Har du komplekser for eget utseende? Da hjelper det garantert å lese om skjebnen til den sterkt misdannete Joseph Carey Merrick. Særlig fordi Merrick aldri tapte verdigheten.

Joseph Carey Merricks miserable liv begynte i Leicester 5. august 1862. Da fikk den handikappete Mary Jane Merrick sitt første av i alt 3 barn med ektemannen Joseph. Allerede som 2-åring viste imidlertid de første byllene seg på den spede kroppen, og deretter ble utseendet til sønnen merket av stadig større misdannelser. Ingenting lot seg gjøre. Joseph junior led av den uhelbredelige lidelsen Proteus Syndrom.

Denne ekstremt sjeldne sykdommen ble første gang beskrevet i 1856, altså 6 år før Merrick ble født, men det var ikke før i 1979 at Proteus Syndrom ble anerkjent som en egen sykdom. Lidelsen fører til abnorm vekst av hud, muskler og skjelett på deler av kroppen. Oftest er det bein, armer og hodeskalle som angripes, men i noen tilfeller kan også halve kroppen rammes. Det siste skjedde med stakkars Joseph. Huden hans vokste i tykke, elefanthudliknende lag. Høyrearmen ble gradvis deformert til å likne en grotesk “klubbe” av kjøtt og bein. Og på hodet vokste det fram en enorm klump på den ene siden av ansiktet. I tillegg var store områder av kroppen dekket av byllelignende utvekster.

Datidens medisinere sto fullstendig hjelpeløse overfor de grusomme plagene som hjemsøkte ham, og som bare ble verre og verre med årene. Merrick måtte pakke seg inn fra topp til tå hvis han skulle bevege seg ute blant folk. Utseendet hans skremte rett og slett vettet av dem.

Til tross for at han allerede som barn var sterkt plaget av misdannelsene sine, og snart ikke kunne bruke høyrearmen, fikk Joseph en viss grunnutdannelse ved Syston Street Board School. Dette medførte at han, i motsetning til brorparten av sine landsmenn, faktisk kunne lese og skrive.

Så begynte tragedien for alvor, med at moren døde i 1873. Faren ville ha minst mulig med den deformerte sønnen å gjøre. Han giftet seg på nytt, og sønnen ble fryst ut av den nye familien. Slik endte han etter hvert opp på The Leicester Union Workhouse, men på grunn av handikappet sitt var Joseph ubrukelig til fysisk arbeid.

Den eneste måten han kunne skaffe seg inntekt på var ved å vise seg fram. Derfor, drevet av desperasjon, slo han i 1884 inn på en karriere som sirkusattraksjon. Merrick kom til å bli hovedattraksjon på flere omreisende freakshows. Det var en av disse sirkusdirektørene som ga ham artistnavnet “Elefantmannen”. Ifølge reklameplakatene skulle en rasende elefant ha tråkket på magen til moren hans mens hun var høygravid, og det var derfor Merrick så ut som han gjorde. Det var selvfølgelig løgn fra ende til annen, men folk flokket til forestillingene for å gyse over Merricks vanskapte ytre.

I motsetning til hva mange tror, ble Merrick behandlet med omtanke og respekt av manageren sin, Tom Norman. Det sier sitt om arbeidsforholdet at Merrick etter hvert fikk råd til å flytte inn i et eget hjem ved Bedstead Square i London. Dette betyr ikke at Merrick ble rik eller velstående, men inntekten var god nok til å betale for et anstendig krypinn.

Det var her Frederick Treves, en av datidens dyktigste leger, oppsøkte ham i november 1884, og fortalte at han var villig til å forsøke å finne ut hva slags sykdom han led av. Merrick tok imot doktorens visittkort, og stilte opp på to separate medisinske forelesninger. Og så ble det med det. Inntil videre.

2 år senere befant Merrick seg i Belgia. Årsaken var at flere og flere europeiske land hadde begynt å regulere freakshows, og Storbritannia hadde akkurat forbudt dem. I Belgia ble Merrick dårlig behandlet av sin nye sjef, og i tillegg bestemte snart også belgiske myndighetene seg for å gripe inn mot denne typen forestillinger. Dermed ble Elefantmannen skipet tilbake til England. Her ankom han Liverpool, hvor politiet brakte ham inn. Ingen forsto hva han sa - målet hans var blitt grøtete av sykdommens herjinger - men han hadde fremdeles visittkortet til Treves på seg. Politiet, som naturlig nok trodde Merrick var en pasient, sørget for å få tak i legen. Treves ga sporenstreks Merrick en permanent plass på Whitechapel Hospital, begynte å studere sykdommen og forsøkte å lindre plagene hans.

Det var en formidabel oppgave. Treves gikk etterhvert ut i avisene og ba om midler til å kunne fortsette behandlingen. Det førte til 2 ting: Penger begynte å strømme inn, men det gjorde også Elefantmannen til en celebritet. Mange ønsket å treffe Merrick, bare for å kunne si til folk at de hadde snakket med ham.

På denne måten fortsatte freakshowet innenfor litt mer sofistikerte rammer. Men enkelte ble også genuint fascinert av at mann med et slikt monstruøst utseende kunne være en sivilisert vert. Lady Geraldine Somerset omtalte ham i vennlige ordelag som “such a gentle, kindly man, poor thing!” Slik gikk det til at Elefantmannen ikke bare fikk møte kremen av den britiske overklassen, men til og med kunne kalle enkelte av dem for sine venner.

De siste årene han levde leste Merrick mye. Bøkene var gjerne gaver fra folk som besøkte ham. Det åpnet opp en ny verden for ham, men samtidig kom han til å innse at han aldri ville bli akseptert som en normal person. Utseendet hans kom rett og slett i veien. Og sykdommen ble bare verre. Merrick ble stadig mer plaget. Han hadde lange, innadvendte, apatiske perioder, hvor han kunne sitte i timevis og stirre framfor seg, mens han tappet rytmisk på armlenet av stolen.

11. april 1890 døde Joseph Carey Merrick. Dødsårsaken var kvelning. Før han la seg skal han visstnok ha sagt at han ønsket å sove på ryggen, “slik normale mennesker gjør”. Men vekten av det overdimensjonerte hodet hans fikk nakken til å briste, noe som igjen tettet til pusterøret. Det er iallfall den rådende teorien. Om det var en ulykke, eller om Merrick ønsket å dø, vet vi ikke. Han ble 27 år gammel.

Levningene hans er siden blitt oppbevart på The Royal London Hospital, selv om det sirkulerte rykter for noen år siden om at Michael Jackson skulle ha kjøpt liket. Dengang ei. Skjelettet er ikke tilgjengelig for allmennheten.

Joseph Merrick har noe uventet blitt et populærkulturelt ikon. I 1979 var det premiere på et prisvinnende teaterstykke om ham, med tittelen “Elefantmannen”. Året etter kom filmen til David Lynch, som delte tittel med teaterstykket, men ellers var et selvstendig verk. Her spilte John Hurt hovedrollen, mens Anthony Hopkins fylte rollen som doktor Treves. Dette er utvilsomt den beste og mest respektfulle av de (minst) 3 filmene som er basert på/inspirert av denne tragiske, men verdige, skikkelsen.

Han dukker ellers opp i en cameorolle i From Hell (både i tegneserien og i filmen). Han er tema for flere bøker, og er utrolig nok hovedfigur i noe så utenkelig som en musikal. Vår fascinasjon for Joseph Merrick er åpenbart like sterk som den var hos hans samtidige.

Sykdommen hans, Proteus Syndrom, er ikke registert i mer enn cirka 100 tilfeller siden 1856. I våre dager er det mulig å lindre sykdommen ved å trekke inn ekspertise fra flere ulike medisinske disipliner, men noen kur har man ennå ikke funnet. Vitenskapen vet fremdeles ikke hva som forårsaker Proteus Syndrom.