Jakt på terrorister er intet nytt. Før Osama Bin Laden var Carlos – eller Sjakalen - den internasjonale terrorismens store kjendis. Han var en aksjonsvillig marxist med smak for det søte playboylivet, som franske myndigheter brukte nesten 20 år på å fange.

………

I slutten av juni 1975 kunne det franske overvåkingspolitiet glede seg over at de hadde slått kloa i Michel Moukharbal, en av terrororganisasjonen PFLPs menn i Frankrike. Under det påfølgende avhøret oppga Moukharbal en adresse hvor et annet medlem, Nourredine, ofte oppholdt seg.

Da politikommissær Herranz ankom Rue Toullier nr 9 sammen med 3 andre politioffiserer var det fest på gang i den aktuelle leiligheten. Verten, en noe pussa mann fra Venezuela, befant seg på toalettet da politiet spaserte inn. Han var først litt forvirret da offiserene forsøkte å spørre ham ut, så ble han fornærmet. Han truet med å tilkalle den venezuelske ambassaden og forsvant opprørt inn på badet igjen. Etter litt godsnakk kom han ut igjen, og nå hadde han åpenbart lagt om strategien. Politiet ble tilbudt drinker og verten oppfordret en av de kvinnelige gjestene å synge. Akkurat da ble Moukharbal ført inn i leiligheten. Han pekte ut venezueleren uten å nøle.

Mannen som få sekunder i forveien hadde tilbudt Herranz og hans menn forfriskninger, trakk nå en maskinpistol (som han hadde hentet på badet) og skjøt Moukharbal gjennom halsen. Deretter fikk politimennene den samme behandlingen i én og samme lynraske, nådeløse og drepende presise salve. Og så var han vekk. Kommissær Herranz overlevde så vidt. Mens “Nourredine”, eller Carlos Sjakalen, hadde unnsluppet igjen.

Radikal playboy

Historien om Sjakalen begynte i Caracas, Venezuela, den 12. oktober 1949, da ekteparet Elba Maria Sánchez og José Altagracia Ramirez Navas fikk en sønn. Det tok ikke lang tid før paret kranglet høylytt om hva barnet skulle hete. Moren var nemlig en troende katolikk som ville gi sønnen et kristent navn, mens faren var en glødende marxist som insisterte på at avkommet skulle oppkalles etter Vladimir Ilich Uljanov, bedre kjent som Lenin. Slik gikk det til at José oppførte sønnen sin i folkeregisteret under navnet Ilich Ramirez Sánchez. Han skulle gå seirende ut av de neste navnekranglene også, da Ilich fikk to brødre ved navn Vladimir og Lenin.

Ilich kommenterte senere farens navnevalg slik: -Det var utrolig idiotisk av far å gi barna sine slike rare navn. (…) I mitt tilfelle var det heldig, men for brødrene mine var ting ganske annerledes. (…) Navnene skapte problemer for dem senere i livet.

Den unge Ilich fikk en grundig innføring i dogmatisk marxisme av faren. Moren forsøkte å balansere ektefellens påvirkning på sønnen som best hun kunne, men i det lange løp valgte han farens “religion”. Dette forhindret imidlertid ikke den velstående advokaten José fra å gi sønnen privatlærere eller sende ham utenlands.

Det var likevel Elba som tok med seg sønnen til London i 1966, hvor Ilich ble skrevet inn på et college i Kensington. Ingenting tydet der og da på at han sto på spranget til en terroristkarriere. Han førte snarere en dorsk playboytilværelse i Swinging Londons evige karusell av cocktail-parties.

Men så kom José på banen igjen. Ivrig etter å gi sønnene sine en “passende utdannelse”, fikk han dem innskrevet ved Patrice Lumumba Universitetet i Moskva. Ilichs appetitt på fest og damer, kombinert med en anti-autoritær holdning, førte imidlertid til at han ble ekskludert fra kommunistpartiet i 1969. Året etter ble han sågar kastet ut av universitetet.

Ilich blir “Carlos”

I løpet av studietiden hadde han knyttet kontakter med flere arabiske studenter. Han brukte mye tid sammen med palestinere, og ble gradvis engasjert i deres kamp for et fritt Palestina. I juli 1970 dro han til Midt-Østen, der han ble tatt opp i en marxistisk organisasjon ledet av Wadi Haddad, the Popular Front for the Liberation of Palestine, eller PFLP. Siden 1968 hadde PFLP tatt i bruk terroraksjoner for å nå sine mål. Den latinamerikanske rekrutten fikk det kledelige kodenavnet “Carlos”.

Nykommeren markerte seg raskt med sin innsatsvilje og kaldblodighet. Selv om han bare lyktes med å skade målet for sitt første attentat, den britisk-jødiske forretningsmannen Joseph Sieff, 30. desember 1973, gjennomførte han en imponerende flukt fra åstedet. Carlos hadde demonstrert ett av sine store talenter. Likevel var det først etter flukten fra Rue Toullier at han ble et kjent navn utenfor PFLPs rekker.

Det var i forbindelse med presseoppslagene etter attentatforsøket i London at Carlos fikk sitt andre kallenavn. Han hadde glemt igjen noen personlige effekter hos en tidligere flamme, og nå tipset hennes nye kjæreste avisen The Guardian om funnet. En journalist stakk innom leiligheten og bet seg merke i et eksemplar av Frederick Forsythes roman “The Day of the Jackal”. Selv om identiteten til Ilich Ramirez Sánchez ble gjort allment kjent et par uker senere, hadde tilnavnet Sjakalen allerede festet seg. Ironien var at romanen ikke tilhørte Carlos, men kjæresten til hans gamle flamme.

Året etter ga Wadi Haddad Sjakalen lederansvaret for en spesielt vågal aksjon: 20. desember 1975 brøt Carlos og 5 andre terrorister seg inn på det pågående OPEC-møtet i Wien og kidnappet flere av delegatene. De førte dem om bord i en DC-9 som fløy til Algerie, men der nektet myndighetene å gi dem et nytt fly. For å gjøre en intrikat historie oversiktelig; det endte med at gislene slapp fri, mot en sum på flere titalls millioner dollar, mens Carlos fikk hemmelig politisk asyl i Algerie. De neste månedene bodde han i en luksusvilla med væpnede vakter, på presidentens ordre. Senere skulle det vise seg at det var oberst Gadaffi, Libyas leder, som hadde finansiert både OPEC-aksjonen og Carlos bekvemmeligheter i Algerie. Det forvirrende utfallet av aksjonen skyldtes spill for galleriet og kraftig krysspress med mange parter involvert.

Det viktigste for PFLP var imidlertid at Carlos ikke hadde fulgt ordre. Han hadde ikke henrettet den saudi-arabiske Sjeik Yamani og Irans oljeminister Amouzegar da han hadde sjansen. Wadi Haddad kastet ham ut av organisasjonen med følgende begrunnelse: -Stjerner er veldig dårlige på å følge ordre. (…) Du kan gå.

Frilansterroristen

Carlos var blitt frilansterrorist. Han gikk under jorden i Sør-Jemen, fremdeles på Gaddafis regning. Senere, etter et kort opphold i Colombia, slo han seg ned i Bagdad.

I mellomtiden hadde PFLP mislyktes med nok en flykapring, og kort tid etter, i mars 1978, døde Haddad. Konspirasjonsteoretikerne har hevdet at irakerne, i tospann med Carlos, forgiftet PFLPs leder. Sant eller ei, nå var iallfall markedet åpnet for stjerneterroristen.

Carlos lyktes da også i å rekruttere erfarne aktivister fra både Syria, Libanon, Vest-Tyskland og Sveits. Organisasjonen fikk navnet “Organisation of Arab Armed Struggle”.

I januar 1982 pepret gruppen et nybygd atomkraftverk i Frankrike med fem RPG-7-raketter. Heldigvis maktet ikke eksplosivene å slå hull på reaktoren. I kjølvannet av denne aksjonen ble to av håndtlangerne hans arrestert. Sjakalen svarte med å bestille, via sitt nye terroristnettverk, bombeangrep mot franske interesser i Libanon og Frankrike.

Deretter, 25. august 1983, ble det franske konsulatet i Vest-Berlin sprengt i lufta. Nyttårsaften samme år fulgte et angrep mot supertoget TGV på strekningen Marseille-Paris. Som så mange ganger før: Resultatet var en håndfull døde og flere titalls hardt skadede mennesker.

Men nå begynte Carlos og hans organisasjon å miste støtte. Politiske krav om avspenning med Vesten gjorde at østtyske Stasi og andre kommunistiske agentorganisasjoner måtte distansere seg fra terroristvirksomhet. Nettverket hans begynte å knake i sammenføyningene. Under et møte med palestinske grupperinger i 1984 oppdaget Carlos at heller ikke de ville ha kontakt med ham. Ja, året etter kom beskjeden om at selv Gadaffi hadde mistet troen på ham.

Men Syria tok inntil videre imot ham, mot at han bidro med enkelte uspesifiserte tjenester. Carlos oppdaget raskt hva disse “tjenestene” innebar: Han skulle forbli inaktiv. Syrerne hadde rett og slett tvunget ham inn i førtidspensjon. Deprimert slo han seg på flaska, og den fryktede terroristen kunne raskt ha visnet hen i Damaskus, hadde det ikke vært for to ting: Berlinmurens fall i november 1989 og Gulfkrigen i 1990-91. Nok engang ble storpolitiske omslag Sjakalens verste fiende.

Fanget og fengslet

Et heller stakkarslig forsøk på å gjenoppta tidligere kontakter falt i fisk, og det var åpenbart for alle hvor svekket Carlos nå var blitt. Han hamret på alle tenkelige dører. Tilslutt ble han sluppet inn i varmen hos Sudans fundamentalistiske leder, Sheik Hassan al-Turabi.

Men dagene var talte og franskmennene visste hvor han var. De inngikk en regelrett hestehandel med Sudan, som fikk ettergitt utenlandsgjeld pluss tilgang på satelittfoto av den sør-sudanske geriljaens baser. I tillegg satt franskmennene på et trumfkort: Et videoopptak av Carlos, hvor han festet og drakk i det muslimske Sudan. Da Al-Turabi fikk se filmen var Carlos skjebne beseglet.

Natt til 15. august 1994 våknet han av at noen sto ved sengen hans. Før han rakk å reagere var han lagt i håndjern og dopet ned. Da han kom til seg selv igjen, var han ombord i et fly på vei til Frankrike.

Lille julaften 1997 falt dommen: Fengsel på livstid. Resten av sine dager skal Ilich Ramirez Sanchez, eller Carlos Sjakalen, tilbringe under maksimal sikring i fengselet Le Sante. Hans nye kodenavn er “Innsatt 872686/X”.

Men draget på damene har den gamle playboyen åpenbart ennå. Advokaten som forsvarte ham i retten, Isabelle Coutant-Peyre, falt for ham, selv om hun visste at han hadde over 80 menneskeliv på samvittigheten. Hun tok ut skilsmisse, og paret giftet seg i 2001.

Siste nytt fra Carlos er at han har konvertert til islam. Dette kom fram da han fikk smuglet ut et bokmanuskript, hvor han blant annet kaller Osama Bin Laden for et “lysende eksempel til etterfølgelse”. Han skal også ha fullført sin selvbiografi, men den vil ikke bli gitt ut før etter hans død.

(En noe forkortet versjon er tidligere publisert i bladet Mann)

BØKER:

“To The Ends Of The Earth: The Hunt For The Jackal” av David Yallop, Corgi Books, 1994.

“Jackal” av John Follain, Arcade Publishing, New York 1998.

NETT:

www.crimelibrary.com/terrorists_spies/terrorists/jackal/1.html

http://news.bbc.co.uk/2/hi/42244.stm