(Apropos forrige post. Her kommer mer i samme leia.)

Alle sammen driter seg ut fra tid til annen. Da er det greit å vite at noen har lagt større egg enn deg. Bare se her. Enkelte flauser går inn i historien.

I gode gamle dager kunne de dette med frieri. Skjønt, ikke alle var like heldige. En lærer i 1800-tallets England hadde større problemer enn de fleste. Han var fullstendig forgapt i en ung frøken ved navn Gwendolin, som kom fra en velbeslått familie. De bodde i et særdeles fjongt hus, hvor veggene var tapetsert med uerstattelig kunst-tapet fra 1300-tallet. I utgangspunktet skulle det nok litt til før en slik familie lot en skarve lærer stikke avgårde med datteren.

Men det begynte lovende. Gwendolin selv kunne godt tenke seg å bli lærerhustru. Frieren måtte bare spørre faren hennes først. Nå tror du sikkert at faren var en vrang gammel bukk, men slik var det ikke. Han likte faktisk læreren, og foreslo at han skulle tilbringe helgen hos dem som gjest. På den måten ville han nemlig møte moren til Gwendolin også, som var den som bestemte når alt kom til alt.

Og det fortsatte bra. Middagen forløp uten problemer, og tonen var god mellom ham og de potensielle svigerforeldrene. Læreren gikk til sengs med lettet hjerte. Men midt på natten måtte han på toalettet. I stup mørke. Han kom i skade for å støte borti et bord. Noe falt på gulvet, men heldigvis ble det ikke knust. Han pustet lettet ut, og gikk og la seg igjen.

Grytidlig neste morgen våkner læreren før alle andre, og tar en titt bort på bordet han dultet borti natten før. Men det er ikke bordet som er problemet. Derimot veggen med den uerstattelige tapeten, som har fått en diger svart flekk på seg. Det er da han skjønner at det var blekkhuset som gikk i dørken da han kom borti bordet. Læreren får panikk og rømmer huset før frokost.

Men er man forelsket så er man forelsket. Etter en stund tok han kontakt med sin elskede igjen. Og Gwendolin kunne fortelle at moren hadde tilgitt ham uhellet. Kunne han ikke komme på et nytt helgebesøk? Det kunne jo umulig gå verre enn forrige gang.

Men ingenting er umulig. Da læreren på ny kommer til det fasjonable hjemmet blir han bedt om å vente i stuen. Der går han bort til en fjong stol med en fin pute, og setter seg ned. Problemet denne gangen er at det slett ikke er noen pute som ligger i stolen. Derimot familiens sovende pekingneser, som med et tynt “piv” knekker nakken da frieren dumper ned. Læreren skvetter opp, tenker raskt og gallopperer ut av huset for andre gang. Og denne gangen kommer han aldri tilbake.

En annen fyr som hadde uhell i kjærlighet var spanske Abel Ruiz. I 1978 slo forloveden opp, og stakkars Abel så ingen annen utvei enn å ta livet sitt. Derfor hoppet han foran et ekspresstog, men fikk mirakuløst nok bare noen skrammer. Etter et kvikt sykehusbesøk ble han skrevet ut. Og forsøkte umiddelbart å hive seg foran en trailer. Men han havnet mellom hjulene og fikk bare lettere skader av dette forsøket også. Øyenvitner sørget for å få ham på legevakten igjen. Samme sted. Samme dag. Og nå skjønte legene at noe var muffens. De fikk derfor sykehuslegen til å ta en alvorsprat med Abel. Presten var en klok mann, som fikk den deprimerte til å innse hvor idiotisk det var å ofre seg selv for ei jente som ikke ville ha ham når det sikkert fantes flust med andre som var interssert. Og dermed forlot Abel sykehuset for andre gang den dagen, men nå var han oppstemt og så lyst på tilværelsen. Det var da han ble løpt ned av hest. Og denne gangen ble han alvorlig skadet.

Av og til kan det være greit å sjekke tingenes tilstand før man går til aksjon. Da unngår man å stå bak tidenes teiteste kapringsforsøk, for eksempel. I 1976, på en innenlandsrute i USA, forsøkte en passasjer å kapre et fly. -Fly meg til Detroit, lød kravet hans. -Men vi er jo på vei til Detroit, svarte den forfjamsede flyvertinnen. -Bra, sa kapreren. Og satte seg tilbake i setet sitt igjen.

En annen som mistet oversikten var bokseren Harvey Gartley, den eneste bokseren som har slått seg selv knock out. Dette skjedde i 1977, i kampen mot Dennis Outlette og foregikk på følgende måte: Gartley, som debuterte i ringen, var nervøs og overtent. Kampen begynte, og han danset rundt som en besatt, mens han veivet med armene. Så kom utfallet mot motstanderen. Outlette dukket naturlig nok, men slaget var så kraftig at Gartley mistet fotfestet og slang seg selv med hodet først ned i kanvasen. Og der ble han liggende. Uten å reise seg igjen. Kampen var over etter 47 sekunder.

Kampen mellom forbrytere og lovens voktere foregår på en annen arena, men der også hender det at idiotiske ting skjer. En usedvanlig dustete innbruddstyv valgte seg ut hjemmet til en antikvitetshandler 4. november 1933. Siden han ikke hadde noe brukbart våpen å true med i tilfelle han skulle bli tatt på fersken, fant han en rustning. Nettopp! En stor, tung middelalderrustning, som han tok på. Tanken var at dersom noen fersket ham nå, ville de bli redd for rustningen. Det eneste tyven oppnådde var selvfølgelig å vekke antikvitetshandleren, siden han vraltet omkring med tunge metalliske skritt. Antikvitetshandleren snek seg opp bak tyven, og dyttet ham overende. Liggende langflat på gulvet klarte han ikke komme opp igjen, men for sikkerhets skyld plasserte huseieren et tungt bord oppå brystkassen hans i tillegg. Og slik lå tyven helt til politiet kom.

Har du først fått bandittene bak lås og slå kan du banne på at de vil prøve å komme seg ut igjen. Et av historiens mest mislykkede fluktforsøk må ha inntruffet i Saltillofengselet i Mexico i 1975. Hele 75 fanger hadde arbeidet med en tunnel under murene. Og i november var de sikre på at den var blitt lang nok. Dermed var det duket for en klassisk flukt, trodde de. Da de gravde seg opp, kom de imidlertid til et mystisk lag med planker, og han som stakk opp hodet først kjente seg igjen med en gang: Gravearbeidene hadde ført dem rett opp i rettssalen hvor de hadde mottatt dommene sine. Der satt dommeren og flust med fangevoktere. Det bar rett i fengsel igjen for alle 75.

Men fangevoktere kan være like ille. I 1978 klarte nemlig 124 fanger å bryte seg ut av et fengsel i Lisboa. Før dette skjedde hadde vaktene registrert at fangene var særs begeistret for filmer som “Flukten fra Alcatraz”. De hadde også oppdaget at 220 kniver hadde forsvunnet, sammen med flere elektriske ledninger. Men de hadde aldri kommet så langt som å sjekke hvor dette var blitt av. Andre ting de ikke hadde sett var alle spadene fangene hadde skaffet seg. Og meislene. For ikke å snakke om bøttene og de elektriske drillene. Natten før flukten hadde sågar en av vaktene oppdaget at bare 13 av i alt 36 fanger på hans avdeling lå i sengene sine, men han gjorde ingenting. Morgenen etter måtte en trofast fange fortelle vaktene om flukten, som slo full alarm. Men da de skulle slå på lyskasterne for å søke etter eventuelle fanger på rømmen klarte de bare å blende seg selv.

Apropos det å se: I 1978 var Hotel Sheraton i Paris åsted for en kongress for synske. Det var flust med deltakere, og diskusjonene om ulike teknikker for å se inn i framtiden opptok media også. På den siste dagen spurte en britisk journalist hvor kongressen skulle holdes neste år. -Det vet vi ikke ennå, var svaret.

Om magikeren Romark var tilstede på denne kongressen vet jeg ikke, men han var definitivt på plass i den engelske byen Ilford 12. oktober 1977. Romark skulle demonstrere sine fantastiske synske evner ved å kjøre bil i blinde. Han fikk bind for øynene, forsvant inn i en gul Renault og ga gass. Bare for å brase inn i en politibil som sto parkert 10 meter unna. Romark forklarte etterpå fadesen med at politibilen hadde stått “ulogisk parkert”.

I 1983 kom en kreativ kronidiot i Los Angeles på at han skulle forsøke å fly til kjæresten sin, i en fluktstol båret oppe av heliumballonger. I starten gikk det greit. Stolen, med mannen oppi, tok av. Der satt han, med en øl og en luftpistol. Pistolen skulle brukes til å regulere høyden. Men så mistet han plutselig våpnet. Og nå fortsatte ferden oppover. Høyere og høyere. Mannen i stolen nådde snart 10 000 fot og blåste inn på radarskjermene til Los Angeles internasjonale flyplass. Ferden endte heldigvis godt, med at heliumet sakte begynte å sive ut av ballongene. Lettet kunne denne luftens baron lande elegant ved kanten av et svømmebasseng i hagen til en forbløffet familie.

Kunsten å ødelegge for andre er noe enkelte behersker bedre enn andre, men det er ikke alltid det er med vilje. Amerikaneren Bill Specas hadde jobbet iherdig og lenge med et rekordforsøk som forhåpentligvis skulle komme med i Guinness berømte rekordbok: Specas skulle stable opp 100 000 dominobrikker, ferdige til å velte. Nå var det like før målet var nådd, og pressen var tungt tilstede. Bill har passert 97 500 utplasserte dominobrikker da det skjer: En fotograf mister pressekortet sitt, på det ene hjørnet av dominorekken. Og dermed faller rekordforsøket bokstavelig talt sammen.

I august 1977 ble en nederlandsk dyrlege kalt ut til en gård hvor de hadde en syk ku. Bonden mente kua var plaget av store mengder tarmgass, og dyrlegen var ikke uenig i den diagnosen. Men han måtte jo være sikker. Derfor stappet han et langt rør opp i baken på kua, og tente en fyrstikk for å se om det slapp ut gass. Hvilket det gjorde! Røret i kurompa ble den rene flammekasteren da en meterlang flamme sto ut. Den antente en stabel høyballer i nærheten, som igjen satte fyr på gårdsbygningen og uthuset. Etter kort tid var hele skiten brent ned.

Det er selvfølgelig ekstra moro når autoriteter driter seg ut. Hvis det dreier seg om autoriteter i uniform er det enda bedre, og aller best er det om militæroffiserer gjør en fadese. I desember 1971 fant det sted en duell i Uruguay som siden er blitt berømt. Landets feltmarskalk hadde kalt en av generalene for “sosialist” i en diskusjon, og det var hele bakgrunnen for duellen. De to kamphanene avtalte å møtes i en park for å gjøre opp som menn. Med pistoler. Utstyrt med hvert sitt våpen satte de rygg mot rygg, gikk de avtalte 12 skrittene, snudde seg og skjøt. En gang. To ganger. Tre ganger. Fire ganger. Uten å treffe. Og slik fortsatte det helt til begge to hadde avfyrt 37 skudd hver, uten engang å sneie hverandre. Da måtte duellen avbrytes. Det var nemlig ikke mer ammunisjon igjen.

Japanere er som kjent et pliktoppfyllende folkeslag, men av og til kan pliktfølelsen gå vel langt. Et eksempel på det er den japanske løytnanten Hiroo Onoda. Han og flere andre japanske soldater ble stasjonert på en liten øy på Fillipinene under 2. Verdenskrig. Som alle vet ble Japan beseiret, og amerikanerne slapp ut flygeblad med beskjed på japansk om at krigen var slutt. Men Hiroo trodde dette bare var et knep for å få ham til å overgi seg, så mens nesten alle andre japanere dro hjem, ble Hiroo værende på øya. Hvor han fortsatte å være på utkikk etter fienden. I nesten 30 år! Ikke før 10. mars 1974, klokka 1500, overga han seg. Selv da tok det enda 6 måneder før han ble overbevist om at krigen var slutt. Men Hiroo var ikke sistemann på øya. En menig soldat, Teruo Nakamura, overga seg ikke før i desember samme år.

Vi runder av med litt kultur. Tidenes mest mislykkede teaterforestilling skyldtes et ønske om størst mulig realisme. I 1870 skulle Londons Old Globe Theatre ha premiere på Lord Newrys stykke “Ecarte”. Til en lang piknik-scene hadde Newry forlangt at det skulle ligge ekte mat og drikke i kurvene, og champagne var det nok av. Etter en stund begynte sprudledrikken å få sin effekt på skuespillerne. Den kvinnelige hovedrolleinnehaveren glemte teksten, og gikk derfor over til å prøve å smile publikum i senk. Andre klarte å velte rekvisitter og kulisser, som gikk i gulvet med høye brak. Den mannlige hovedrolleinnehaveren skjønte hvilken vei det bar, og for i alle fall å ha gjort sitt beste lirte han av seg resten av replikkene i én eneste lang monolog, før han sovnet. Publikum hylte av latter, men stykket ble ikke spilt mer enn denne ene gangen.

Kilder: “The One Hundred Stupidest Things Ever Done” av Ross og Kathryn Petras og “The Book of Heroic Failures” av Stephen Pile.