Dagens sitat: Daniel Ben-Ami tirsdag, aug 28 2007 

Vel verdt å minne om. Fra en kvadruppel bokanmeldelse i Spiked:

Imagine an egalitarian world in which all food is organic and local, the air is free of industrial pollution, and vigorous physical exertion is guaranteed. Sound idyllic?

But hold on… Life expectancy is 30 at most; many children die at or soon after birth; life is constantly lived on the edge of starvation; there are no doctors or dentists or modern toilets. If it is egalitarian it is because everyone is dirt poor, and there is no industrial pollution because there are no factories. Food is organic because there are no pesticides or high technology farming methods. As a result, producing food means long hours of back-breaking physical work which may end up yielding little.

There is – or at least was – such a place. It is called the past. And few of us, it seems, recognise the enormous benefits to humanity of escaping from it. On the contrary, there is a pervasive culture of complaint about the perils of affluence and a common tendency to romanticise the simple life.

Historien om Illuminatus fredag, aug 24 2007 

Alle konspirasjonsteoriers mor - Illuminatus - har fått sin egen historie nedtegnet mellom to permer. På norsk. Det er historieprofessor Øystein Sørensen som har ført pennen, og han har vært opptatt av dette temaet i lang tid. Tittelen er “Den sto­re sam­men­sver­gel­sen - Kon­spi­ra­sjons­teo­ri­er om Illuminatus-or­de­nen fra 1797 til i dag”.

Morgenbladet intervjuer Sørensen om boka og temaet:

Skal vi tro kon­spi­ra­sjons­teo­re­ti­ker­ne står Illuminatus bak den ame­ri­kan­ske fri­gjø­rin­gen, den fran­ske re­vo­lu­sjon, 1848-re­vo­lu­sjo­ne­ne og den rus­sis­ke re­vo­lu­sjo­nen. Kan­skje alle sam­men? Pro­fes­sor i his­to­rie Øy­stein Sø­ren­sen har gått his­to­ri­en et­ter i søm­me­ne.

– For meg er det­te er gam­mel in­ter­es­se. Jeg har støtt på Illuminatus i man­ge sam­men­hen­ger, også fag­lig, sta­dig har det duk­ket opp hen­vis­nin­ger til dem i kon­tra­re­vo­lu­sjo­nær kon­spi­ra­sjons­teo­ri i for­bin­del­se med den fran­ske re­vo­lu­sjon. I and­re sam­men­hen­ger har jeg lest skjønn­lit­te­ra­tur og ten­ker nå spe­si­elt på en stor kultromanserie fra 1970-tal­let som he­ter Illuminatus, skre­vet av Ro­bert A. Wil­son og Ro­bert Shea. Den er gan­ske fa­bel­ak­tig.

Hadde disse ideene holdt seg i fiksjonens verden hadde det jo vært greit, men slik er det nok ikke:

– Ikke minst in­nen den mer høy­re­eks­tre­me ame­ri­kan­ske kon­spi­ra­sjons­tenk­nin­gen spil­ler Illuminatus en helt sen­tral rol­le. Og av til kom­mer også den­ne ty­pen tenk­ning hit til Nor­ge.

– Men tren­ger man være høy­re­eks­trem for å tro på Den sto­re kon­spi­ra­sjo­nen?

– Nei. Jeg har mer­ket meg Per-As­lak Ertresvågs Mak­ten bak mak­ten, som ut­kom i fjor og solg­te svært bra. Den kol­por­te­rer om­trent alt av de mest van­vit­ti­ge og fan­ta­si­ful­le på­stan­der man fin­ner i høy­re­eks­trem ame­ri­kansk lit­te­ra­tur. Og med høy­re­eks­trem me­ner jeg vir­ke­lig langt til høy­re: Lit­te­ra­tur som har Geor­ge W. Bush som ho­ved­fi­en­de – sett fra høy­re, i rol­len som gal­li­ons­fi­gur for en over­mek­tig in­ter­na­sjo­nal sam­men­sver­gel­se. Det er pus­sig hvor­dan det­te høy­re­eks­tre­me stof­fet så glatt går hjem hos Er­tres­våg, som jeg vil tro er en venst­re­li­be­ral USA- og glo­ba­li­se­rings­kri­ti­ker.

Suksessen og populariteten til konspirasjonsteorier skyldes en menneskelig trang til å finne oversiktlige mønstre i tilværelsen, mener Sørensen (og er ikke alene om å mene akkurat det). Det er en overrasjonalisering som gjør seg gjeldende:

- Til­væ­rel­sen for­to­ner seg som van­ske­lig å gri­pe, det kom­mer vel­ten­de ting som man har van­ske­lig for å ta inn ­over seg. På 1790-tal­let var det­te helt åpen­bart til­fel­let, da den kon­tra­re­vo­lu­sjo­næ­re je­su­it­ten Barruel og den skot­ske fi­lo­so­fi­pro­fes­so­ren Robison skul­le for­kla­re hvor­dan den fran­ske re­vo­lu­sjo­nen had­de kun­net fin­ne sted. Hvor­dan kun­ne det mek­ti­ge Frankrike fal­le? Man kan fore­stil­le seg at noe lignende er til­fel­let i dag – kon­spi­ra­sjo­nen er en en­kel snar­vei til en for­kla­ring av vir­ke­lig­he­ten. Alt som for­to­ner seg til­fel­dig og frag­men­tert, fal­ler på plass i et møns­ter.

For de som vil lese mer: Allerede ifjor intervjuet Forskning.no Sørensen:

“Den egentlige makten bak makten”

Se også omtalen av Jon Ronsons bok “Them”. Eller Asbjørn Dyrendals artikkel om konspirasjoner: “Sammensvergelser i tre typer”.

Nazistenes mufti fredag, aug 24 2007 

Enkelte temaer er så ømtålige og betente at de grenser til det tabubelagte. Alliansen mellom nazistene og deler av det muslimske etablissementet under 2. verdenskrig hører definitivt hjemme i denne kategorien. Nå kommer imidlertid en bok av to tyske historikere som ubønnhørlig retter søkelyset mot dette kapittelet av krigen.

Det er Weekendavisen (Nordens beste avis, intet mindre. Jeg bruker alltid et par dager på å få lest den. Hvor mange norske aviser kan man si dét om?) som anmelder Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers “Halbmond und Hakenkreuz. Das Dritte Reich, die Araber und Palästina”:

…den arabiske antisemitisme har en af sine rødder i det tætte samarbejde mellem Nazityskland og arabiske eliter under Anden Verdenskrig. Det tredje Rige havde tætte forbindelser til de arabiske lande, der så frem til en tysk indmarch, der ikke bare kunne befri dem for britisk indflydelse, men som også forventedes at løse jødespørgsmålet én gang for alle. Den afgørende skikkelse på den arabiske side var den såkaldte »stormufti« af Jerusalem, Amin el-Husseini, der under det meste af krigen sad i exil i Berlin. Bogen kortlægger, hvorledes han bliver tæt forbundet med nazi-toppen, bliver personlig ven med Himmler og Eichmann og decideret delagtig i Endlösung-projektet. Således er det stormuftiens indgriben, der sørger for, at nazisterne ophører med at drive jøder ud af Europa og i stedet går over til en konsekvent udryddelsespolitik – han vil hindre exilerede jøder i at bosætte sig i Palæstina.

(…)

En panarabisk konference i 1937 krævede af englænderne, at de skulle vælge side, arabere eller jøder – og valgte de forkert, ville araberne svare ved at alliere sig med Englands fjender – altså tyskerne.

(…)

Fra 1938 blev Hitler ofte idealiseret i den mellemøstlige presse, sidestillet med selveste profeten Muhammed, og mange gejstlige, både i Palæstina, Iran og andre steder, argumenterede for, at Hitler var ingen ringere end den sagnomspundne frelserskikkelse den »tolvte imam«, der omsider havde vist sig. Ligesom profeten oprindelig havde gjort det, havde Hitler givet klare direktiver for kampen mod jøderne. Andre mente, at Hitler som profet havde sin egen djinn, en tjenstvillig ånd, der rådgav ham i, hvad han skulle gøre. Efter Frankrigs nederlag i 1940 lød en gadesang ved massedemonstrationerne i Damaskus, Aleppo og andre steder »Aldrig mer Monsieur, aldrig mer Mister/ i himlen Allah, på jorden Hitler.« Forkortede udgaver af Mein Kampf (der smidigt udelod Hitlers angreb på arabere) cirkulerede. Saudi Arabiens leder Ibn Saud erklærede i 1939 sit venskab med muftien og sin store agtelse for Tyskland og dets kamp mod jødedommen. Bogen anfører en sand syndflod af sådanne eksempler, ofte hentet fra tyske, britiske og andre europæiske ambassaders rapporter i datiden, og eksemplerne strækker sig fra tendenser på gadeplan og op i den øverste politiske top. Det er bogens styrke, at den med et kraftigt noteapparat fæstner eksemplerne i samtidige kilder.

(…)

Der oprettedes en særstab i Grækenland, der skulle tage sig af forbindelsen til engelskfjendtlige kræfter i Mellemøsten, anført af Palæstina-veteraner fra Første Verdenskrig. En bataljon på 2.300 mand stod klar til at forene sig med arabiske paramilitære styrker. Man så også ideologiske sammenhænge – den førende Abwehr-agent Schrumpf-Pierron kunne ligeud hævde: »Islams struktur har i øvrigt meget tilfælles med nazismen: foroven autoritet, forneden ’demokrati’.« Den omfattende tyske radiopropaganda i Mellemøsten hævdede, at jøderne stod foran at overtage store dele af Syrien, Jordan og Irak, at de allierede var kontrolleret af verdensjødedommen, og man kaldte på jihad mod jøderne. Mallmann og Cüppers hævder, at dette såre aktuelle koncept i sin moderne variant blev opfundet af tyskerne allerede under Første Verdenskrig af efterretningsofficeren Max von Oppenheim, der fik sultanen til at lade oplæse en fatwa i Mehmet-moskeen 14. november 1914, der kaldte til hellig krig og lovede de velkendte belønninger i paradis til de lykkelige martyrer.

Det skal sies at araberne neppe ville blitt gitt selvstendighet om nazistene hadde vunnet krigen:

Ved muftiens første møde med Hitler 28. november understregede Hitler sin kompromisløse kamp mod jøderne og løftede sløret for den igangsatte »løsning på jødeproblemet«. Muftien ville gerne have en erklæring om arabisk uafhængighed, som Hitler imidlertid ikke ville give, da han anså den for pt. »kontraproduktiv« (reelt antagelig fordi han havde lovet Italien området som inflydelsessfære) – til gengæld tilsluttede han sig til muftiens tilfredshed »tilintetgørelsen af den i den arabiske verden levende jødedom.«

Dette betyr imidlertid ikke at muftien og hans folk var uskyldige. De var ivrig engasjert i utryddelsen av jødene:

Muftien var ikke bare velorienteret om jødeudryddelsen, men manede decideret til opspeedning af processen. Det havde han faktisk også held med. Da den tyske jødeansvarlige i Slovakiet Dieter Wisliceny i 1942 forhandlede om udvandring af jødiske børn fra Slovakiet, Polen og Ungarn til Palæstina, blev han ringet op af Eichmann. Muftien havde protesteret over for Himmler, der derefter forbød enhver udrejse af jøder til Palæstina.

Muftiens medarbejdere blev skolet af Sicherheitsdienst og aflagde visit for at bese faciliteterne i koncentrationslejren Sachsenhausen, og muftiens allierede al-Gailani overvejede indretningen af lejre efter samme mønster i Irak.

(…)

Udover jødeudryddelsen så muftien det som krigens politiske mål at oprette et panarabisk rige med ham selv som leder, kulminerende med genoprettelsen af kalifatet – han forenede på denne vis nazistisk og islamistisk antisemitisme. Militært arbejdede han for at støtte de tyske tropper både med paramilitære guerillastyrker og med opstillingen af regulære arabiske enheder – mange tusinde bevæbnede arabiske desertører fra den britiske hær dannede allerede kernen i sådanne styrker.

Og etter krigen?

Tyskvenligheden i vigtige kredse i de arabiske lande forsvandt imidlertid ikke. Bogens afslutning citerer rystende exempler: Det muslimske Broderskabs blad i Damaskus, der så sent som i 1956 talte om, hvordan Hitlers navn »vækker sympati og begejstring i vor bevægelses hjerter,« præsident Nasser, der med tilslutning citerede fra Zions vises protokoller, præsident Anwar Sadat, der talte om Hitler som »den sande sejrherre«, Jerusalem Times der i anledning af Eichmann-processen 1961 skrev, at denne proces en dag skulle slutte med likvideringen af de overlevende seks millioner jøder. Med fortsatte pogromer mange steder i den arabiske verden er det næppe uforståeligt, at 600.000 jøder herfra – hvoraf mange havde boet der længe før den arabiske erobring – valgte at flygte til det nyoprettede Israel i årene efter krigen. Hvad stormufti al-Husseini angår, undslap han anklage for krigsforbrydelser af politiske hensyn til den arabiske verden, og han forblev populær blandt palæstinenserne til sin død i 1974.

Hans rette plads synes efter denne kølige, men rystende bog at dømme at være i anklageskranken blandt Endlösungs arkitekter. Udforskningen af detaljerne i hans meritter og den politiske forbindelse, han inkarnerer, synes først at stå ved sin begyndelse: denne bog bygger primært på tyske arkiver og den videre forskning må naturligvis inddrage også arabiske og andre kilder for at uddybe og nuancere tegningen.

Håpløse CIA tirsdag, aug 21 2007 

The Economist anmelder en ny bok om CIA og organisasjonens historie. Det er ingen stolt fortelling, og jeg mener ikke i betydningen moralsk forkastelig. Jeg mener i ren funksjonell betydning.

For ifølge forfatteren Tim Weiner - til daglig journalist i The New York Times - er det først og fremst de mange, mange blunderne og tabbene man biter seg merke i, når det gjelder CIAs virke:

His principal charge is incompetence, and this he pursues with the zeal of a prosecutor. The most powerful country in the world, he complains, has yet to develop “a first-rate spy service”.

(…)

The 1947 act that set up the agency gave it two tasks: briefing the president with intelligence and conducting secret operations for him abroad. In Mr Weiner’s view the CIA was lamentable at both—and most presidents must take a share of the blame.

The CIA failed to warn the White House of the first Soviet atom bomb (1949), the Chinese invasion of South Korea (1950), anti-Soviet risings in East Germany (1953) and Hungary (1956), the dispatch of Soviet missiles to Cuba (1962), the Arab-Israeli war of 1967 and Saddam Hussein’s invasion of Kuwait in 1990. It overplayed Soviet military capacities in the 1950s, then underplayed them before overplaying them again in the 1970s.

(…)

The CIA’s defenders complain that only the bad news ever emerges. Yet if Mr Weiner is holding back good news, it is not for lack of searching. As 180 pages of end-notes attest, he has devoured congressional reports, former spies’ memoirs and declassified papers from possibly the most unsecret service ever—a credit of a kind to American democracy.

Mr Weiner highlights many successes and is less harsh than many presidents. His title borrows a melancholy remark made by Dwight Eisenhower, who called what the CIA had wrought on his say-so “a legacy of ashes”. Richard Nixon, who had a sharp tongue, derided the agency’s analysts as clowns reading newspapers.

Its very conspicuousness makes the CIA hard to put into perspective. Some people believe that its impact, for good or ill, is overdrawn. It is one American intelligence agency among many. Its budget is less than a quarter of that for eavesdropping and satellite spying, which the Pentagon controls. The armed forces also have intelligence organisations of their own.

At times recently the CIA has come to look almost dispensable. Mr Weiner’s final chapter, “The Burial Ceremony”, describes the disdain in which the present administration came to hold it. By creating a new supreme post, the director of national intelligence, President George Bush has in effect robbed the CIA of direct access to the Oval Office. A 60-year struggle for influence ended with that change in 2004. In Mr Weiner’s words, “The Pentagon had crushed the CIA.”

Hva var skoene til Askepott laget av? fredag, aug 17 2007 

Alle som har sett Disneyfilmen eller lest Charles Perraults eventyr vil nok svare “glass”. Men opprinnelig var skoene hennes av ekornpels. I tillegg til en haug andre ting.

Saken er den - at da Perrault skulle skrive ned eventyret (som hadde sirkulert på folkemunne lenge før hans tid) - misforstod han ordet vair (ekornpels), og trodde han hørte verre (glass). Uttalen er nesten helt lik.

[Det kan imidlertid tenkes at Perrault fikk misforståelsen "i arv" fra en tidligere nedtegnelse. Hovedpoenget her er uansett misforståelsen.]

Askepott er et gammelt eventyr, som eksisterer i rundt 340 ulike versjoner fra hele verden. Enkelte kilder oppgir mer enn 400 versjoner. Og hovedpersonen trer ikke på seg glassko i noen av dem før Perrault leverer sin skriftlige versjon av historien i 1697.

I en av de eldste versjonen vi kjenner til - det kinesiske eventyret om Yeh-Shen - tar hun på seg sko laget av gulltråd. Og i en fransk versjon fra middelalderen (som Perraults versjon bygger på) er skoene beskrevet som pantoufles de vair - eller “tøfler av ekornpels”.

På Snopes.com blir det hevdet at Perrault ikke kan gjort denne feilen, siden vair hadde gått ut av dagligtalen på hans tid. Men dette er tvilsomt. Vair var i bruk helt fram til iallfall 1864, ifølge engelske ordbøker. Og det er mer enn 150 år etter at Perrault tok pennen fatt.

Også Mark Liberman på Language Log har tatt en titt på saken. Han skriver:

I’m a huge fan of Snopes. And Cinderella’s “glass slipper” is one of the most striking and absurdly effective details in the whole history of storytelling. So it’s with a heavy heart that I must now register some doubt about Snopes’ defense of the glass slipper against the claim that it’s actually a linguistic mistake for an original fur slipper.

(…)

…the argument against mishearing seems to me to be extremely weak. Though I’m not any sort of expert in the history of French, a bit of poking around on Gallica suggests that vair was still used to describe a glamorous and valuable kind of squirrel fur, in the context of talk about the olden days, quite a bit later than 1697.

Blant annet siterer Liberman fra  Analyse raisonnée de l’histoire de France av François-René de Chateaubriand (1768-1848), og der dukker ordet vair opp.

Hva var egentlig favorittdrinken til James Bond? fredag, aug 17 2007 

Det var åpenbart ikke vodka martini - verken shaken eller stirred.

Iallfall ikke dersom undersøkelsen nettsiden Atomic Martinis har gjennomført er riktig.

Folkene bak nettsiden foretok et nitidig studie av samtlige Bond-bøker - med fokus på agentens drikkevaner - og kunne konkludere med følgende:

-I snitt tar 007 seg en drink på hver syvende side.

-Av de i alt 317 drinkene han nyter på disse sidene er hele 101 whisky.

-Dette gjør det brune brennevinet til James Bonds favorittdrink med god margin.

-Bond er dessuten rimelig glad i champagne. Han drikker i alt 30 glass med sprudlevannet.

-I “You Only Live Twice” (1964) får han dessuten smaken på sake. Han heller nedpå intet mindre enn 35 enheter av det japanske ildvannet.  

-Når det gjelder Bonds antatte favoritt, vodka martini, blir den bare drukket 19 ganger. Og han er nesten like glad i gin martini: 16 ganger.

Se Bonds drikkestatistikk HER.

Atomic Martinis har også laget en egen statistikk for filmene. På lerretet er det champagne agenten drikker mest av, mens vodka martini er favoritten i den spritbaserte kategorien.

Hva het den første amerikanske presidenten? torsdag, aug 16 2007 

Riktig svar er Peyton Randolph. Faktisk. Og velkjente George Washington dukker ikke opp i presidentrekken før på 15. plass.

Den - i norsk sammenheng - ukjente Peyton Randolph var den første av i alt 14 presidenter i The Continental Congress (som ikke holdt hus i Washington D.C.). Denne kongressen var representasjonsforaet for de 13 britiske koloniene i Nord-Amerika.

På sitt andre møte fattet The Continental Congress et vedtak om at Storbritannia hadde erklært dem krig, og utpekte George Washington til øvertskommanderende for The Continental Army.

Etterfølgeren til Randolph, John Hancock, var president da Uavhengighetserklæringen ble vedtatt.

Og så, 13 presidenter senere - den 30. april 1789 - ble George Washington sverget inn som den første presidenten av USA. Men han var altså ikke den første amerikanske presidenten.

(For å lese mer om de aller, aller første amerikanske presidentene kan du gå til anskaffelse av Stanley L. Klos bok “President Who? Forgotten Founders” fra 2004.)

Dyrets nummer er ikke (nødvendigvis) 666 torsdag, aug 16 2007 

I Johannes Åpenbaring kan vi lese om Dyret - en skikkelse som i senere år har inspirert et utrolig antall hysteriske filmer og ditto sortkledde metallposører. Og i hundrevis av år har både folk flest og teologer forbundet denne dommedagsfiguren med tallrekken 666. Men nummeret er godt mulig feil.

I 2005 ble det oppdaget - i forbindelse med oversettelsen av det som kanskje er den eldste utgaven vi har av Johannes Åpenbaring - at det korrekte nummeret er 616.

En 1700 år gammel papyrusrull som ble funnet ruinene av oldtidsbyen Oxyrhynchus i Egypt ga det overraskende svaret, etter at professor David Parker ved universitetet i Birmingham hadde tatt en titt på rullen. Denne utgaven av Åpenbaringen kan være cirka 100 år eldre enn den nesteldste vi kjenner til.

Tanken om at det korrekte nummeret på Dyret er 616 er ikke helt ny. Kirkefaderen Irenaeus var kjent med at mange i den tidlige kristenheten mente 616 var det riktige nummeret, men han selv mente 666 var korrekt. Papyrusrullen fra Egypt skal heller ikke være den eneste gamle utgaven av Åpenbaringen hvor Dyrets tall blir oppgitt til å være 616. Det finnes sågar en utgave hvor tallet blir opplyst å være 665.

Dette kan være en smule irriterende for alle de som opp gjennom årene har satset på å unngå nummeret 666. Eksemplene er mange. For eksempel finnes det ikke noe sete nummer 666 i Europaparlamentet. Og US Highway 666 fikk endret navnet til Highway 491.

Verst er det dog kanskje for transportmyndighetene i Moskva. I 1999 endret de nemlig nummeret på bussrute 666 til det de trodde var et trygt nummer. Jepp, de valgte å bytte til nummer 616.

Apropos 666 og musikk, da denne nyheten gikk verden rundt i 2005 skrev musikkanalen MTV om funnet på sin nettside:

The recent 616 discovery, which was found in a collection of documents recovered in Egypt, isn’t exactly a whole new revelation. While it dates back the furthest, other ancient manuscripts of the Book of Revelation have the number as 616 instead of 666, provoking some debate in the past as to which were the original digits. Both Greek and Hebrew letters have numeric values that can be added up to arrive at a total. One common explanation of 666 is that it comes from the numerical value of “Nero” transliterated into Hebrew letters. A small change in the transliteration can result in 616.

Many scholars believe that 666 won out because it is derived from a more complex formula and also because it’s simply more catchy. “Six hundred sixty-six looks like a more memorable number than 616,” said David Parker, a New Testament professor at the University of Birmingham in England. “Six hundred sixty-six steadily took over, and the alternative was forgotten until modern scholars in the past 200 years started to look at more manuscripts and to find ones that had been lost.”

Men siden historie og arkeologi er fortolkende - og ikke eksakte - vitenskaper kommer det ikke som noen overraskelse at ikke alle er helt overbevist om at nummeret bør endres:

Alan Mitchell, a theology professor at Georgetown University, said there’s no reason the discovery should detract from the popularity of 666. “In my opinion, it doesn’t change anything,” he said. “The most reliable manuscripts have the number as 666. There’s no reason to change the text of the New Testament, and there’s no reason to change the tattoos.”

Wikipedias artikkel om Dyrets nummer finner du HER.

Millionby i jungelen torsdag, aug 16 2007 

Det dreier seg selvfølgelig om Angkor Wat i Kambodsja - som skammelig nok ikke kom med med på kåringen av verdens nye underverker.

Forskning.no melder:

Området bærer preg av å ha vært formet av en stor fastboede befolkning, sier forskerne, som tror at Angkor kan ha hatt over en million innbyggere.

De mener den 1000 kvadratkilometer store bosetningen minner om moderne byer som London og New York.

Dampmaskiner og jernbaner i antikken? onsdag, aug 15 2007 

Tenk om romerne hadde tatt det teknologiske spranget over i dampmaskinalderen! Hadde imperiet gått under da? Og hvilke andre konsekvenser hadde dette fått?

Bare spekulasjoner, sier du? Jo, forsåvidt. Men ikke tatt ut av tomme lufta.

I 62 e.Kr. lyktes det nemlig en viss Heron fra Alexandra å konstruere en dampdrevet maskin han kalte aeolopile. Ordet betyr “vindball”. Dette er intet mindre enn hele 1650 år før briten Thomas Newcomen gjentok bragden i 1712.

Beklageligvis for Heron var det ingen som så noen praktisk nytte i den ellers artige oppfinnelsen hans. Aeolopilen var en metallball som spant rundt seg selv med imponerende 1500 omdreininger i minuttet. Men hva kan slikt brukes til?

Tja… Tenk om noen hadde koblet Herons oppfinnelse til det påfunnet Periander - tyrannen av Korint - hadde kommet opp med 700 år tidligere. Periander hadde nemlig satt undersåttene sine til å lage en slags protojernbane.

I dag er det gravd en - ganske imponerende - kanal gjennom det smale neset som i sin tid forbandt Peloponnes med resten av Hellas. Så nå er det båttrafikk der.

Men i antikken måtte varer lastes ut av båtene på den ene siden, lastes over i vogner - trukket av slaver eller trekkdyr - som ble dratt over til den andre siden, der varene ble lastet ombord i andre båter.

Ideen til Periander var å legge en egen vei for disse vognene. Denne veien, kalt diolkos, ble konstruert av blokker med kalkstein - som det ble kuttet parallelle renner i - til vognhjulene.

Avstanden mellom de to rennene eller sporene var standardisert til 1,5 meter. Interessant nok er den moderne jernbanestandarden 1, 435 meter. Jeg bare nevner det.

Diokolosen var i bruk i nesten 1500 år, helt fram til rundt år 900 e.Kr. Deretter glemte man konseptet med vogner som går på eller i spor - helt til man gjenoppfant teknikken på 1300-tallet. Da var det på nytt muskelkraft som trakk vognene.

Men tenk om Herons dampmaskin hadde blitt plassert på en vogn.

Den kjente historikeren Arnold Toynbee (som var svært opptatt av hvordan sivilisasjoner oppstår, vokser og går under) har skrevet et essay hvor han spekulerer i hva som kunne skjedd. Han ser for seg et greskspråklig imperium, basert på dampdrevne vognsystemer, athensk demokrati og en Pythagoras-inspirert religion (som minner om buddhisme).

Slik gikk det som kjent ikke. Og heller ikke romerne kom på å ta dampkraften i bruk - like lite som de klarte å finne opp kruttet. (Hadde begge disse tingene sett dagens lys tror jeg ikke én eneste goter eller huner hadde våget seg over grensen. Bare se for deg rask troppemobilisering via dampvogner av soldater bevæpnet med protogeværer!)

By the way: Heron oppfant visstnok også den første utgaven av salgsautomaten. Du la på 4 drakhmer og fikk en skvett med hellig vann.

Next Page »