Alle konspirasjonsteoriers mor – Illuminatus – har fått sin egen historie nedtegnet mellom to permer. På norsk. Det er historieprofessor Øystein Sørensen som har ført pennen, og han har vært opptatt av dette temaet i lang tid. Tittelen er “Den sto­re sam­men­sver­gel­sen - Kon­spi­ra­sjons­teo­ri­er om Illuminatus-or­de­nen fra 1797 til i dag”.

Morgenbladet intervjuer Sørensen om boka og temaet:

Skal vi tro kon­spi­ra­sjons­teo­re­ti­ker­ne står Illuminatus bak den ame­ri­kan­ske fri­gjø­rin­gen, den fran­ske re­vo­lu­sjon, 1848-re­vo­lu­sjo­ne­ne og den rus­sis­ke re­vo­lu­sjo­nen. Kan­skje alle sam­men? Pro­fes­sor i his­to­rie Øy­stein Sø­ren­sen har gått his­to­ri­en et­ter i søm­me­ne.

– For meg er det­te er gam­mel in­ter­es­se. Jeg har støtt på Illuminatus i man­ge sam­men­hen­ger, også fag­lig, sta­dig har det duk­ket opp hen­vis­nin­ger til dem i kon­tra­re­vo­lu­sjo­nær kon­spi­ra­sjons­teo­ri i for­bin­del­se med den fran­ske re­vo­lu­sjon. I and­re sam­men­hen­ger har jeg lest skjønn­lit­te­ra­tur og ten­ker nå spe­si­elt på en stor kultromanserie fra 1970-tal­let som he­ter Illuminatus, skre­vet av Ro­bert A. Wil­son og Ro­bert Shea. Den er gan­ske fa­bel­ak­tig.

Hadde disse ideene holdt seg i fiksjonens verden hadde det jo vært greit, men slik er det nok ikke:

– Ikke minst in­nen den mer høy­re­eks­tre­me ame­ri­kan­ske kon­spi­ra­sjons­tenk­nin­gen spil­ler Illuminatus en helt sen­tral rol­le. Og av til kom­mer også den­ne ty­pen tenk­ning hit til Nor­ge.

– Men tren­ger man være høy­re­eks­trem for å tro på Den sto­re kon­spi­ra­sjo­nen?

– Nei. Jeg har mer­ket meg Per-As­lak Ertresvågs Mak­ten bak mak­ten, som ut­kom i fjor og solg­te svært bra. Den kol­por­te­rer om­trent alt av de mest van­vit­ti­ge og fan­ta­si­ful­le på­stan­der man fin­ner i høy­re­eks­trem ame­ri­kansk lit­te­ra­tur. Og med høy­re­eks­trem me­ner jeg vir­ke­lig langt til høy­re: Lit­te­ra­tur som har Geor­ge W. Bush som ho­ved­fi­en­de – sett fra høy­re, i rol­len som gal­li­ons­fi­gur for en over­mek­tig in­ter­na­sjo­nal sam­men­sver­gel­se. Det er pus­sig hvor­dan det­te høy­re­eks­tre­me stof­fet så glatt går hjem hos Er­tres­våg, som jeg vil tro er en venst­re­li­be­ral USA- og glo­ba­li­se­rings­kri­ti­ker.

Suksessen og populariteten til konspirasjonsteorier skyldes en menneskelig trang til å finne oversiktlige mønstre i tilværelsen, mener Sørensen (og er ikke alene om å mene akkurat det). Det er en overrasjonalisering som gjør seg gjeldende:

- Til­væ­rel­sen for­to­ner seg som van­ske­lig å gri­pe, det kom­mer vel­ten­de ting som man har van­ske­lig for å ta inn ­over seg. På 1790-tal­let var det­te helt åpen­bart til­fel­let, da den kon­tra­re­vo­lu­sjo­næ­re je­su­it­ten Barruel og den skot­ske fi­lo­so­fi­pro­fes­so­ren Robison skul­le for­kla­re hvor­dan den fran­ske re­vo­lu­sjo­nen had­de kun­net fin­ne sted. Hvor­dan kun­ne det mek­ti­ge Frankrike fal­le? Man kan fore­stil­le seg at noe lignende er til­fel­let i dag – kon­spi­ra­sjo­nen er en en­kel snar­vei til en for­kla­ring av vir­ke­lig­he­ten. Alt som for­to­ner seg til­fel­dig og frag­men­tert, fal­ler på plass i et møns­ter.

For de som vil lese mer: Allerede ifjor intervjuet Forskning.no Sørensen:

“Den egentlige makten bak makten”

Se også omtalen av Jon Ronsons bok “Them”. Eller Asbjørn Dyrendals artikkel om konspirasjoner: “Sammensvergelser i tre typer”.