6. august er det 79 år siden Andy Warhol ble født. Han var 1900-tallets nest mest kjente kunstner. Bare Pablo Picasso hadde et større navn. Og Warhols berømmelse har så definitivt vart lenger enn 15 minutter. Godt gjort av en sky og sjenert gutt fra Pittsburgh.

Det var ikke nødvendigvis lett å intervjue Andy Warhol. Et av de mer legendariske forsøkene på å få mannen i tale forløp på denne måten:

Reporter: -Mener du at popkunst er…

Warhol: -Nei.

Reporter: -Hva?

Warhol: -Nei.

Reporter: -Mener du at popkunst er…

Warhol: Nei. Det gjør jeg ikke.

Dette kan virke svært kalkulerende – som en måte å gjøre seg selv interessant på. Men det å være fåmælt falt faktisk Warhol naturlig. Det hadde det alltid gjort.

Andrew Warhola så dagens lys 6. august 1928. Han var yngst av de 3 sønnene til Julia og Andrej Warhola. Foreldrene var slovakiske innvandrere, bosatt i Pittsburgh, og familien tilhørte arbeiderklassen. Andy vokste opp til å bli en ekstremt sjenert og sky ung mann. Han var dårlig til å snakke med andre, og var plaget av depresjoner på grunn av utseendet sitt. Følgene av en nervesykdom hadde gjort ham avhengig av tjukke briller. I tillegg mistet han hår, og var blek som et lik. At han også var homoseksuell, men med sterke hemninger mot å involvere seg seksuelt, gjorde det ikke særlig lettere for Andy Warhol å være Andy Warhol.

Det var i utgangspunktet fint lite kultur i hjemmet. Men da den sykelige Warhola-gutten kom til å tilbringe mesteparten av sitt åttende år i seng, fikk han en tegne- og malebok i gave av moren. Det skulle bli avgjørende for yrkesvalget hans.

Familien forsto nok tidlig hvor evnene hans lå, for da faren døde, etterlot han en mindre sum øremerket sønnens kunstutdannelse. Andy var bare 13 år, men allerede et oppsiktsvekkende tegnetalent.

I 1949 kom han til New York. Så snart han hadde skaffet seg en leilighet kom moren etter. Julia ble boende sammen med sønnen resten av livet. For utenforstående virket dette forholdet mildt sagt merkelig.

Warhol gjorde karriere som reklametegner og bladillustratør, og ble svært anerkjent som en dyktig fagmann. Men inn i kunstnerkretsene slapp han ikke. En foraktelig reklamemann hadde ingenting blant dem å gjøre, mente skjønnåndene. Et nervesammenbrudd ventet.

Cirka 1960 vendte han tilbake, attpåtil med noe som lignet mistenkelig på selvtillit og målbevissthet. Warhol hadde tatt et imagevalg. Han gikk med parykker, og gjorde seg bemerket med underlige utsagn. Blant annet kunne han meddele at målet hans var å bli like berømt som dronningen av England. Han hadde også en voldsom fascinasjon for sko. Særlig høyhælte. Samtidig var han religiøs, og gikk til messe hver søndag.

Og så, i 1962, presenterte han et verk som fikk folk til å lure for alvor: Campbell’s tomatsupper på boks var foreviget. “Kan dette kalles kunst?”, undret folk. Warhol lekte imidlertid ikke med massekulturen. Han bedrev ikke ironi. Tvert imot elsket han den helt oppriktig. Suppeboksene til Campbell hadde rett og slett vært en viktig del av kostholdet i familien hans. Og han skulle fortsette å spise Campbells supper til lunch nesten hver eneste dag resten av livet.

Nå skapte han, i beste reklametradisjon, et varemerke for en type fabrikkprodusert kunst som passet perfekt inn i tidsånden. Han samlet en gruppe medarbeidere rundt seg, i en “kunstfabrikk” kalt The Factory, som under Warhols ledelse gikk i gang med å produsere denne pop(ulær)kunsten. (Det var ikke Andy Warhol som oppfant popkunsten, men han ble ismens viktigste eksponent.) Enkelte stusset over arbeidsmetoden. Men Warhol hadde i bunn og grunn bare tatt opp igjen den klassiske håndverkertradisjonen, hvor en mester veileder og jobber sammen med sine elever/assistenter. Det var også helt i tråd med Andys ønske om til syvende og sist å bli “en kunstmaskin”. Han ville skape uten å tenke eller føle.

I et intervju med Time forklarte han: -Malerier er for krevende. Tingene jeg ønsker å fremstille er mekaniske. Maskiner har færre problemer. Jeg ville likt å være en maskin, ville ikke du?

Derfor var silketrykk-teknikken perfekt. Den gjorde det mulig å skape et nytt bilde basert på et fotografi i løpet av pinlig kort tid. Nå fikk suppeboksene selskap av dollarsedler, colaflasker, Marilyn Monroe i x antall varianter og ditto andre kjente ansikter eller gjenstander. Han fulgte opp med en ny serie, kalt “Død & katastrofer”, hvor fotogrunnlaget var nyhetsbilder av ulykker, forbrytelser og selvmord.

Men farge på lerret var ikke nok. Da Warhol fikk sitt første filmkamera i 1963 utbasunerte han: “Jeg vil lage dårlige filmer!” Det var alvorlig ment. The Factory begynte å kverne ut merkelige filmer. Mange merkelige filmer. Det kom én i uka. Uten manus, og uten antydning til håndverksmessig kompetanse innen lyssetting, kameraarbeid eller tilsvarende, trillet produksjonene ut. Den delen av publikum som gjerne ville regnes som avantgardister, kalte dem geniale.

Han produserte blant annet “Sleep”, en over 5 timer lang film av en sovende mann. Og “Empire”, en fullstendig statisk avfilming av Empire State Building, som varer i 8 timer.

Via samarbeidet med regissøren Paul Morrissey ble Warhol snart også aktiv i musikkbransjen, selv om det krevde en viss mengde overtalelse. Bandet Velvet Underground ble lansert med Andy & co som managere.

I 1968 var Warhol en hårsbredd fra å dø. Valerie Solanas, en militant feminist av den virkelig ytterliggående sorten (hun var grunnlegger og eneste medlem av organisasjonen SCUM – Society for Cutting Up Men) skjøt ham. Bakgrunnen for attentatet var at Solanas, som knapt var helt balansert, mente at Warhol hadde stjålet et manus av henne.

Andy leverte en typisk kommentar 4 år senere, da filmen “Women in Revolt” kom rullende ut av produksjonsselskapet hans. Hovedrollene var besatt av transer, og filmen som sådan måtte bli oppfattet som en gigantisk rød klut i ansiktet på kvinnebevegelsen. Pressen forlangte svar. Fred Hughes, Warhols forretningsfører, benektet på det sterkeste at det dreide seg om et angrep på kvinnebevegelsen: –Vi er for likelønn, barnehager, fri abort… -Og leppestift for kvinner og menn, la Andy kjapt til. Uten å fortrekke en mine.

I 1969 ble Warhol forlegger og lanserte magasinet Interview. Han var lei av filmproduksjon, og overlot den biten til Morrissey. Han begynte med å male igjen, med fornyet interesse og energi. Det var duket for suksess. Warhol fikk en strøm av bestillinger på portretter. Pengesterke kjendiser sto i kø for å la seg forevige. Arbeiderklassegutten hadde begynt å tjene virkelig store penger.

-Jeg begynte som kommersiell kunstner, og vil slutte som business-kunster, kommenterte Warhol. –Å være god i business er den mest fascinerende kunstformen.

21. februar 1987 måtte han foreta en rutineoperasjon av galleblæren. Noe gikk imidlertid galt, og lungene ble fylt med blod etter operasjonen. Andy Warhol døde alene på sykehuset utpå morgenkvisten 22. februar. Verdiene han etterlot seg er blitt anslått til cirka 6 milliarder kroner.

(Tidligere publisert i magasinet Mann)