Han var døpt Saloth Sar, men gikk inn i verdenshistorien som Pol Pot; “Bror nummer 1″. Særlig menneskevennlig var dog ikke “brorskapet” Pol Pot og hans Røde Khmer kunne tilby.

(Dette er den siste av tre poster om kommunistiske diktatorer, skrevet som reaksjon på DENNE nyheten. Du finner profilartiklene om Mao og Stalin HER og HER.)

17. april 1998, knappe 500 meter fra den thailandske grensen, ble liket etter en skrøpelig 73-åring kremert i et avsidesliggende hjørne av Kambodsja. 2 dager tidligere hadde døden frigjort ham fra en langvarig husarrest. Et grumsete videoopptak av liket gikk verden over. Noen trakk et lettelens sukk. Men de aller fleste bannet nok over at Pol Pot, Kambodsjas tidligere diktator, aldri kom til å bli stilt for retten.

Få ting har skapt mer menneskelig lidelse enn jakten på det perfekte samfunn. Det er et av verdenshistoriens store paradokser. Men det er sjelden det har gått så galt som det gjorde i Kambodsja i årene 1975-79.

Pol Pots regime, Røde Khmer, tilhører verdenshistoriens aller verste. Ingen andre regjeringer har klart å utrydde en fjerdedel av sin egen befolkning på mindre enn 4 år. Drømmen var å skape et lykkelig kommunistisk samfunn av jordbrukere. I stedet endte man opp i et blodig mareritt.

Opprinnelig het han Saloth Sar, og var født 19. mai 1925 i provinsen Kompong Thom. Foreldrene var velstående bønder med solide kontakter i landets elite, og i tråd med den allmenne tradisjonen tilbrakte Saloth Sar 6 år av ungdommen sin i et buddhistkloster. I 2 år var han sågar buddhistmunk. Etter først å ha prøvd seg som snekkerlærling, kom Saloth Sar i 1949 inn som stipendiat på radiotekniske studier i Frankrike. Da hadde han allerede blitt medlem av det kambodsjanske kommunistpartiet og engasjert seg i motstanden mot franskmennenes kolonistyre. Noen flittig student var han ikke. Han brukte i stedet tiden på “å lese progressive bøker”, som han selv sa. Etter å ha strøket på eksamen, vendte han hjem til Kambodsja i 1953.

De neste 9 årene førte han et dobbeltliv: Om dagen jobbet han som lærer ved en privatskole i hovedstaden Phnom Penh. Resten av døgnet forberedte han en kommunistisk revolusjon i Kambodsja. Kolonistyret hadde tatt slutt i 1954. Nå måtte landet ta neste steg, mente Sar, som ble leder for kommunistpartiet i 1963. Samme år fikk imidlertid politiet nyss om hans venstreradikale aktiviteter, og han måtte han rømme. Det ble avgjørende. Fra nå av skulle han utelukkende konsentrere seg om å bygge ut kommunistpartiets maktbase. Også militært.

Fra 1963-65 befant Saloth Sar seg i eksil i Vietnam. Han hatet det. Det historiske forholdet mellom kambodsjanere og vietnamesere hadde aldri vært særlig hjertelig, og selv om begge parter var kommunister følte han seg ydmyket. Særlig etter at Ho Chi Minh, Vietnams kommunistiske leder, hadde gitt ham beskjed om å stille sine tropper under vietnamesisk kontroll. I 1965 skaffet derfor Pol Pot seg en ny alliert, Mao, uten å si noe til Ho Chi Minh. Deretter opprettet han baser for Røde Khmer langt inne i den kambodsjanske jungelen. Her, isolert fra alt annet, finpusset Pol Pot på sitt radikale, revolusjonære program. Soldatene hans ble skolert – eller snarere indoktrinert – i lederens utopiske ideologi.

I 1970 fikk de sin store sjanse. Dette året ble Kambodsjas leder, prins Norodom Sihanouk, styrtet i et pro-amerikansk kupp. Vietnameserne, som ikke visste om Pol Pots vennskap med Mao, utstyrte Røde Khmer med våpen og utstyr. Geriljakrigerne kunne gå på offensiven. I 1975 ble kampen kronet med hell. Pol Pots styrker inntok hovedstaden og revolusjonen var et faktum. Nå begynte marerittet.

Phnom Penh og de andre storbyene ble tømt for folk. Røde Khmers mål var nemlig å skape et samfunn av kollektiviserte jordbrukere. Alt annet ble oppfattet som “borgerlig”. Og bylivet med alle dets “borgerlige aktiviteter” var ondskapen selv. Røde Khmer avskaffet penger, skoler, religion, markeder, aviser, privat eiendom og andre ting som brøt med lederens lære.

Befolkningen ble tvunget ut på landsbygda, og her begynte snart massedrapene. Røde Khmer visste at de hadde politiske motstandere. Og hæren, som besto av hjernevaskede guttunger, var ivrig. Svært ivrig. Briller var det et godt bevis på at du var intellektuell, og det betydde jo at du var borgerlig. Straffen var døden. Jakten på forrædere kom snart ut av kontroll. Under tortur ramset folk opp navnene på omtrent alle de kjente, som i sin tur ble arrestert og utsatt for brutale avhør. Listen over fiender av staten vokste i et galopperende tempo. Paranoiaen grep om seg hos Røde Khmer. De følte seg omringet av politiske motstandere. Her måtte man få fart på utrenskningene! For å spare på kulene ble det etter hvert vanlig å foreta henrettelsene med hakker.

Klappjakten på politisk opposisjonelle krevde omtrent 200 000 mennesker livet. Men med sin brutale og forfeilede omorganisering av samfunnet gjorde Røde Khmer seg skyldig i at mellom 1,2-2,3 millioner kambodsjanere døde. mange av de drepte tilhørte etniske minoriteter, som kinesere, laoter og vietnamesere. Det var mer enn et streif av nasjonalisme å spore i Røde Khmers kommunisme.

Siden Pol Pots perfekte samfunn ikke skulle være avhengig av moderne redskaper og maskiner, falt jordbruksproduksjonen katastrofalt. Resultatet ble sult. Titusener døde på “The Killing Fields”. Men Pol Pot nektet å påta seg skylden. Det måtte være skjulte fiender som saboterte jordbruket, mente han. Nye hissige runder med forhør, straff og utrenskinger ventet.

Interessant nok fremsto ikke Pol Pot slik vi gjerne ser for oss blodstenkte diktatorer. Folk som møtte ham ble ofte fascinert av hans vennlige utstråling, tilsynelatende ærlighet og den myke stemmen. Pol Pot var ingen skrikende demagog. Venstreradikale i Vesten, deriblant AKP ml’erne i Norge, beundret ham.

I 1978 brøt det ut krig mellom Pol Pots blødrøde Kambodsja og hans gamle allierte Vietnam. Bror nummer 1 trodde at han endelig skulle få knust arvefienden, og deklarerte at “hvis hver kambodsjaner dreper 30 vietnamesere, vinner vi krigen”. Slik gikk det ikke. Første juledag invaderte Vietnam Kambodsja med 100 000 mann, og i løpet av januar hadde de jaget Røde Khmer tilbake inn i jungelen.

De neste 18 årene holdt Pol Pot og restene av hæren hans ut i den nordlige delen av landet. På 90-tallet smuldret imidlertid Røde Khmer opp, som en følge av den utenlandske støtten forsvant. Tusenvis av medlemmer hoppet av. Pol Pot mistet også taket på makten i bevegelsen. I 1985 skal han visstnok ha blitt fratatt stillingen som militær og sivil leder. I 1996 delte Røde Khmer seg i to fraksjoner, der den moderate gruppen inngikk fredsforhandlinger med regjeringen i Phnom Penh, mens den harde kjernen rundt Pol Pot nektet å inngå kompromisser. De holdt fortsatt ut inne i jungelen. Men selv innad i den radikale fraksjonen var Pol Pots dager talte. En av hans militære ledere, Ta Mok, satte den tidligere diktatoren i husarrest. Rett før Pol Pot døde, skal Mok ha gått med planer om å utlevere ham.

Vi vet at Pol Pot hørte ryktene om sin egen forestående utlevering på Voice of Americas kambodsjanske radiosending 15. april 1998. Han sa til kona at han følte seg svimmel. Få timer senere døde han av hjertesvikt. Men mange mener at Bror nummer 1 begikk selvmord. Uansett hva som er sant, snøt han iallfall rettferdigheten.