Kalde kriger i Kina onsdag, jul 25 2007

En undersøkelse av krig og klima i tusen år av Kinas historie antyder at perioder med kaldt vær kan ha vært medvirkende årsaker til konfliktene.

Dette melder Forskning.no:

I løpet av perioden fra år 1000 til 1911 raste intet mindre enn 899 kriger i det østlige Kina, hvor mesteparten av landets matproduksjon foregår, skriver Nature.

David Zhang og kollegaene hans fra University of Hong Kong tok rett og slett for seg fordelinga av konflikter i ulike tiår, og klassifiserte tidene etter hvor mange kriger som pågikk i løpet av periodene.

(…)

Alle de fire tiåra som hadde svært mye konflikt, og de fleste av tiåra med mye konflikt, hang sammen med kuldeperioder. Krigene så ut til å begynne mellom 10 og 30 år etter at det kalde været satte inn.

Forskerne tror konfliktene kan ha vært forårsaket av mangel på mat etter at kaldt klima fikk avlingene til å svikte i år etter år. Likevel er de forbløffet over funnet.

- Alle perioder med mye krig og bytte av dynastier sammenfalt med kalde perioder.

(…) 

Kinaekspert Rudolf Wagner ved Universitetet i Heidelberg advarer likevel mot å anse temperaturen som den eneste grunnen til krig, påpeker Nature.

Organisatoriske, sosiale og politiske faktorer – som hvorvidt myndighetene kunne kontrollere territoriene sine, og hvordan de behandlet folkene sine – er også viktige.

Referanse:

D. D. Zhang , J. Zhang, H. F. Lee & Y. He, Climate Change and War Frequency in Eastern China over the Last Millennium, Human Ecology, vol. 35, nr. 4, august 2007.

Lenke:

Nature: China had more wars in cold weather

Leave a Response »

 

Helten som forsvant onsdag, jul 25 2007

Heltene er blitt luket ut av historieformidlingen. Spørsmålet er om vi ikke trenger dem. 

Slik kan man oppsummere budskapet i en kronikk av Anders Næsby som stod på trykk for et par uker siden i den danske avisen Jyllandsposten: Da helten forsvandt fra historien

Tittelen sier det meste. I dagens historieskriving finnes det sjelden rom for å fremheve eneren. Næsby innleder med å sitere fra Carl Gustaf Grimberg, som skrev sin verdenshistorie i mellomkrigstiden, og der var både stilen og holdningen en ganske annen.  Men Grimberg ble offer for egen suksess og vannskillet i synet på historieformidling som kom på 60- og 70-tallet.

Eller for å sitere hva den svenske historikeren Peter Englund har skrevet om Grimberg:

Han kunde ha blivit början på en svensk populärhistorisk tradition. Istället blev han på något bakvänt vis den traditionens bane. “Grimbergskt” gal snart seminaritupparna när de verkligen ville ta ner någon, gnugga en nos i det källkritiska kisset. En ny våg av vetenskaplighet – verklig och förment – slog in över historieämnet. Och det gällde att till vart pris lägga avstånd mellan sig själv och den nu avdöde grafomanen.

Riktiga karlar äter inte paté‚ och riktiga historiker skriver inte för vanligt folk om deras “underbara öden”: sånt gör andra. Splittringen av roller blev permanentad.

Jeg har selv et nært forhold til Grimberg. Sommeren mellom 6. og 7. klasse grep jeg fatt i første bind av svenskens verdenshistorie. Fatteren hadde hatt dette verket i 12-bind (norsk utgave) stående i hyllen siden tidlig 60-tall. Jeg husker ikke helt den utløsende faktoren (tror det kan ha hatt noe med en fascinasjon for pyramider og det gamle Egypt å gjøre), men jeg begynte iallfall å lese. Noe skulle man jo bruke sommerferien på.

Da sommeren var over hadde jeg pløyd igjennom nesten alle 12 bind. Fortløpende. Og jeg fullførte løpet før oktober.

Poenget med Grimberg og historieskrivingen i denne tradisjonen er at den er personorientert. Du møter de historiske skikkelsene som aktive individer. Du får ta del i dramaet. Det er nesten som å lese en roman. Men historien er mer interessant enn noen fiksjon. I fiksjon møter du hele tiden etablerte handlingsmønstre, klisjeer og det blir tatt hensyn til dramaturgi. Når du leser historie møter du derimot en langt mer kompleks verden, som er full av paradokser og hvor folk kan finne på å bli drept når det ikke “passer” rent dramaturgisk. Du får med andre ord en smak på virkelighetens tragiske dimensjoner og uoversiktelighet.

Historieskriving i denne tradisjonen er blitt møtt med mye kritikk. Den er kalt eliteorientert, fordi du får møte stormenn, hærførere og keisere, men ikke den jevne mann og kvinne. Denne kritikken er både urettferdig og rettmessig på én og samme tid.

Men jeg mener at Grimbergtradisjonen er fullstendig overlegen når det gjelder å skape begeistring for et fag.

Og Næsby ser ut til å dele mitt syn:

Begejstringen og respekten for historiens største personligheder, som så levende findes hos Grimberg, eksisterer ganske enkelt ikke længere i vor tids historieskrivning. Hvor historien tidligere som en selvfølgelighed tog sit udspring i de enkelte og meget forskellige personligheder, der i årenes løb har betrådt vores planet og beklædt vores bedrifter, har den i de seneste tre årtier taget sit udgangspunkt i udviklinger, strømninger og stemninger. Og dermed efterhånden ganske overflødiggjort det enkelte individ.

(…)

Pladsen blev i stedet optaget af diffuse størrelser som klassekampe, folkestrømninger og massekrav. Eller af kritiske meningsdannelser af fortidige hændelser, der helt subjektivt skulle belyses gennem nutidige øjne.

(…)

Det er ikke denne skribents hensigt at tilsidesætte vigtigheden af samfundets strømninger i det store historiske billede. Tværtimod erkender jeg uden forbehold, at opfindelser, udviklinger og samfundsstemninger kan have og altid har haft vital indflydelse på historien. Problemet er bare, at intet af det kan forklares uden samtidig at stille skarpt på de helte og skurke, der førte det hele ud i livet. Og det er netop her, den nutidige historiefortælling så groft har svigtet.

Ved at fjerne eneren fra historien har de sidste 25 års danske historikere fjernet den mest interessante og fortællevenlige tilgang til hele fagområdet historie.

(…)

Hvis tilfældet var, at den skrevne historie blot havde været en skønlitterær nedgangsperiode som følge af en generation af middelmådige forfattere, ville problemet være til at overse. Men der er med historie netop ikke tale om fiktion eller genrelitteratur, men om en helt essentiel del af vores kulturelle, nationale og personlige bevidsthed. Og netop derfor er tragedien af næsten uoverskuelig størrelse.

(…) 

Faget er i stedet reduceret til en uhåndgribelig masse af samfundsmæssige klassekampe og datidsorienteret sociologi.

For eleverne må det være yderst forvirrende at have et fag, hvor de pludselig kastes ud i selektive emneuger om hungersnød, fattige indianere eller etniske konflikter. Forvirrende fordi de hverken kender eller bliver gjort bekendt med de historiske baggrunde og omstændigheder, der har været med til at skabe de pågældende emneområder. Forvirrende fordi de ikke præsenteres for en løbende, sammenhængende kronologi. Og først og fremmest forvirrende fordi de i faget historie faktisk ikke lærer historien.

(…)

Det bør ikke være et forvirrende bifag, (…) Det bør i stedet sidestilles med matematik og dansk som et af skolegangens mest centrale grundpiller. Disse fag indledes i skolen med, at eleverne lærer talsystemet og alfabetet. Men eleverne lærer ikke talsystemet og alfabetet, fordi det er sødt eller sjovt; de lærer det, fordi det er essentielt for at kunne fungere og begå sig i et civiliseret samfund.

På samme måde bør faget historie betragtes som en vital og central del af vores forståelse for os selv som individer og som samfund. For historie er netop læren om mennesker; om hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Det er læren om sejre og nederlag, om storhed og fald, om helte og skurke, om triumf og tragedie. Det er et uudtømmeligt skatkammer af åndeløs spænding.

Intet skønlitterært mesterværk indeholder blot en brøkdel af det drama, historiens store skuespil har frembragt.

(…)

Mange unge mennesker vil i dag sige, at de ikke er interesserede i historie. Og det er fuldt forståeligt med tanke på, hvordan emnet faktisk præsenteres for dem. Men med tanke på det ubeskrivelige drama historien indeholder, er det intet mindre end tragisk. Og i betragtning af at alt i vores hverdag og hele vores verden er en del af historien, er det faktisk grotesk.

(…) 

Og måden at gøre det på er, at helten – eneren – igen får sin retmæssige plads i den. Kun sådan vil historien ikke længere fremstå som kold og fjern bag kurver og statistiske grafer, men som lyslevende, håndgribelig og menneskelig i al sin gru og herlighed.

Og kun sådan vil historien sammen med helten igen blive en del af os alle.

Dette er rene ekkoet av mine egne erfaringer. På ungdomsskolen og gymnaset hadde vi selvfølgelig historie som et av fagene. Og jeg – som nå var i fyr og flamme (jeg hadde jo oppdaget en helt ny verden) – erklærte historie som mitt favorittfag.

Problemet var bare at nesten ingen av klassekameratene mine helt forstod begeistringen. For i bøkene vi ble undervist i var perspektivet moderne – hvilket vil si ikke-personifisert. Vi lærte mer om nye jordbruksmetoder enn om enkeltpersoner.

Selvfølgelig er det viktig å lære at forbedrete jordbruksmetoder forklarer befolkningsøkningen i Europa i middelalderen, men denne typen økonomisk historie får du langt mer ut av dersom du har noen navn og ansikter å feste opplysningen på. Og denne formen for historieformidling skaper sjelden begeistring og tørst etter mer av samme fag.

Hvorfor? Fordi dramaet mangler. Vi kan identifisere oss med mennesker, men bare unntaksvis med en plog.

Når jeg leste Grimberg møtte jeg kompliserte figurer, som snakket, tenkte og handlet. Du kom under huden på dem. Noen ganger var de drittsekker, andre ganger heroiske. Og langt de fleste av dem var begge deler i større eller mindre grad.

Vi mennesker tenker i fortellinger. Vi tenker narrativt. Det gjør det nemlig lettere for oss å huske sammenhengen. Det er derfor drama har slik appell. Drama passer rett og slett perfekt inn i hvordan minnet vårt fungerer. Og det er derfor enklere å huske episoder fra den romerske republikken hvis de er knyttet til mellommenneskelige forhold (fulle av misunnelse, kjærlighet, konkurranse osv.) enn å huske mer abstrakte beskrivelser. Historiefaget trenger begge deler. Men jeg tror det beste er å begynne med dramaet, for da blir man hektet. Det fungerer iallfall mye dårligere å gjøre det omvendt. Man risikerer å fremmedgjøre folk, særlig hormonstinne tenåringer med mark i ræva og stiv pinne i buksa.

Mye av det som står i gamle Grimberg er utdatert nå, men bokserien byr fremdeles på en strålende leseopplevelse. Særlig historien om Romas vekst og fall er full av interessante skikkelser og fascinerende sammenhenger. På underlig vis opplever jeg det som enklere å forstå romerne enn menneskene i middelalderen. Dette er kanskje fordi romerne liknet mer på oss? Mer her og nå. Mindre av himmelriket som venter. Jeg vet ikke helt. Men noe er det.

Jeg vil uansett fremdeles anbefale Grimberg til alle som vil begynne å sette seg inn i verdenshistorien.

Når du er ferdig med de 12 bindene, finnes det flere oppfølgingsbind å ta fatt på. Deretter vil jeg anbefale Felipe Fernandez-Armestos “Millennium”.

For min del har det endt opp som en liten besettelse. Og det gode med denne besettelsen er at den aldri tar slutt. Du støter stadig på nye områder. Interessefeltet sprer seg som ringer i vann.

Eller som professor Hans Fredrik Dahl sa da jeg intervjuet ham:

-Ja, historiefaget er som en soppkultur.

3 Responses »

 

Romerrikets fall tirsdag, jul 10 2007

Og nå; skamløs egenreklame!

I neste utgave av Ny Tid (som kommer på fredag) har jeg en sak. Det dreier seg om en dobbeltanmeldelse av BBCs dokudramaserie “Romerrikets vekst og fall” og historikeren Bryan Ward-Perkins bok “The Fall of Rome – And the End of Civilization”, med tematisk fokus på den fornyede interessen for Romerrikets fall.

…………

OPPDATERING 24. juli:

[Her er saken, for de som ikke leste saken på papir]

Et høyst reelt fall

Mens “Romerrikets vekst og fall” gjør sommerens TV-tilbud til å holde ut, har faghistorikerene vendt tilbake til det klassiske synet på Romerrikets fall: Det var høyst reelt, og det var en sivilisatorisk katastrofe.

NRK og SVT sender i sommer den BBC-produserte dokudramaserien “Romerrikets vekst og fall”. I 6 episoder møter vi togakledte protagonister fra ulike perioder av imperiets historie: Fra den revolusjonære reformpolitikeren Tiberius Gracchus (162-133 f. Kr.), via Julius Cæsar, Nero og Vespasian, til keiser Konstantin på 300-tallet og imperiets kollaps hundre år senere.

NRK har valgt å vise episodene i kronologisk orden, mens SVT begynte med episoden om Nero. Svenskene følger dermed produsentens kapittelinndeling, mens Marienlyst viser evne til selvstendig tenkning. Og her er det all grunn til å holde en knapp på NRKs pedagogiske opplegg. Å skulle skildre rundt 600 års utvikling i et imperium basert på 6 enkeltportretter er i seg selv en utfordring, om man ikke i tillegg går inn for å forvirre seerne ved å hoppe rundt kronologisk.

“Romerrikets vekst og fall” er dramatisert historie slik BBC – og strengt tatt bare BBC – kan få det til: Lekkert detaljrik i staffasjen, men samtidig klart fokusert på de sosiale og politiske omveltningene. Og den personlige vinklingen får akkurat nok rom til at historieleksjonen fungerer som drama i sommervarmen. Her blir man både underholdt og undervist på én gang. Public service slik det opprinnelig var tenkt.

For Hvermannsen vil seriens tittel virke ganske naturlig. I populærkulturen er Romerrikets fall en kjent størrelse. Fra Antoine Fuquas film “Kong Arthur”, via Bernard Cornwells historiske romaner, til såpete TV-serier som “Attila”. Vissheten om at det en gang var et stort og mektig rike som gikk under i invasjon, vold, kaos og elendighet er markant til stede i folks kulturelle bevisshet. Kort sagt; Edward Gibbons syn på saken har fremdeles et overbevist publikum. Klassikeren “The History of the Decline and Fall of the Roman Empire” (første gang utgitt i 1776-88) har definitivt satt sine spor.

Katastrofen som forsvant…

Men hva med faghistorikerne? Vel, de siste 30-40 årene har denne gjengen tvert imot forsøkt å tegne et revidert bilde av Romerrikets fall. Hovedbudskapet har vært at det ikke var en katastrofal omveltning.

I 1971 ga historikeren Peter Brown ut en bok som skulle skape et nytt paradigme i forståelsen av Romerrikets siste dager: “The World of Late Antiquity”. Han introduserte rett og slett en ny epoke: senantikken. Ifølge Brown begynner den rundt 200 e.Kr og strekker seg fram til cirka 700. I den relativt ferske Hardvard-publiserte “Guide to Late Antiquity” er tidsrammen strekt ut til 250-800. Og i dette tidsrommet er det ikke Romas fall som dominerer hendelsene, men den religiøse omveltningen.

Ideen om senantikken som egen epoke vant stor innflytelse. Noe som blant annet ga seg uttrykk i at ord som “krise”, “forfall” og “undergang” ble rensket fra beskrivelsen av perioden. Nye ord, som “forvandling”, “endring” og “overgangsperiode”, tok over.

I kjølvannet av dette nye vokabularet ble det stilt spørsmål om Romerrikets fall egentlig var forårsaket av vold og invasjoner, og om konsekvensene av “fallet” egentlig var så negative. Svaret som ble gitt var ikke nødvendigvis ja.

Og noen gikk lenger. Den kanadiske historikeren Walter Goffart begynte på 80-tallet å utfordre selve ideen om invasjoner. Goffart mente istedet at de germanske folkeslagene som krysset grensen inn i Romerriket først og fremst burde bli oppfattet som rekrutter i rikets tjeneste. “Imperiet (…) hadde bedre ting å foreta seg enn å gjøre endeløse, ufruktbare forsøk på å holde fremmede utenfor, som de kunne sysselsette.”, skriver Goffart. Dette var ganske enkelt det pragmatiske romerske svaret på utfordringen fra nord.

…og kom tilbake

Men nå har pendelen svingt, og det nygamle budskapet er at – joda – Romas fall var en katastrofe.

The 2006 Hessell-Tiltman Prize for History ble tildelt Bryan Ward-Perkins ved Oxford. Ward-Perkins har skrevet boka med den megetsigende tittelen “The Fall of Rome – And the End of Civilization”. Her argumenterer han godt, kortfattet og systematisk for den tradisjonelle oppfatningen om at Romerrikets fall var ensbetydende med krig, kaos, radikalt forverrede levevilkår og sosialt sammenbrudd. Boka er således også et oppgjør med det dominerende synet på Romas fall – innen akademia.

Ward Perkins er heller ikke alene om å gi den klassiske fremstillingen en renessanse.

Peter Heather har gitt sitt bidrag med “The Fall of the Roman Empire”, og det utmerkete populærhistoriske magasinet BBC History Magazine ryddet i 2005 og 2006 plass til en egen artikkelserie om Romerrikets vekst og fall – signert flere profilerte britiske historikere.

Heather argumenterer for at den viktigste årsaken til rikets undergang var hunerne, som med sin invasjon av Sentral- og Vest-Europa utløste en kjedereaksjon. De germanske folkeslagene som bodde ved imperiets grense maktet ikke stå imot rytterfolket, og flyktet i hopetall over til romersk territorium. Ironisk nok ønsket ikke de germanske folkene som oversvømmet Romerriket å ødelegge imperiet. De ønsket tvert imot å bli romerske borgere, med alt det innebar av fordeler. Resultatet ble likevel et sivilisatorisk sammenbrudd.

Dette er et synspunkt Ward-Perkins deler. Men han tar også for seg påstandene om at rikets fall ikke betydde all verden for innbyggerne. Dette er ren skjønnmaling, mener Oxford-historikeren. Tvert imot påpeker Ward-Perkins, med henvisning til arkeologiske funn og samtidige kilder, at Romerrikets fall representerte en høyst negativ utvikling i retning barbari, lovløshet, sammenbrudd og skralere livsvilkår.

Han dokumenterer blant annet radikal forverring i kvaliteten på håndverksprodukter og hus, økende analfabetisme, befolkningsmessig kollaps og dårligere kvalitet på husdyrholdet.

“The Fall of Rome” er veldokumentert og skarpt argumenterende i formen. Men uten å bli polemisk. Dette er dessuten en bok skrevet med tanke på å nå det allmenne publikummet. Språket flyter lett og det er ingen deler ved budskapet til Ward Perkins som er vrient å ta til seg. Boka er således nok et eksempel på god britisk historieundervisning for Hvermannsen. Public writing, om du vil.

Anmeldt:

Diverse regissører: “Romerrikets vekst og fall” (6 episoder) BBC, 2006

Bryan Ward-Perkins: “The Fall of Rome – And the End of Civilization”, Oxford University Press, 2005

2 Responses »

 

Mr. Bush og hans fantastiske reise onsdag, jul 4 2007

I 1607 la en engelskmann, William Bush, ut på en oppsiktsvekkende reise i en selvlaget båt, som gikk til lands, til vanns og i lufta med… Tro det eller ei!

21. juli 1607 la en snodig farkost ut på tur fra Lambourn i Berkshire Downs. Det dreide seg om en ganske liten båt, som dog var utstyrt med tre master og et batteri på 12 minikanoner.

Båten var bygd for å seile – selvfølgelig – men i tillegg hadde herr Bush sørget for å utstyre den med hjul, slik at den kunne rulle over landjorda også. Nøyaktig hvordan dette foregikk går ikke fram av datidens beskrivelser av reisen, men et eller annet slags pedalsystem høres jo naturlig ut.

I pamfletten som beskriver reisen – forfattet av en Anthony Nixon – blir det bare hemmelighetsfullt slått fast at Bush utøvde “the concealed art for swift speed in running”. 

Her passer det for øvrig å nevne at Bush la ut på ferden med to assistenter. Likevel ble trioen utmattet på deler av ferden som gikk i motbakke. Ikke så rart, båten må ha veid en hel del. Og gir hadde de neppe.

Båtens hjulsystem var ellers basert på to store hjul + et mindre – som antakelig var styremekanismen.

Målet for ferden var Custom House Quay i London, og ferden dit tok fire uker. Han nådde målet 19. august, etter å ha vekslet mellom strabasiøs landtransport og langt enklere elvetransport.

I tillegg til strabasene måtte Bush & co finne seg i å bli overfalt av bøller underveis. Dette skjedde i Streatley, hvor “a company of rude persons, being bargemen” gikk til angrep på ham og følget. De fikk hodeskader og båten ble påført flere hull i angrepet. Det tok 3 dager å reparere skadene på fartøyet.

Hvorfor Bush ble angrepet forteller ikke historien noe om.

Men vent! Skrev jeg ikke at ferden gikk “i lufta med”? Jovisst! Den første etappen av reisen gikk nemlig fra toppen av kirketårnet i Lambourn og ned på bakken. Båten ble hengt opp i to tauvaiere, og gled deretter mer eller mindre elegant ned til bakkenivå. Ganske fancy i 1607, for vi tro.

Det er arkeologen og forfatteren Julian Richards som har skrevet om Mr. Bush og hans fantastiske reise i siste nummer av BBC History Magazine. Og Richards har faktisk lekt med ideen å gjenskape båten og reisen til Bush.

Var det noen som nevnte eksentriske engelskmenn?

Leave a Response »