Ayatollahen: Ruhollah Mousavi Khomeini torsdag, sep 27 2007

-Islam skal ikke være moro, pleide ayatollah Khomeini å si. Han levde som han lærte, og ga fundamentalistisk islam et ansikt.

……………

Natten til 1. februar 1979 tok et fly av fra Paris med Teheran som neste stopp. Den chartrede jumbojeten fra Air France hadde imidlertid ikke landingstillatelse. Ja, det var faktisk en reell mulighet for at flyet kunne bli skutt ned når det kom inn i iransk luftrom. For ombord befant regimekritikeren ayatollah Khomeini og 47 av hans nærmeste medarbeidere seg. I tillegg kom 141 journalister og drøyt 20 besetningsmedlemmer, som alle sammen var ombord av egen fri vilje.

Det var revolusjon i Iran denne vinteren. Sjahen hadde rømt landet og nå var Khomeini på vei hjem, etter 15 år i eksil. Seieren var nær, og ingen luftvernsraketter ble avfyrt denne morgenen. Ayatollahen hadde sovet under nesten hele flyreisen. Rett før landing våknet han. ABCs reporter Peter Jennings benyttet anledningen til å spørre ham hva han følte. –Ingenting!, svarte Khomeini.

Og så steg han ut for å møte folket. Minst 3 millioner mennesker jublet, skrek, danset, gråt og bar seg. For en mottakelse! Den viste seg å bli farligere enn flyreisen. De ivrigste tilhengerne hans stormet nesten kortesjen, for å berøre prestemannens kjortel.

Khomeini ble et kjent navn i 1963, da han gikk til verbalt angrep på sjahen fra sitt tilholdssted i den hellige byen Qom. –Ditt elendige vrak! 45 år av livet ditt er gått. Er det ikke på tide å stanse opp og tenke, å reflektere over hvor alt dette fører deg, å lære av din fars erfaringer!?, tordnet han.

Bakgrunnen var sjahens såkalte “hvite revolusjon”, som tok sikte på å bringe Iran inn i den moderne verden i ett gigantisk byks. Landet skulle industrialiseres og moderniseres. Bøndene skulle få egne jordlapper. Kvinnene skulle få stemmerett. Analfabetismen skulle bekjempes. Alt sammen skulle selvfølgelig finansieres av oljeinntektene.

Vel og bra, men dette innebar økt utenlandsk innflytelse i Iran. Allerede året etter, i 1964, kom det til full konfrontasjon mellom Khomeini og sjahen. En ny lov hadde blitt vedtatt. Den garanterte full rettslig immunitet for alt amerikansk militært personell, med familie, som befant seg i Iran. Khomeini ga klar beskjed: -Vår verdighet er redusert til null! Hvis noen kjører over en hund som tilhører en amerikaner, vil han bli stilt for retten og straffet. Men hvis en amerikansk kokk kjører over sjahen, statens overhode, vil ingen kunne arrestere ham.

Få dager senere ble ayatollahen utvist. Tyrkia neste, men bare for 7 måneder. Khomeini likte seg dårlig hos tyrkerne. Irak sa seg til slutt villig å huse ham. Han slo seg ned i den hellige byen Najaf. 12 lange år skulle han tilbringe der.

Om sjahen hadde trodd at han kvittet seg med et problem da han utviste Khomeini, hadde han tatt alvorlig feil. I Najaf samlet den skarpskodde kritikeren en liten, men trofast flokk rundt seg. “Tilbake til Koranen!”, ble deres slagord og agenda. Herfra fortsatte Khomeini å spre sitt budskap.

Imens ble sjahens regime stadig mer korrupt og undertrykkende. Motstanden økte i befolkningen, som ble stadig mer lydhør for opprørske argumenter. Lydkassetter med Khomeinis taler ble smuglet inn i landet, massekopiert og distribuert. Blant annet oppfordret han soldater til å desertere, noe mange gjorde. At ayatollahen senere skiftet base til Paris svekket ikke hans innflytelse.

Sommeren 1978 kom det til flere store demonstrasjoner i Iran. Sjahen virket handlingslammet. Helt til massakren 7. september, “Den svarte fredagen”, hvor flere hundre demonstranter ble skutt ned. De hadde samlet seg for å protestere mot innføringen av unntakstilstand. Før skuddene hadde slagordet “Ned med sjahen! Lenge leve ayatollah Khomeini!” gjallet i gatene.

Men voldsbruk kunne ikke redde sjahen og hans regime nå. Sammenbruddet ble mer og mer åpenbart. Støttespillerne begynte å rømme landet, og 16. januar 1979 fulgte “Kongenes Konge” etter selv. De eneste som kunne stoppe Khomeinis maktovertakelse nå, var militæret. Men det gjorde de altså ikke.

Bare 3 dager etter at han hadde tatt makten i Teheran beordret Khomeini iranerne å skaffe flere barn. Landet trengte islamske krigere. Og krigere fikk man bruk for, raskere enn noen hadde regnet med. 22. september 1980 gikk nemlig Iraks leder, Saddam Hussein, til angrep. Han vurderte nabolandet som svekket etter revolusjonen. Mange i eliten hadde enten flyktet eller blitt henrettet, deriblant flere tusen offiserer. Nå var tidspunktet for å erobre den viktige vannveien Shatt al Arab, mente Saddam.

Det gikk ikke helt som diktatoren hadde håpet. 8 år og mange hundretusener drepte senere, endte krigen uavgjort. Bortkastet alt sammen. Den nye islamske republikken Iran sto imot, selv om det hadde kostet vanvittig med ressurser. Ikke minst menneskelige ressurser. Landet mistet over en halv million mann. Skjønt “menn”? Guttunger ned i 13-14 årsalderen ble sendt til fronten, mens deres yngre brødre fikk gjøre tjeneste som martyrer i minefeltet. Utstyrt med plastikknøkler om halsen løp de av sted mot døden. Og garantert plass i Paradiset.

Irakerne var imidlertid ikke Khomeinis eneste fiende. De var knapt nok den viktigste. Slagordet om kamp mot “Den store Satan”, USA, ble lansert tidlig. Okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran fulgte kjapt etter revolusjonen. For ayatollahen var amerikanerne i en viss forstand arvefienden, fra årene 1963-64. President Jimmy Carter forsøkte å evakuere gislene i et luftbårent kommandoraid. Operasjonen mislyktes totalt. USA var ydmyket.

Ellers slo prestestyret selvsagt ned på alle former for “umoral” i samfunnet. Den iranske vinproduksjonen ble stoppet, kvinnene trakk i chador og det ble iverksatt “jomfrutester” av unge jenter. Og i straffeloven ble størrelsen på steiner spesifisert. Når folk skulle henrettes måtte de jo ikke dø for fort.

I det private førte Irans nye hersker et strengt regulert liv. Han holdt helst til i Qom, hvor man bortimot kunne stille klokka etter ham. Khomeini spiste, ba, skiftet kjortel, gikk på toalettet og la seg til samme tid hver eneste dag. Og han gikk spasertur 3 ganger daglig. Samtlige varte 20 minutter. Når han kom tilbake etter en runde, så han på klokka. Hvis han da ikke hadde spasert lenge nok, tok han en liten runde til, sånn at det ble akkurat 20 minutter.

Men tilslutt var tiden ute, selv for Allahs iherdige tjener. I en alder av 85 år døde Khomeini, og nå var det duket for tilstander som overgikk scenene fra 1979.

10. juni 1989 gikk teppet opp for tidenes villeste gravferd i Teheran. Enorme menneskemasser (noen snakker om kanskje så mye som 12 millioner) troppet opp for å vise Khomeini den siste ære. Mange av dem var hysteriske. Folk ble presset til døde, og en buss kollapset som følge av kampen om å få utsikt til den avdøde. Liket ankom via helikopter. Da det landet stormet de ivrigste fram for å kysse den døde imamen. Et veritabelt slag mellom sikkerhetsstyrkene og menneskemassen fulgte. I tumultene ramlet legemet ned på bakken og beina til ayatollahen stakk ut av likkledet. Varselskudd ble avfyrt, og tilslutt klarte vaktene å få tak på kroppen igjen, lempe den tilbake i helikopteret og stikke av. Flere desparate menn hang i understellet på helikopteret da det tok av. 5 timer senere kom det tilbake, og denne gangen lå liket i en metallkiste. Antall vakter var forsterket, og kisten ble senket i jorden fort som svint.

Graven måtte imidlertid fortsatt beskyttes mot de sørgende massene. Derfor ble det reist et mausoleum over Khomeini, til en pris av 2,8 milliarder kroner. Visstnok flottere enn selv Muhammeds grav. Man kan saktens lure på hva Khomeini ville sagt til det.

4 Responses »

 

Menneskekjær satire: Persepolis torsdag, sep 27 2007

Marjane Satrapis Persepolis beviser to ting: At enkel animasjon er grovt undervurdert. Og at klok satire med ambisjoner om å være allmennmenneskelig ikke skrider til verket på bombastisk vis.

Om du er en av dem som utelukkende forbinder filmatiseringer av tegneserier med superhelter, skal du være tilgitt. Det er saktens lett å få inntrykk av at tettsittende trikot og uvanlige evner er minstekravet for seriefigurer med filmambisjoner. Men det finnes unntak fra denne regelen. Franskiranske Marjane Satrapis Persepolis er det ferskeste eksempelet i så måte.

Riktignok hevder den 9-årige Marjane på et tidspunkt at hun har profetstatus - og det er jo ikke alle forunt - men barnlige fantasier utsettes ellers for et tøft møte med virkeligheten i denne adapsjonen av Satrapis fire selvbiografiske tegneserieromaner.

Satrapi var 9 år gammel da sjahen ble styrtet, og i filmen skildres den første euforien etter revolusjonen. De religiøse fundamentalistenes maktambisjoner var riktignok ikke ukjente. Men Iran var tross alt et land med en antiklerikal vitsetradisjon, hvor riktig svar på spørsmålet “Hvordan får du en mullah til å begå selvmord?” var “Du inviterer ham til å spise seg i hjel.” Var det virkelig mulig med et prestestyre i et slikt land?

Akk, ja. I revolusjonære tilstander er det ofte de strengeste, mest puritanske kreftene som vinner fram. Av den enkle grunn at revolusjoner gir lite rom for kompromisser, og at alle forsøk på moderasjon så altfor lett lar seg mistenkeliggjøre som fordekte kontrarevolusjonære holdninger. Og dermed anlegger snart mennene rundt Marjane alvorlige skjegg. Selv blir hun pakket godt inn i chador.

Hverdagen blir ikke helt enkel for en tenåringsjente med sans for ABBA, Iron Maiden og pønk. Selv løping er problematisk. I en scene stopper moralpolitiet Marjane, og forklarer henne at rumpeballene hennes beveger seg på en høyst upassende måte når hun springer.

Ironien i at de puritanske vokterne er manisk sexfikserte går ikke upåaktet hen. Og det er lett å bedrive satire for Satrapi. Men hun gjør det på en ettertenksom måte. I Persepolis er satiren så absolutt et våpen, men ikke av den typen som skal utrydde fienden. Satrapi henfaller ikke til det blodrusa instinktet mange andre satirikere ville valgt. Og det tjener filmen på. Dette gir nemlig rom til ektefølt sorg, vemod og glede - elementer som bidrar til å gi Persepolis en dypt allmennmenneskelig dimensjon. Det gjør filmen universell i ordets aller sanneste betydning.

Som tenåring flykter Marjane til Østerrike. Møtet med Vestens middelklassebarn er preget av den samme innstillingen til satire. Hun peker nese av den obligatoriske nihilismen de unge pønkerposørene avkrever henne. Det er meget treffsikkert.

Det neste bruddet i historien utløses av kjærlighetssorg og akutt hjemlengsel. Dermed vender Marjane tilbake til Iran, hvor det som måtte gjenstå av illusjoner faller i grus. Siste stopp blir Paris.

Animasjonsmessig er Persepolis et bevis på at også en flat, todimensjonal teknikk kan gi en dynamisk og elegant filmopplevelse. Formen støtter dessuten effektivt opp under den humanistiske grunninnstillingen i filmen. De enkle, svart/hvite figurene fortoner seg fulle av liv. Menneskelig liv.

(En kortere versjon av denne anmeldelsen har stått på trykk i Ny Tid)

No Responses »

 

Filmene du aldri fikk se mandag, sep 17 2007

De fleste filmplaner blir det aldri noe av, men filmhistorien har eksempler på prosjekter mange av oss gjerne skulle ha sett. Blant annet disse:

“Biker Heaven”:
Den planlagte oppfølgeren til «Easy Rider» kokte bort i kålen. 13 år etter at Peter Fonda og Dennis Hopper ble filmikoner forelå det planer om en fortsettelse. Og for en oppfølger det kunne ha blitt! Bare hør: Året er 2068, og verden har gått til helvete i et kjernefysisk Armageddon. Billy og Captain America vekkes til live, og sendes ut på et korstog for å gjenreise Amerika. Underveis treffer de gjenger med navn som Aryan Krusaders, the Cycle Sluts, the Black Panzers (get it?), the Desert Demons og the Cannibal Cops.

Problemene med å få satt dette prosjektet på skinner var imidlertid mange. Produsenten Bert Schneider hadde mistet makt og innflytelse i Hollywood, og i 1982 ble Fonda og Hopper regnet som avdankete stjerner. Men nå har jo gutta gjort comeback, så kanskje….

“Casablanca 2″:
Hvordan gikk det egentlig med Rick og kaptein Renault etter at Ilsa fløy vekk? Ble det virkelig “the beginning of a beautiful friendship”? Det kunne vi kanskje fått svar på hadde Warner Bros. gjort alvor av planene for “Brazzaville” i 1943. Bogart skulle være med denne gangen også, men de andre store navnene glimret med sitt fravær. Men i og med at handlingen var lagt til et nytt sted (jmfr. tittelen) ville dette neppe blitt like interessant som et annet manusutkast ført i pennen av Frederik Stephani. Hans historie tar opp tråden der originalen slapp den. Samme natt Ilsa drar, blir Casablanca invadert av allierte tropper, og på slutten viser det seg at både Rick og kaptein Renault hele tiden har arbeidet for vestmaktene. Så da vet du det.

“The Blind Man”:
Mesteren Alfred Hitchcock hadde også sin bolk med prosjekter det aldri ble noe av. Et av de mest interessante var “The Blind Man”, som han forsøkte få på beina etter suksessen med “Psycho”. Historien er deilig bisarr: En pianist som har vært blind siden fødselen, får nye øyne takket være revolusjonerende kirurgi. Han oppdager imidlertid at de nye øyeeplene hans kommer fra et drapsoffer. Pianisten bestemmer seg for å fakke morderen, som selvfølgelig prøver å ta knekken på ham. Det hele utspiller seg i Disneyland.

Hvorfor ble det så ikke noe av denne potensielle krimklassikeren med overnaturlige trekk? Årsaken er at Disney mislikte den blodige “Psycho”. Selskapet ville ikke bli assosiert med “den spekulative” Hitchcock, som ikke under noen omstendigheter skulle få lov til å spille inn en film i Disneyland. Det endte med at Alfred tok fatt på “Fuglene” i stedet.

“Destino”:
Om Disney var avvisende overfor Hitchcock, demonstrerte Walt & co en overraskende grad av eksperimentlyst i forbindelse med “Destino”. Filmen skulle bringe sammen to kjempetalenter fra hvert sitt felt: Walt Disney og surrealisten Salvador Dali.

Ideen var å blande animasjon med realfilm, og historien skulle handle om et ungt par som må gjennom flere prøvelser før de får hverandre. Noen tradisjonell narrativ fortelling var det imidlertid ikke snakk om. Blant annet skulle paret på et tidspunkt bli forfulgt av folk med store øyeepler i stedet for hoder. En annen scene var tenkt som en slags baseball-ballett. Dali var nemlig svært fascinert av denne amerikanske sporten.

På grunn av omveltninger i Disneys langsiktige planer lot “Destino” seg aldri fullføre. 17 sekunder animasjon er alt som ble ferdigstilt. Men Disney og Dali forble gode venner.

“Mein Kampf”:
Joda, det har sirkulert planer om å filmatisere Adolf Hitlers kampskrift. Men ikke i Nazi-Tyskland. Jødiske(!) David O. Selznick, legendarisk Hollywoodprodusent, syntes derimot at det var en god ide. Selznick satte i gang 4 dager etter at USA hadde erklært Tyskland krig. Hvorfor? Tanken var at det amerikanske folket på denne måten ville få kjennskap til Hitlers tanker og ideer, og på den måten ville den jevne mann og kvinne få en bedre forståelse av hvem fienden var. Myndighetene i Washington syntes imidlertid ikke at ideen var så god. De ville styre krigspropagandaen på egen hånd.

No Responses »

 

Indiske bøller i særklasse: Thugeene mandag, sep 17 2007

Ordet “thug” - altså bølle på engelsk - kan spores tilbake til det indiske “thuggee”. Men å oversette ordet som bølle, er definitivt å skjønnmale. Thuggeene var nemlig profesjonelle drapsmenn, og historiens i særklasse mest morderiske forbryterbande. Motivert av en kombinasjon av religiøs iver og kriminell griskhet tok de livet av anslagsvis 50 000 mennesker hvert år, noe som gir sluttsummen 28 millioner myrdete iløpet av thuggeenes virketid. Den italienske mafiaen kan gå hjem og leke med dukker.

Det var tilslutt det britiske kolonistyret i India som fikk utryddet uvesenet. Først og fremst takket være William Sleeman.

Alt dette og mye, mye mer kan du lese i Mike Dash sin bok “Thug- The True Story of India’s Murderous Cult”. Ifølge BBC History Magazine en drivende god bok: “… meticulously researched and transformed by Dash into a rattling good read”, skriver magasinets Giles Milton.

Bonusopplysning for de filminteresserte: Den morderiske sekten Indiana Jones snubler over i film nummer 2 er inspirert av thuggeene, selv om den tar seg frodige friheter i skildringen av dem.

Wikipedia har også en artikkel om kulten, men setter antall ofre til det langt mer forsiktige 2 millioner.

No Responses »

 

Mer om ofrene for Stalins terror mandag, sep 17 2007

BBC History Magazine refererte i november 2005 til nyere kildegranskning av Stalins summariske henrettelser i 1937-38, den såkalte Terroren. I løpet av disse to årene ble en drøy million mennesker drept. (Stalin har selvfølgelig langt flere liv på samvittigheten, men studien er begrenset til disse to årene.)

Professor Edward Acton ved University of East Anglia påpeker at motivasjonen for massedrapene var mer kompleks enn tidligere antatt. Og ofrene kom fra grupper man ikke har fokusert så mye på tidligere.

Av de cirka 1 million henrettede var omtrent halvparten småkriminelle, fylliker, prostituerte og “annet pakk”. I tillegg omfatter tallet tidligere småbønder og eks-prester som ikke hadde klart å møte den nye tiden med tilstrekkelig begeistring.

Gruppe 2 av de myrdete teller omtrent 300 000. Her finner vi etniske minoriteter: polakker, tyskere, finner, baltere, koreanere, kinesere, kurdere og persere. Disse menneskene kom typisk fra grensestrøk, og ble derfor oppfattet som potensielle femtekolonister.

Det er først i den siste kategorien (omtrent 200 000 henrettede) at vi møter “de klassiske” ofrene for Terroren: byråkrater og militære som Stalin ikke lenger stolte på.

One Response »

 

Mannen som nesten oppdaget Amerika mandag, sep 17 2007

Du har nesten garantert aldri hørt om flamlenderen Ferdinand van Olmen. Men denne mannen kunne fort ha skaffet seg et udødelig navn, om han bare hadde fått gjennomført den planen han lanserte for kongen av Portugal i 1486: Å finne den sagnomsuste De 7 byers øy, der borte i vest.

Da hadde vi nok sagt “Christopher hvem?”, når folk nevnte Columbus. Og ikke “Ferdinand hvem?”, slik det er nå.

Jeg bare nevner dette for å understreke at tilfeldigheter også er en del av verdenshistorien.

No Responses »

 

Den lovlydige Capone mandag, sep 17 2007

Gangsterkongen Al Capone hadde flere søsken, men ingen som James Vincenzo Capone.

James dro vestover etter å ha vært soldat i 1. verdenskrig. Han slo seg ned i Nebraska - tok navnet Richard Hart - og ble… sheriff! Ironisk nok gjorde han karriere som lovmann ved å etterforske alkoholsmugling. Broren Al gjorde jo også “karriere” - som smugler.

Det skal nevnes at de to brødrene ikke hadde kontakt med hverandre på mange, mange år. Og det lar seg jo forstå. Man kunne jo se for seg at julemiddagen kunne blitt litt anstrengt…

Les eventuelt mer om James - eller Two-Gun Hart som han ble kalt - HER.

No Responses »

 

Jorda har alltid vært rund mandag, sep 17 2007

Fra tid til annen returnerer jeg til temaer knyttet til faktoider (se forklaring nedenfor). Mytene om hekseprosessene har jeg allerede skrevet om. La oss nå ta for oss en annen villfarelse: Ideen om at folk i middelalderen trodde jorda var flat.

I sakens anledning siterer jeg nok engang fra Forskning.no:

- Det er leit at man fortsatt forteller elevene på barneskolen at middelalderens mennesker trodde at jorda var flat, sier Bjørn Are Davidsen. Han vil gjerne at jorda skal bli rund igjen.

Så smått begynner forestillingen om at folk i gamle dager trodde jorda var flat, å snu. Siste nummer av det svenske bladet Forskning & framsteg har en lengre temaartikkel om emnet, delvis bygget på Jeffrey Burton Russells bok Inventing the Flat Earth: Columbus and the Historians.

Her til lands er det få som har skrevet noe særlig om emnet. Ett av unntakene er Bjørn Are Davidsen, forfatter av Da kvinnen fikk sjel (Luther forlag). Tittelen henspiller på en annen myte om fortiden, nemlig at kristne ikke trodde at kvinner hadde sjel før det ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea på 300-tallet.

- Dette er en myte selv professorer som ellers er oppegående bringer videre hvert år, sukker Davidsen, og understreker at kristendommen alltid har lært at kvinnen har sjel.

(…)

Jeg ble nysgjerrig fordi ingen som påstod at middelalderens mennesker trodde at jorda var flat, henviste til kilder. Etter hvert fikk mine oppfatninger om middelalderen noen rimelig skarpe skudd for baugen.

- Det var en aha-opplevelse at så mye av det jeg var sikker på om historien bygget på moderne myter. Reaksjonen ble at jeg hver gang jeg hørte noen si noe om middelalderen, regnet jeg det som sikkert at det motsatte var tilfellet.

- Hvorfor har myten om den flate jorda så gode kår hos oss? Er det fordi den smigrer det moderne egoet?

- I dag appellerer myten nok mest til vår selvtilfredshet, til forestillingen om at vi er så mye bedre enn den “mørke middelalder”. For noen tiår siden fungerte den også som argumenter mot den katolske kirken eller kreasjonister.

………. 

En faktoid er en usannhet som folk tror er sann. En liksom-sannhet, altså. Faktoider er allment aksepterte, noen ganger selv i akademiske miljøer. De blir gjerne spredt av media, og lever i beste velgående år etter år fordi ingen gidder å sjekke kildene. En annen årsak til den store utbredelsen er at vi ofte synes faktoidene virker sanne, eller vi kanskje ønsker å tro på dem.

Her er noen andre faktoider:

Det er mulig å se den kinesiske muren fra Månen. (Nix.)

Som nevnt i teksten overfor: På et kirkemøte i 585 ble det vedtatt at kvinner ikke har sjel. (Denne myten skriver seg fra en spøk som ble sirkulert på 1500-tallet.)

Martin Luther var en gledesdreper. (Snarere tvert imot. Han tok blant til orde for jevnlige samleier, og likte både god mat og godt drikke.)

Galileo Galilei holdt på å bli brent på bålet fordi Kirken ikke kunne godta det nye verdensbildet han presenterte. (Galilei hadde faktisk støtte fra mange inkvisitorer, kardinaler og - jaggu - selveste pave Urban VIII.)

Ugler er blinde om dagen. (Nei, de kan se.)

På 16- og 1700-tallet gikk hvite slavehandlere i land langs Afrikas kyst og raidet landsbyer i jakt på menneskelige varer. (I virkeligheten kjøpte europeerne slavene av afrikanske mellommenn, som selv sto for raidene. Det eksisterte flere småstater langs den afrikanske kysten som baserte økonomien sin på salg av krigsfanger.)

Morsesignalet SOS står for “Save our souls”. (Nei, det er bare et hendig og lett gjenkjennelig morsesignal: 3 korte, 3 lange, 3 korte.)

Dessuten:

Albert Einstein påsto aldri at “Alt er relativt”. Marie Antoinette var ikke talskvinne for å gi småkaker til folket. Strutsen tror ikke at den gjemmer seg når den dytter hodet ned i sand. Og lemen begår ikke masseselvmord.

One Response »

 

Navn til barnet lørdag, sep 15 2007

SSB står for helgemoroa: Klikk på lenken og les om de mest uvanlige fornavnene i Norge i Det Herrens År 1801. Artig, ja. Og kanskje til inspirasjon for nybakte foreldre av det lett sadistiske slaget.

“Uvanlige fornavn i folketellingen 1801″

3 Responses »

 

Karma Cola lørdag, sep 15 2007

[Denne posten er dels et lite tilbakeblikk på en fase vi sannsynligvis har lagt bak oss, og dels en bokanbefaling.]

I 1979 ga den indiske forfatteren og dokumentaristen Gita Mehta ut “Karma Cola”, en bok om det noen ganger tragiske, andre ganger komiske, men kanskje som oftest tragikomiske møtet mellom Østen og Vesten, slik det hadde utspilt seg i India siden 60-tallet. I boka lar Mehta oss få møte vestlige mennesker som enten reiser i eller bor i India. Hun skildrer dem med skarpt blikk og en sunn skepsis. Og hun er ikke mildere stemt overfor egne landsmenn. Begge parter er nemlig involvert i noe Mehta kan styre sin begeistring for.

The New York Times Book Review presenterte dette fenomenet slik, i sin omtale av “Karma Cola”:

Sometime in the 1960s, the West adopted India as its newest spiritual resort. The next anyone knew, the Beatles were squatting at the feet of the Maharishi Mahesh Yogi. Expatriate hippies were turning on entire villages to the pleasures of group sex and I.V. drug use. And Indians who were accustomed to earning enlightenment the old-fashioned way were finding that the visitors wanted their Nirvana now — and that plenty of native gurus were willing to deliver it.

I 1989 kom boka ut på nytt, med et forord der Mehta kommenterte mottakelsen 10 år tidligere. De aller fleste anmelderne benyttet nemlig anledningen til å videreformidle sine egne eller bekjentes erfaringer fra India. Temaet var åpenbart overmodent for å tas opp. Før hun kommer så langt har hun imidlertid fortalt om et brev fra en leser, som hun ikke kan glemme.

Det var fra en amerikansk jente, som forteller hvordan hun dro til India for “å bli opplyst”, men istedet ble narret med av noen “åndelige veiledere” som dopet henne ned og voldtok henne på omgang i flere uker. Stort mer tragisk enn dette kan ikke møtet mellom øst og vest bli.

I den andre enden av skalaen finner vi historien om briten, som oppsøkte en guru han hadde hørt så mye om. Blant annet skulle denne guruens urin på magisk vis bli til velduftende rosevann. Engelskmannen fant guruen, og ble vitne til hvordan den hellige mannen pisset i et beger. Begeret ble deretter høytidlig overrakt den vestlige besøkende, som sakte, men sikkert skjønte at guruen og disiplene hans nå forventet at han skulle takke for æren ved å drikke innholdet i begeret. Gruppepresset virket. Og briten kommenterer episoden i etterkant ved tørt å slå fast at det både luktet og smakte som ordinært piss. Hysterisk.

Mehta innleder et av kapitlene i boka, “Tricks and Treats”, med å undre seg over hvor godtroende og lette å lede mange av ungdommene som dro til India på 60- og 70-tallet var. “Det kan ikke være helt tilfeldig at Asiasyken og asiatisk tankegods gikk til massivt angrep på verden samtidig”, skriver hun.

“Selv Job ville gitt etter under slike vilkår. Kunne man forvente at (de unge) tilhørende The Now Generation ville vise større motstand? (…) Østen sendte inn elitetroppene. De parapsykiske paramilitære. De så ikke så farlige ut… Men de var det. Huns dressed as nuns, Neo-Nazis anesthetizing the world with a new nerve gas. Attar of roses.”

Knallharde ord. Men Mehta har da heller ikke overdreven respekt for hellige gubber med grumsete motiver.

Men så var det dette med at folk fra det rasjonelle Vesten faktisk gikk på limpinnen. Unge, velutdannete mennesker fra en kultur som på dette tidspunktet hadde gjort opprør og antipati mot alle former for autoriteter til en livsstil, underordnet seg sporenstreks hellige menn som avkrevde dem komplett og uforbeholden lydighet. Og i tillegg skulle de betale for fornøyelsen.

Dette kunne bare skje i en periode der folk virkelig var innstilt på å romantisere Østen. Der de desperat trengte å romantisere Østen.

Denne naive fasen ser nå ut til å være overstått i det store og hele, selv om det fremdeles eksisterer guruer som får folk med seg på gamle triks. Og selv om det fremdeles kommer nye, søkende sjeler til. Bedrag og selvbedrag er en nesten uovervinnelig kombinasjon. Men er det én ting globaliseringen nådeløst har bidratt til, er det å føre bevis for at folk er folk i alle hjørner av denne planeten. Gita Mehta har definitivt ytt sitt bidrag i så måte.

Men selv om “Karma Cola” kanskje først og fremst er en bok om en halvsvunnen tid, er den fremdeles medrivende lesing. Selv titlene på de ulike kapitlene er herlige små stikkpiller. Eller hva sier du til:

“Karma Crackers”
“Behind the Urine Curtain”
“The Odds and the Gods”
“Sex and Singles Guru”
“Cowboys and Indians”

og

“Being Hindu Means Never having to Say You’re Sorry”?

No Responses »