-Islam skal ikke være moro, pleide ayatollah Khomeini å si. Han levde som han lærte, og ga fundamentalistisk islam et ansikt.
……………
Natten til 1. februar 1979 tok et fly av fra Paris med Teheran som neste stopp. Den chartrede jumbojeten fra Air France hadde imidlertid ikke landingstillatelse. Ja, det var faktisk en reell mulighet for at flyet kunne bli skutt ned når det kom inn i iransk luftrom. For ombord befant regimekritikeren ayatollah Khomeini og 47 av hans nærmeste medarbeidere seg. I tillegg kom 141 journalister og drøyt 20 besetningsmedlemmer, som alle sammen var ombord av egen fri vilje.
Det var revolusjon i Iran denne vinteren. Sjahen hadde rømt landet og nå var Khomeini på vei hjem, etter 15 år i eksil. Seieren var nær, og ingen luftvernsraketter ble avfyrt denne morgenen. Ayatollahen hadde sovet under nesten hele flyreisen. Rett før landing våknet han. ABCs reporter Peter Jennings benyttet anledningen til å spørre ham hva han følte. –Ingenting!, svarte Khomeini.
Og så steg han ut for å møte folket. Minst 3 millioner mennesker jublet, skrek, danset, gråt og bar seg. For en mottakelse! Den viste seg å bli farligere enn flyreisen. De ivrigste tilhengerne hans stormet nesten kortesjen, for å berøre prestemannens kjortel.
Khomeini ble et kjent navn i 1963, da han gikk til verbalt angrep på sjahen fra sitt tilholdssted i den hellige byen Qom. –Ditt elendige vrak! 45 år av livet ditt er gått. Er det ikke på tide å stanse opp og tenke, å reflektere over hvor alt dette fører deg, å lære av din fars erfaringer!?, tordnet han.
Bakgrunnen var sjahens såkalte “hvite revolusjon”, som tok sikte på å bringe Iran inn i den moderne verden i ett gigantisk byks. Landet skulle industrialiseres og moderniseres. Bøndene skulle få egne jordlapper. Kvinnene skulle få stemmerett. Analfabetismen skulle bekjempes. Alt sammen skulle selvfølgelig finansieres av oljeinntektene.
Vel og bra, men dette innebar økt utenlandsk innflytelse i Iran. Allerede året etter, i 1964, kom det til full konfrontasjon mellom Khomeini og sjahen. En ny lov hadde blitt vedtatt. Den garanterte full rettslig immunitet for alt amerikansk militært personell, med familie, som befant seg i Iran. Khomeini ga klar beskjed: -Vår verdighet er redusert til null! Hvis noen kjører over en hund som tilhører en amerikaner, vil han bli stilt for retten og straffet. Men hvis en amerikansk kokk kjører over sjahen, statens overhode, vil ingen kunne arrestere ham.
Få dager senere ble ayatollahen utvist. Tyrkia neste, men bare for 7 måneder. Khomeini likte seg dårlig hos tyrkerne. Irak sa seg til slutt villig å huse ham. Han slo seg ned i den hellige byen Najaf. 12 lange år skulle han tilbringe der.
Om sjahen hadde trodd at han kvittet seg med et problem da han utviste Khomeini, hadde han tatt alvorlig feil. I Najaf samlet den skarpskodde kritikeren en liten, men trofast flokk rundt seg. “Tilbake til Koranen!”, ble deres slagord og agenda. Herfra fortsatte Khomeini å spre sitt budskap.
Imens ble sjahens regime stadig mer korrupt og undertrykkende. Motstanden økte i befolkningen, som ble stadig mer lydhør for opprørske argumenter. Lydkassetter med Khomeinis taler ble smuglet inn i landet, massekopiert og distribuert. Blant annet oppfordret han soldater til å desertere, noe mange gjorde. At ayatollahen senere skiftet base til Paris svekket ikke hans innflytelse.
Sommeren 1978 kom det til flere store demonstrasjoner i Iran. Sjahen virket handlingslammet. Helt til massakren 7. september, “Den svarte fredagen”, hvor flere hundre demonstranter ble skutt ned. De hadde samlet seg for å protestere mot innføringen av unntakstilstand. Før skuddene hadde slagordet “Ned med sjahen! Lenge leve ayatollah Khomeini!” gjallet i gatene.
Men voldsbruk kunne ikke redde sjahen og hans regime nå. Sammenbruddet ble mer og mer åpenbart. Støttespillerne begynte å rømme landet, og 16. januar 1979 fulgte “Kongenes Konge” etter selv. De eneste som kunne stoppe Khomeinis maktovertakelse nå, var militæret. Men det gjorde de altså ikke.
Bare 3 dager etter at han hadde tatt makten i Teheran beordret Khomeini iranerne å skaffe flere barn. Landet trengte islamske krigere. Og krigere fikk man bruk for, raskere enn noen hadde regnet med. 22. september 1980 gikk nemlig Iraks leder, Saddam Hussein, til angrep. Han vurderte nabolandet som svekket etter revolusjonen. Mange i eliten hadde enten flyktet eller blitt henrettet, deriblant flere tusen offiserer. Nå var tidspunktet for å erobre den viktige vannveien Shatt al Arab, mente Saddam.
Det gikk ikke helt som diktatoren hadde håpet. 8 år og mange hundretusener drepte senere, endte krigen uavgjort. Bortkastet alt sammen. Den nye islamske republikken Iran sto imot, selv om det hadde kostet vanvittig med ressurser. Ikke minst menneskelige ressurser. Landet mistet over en halv million mann. Skjønt “menn”? Guttunger ned i 13-14 årsalderen ble sendt til fronten, mens deres yngre brødre fikk gjøre tjeneste som martyrer i minefeltet. Utstyrt med plastikknøkler om halsen løp de av sted mot døden. Og garantert plass i Paradiset.
Irakerne var imidlertid ikke Khomeinis eneste fiende. De var knapt nok den viktigste. Slagordet om kamp mot “Den store Satan”, USA, ble lansert tidlig. Okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran fulgte kjapt etter revolusjonen. For ayatollahen var amerikanerne i en viss forstand arvefienden, fra årene 1963-64. President Jimmy Carter forsøkte å evakuere gislene i et luftbårent kommandoraid. Operasjonen mislyktes totalt. USA var ydmyket.
Ellers slo prestestyret selvsagt ned på alle former for “umoral” i samfunnet. Den iranske vinproduksjonen ble stoppet, kvinnene trakk i chador og det ble iverksatt “jomfrutester” av unge jenter. Og i straffeloven ble størrelsen på steiner spesifisert. Når folk skulle henrettes måtte de jo ikke dø for fort.
I det private førte Irans nye hersker et strengt regulert liv. Han holdt helst til i Qom, hvor man bortimot kunne stille klokka etter ham. Khomeini spiste, ba, skiftet kjortel, gikk på toalettet og la seg til samme tid hver eneste dag. Og han gikk spasertur 3 ganger daglig. Samtlige varte 20 minutter. Når han kom tilbake etter en runde, så han på klokka. Hvis han da ikke hadde spasert lenge nok, tok han en liten runde til, sånn at det ble akkurat 20 minutter.
Men tilslutt var tiden ute, selv for Allahs iherdige tjener. I en alder av 85 år døde Khomeini, og nå var det duket for tilstander som overgikk scenene fra 1979.
10. juni 1989 gikk teppet opp for tidenes villeste gravferd i Teheran. Enorme menneskemasser (noen snakker om kanskje så mye som 12 millioner) troppet opp for å vise Khomeini den siste ære. Mange av dem var hysteriske. Folk ble presset til døde, og en buss kollapset som følge av kampen om å få utsikt til den avdøde. Liket ankom via helikopter. Da det landet stormet de ivrigste fram for å kysse den døde imamen. Et veritabelt slag mellom sikkerhetsstyrkene og menneskemassen fulgte. I tumultene ramlet legemet ned på bakken og beina til ayatollahen stakk ut av likkledet. Varselskudd ble avfyrt, og tilslutt klarte vaktene å få tak på kroppen igjen, lempe den tilbake i helikopteret og stikke av. Flere desparate menn hang i understellet på helikopteret da det tok av. 5 timer senere kom det tilbake, og denne gangen lå liket i en metallkiste. Antall vakter var forsterket, og kisten ble senket i jorden fort som svint.
Graven måtte imidlertid fortsatt beskyttes mot de sørgende massene. Derfor ble det reist et mausoleum over Khomeini, til en pris av 2,8 milliarder kroner. Visstnok flottere enn selv Muhammeds grav. Man kan saktens lure på hva Khomeini ville sagt til det.
OPPDATERING 6/2 -09:
Man kan også lure på hva Khomeini hadde sagt til ståa i dagens Iran, ettersom brede lag av folket føler seg stadig mer fremmedgjort i forhold til religionen.
Frankfurter Rundschau intervjuet 31. januar en tysk-iransk skribent ved navn Said, som hadde sterke meldinger å komme med (sakset fra Sign & Sight) (uthevningene i teksten er mine):
“Religion seized power for the first time in centuries! A modern day unicum. I think the West has failed fully to grasp the ramifications of the event,” says German-Iranian writer, Said, in conversation with Arno Widmann about the 30 years since the Iranian revolution, when Ayatolla Khomeni – with the sympathy of the Western left – toppled the Shah of Persia. Said sees no end in sight to the Mullah regime. “There are tendencies, sadly also fatal ones. Never has more alcohol been consumed, or more kids fallen into drug addiction. Nowhere in the Middle East are the mosques emptier than in Iran. This Islam, so vaunted as a panacea, cannot even get tomato prices under control. Those who came into power with their slogans against decadence and godlessness are now the reason why Islam is haemorrhaging believers. It is safe to say that Islam has never been scorned in Iran than it is today.“