I kinesisk historie møter vi flere bondesønner som endte opp som keisere. Og selv om Mao Zedong foretrakk tittelen formann, kan man godt kalle ham den siste i rekken.

Mao ble født inn i en velstående bondefamilie i Hunan 26. desember 1893. Skjebnen ville ha det til at livsløpet hans skulle sammenfalle med noen av de største omveltningene i Kinas historie.

Han opplevde sin første revolusjon i 1911. Da ble keiserdømmet oppløst, og republikken Kina opprettet. Mao deltok i denne omveltningen som menig revolusjonssoldat.

Den sosiale bevisstheten gikk sammen med nasjonal holdning for mange i denne generasjonen, og mange - ikke minst Stalin - mistenkte alltid senere Mao for egentlig å være en nasjonalist i kommunistisk forkledning. Et av bevisene for dette skulle være at Mao ikke visste særlig mye om Marx eller klassisk kommunistisk teori. Han ga sågar Stalin klar beskjed om at han aldri hadde lest Das Kapital.

Uansett, i 1921 var unge Mao et av medlemmene da det kinesiske kommunistpartiet ble stiftet. Og i starten fulgte de Lenins oppskrift: sats på storbyenes arbeiderklasse. Problemet med denne strategien var at Kina hadde en forsvinnende liten arbeiderklasse. Og enda verre ble det da nasjonalistpartiet Kuonmintang (som hadde vært statsbærende siden 1911) fikk en ny leder: Chiang Kai-shek.

Chiang mente at kommunistene var en upålitelig bande, og gikk til hardhendt aksjon i 1927. Kommunistpartiet ble i praksis pulverisert i storbyene, og selv på landsbygda led partiet store tap.

For å sikre kommunistenes overlevelse, opprettet Mao i 1931 en egen “sovjetrepublikk” i provinsen Jiangxi. Derfra innledet han en geriljakrig mot Kuonmintang og Chiang Kai-shek. Men det holdt ikke. I 1934 ble kommunistene tvunget til å legge ut på den myteomspunnete “lange marsjen” fra Jiangxi til den nordlige provinsen Shaanxi. Marsjen tok 370 dager, og gikk over 8000 kilometer. Men i sitt nye hovedkvarter - på passende avstand fra nasjonaliststyrkene - samlet Mao både troppene og tankene. Det var her han satte sin politiske teori - maoismen - på trykk.

Paradoksalt nok var det nettopp Maos begrensede kunnskap om marxisme som la grunnlaget for suksessen hans. Han var rett og slett i stand til å utforme en revolusjonær handlingsmodell som ville fungere i Kina. De mer skolerte partikameratene ble effektivt satt på sidelinjen.

Men det spørs om Maos revolusjon hadde blitt noe av uten det japanske angrepet på Kina i 1937. Denne konflikten rammet Kuonmintang hardt. Den åpenbarte også hvor svakt nasjonalistpartiet sto i den kinesiske befolkningen. Derfor fikk kommunistene et klart moralsk overtak i borgerkrigen som brøt ut i 1945. I 1949 sto Mao og kommunistpartiet igjen som seierherrer. Chiang Kai-shek flyktet til Taiwan.

Det er mulig Mao var en genial geriljaleder, men han ble en katastrofe som statsleder for kineserne. Først, under det såkalte “Store spranget” (1958-60), satte han igang en kampanje for å sjokkstarte en økonomisk utvikling. Kina skulle industrialiseres i rekordfart, noe som krevde stålproduksjon. Bøndene fikk dermed beskjed om å donere skrapmetall til produksjonen, men det viste seg at mesteparten av stålet holdt altfor dårlig kvalitet til å kunne brukes. Arbeidet var bortkastet.

Samtidig innledet man en storstilt kampanje rettet mot “de reaksjonære småfuglene”. Hvorfor? Jo, fordi fuglene spiste av avlingene. Problemet var bare at fuglene også sørget for å holde insektene i sjakk. Men ansporet av Maos retorikk drepte kineserne så mange fugler at krypene fikk forøke seg uhindret. Og de gjorde virkelig innhogg i avlingene! Dette utløste en sultkatastrofe i Kina, som ble gjort verre av at ingen våget å rapportere ærlig om den til partiledelsen. Å hinte om at Maos politikk var feilslått kunne koste deg livet. Et sted mellom 30-40 millioner kinesiske bønder strøk med under “Det store spranget”. Det er verdenshistoriens største sultkatastrofe.

For å overleve ble folk blant annet tvunget til kannibalisme. Flere steder gjorde bøndene avtaler med naboen - om å utveksle barna. På den måten slapp foreldrene iallfall å spise sine egne barn.

Nå overtok de mer praktisk orienterte initiativet innad i partiet. Mao, som visstnok skal ha sagt at han var villig til å ofre halvparten av alle kinesere for verdensrevolusjonen, ble delvis skjøvet til siden. Men han skulle komme grusomt tilbake.

Han pleiet kontakt med de militære og andre radikale, som mistenkte at den kompromissorienterte politikken luktet “kontrarevolusjon”. Mao innledet en verbal skittkasting mot rivalene. Og så var det duket for Kulturrevolusjonen (1966-76). Spydspissen i denne kampanjen var tenåringer, de såkalte rødegardistene. Ungdom har en naturlig hang til ideologisk fundamentalisme, og Mao utnyttet dette maksimalt.

Viftende med Maos lille røde, gikk horder av uniformerte tenåringer til angrep på alle som kunne mistenkes for å skjule “borgerlige”, “reaksjonære”, “føydale” eller gammeldagse holdninger. Først benyttet man seg av offentlige prosesser mot de mistenkte, hvor de ble verbalt utskjelt. Men snart gikk man lenger. Folk ble slått ihjel, kastet ut av vinduer og sendt i arbeidsleire. Barn anga sine egne foreldre til rødegardistene, studentene trakasserte og banket opp lærerne, folk med høyere utdannelse ble tvunget over i hardt fysisk slavearbeid, antikviteter og bøker ble brent, templer lagt i grus eller brent.

Overgrepene hadde egne poetiske kallenavn: “Syngende fontener” var synonymt med å kløyve hodeskallen på noen, “landskapsmaling” var å snitte opp ansiktet til en avviker og det litt mer prosaiske “renske opp i rekkene” var kode for massakre.

Pålitelige dødstall fra rødegardistenes herjinger finnes ikke, men det er antydet at så mange som 100 millioner ble utsatt for en eller annen form for overgrep i løpet av disse 10 årene.

Li Zhisui ble formannens livlege i 1955, og har skrevet en fascinerende bok om sine erfaringer i den innerste kretsen. Han oppdaget blant annet at Mao led under et psykosomatisk kompleks hvor potensen hans forsvant i motgang. Etter seieren i borgerkrigen - og etter “Det store spranget” - hadde Mao slitt med å få snabelen til å stå. Men under Kulturrevolusjonen kom sexlysten tilbake. Nå kunne han gi seg hen til sin yndlingsaktivitet, men ikke med kona. Istedet koste han seg med stadig yngre jenter. Helst enkle bondejenter av det føyelige slaget. Og gjerne flere jenter på én gang. At partiets offisielle linje var likestilling og en asketisk “revolusjonær” moral, spilte ingen rolle.

Resultatet av orgiene var selvfølgelig kjønnsykdommer. Livlegen behandlet jentene i tur og orden, men siden formannen var smittekilden, mannet Li seg opp til å slå av en prat med sin eneveldige pasient. Mao ville imidlertid ikke høre om noen behandling. Og siden han selv ikke følte seg plaget av sykdommen, kunne det være det samme.

Når man ser for seg den aldrende smittekilden Mao i seng sammen med pur unge jenter, er det én ting til man skal være klar over. Maos hygiene forfalt radikalt i årenes løp. Tilslutt gadd han ikke engang å vaske seg. Det holdt med å tørke seg med et fuktig håndkle i ny og ne. Og kjønnorganet fikk ikke den behandlingen engang. -Jeg vasker meg selv i kvinnens kropp, forklarte Mao.

Men det var ikke bare rent kjønnslig at Mao brøt med egne bud. Han elsket også luksuriøs mat. Mer alvorlig var et annet avvik fra kommunistisk lære: Under Kulturrevolusjonen ble det hevdet at “klassefiendskap” ble overført fra foreldre til barn. Det var med andre ord en genetisk defekt. Dette gjorde at etterkommere av borgerskapet ble diskriminert og forfulgt, uten å ha gjort noe galt. Omvendt ble barn av gamle kommunister automatisk gitt framtredende stillinger. Dette var en slags kommunistisk rasisme.

Rett etter midnatt 9. september 1976 trakk Mao Zedong sitt siste sukk. Da nyheten ble offentliggjort utløste det hysteriske scener i kinesiske gater og torg. Folk gråt hemningsløst og fortvilet. Folk hadde levd med denne mannen som sitt overhode i så lang tid at de vanskelig kunne forestille seg noe annet system. Og i manges øyne hadde han antatt en nesten guddommelig karakter. Nesten som de gamle keiserne.