikke første gang Devi er i skuddlinjen, men denne gangen reiser hun seg ikke igjen. Med flere alvorlige skuddsår, hvorav ett i hodet, står ikke livet hennes til å redde.

3 dager senere arresterer politiet en av attentatmennene. Han forklarer at det var han og fetteren hans som sto bak drapet på Devi, som hevn for massakren i Behmai i 1981. Selv om det for så vidt er et troverdig motiv, murrer det blant Indias lavkaster. Det kommer til oppløp flere steder, senere også i forbindelse med begravelsen hennes. Og man kan forstå dem. Deres mest kjente representant er blitt tatt av dage kort tid før et viktig FN-møte om rasisme. Indiske lavkasterepresentanter hadde allerede lovet å rette søkelyset mot “Indias apartheidsystem”, kastevesenet, under dette møtet. Kom ikke drapet litt vel beleilig?, spør mange. Konspirasjonsteorier, svarer andre, og godtar hevnmotivet. I så fall ble Phoolan Devi drept som hevn for en av de få forbrytelsene hun nektet å ha begått.

Det var en 20 år gammel episode som kom tilbake for å hjemsøke henne. Men så var det også 14. februar 1981, i delstaten Uttar Pradesh, at legenden om Bandittdronningen ble skapt.

Hevnens engel

Denne dagen var innbyggerne i Behmai travelt opptatt med å sette landsbyen i stand til det storslåtte bryllupet som sto for døren. Bortsett fra elva, er det ingen faste forbindelser mellom Behmai og omverdenen. Landsbyen troner over landskapet i ensom majestet. Likevel ser det ut til at innbyggerne kan vente seg besøk denne dagen. Det er blitt ettermiddag da en gruppe på omtrent 20 mennesker uanmeldt dukker opp. Ingen kjenner dem, og de er åpenbart ikke bryllupsgjester som er tidlig ute. Flesteparten av mennene er nemlig kledd i det som ligner på politiuniformer, mens lederen ser ut til å være en ung kvinne i jeans. Hun er 19 år gammel, men ser langt eldre ut.

Følget oppsøker Shivatempelet ved landsbytorget, hvor de setter seg ned og ber en kort bønn. Men så skifter scenen komplett karakter. Det blir tatt ladegrep på geværene, og den bevæpnede troppen okkuperer plutselig Behmai. Lederen, den unge jenta, lar geværet sitt hvile mot hoften inntil videre. I stedet skrur hun på megafonen hun holder i hånden:

-Hør etter! Hvis dere har lyst å leve, bør dere gi oss alt dere har av kontanter, gull og sølv. Og hør etter igjen! Jeg vet at Lala Ram Singh og Sri Ram Singh gjemmer seg i denne landsbyen. Overgi dem til meg ellers kommer jeg til å dytte geværet mitt opp i ræva på dere og blåse dere til himmels. Dette er Phoolan Devi som snakker!

Mens mennene i følget robber landsbyen for alt av verdi, blir Devi stående på torget. Hvis man skal dømme etter instruksene hun gir virker det som om hun kjenner Behmai ut og inn. En drøy time senere er alle hus gjennomsøkt, uten spor av Rambrødrene. Innbyggerne, som står oppstilt på torget, bedyrer at de ikke aner hvem Lala Ram Singh og Sri Ram Singh er. Men nå er det slutt på tålmodigheten til Phoolan Devi.

-Jævla løgnere!, brøler hun. Omtrent 30 unge menn blir ført ut av Behmai. De stanser på et jorde utenfor byen hvor den spede jenta forhører dem hardhendt og egenhendig. Hun denger dem med geværskjeftet, slår dem i hodet, magen og testiklene, spytter på dem og river i stykker skjortene deres. Det ser ut til at hun har mistet enhver selvbeherskelse. Men det er fremdeles ingen som vil eller kan gi opplysninger om Rambrødrene. Så starter skytingen. I alt 22 menn fra Behmai dør i massakren. Alle sammen medlemmer av høykasten thakur. Alle sammen drept av en lavkastebande anført av en kvinne.

Dette er versjonen som er blitt popularisert gjennom Mala Sens biografi og Shekar Kapurs spillefilm “Bandit Queen”. Men Phoolan Devi innrømmet aldri befatning med Behmai-massakren. I kjølvannet av filmen var hun faktisk engstelig for at denne fremstillingen av hendelsesforløpet, som uproblematisk fastslår at hun var tilstede under massakren, kom til å bli den allment anerkjente versjonen. Ting tyder på at hun hadde god grunn til å frykte dette.

Men redselen for å bli stemplet som massemorder trenger jo ikke å bety at hun ikke var det. Benektelsen kan like gjerne skyldes et ønske om å legge saken bak seg, kombinert med forbryterens forståelige ønske om å renvaske seg. Dessuten hadde hun utvilsomt et sterkt motiv for å gå amok i Behmai: Hevn.

Uønsket og ydmyket

Hevntørsten sprang ut av konkrete episoder i livet hennes, men disse blir bare begripelige satt inn i en større kontekst. Man må forstå to ting: Det indiske kastevesenet og kvinnens stilling i det indiske samfunnet. For selv om Phoolan Devis livshistorie er spesiell, vokste hun opp under typiske vilkår for en indisk lavkastekvinne.

Selv om både britene og senere det selvstendige India lovfestet lavkastenes rettigheter som likeverdige borgere, er det fremdeles stor forskjell på lovens bokstav og virkelighetens verden. På 1960- og 70-tallet var avgrunnen enda større. De uformelle hersketeknikkene høykastene benytter for å beholde kontrollen over lavkastene, “det indiske apartheidsystemet”, skaper vilkår som til forveksling ligner reglene Sør-Afrikas svarte måtte leve med. Phoolan Devi ble født inn i en av de laveste kastene; mallahene, en fiskerkaste.

Devi så dagens lys i 1963 i landsbyen Gorha Ka Purwa, ikke så langt unna Behmai. I likhet med alle andre jentebarn var hun en dårlig nyhet. Familien trengte en sønn. I utgangspunktet var faren til Phoolan, Devidin, et litt bedre stilt enn resten av innbyggerne i landsbyen. Han eide nemlig en jordlapp. Dessverre fikk kona hans hele 4 døtre før den første sønnen ble født. Phoolan var nest eldst. Takket være tradisjonens jernlov og sin egen saktmodighet mistet Devidin mesteparten av åkeren til sin eldre bror Bihari og sønnen hans, Maiyadin. Tendensen ble forsterket av at Maiyadin sto på god fot med de mektige i landsbyen. Han hadde gjort sine hoser grønne hos både offentlige tjenestemenn og medlemmer av høykasten thakur.

Det hele utviklet seg snart til en opprivende slektsfeide. Stakkars Devidin ble lurt og utnyttet av sine egne slektninger, mens den unge Phoolan ble fylt med rettferdig harme. Knapt 10 år gammel begynte hun å opponere høylytt mot Maiyadin og onkelen, ofte med resten av landsbyen som tilskuere. Dette var uhørt, en skam for familien og et grovt brudd på landsbykodeksen, men Phoolan var på et moralsk korstog. Sammen med søsteren okkuperte hun jordlappen faren hennes hadde mistet. Maiyadin svarte med å slå den obsternasige jentungen bevisstløs med en murstein.

I et forsøk på å bli kvitt problembarnet Phoolan ble hun gifet bort i en alder av 11. Brudgommen var 33, bodde i en landsby langt unna og hadde en kone fra før. Til tross for hennes unge alder krevde han likevel å få ha sex med henne. Phoolan ble jevnlig voldtatt og mishandlet, noen hjelp fra kone nummer en fikk hun ikke, men marerittet tok slutt da ektemannen kastet henne ut. Hun vendte tilbake til Gorha Ka Purwa, hvor hun fikk bo i barndomshjemmet til tross for at hun ble regnet som uren.

Rebellen

I det konservative landsbysamfunnet fortsatte hun å opparbeide seg et dårlig rykte. Opprørstrangen hennes hadde ikke blitt mindre. Hun fortsatte med å opponere mot høykastene, og lyktes til og med å få familiefeiden opp i domstolen. Uten hell.

Maiyadin og hans høykastevenner var ikke i tvil: Phoolan måtte settes på plass! Sønnen til overhodet for distriktets landsbyer samlet en gjeng, som voldtok henne foran øynene på foreldrene hennes i deres eget hjem. Handlingen var ikke spesielt uvanlig, thakurene visste å straffe opprørere, men denne jenta brøt de uformelle reglene: Hun holdt ikke kjeft om voldtekten. Tvert imot klaget hun til en av landsbyoverhodets rivaler.

Men nå hadde de mektige virkelig fått nok. Ingen så seg tjent med å ha en rebell gående løs i lokalsamfunnet. Denne skamløse jenta luftet jo samfunnsomstyrtende ideer! Nå ble det klekket ut en konspirasjon mot Phoolan, som en gang for alle skulle lære henne hvor hennes plass var. Hun ble anklaget for innbrudd, tyveri og for å pleie omgang med banditter. Uten rettergang satt hun fengslet i en måned. Bak murene ble Phoolan, i likhet med mange andre kvinnelige fanger, slått og voldtatt jevnlig. Flere av politimennene som deltok i overgrepene var nære venner av Maiyadin.

Men rebellen lot seg ikke knekke. Faktum var at hele personligheten hennes så ut til å komme styrket ut av torturen. I stedet for å krype for thakurene, begynte hun å true dem. –Jeg har et gevær, og jeg kommer til å drepe dere hvis dere rører meg, brølte hun til dem som våget å oppsøke henne for seksuelle tjenester.

Dette gjorde inntrykk. Folk ble usikre. Hadde hun virkelig våpen? Sto hun virkelig på god fot med banditter?

Konspiratørene skjønte at medisinen ikke hadde hatt den tilsiktede virkningen. Nå var det om å gjøre å kvitte seg med denne plageånden for evig og alltid. Få måneder senere ble hun bortført. Bandelederen Babu Gujar, en svært brutal mann, var ansvarlig. Detaljene rundt hva som skjedde er uklare, men Phoolan ble iallfall tatt med av Babu Gujars menn under et nattlig raid. Mange mener at thakurene rett og slett betalte Babu for å kidnappe Phoolan. Det er en teori som er ganske troverdig. Hvorfor skulle Babu Gujar ellers velge akkurat henne? Gujar var jo også thakur, med gode kontakter hos sine kastefrender.

Den første tiden hos bandittene måtte hun tåle nye ydmykelser. Men så skjedde noe overraskende: Babus nestkommanderende, en mann ved navn Vikram Mallah, tok Phoolan under sine vinger. Dette førte raskt til splittelse og maktkamp innad i banden, og så skjedde det uhørte: Vikram, en mann av samme lave kaste som Phoolan, skjøt Babu, thakuren.

Marerittet i Behmai

Vikram gjorde seg nå til leder over banden, og Phoolan ble elskerinnen hans. Sammen vant de seg navn som Indias svar på Bonnie og Clyde. Mye tyder på at Vikram virkelig var svært glad i Phoolan. Ikke bare behandlet han henne som en ekte hustru, han krevde også at resten av banden viste henne behørig respekt. Vikram lærte dessuten villig vekk alt han kunne om bandittlivet til Phoolan. Hun lærte å bruke våpen, ble gjort kjent med taktikk og forbryternes egen uformelle lovkodeks.

Det kunne ikke vare. Vikram hadde drept en thakur, og hevnen måtte komme før eller senere. En kveld i august 1980, etter at de hadde slått leir for natten, falt plutselig Vikram død om til gjallende geværild. Morderne var to bandemedlemmer som nettopp hadde sluppet ut av fengsel. Det var brødrene Sri Ram Singh og Lala Ram Singh. I likhet med Babu Gujar var de thakurer. Vikram hadde selv sørget for å betale kausjonen deres.

Oppkomlingen, den foraktelige mallahen, hadde fått sin straff. Nå var det hennes tur. Phoolan ble kledd naken, bastet og bundet og ført omkring som et muldyr til landsbyene i distriktet. De som ville kunne ta henne. En kveld nådde banden en landsby hvor det bodde mange thakurer; Behmai.

Her ble Phoolan stengt inne i en liten, skitten hytte. Hver kveld, 23 dager på rad, etter at arbeidsdagen var over, stilte landsbyens thakurmenn seg i kø utenfor, hvorpå Phoolan ble serievoldtatt helt til hun besvimte. Om kvelden den 23. dagen hjalp en gammel venn fra Gorha Ka Purwa henne å flykte. Det reddet sannsynligvis livet hennes. Verre gikk det med hjelperen. Rambrødrene bandt ham med tøyfiller dynket å parafin, og lot ham brenne i hjel.

Selv etter dette marerittet kom Phoolan Devi tilbake. I samarbeid med en gammel venn blant bandittene, Man Singh, bygget hun opp sin egen bande av lavkastemedlemmer. Nå var hun sjef, i kraft av å være enken etter Vikram Mallah, og hun ville ha hevn. 17 måneder etter flukten fra Behmai var hun tilbake.

Bandittdronningen

Som tidligere nevnt nektet Phoolan Devi i ettertid for å ha ledet massakren i Behmai. Men det er lett å oppfatte det hele som en taktisk manøver i det høykastedominerte India. Å innrømme ansvar for massakren ville vært å be om enda mer trøbbel. Motivet synes glassklart, og når man vet at Phoolan hevnet seg på sin tidligere ektemann (han hun ble gift med som 11-åring) og politimannen som ledet overgrepene mot henne i fengselet, styrker ikke det saken hennes.

Det avgjørende ble til syvende og sist at folk trodde hun var ansvarlig. Nyheten om hva som hadde skjedd i Behmai spredte seg som ild i tørt gress og fikk bred mediedekning. Resultatet ble at lavkastene plutselig fikk en heltinne, mens høykastene like plutselig fikk noen å frykte. Ikke så mye på grunn av Phoolan Devi og banden hennes i seg selv, de var bare en liten gruppe, men det de symboliserte åpnet opp et skremmende scenario for de rike og mektige. Et bredt folkelig opprør blant lavkastene inspirert av Phoolan Devi kunne true stabiliteten i delstaten, ja i hele India. Man måtte få denne bandittdronningen under lås og slå. Politiet satte igang den største menneskejakten noensinne i Uttar Pradesh. 2000 politifolk lette etter Phoolan Devi, men hun lurte dem gang på gang. Ved en anledning kom hun seg unna i en landsby full av politi ved å skifte forkledning 3 ganger.

2 år med storstilt politiinnsats passerte uten at myndighetene lyktes med å sirkle henne inn. I mellomtiden fikk legendestatusen hennes bein å gå på. Det vokste frem en folklore rundt Phoolan Devi og hennes bragder. Hun ble portrettert som en Robin Hood-skikkelse, som delte byttet sitt med de fattige. Det ble fortalt historier om hvordan hun beskyttet og hjalp kvinner mot overgrep og utnytting. Mye av dette er sannsynligvis ønsketenking og fri fantasi, men myten om Phoolan Devi var det som gjorde henne mektig.

Blant lavkastene ble desperadoen sågar transformert til noe mer. Enkelte mente at hun var intet mindre enn en inkarnasjon av gudinnen Durga. Durga er en av hinduismens viktigeste gudinner, og i mytologien er hennes fremste oppgave å bekjempe demoner som truer den kosmiske harmonien. Den typiske fremstillingen av Durga er som uovervinnelig stridsgudinne, gjerne ridende på en tiger. For mange lavkastemedlemmer representerte Devis kamp mot undertrykkelsen en konkret her-og-nå representasjon av Durgas virke. Phoolan hadde da også valgt Durga som sitt bandittemblem, og kanskje det var nettopp denne stridsgudinnen som hadde tatt styringen over livet hennes da hun kastet av seg frykten for thakurene?

Etter hvert spredte bekymringen seg langt inn i regjeringssirklene, hvor man fryktet at hun kunne inspirere til krig mellom Indias høy- og lavkaster. Daværende statsminister Indira Gandhi bestemte seg tilslutt for å skjære igjennom og ga følgende beskjed til lederen for etterforskningen: -Hvis du ikke klarer å fange Phoolan Devi, får du heller inngå en avtale med henne. På hennes premisser om nødvendig.

Og slik ble det. Etter hemmelige forhandlinger overga Phoolan Devi seg i februar 1983. Da var legenden hardere presset enn myndighetene ante. De fleste bandemedlemmene hennes var døde og hun selv var svært svekket av det strabasiøse livet. Et av vilkårene hun satte for å overgi seg var at hun aldri skulle bli ført for retten i Uttar Pradesh, da det var der Behmaimassakren hadde funnet sted. Et annet vilkår var at familien hennes skulle få en åkerlapp.

Dagen hun overga seg til politiet var over 8000 lavkastemedlemmer møtt fram for å få et glimt av sin heltinne. Phoolan ga dem en hilsen verdig en bandittdronning. Før hun leverte geværet over til offiserene, vendte hun seg mot folkemengden og hevet våpnet over hodet med strak arm. Kroppsspråket og gesten var ikke til å ta feil av: “Jeg har kanskje overgitt meg, men jeg er ikke knekt!” Phoolan utstrålte triumf, og mengden svarte med et massivt hyllestrop. Hvis noen inntil da hadde tvilt på Devis status blant Indias fattige og undertrykte var det umulig å tvile lenger.

En legende vender tilbake

Men historien om Bandittdronningen var ikke over med dette. Etter 11 år bak murene, uten domfellelse, slapp hun ut i 1994. Samme år gikk hun rettens vei for å stoppe filmen “Bandit Queen”, basert på boken til Mala Sen. Phoolan Devi mislikte sterkt skildringen filmen ga av livet hennes. Hun gikk senere til rettsak mot Mala Sen, og engasjerte Marie-Therese Cuny og Paul Rambali til å skrive en ny biografi. Hun selv var nemlig analfabet.

-Det er ganske enkelt ikke historien om mitt liv, så hvordan kan de hevde det da? Hvordan kan de si at “dette er en sann historie”, når Maiyadin, mitt livs verste nemesis, ikke er med i filmen? De bare viser hvordan jeg blir voldtatt, om igjen og om igjen, sa Phoolan da hun ble bedt om å begrunne hvorfor hun ikke likte filmen “Bandit Queen”.

Men takket være filmen, biografien og mediastøyen var navnet hennes for alvor blitt udødeliggjort. Selv om hun mislikte det Mala Sen og regissøren Shekar Kapur hadde gjort, visste hun å utnytte øyeblikket. I mai 1995 stilte Phoolan Devi som kandidat til parlamentsvalget i India, og ble valgt inn for lavkastenes Samajwadi-parti. Heretter ble kampen for bedring av fattige og kvinners livvilkår ført innenfor det parlamentariske systemet. Men Phoolan Devi ble aldri noen stillfaren politiker. Da Aftenposten spurte henne om hun angret på det hun gjorde som lovløs, svarte hun: -Jeg tok igjen, gjorde det som undertrykkerne gjorde mot meg. Jeg angrer ikke. Hvis ingen gjør noe, blir det bare undertrykkelse i all evighet.

Og selv om Phoolan Devi nå er død, har attentatmennene hennes sannsynligvis bare gjort henne enda mektigere. Indias lavkaster har fått en martyr å hente inspirasjon fra til den fortsatte kampen for rettferdighet.

Kilder:

Phoolan Devi/Marie-Therese Cuny/Paul Rambali: “I, Phoolan Devi”

Mala Sen: “India’s Bandit Queen : The True Story of Phoolan Devi”

Mary Anne Weaver: “Tracking the Bandit Queen”, The Atlantic Monthly, november 1996.

Molly Moore: “The Bandit Queen’s Mettle”, The Washington Post, 26. desember 1994.

Gunnar Filseth: “Bandittdronningen blir kultfigur”, Aftenposten, 29. juli 2001.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet HENNE)