Josef Mengele var nazidoktoren som utførte perverse eksperimenter på fangene i Auschwitz. Han var også en av krigsforbryterne som slapp unna.

……

Auschwitz. Menn og kvinner deles opp i hver sin pulje. Familier separeres på et øyeblikk. SS-troppene bjeffer ut sine ordrer, dytter og slår.

Midt i alt ståket står en rolig og behersket mann. Det er en SS-offiser, som smiler. Og nynner på en melodilinje fra en Wagner-opera. Han har en ridepisk i hånden, men bruker den ikke til å slå med. Han peker, “links” (venstre) eller “rechts” (høyre), for å angi hvor hver enkelt fange skal gå.

Noen av fangene føler seg beroliget av den beherskede offiseren. Men dette er Josef Mengele, “Dødsengelen”, ivrig opptatt med å plukke ut hvem som inntil videre skal få leve og hvem som skal sendes rett i gasskammeret.

Josef Mengele var den eldste av 3 sønner i huset til Karl og Walburga Mengele i den bayerske landsbyen Gunzburg. Han hadde utseendet med seg, behersket den sosiale omgangen til fingerspissene og var ganske karismatisk. Han var dessuten en oppvakt skoleelev. Og ambisiøs. En kamerat fikk vite at målet hans var å vinne seg et navn fremtidens slekter kunne lese om i leksika. Det kom derfor ikke som noen overraskelse at Josef flyttet hjemmefra for å begynne på universitetet i München. Han skulle studere medisin og filosofi.

Året var 1930, og nazismen var på fremmarsj. Ikke minst i München, som utgjorde hovedsetet for Hitler og hans meningsfeller. Den tidligere så apolitiske Mengele lot seg fascinere.

Som ung, fremadstormende nasjonal-sosialistisk medisinerstudent, fattet han snart en spesiell interesse for problemet mindreverdige mennesketyper representerte. Etter 5 års studier ble Mengele uteksaminert. Han hadde levert en avhandling der han tørt og saklig redegjorde for at det var mulig å fastslå hvilken menneskerase et individ tilhørte basert på formen av kjevebeinet til vedkommende.

1937 ble et skjellsettende år. Mengele ble ansatt som reseacher ved Det Tredje Rikes Institutt for arvelig, biologisk og rasemessig renhet i Frankfurt. Nå ble han også medlem av nazistpartiet, og allerede året etter tatt opp som medlem i SS. 28-åringen hadde gjort en rakettkarriere.

Mengele kastet seg med liv og lyst inn i krigshandlingene da 2. verdenskrig brøt ut. Han tjenestegjorde i Waffen SS på østfronten, og ble dekorert flere ganger. Men snart ventet en annen type tjeneste på ham.

Mai 1943 innfant Mengele seg på sin nye post; konsentrasjonsleiren Auschwitz. Oppgaven var å gjøre genetisk research på “levende eksemplarer”. Nazistene håpet å skaffe seg kunnskap om hvordan menneskerasene kunne forbedres, ved å lære av hvordan enkelte raser hadde blitt “fordervet”.

Mengele skred til verket. Nå skulle hans plass i fremtidens leksika sikres. Og da var det ikke nok å stå for sorteringen av nyankomne fanger. Det måtte forsøk til.

Mengeles eksperimenter omfattet bl.a. dissekering av levende spedbarn, kastrering uten bedøvelse og gjentatt bruk av elektrosjokk på kvinner for å se hvor mye fangene tålte. Ved en anledning brukte han en røntgenmaskin til å sterilisere en gruppe polske nonner, noe som etterlot fryktelige brannsår på kvinnene. Han testet hvilken effekt ulike typer giftinjeksjoner hadde på fangene. Noen ganger var det ikke engang kjemikalier i sprøytene, men for eksempel luft – pumpet direkte inn i hjertekammeret. Doktoren holdt seg med en egen brakke til sine eksperimenter. Den ble kalt “Mengeles zoo”.

I tillegg til disse bisarre forbrytelsene sto Mengele ansvarlig for flere massedrap. Ved en anledning beordret han 1000 sigøynere sendt i gasskamrene samtidig. Ved en annen anledning ble et ukjent antall barn lempet ned i et basseng med brennende parafin.

Øyenvitneskildringene av disse – og andre – grusomheter, peker på at Mengele ikke så ut til å nyte overgrepene i noen tradisjonell sadistisk forstand. Han forholdt seg tvert imot ganske likegyldig til grusomhetene. Psykoanalytikeren Tobias Brocher har argumentert for at Mengele først og fremst nøt makten han hadde. Det var han som bestemte over liv og død i konsentrasjonsleiren.

Mengeles akademiske mentor, professor von Verschuer, hadde en fiksering på tvillinger. I sin nye stilling som allmektig dødsengel så den flittige eleven muligheten til å bistå professoren, med forsøk på levende tvillingpar.

Tvillingene var helst barn, og for disse ungene ble Mengele perverst nok en slags farsfigur etter at foreldrene var sendt i gasskammeret. Ingen fikk lov til å skade hans dyrebare tvilling-eksemplarer. De fikk til og med ekstra matrasjoner. Men bak all omtanken lå ikke annet enn et iskaldt ønske om å utføre kontrollerte eksperimenter.

Ett av forsøkene tok sikte på å undersøke om det lot seg gjøre å endre øyefargen på et menneske. Mengele injiserte maling inn i øyeeplet på noen av barna. Resultatet ble forferdelige infeksjoner. Han kunne også finne på å operere bort noen indre organer, for å se hvordan kroppen fungerte uten. Operasjonene foregikk selvfølgelig uten narkose. Og i likhet med samtlige av hans eksperimenter hadde de null medisinsk eller vitenskapelig verdi.

17. januar 1945 flyktet Josef Mengele fra Auschwitz og de fremrykkende russiske troppene. Deretter gikk han under jorden. Vi vet at han gjemte seg på en bondegård i nærheten av hjembyen Gunzberg de første årene etter krigen. Han hadde skaffet seg falsk identitet og jobbet som gårdsarbeider. Men det ble stadig hetere rundt ørene på ham, så i 1949 rømte han til Argentina.

På dette tidspunktet regjerte den nazi-vennlige Juan Peron Argentina. Landet hadde derfor blitt et favorittgjemmested for mange tidligere krigsforbrytere, noe som ga Mengele et miljø å komme til. Her fikk han også hjelp til å skaffe seg nok en ny identitet.

De neste 30 årene var Josef Mengele mer eller mindre permanent på flukt fra internasjonale krigsforbryterdomstoler, nasjonale myndigheter og private nazijegere. Takket være et nazi-nettverk holdt han seg skjult vekselvis i Argentina, Paraguay og Brasil. Det nærmeste noen noensinne kom å arrestere ham, var israelske agenter i første halvdel av 1960-tallet. Ved flere anledninger fant agentene varme spor. Men hver gang det så ut som om spillet var slutt, klarte Mengele å unnslippe.

31. mai 1985 raidet vesttysk politi hjemmet til Hans Sedlmeier, en gammel venn av Mengele. De fant flere brev fra dødsdoktoren og andre gamle nazister som skjulte seg i Latin-Amerika. Brasilianske myndigheter ble kontaktet, og iløpet av en uke hadde politiet skaffet seg oversikt over hvem som hadde holdt Mengele skjult.

Men mannen var død. Han hadde druknet i 1979. Undersøkelser av de begravde levningene fastslo at det faktisk dreiet seg om Josef Mengele. Mannen som skaffet seg en plass i leksikaene ved å begå ufattelige grusomheter, “Dødsengelen”, ble tilslutt selv innhentet av døden.