Det er nesten umulig å ikke komme inn på demografi - befolkningslære - når temaet er Josef Stalin. Det er beregnet at Russland/Sovjet i perioden fra 1917 og fram til midten av 50-tallet mistet godt over 50 millioner (Enkelte historikere mener tallet kan være så høyt som 110 millioner) mennesker i revolusjon, borgerkrig, sult, utrenskninger, dødsleire og krig med tyskerne. Stalin har selvfølgelig ikke alene skylden i dette høye tallet, men han har da så sannelig bidratt.

Få - kanskje ingen andre - statsledere i historien har flere liv på samvittigheten enn Josef Stalin. Herr Djugasjvili levde virkelig opp til dekknavnet sitt, “Stålmannen”.

Og siden kunnskapen om Sovjetsystemets umenneskelige sider sjokkerende nok ser ut til å være i ferd med å forsvinne (en spørreundersøkelse blant svenske skoleelever i alderen 15-20 år tidligere i år avslørte blant annet at 90% ikke visste hva GULag var), synes jeg det er påkrevd med en aldri så liten presentasjon av denne kommunistdiktatoren. (Et par andre vil bli presentert ganske snart.)

Josef Vissarionovitsj Djugasjvili ble født i Gori i Georgia 21. desember 1879. Faren var skomaker, moren vaskekone. Tilnavnet Stalin tok han som dekknavn da han kom inn i kommunistbevegelsen. Ordet er russisk og kan oversettes med “av stål”, eller “stålmannen” om du vil. Det skulle vise seg å være et meget passende navn for denne sosiopatiske bartelurven.

Egentlig studerte Josef til prest, men på presteseminaret stiftet han bekjentskap med marxistiske tanker. Han ble politisk aktiv i 1898 og var virksom som agitator i Kaukasusregionen. Myndighetene mislikte dette, og i 1902 ble han arrestert. Straffen var et opphold i Sibir, men det lyktes Stalin å flykte. Like lett skulle det ikke bli for de millionene Stalin selv skulle sende til Sibir. Arbeidsleirene tsarens regime hadde i tundralandskapet var nok strenge, men fortonte seg som rene hytteturer sammenliknet med det fremtidige GULag-systemet bolsjevikene bygde opp.

Det var den russiske revolusjonen Stalin gjorde karriere på, og i 1922 ble han generalsekretær i kommunistpartiet. Etter Lenins død i 1924 begynte han øyeblikkelig å underminere posisjonen til sin eneste seriøse utfordrer i partiet, Trotski. Det endte med at Trotski ble erklært for fiende av staten, hvorpå han rømte.

Senere, under de såkalte Moskvaprosessene som ble sparket igang i 1936, skaffet Stalin seg absolutt makt ved å iverksette en endeløs serie rettssaker mot medlemmer av kommunistpartiet. Hundretusener ble utsatt for falske anklager, tvunget til å tilstå, for deretter å bli skutt. Stalin skal personlig ha undertegnet cirka 40 000 henrettelsesordrer. Millioner ble sendt til dødsleirene i Sibir. Etter denne utrenskningen fantes det ikke lenger snev av opposisjon eller utfordrere til makten.

Men Stalin hadde badet i blod før Moskvaprosessene. Han ledet den statsstyrte massesulten i Ukraina noen år tidligere, hvor 10 millioner mennesker døde. Bakgrunnen for denne perverse politikken var delvis ønsket om å knekke bøndenes motstand mot tvangskollektiviseringen av jordbruket, delvis å knekke den ukrainske nasjonalfølelsen.

En annen av Stalins spesialiteter var massedeportasjoner. Hele folkegrupper ble tvunget til å forlate hjemmene sine og sendt til en eller fjern avkrok av Sovjetimperiet. Dette rammet ofte minoriteter, og befolkningen i de baltiske landene var blant dem som ble årelatet på denne måten. Nok engang viste Sibir seg å være et sted med veldig god plass.

Vi må heller ikke glemme at Stalin gikk god for noen av de verste krigsforbrytelsene under den 2. verdenskrig. Alle kjenner til nazistenes herjinger på østfronten, men overgrepene til Den røde armé kan fint måle seg. Hvis du er i tvil om dette kan Anthony Beavers bok “Berlin - The Downfall” anbefales. Organiserte massevoldtekter av tyske kvinner, deportasjon av sivile til slaveleire og massakrer er bare tre av kapitlene i denne historien. Og det var ikke bare tyskere som ble rammet. Østerrikere, ungarere, polakker og rumenere fikk også oppleve denne siden ved sovjetisk dominans.

Da den jugoslaviske visepresidenten Milovan Djilas henvendte seg til Stalin for å klage på alle voldtektene de sovjetiske soldatene gjorde seg skyld i, spurte Stålmannen iskaldt tilbake om ikke Djilas “kunne forstå at soldater som har krysset tusenvis av kilometer gjennom blod og ild har lyst på litt moro?” Massevoldtektene av kvinner i det russisk-okkuperte Øst-Europa tok ikke slutt før i 1947, og overgrepene fortsatte i rykk og napp helt fram til begynnelsen av 50-tallet. Historikerne har regnet ut at antall tyske voldtektsofre var på rundt 2 millioner. Mange av dem ble gruppevoldtatt mer enn én gang.

Utad ble Stalin omgitt av en personkultus av gigantiske proporsjoner. Han ble profilert som en myndig og klok landsfader, som kysset spedbarn og styrte Sovjetstaten med stoisk ro. I sovjetisk filmproduksjon kommer dette til uttrykk i propagandafilmer som idag etterlater tilskueren nærmest lamslått.

Men faktum var at Stalin holdt seg langt unna folket han hersket over. Og personligheten hans forble noe av en statshemmelighet. Det var bare de i den innerste kretsen som visste hva slags menneske Josef Djugasjvili var.

I sin mursteinstjukke Stalinbiografi skildrer historikeren Robert Service sovjetherskeren som alt annet enn kjedelig. Han likte en god fest. Han kunne ete og drikke i svært store mengder, og særlig det siste var noe av en utfordring for de i hans selskap som følte seg tvunget til å holde tritt. Man ville jo ikke fornærme Stalin. Noen ganger arrangerte han sågar drikkekonkurranser blant sine nærmeste underordnede, for å se hvem av dem som tålte mest.

Ifølge Service var han dessuten noe av en flørt. Det er lett å tenke seg uroen som spredte seg blant damene han la an på. Kan man i det hele tatt takke nei til uønsket oppmerksomhet fra Stalin? Mindre kjent er det at han også var en skøyer, med en rå og ubehøvlet humor.

Selv om han var paranoid, ubehøvlet festglad og en massemorder uten like, hadde Stalin også en mykere side. Han skrev poesi, og var genuint glad i familien sin. Men innimellom kunne også familiemedlemmer få kjenne diktatorkloa. Ved en anledning, under en av festene, oppfordret Stalin datteren Svetlana til å danse, noe hun lydig gjorde. Men etter en stund ga hun seg, og Stalin gjentok oppfordringen; “Dans, Svetlana!” Hun var imidlertid trøtt og sliten. “Jeg har jo danset, pappa”, svarte hun. Da tok Stalin tak i håret på datteren og røsket til. Ordet “nei” var ikke noe han likte å hære. Selv ikke fra sitt eget avkom.

Hvor mange liv har så denne mannen egentlig på samvittigheten? De fleste som har studert saken mener tallet ligger et sted mellom 15-20 millioner. Men enkelte historikere mener å kunne dokumentere at tallet ligger rundt 50 millioner. Bare i GULag-systemet regner man med at minst 7 millioner mennesker ble drept. I tillegg kommer selvfølgelig sultedøden i Ukraina, alle mer eller mindre vilkårlige henrettelser, samt massakrene Den røde armé utførte på sivilbefolkningen i andre land under 2. verdenskrig.

Stalin selv har imidlertid forblitt noe av en gåte. Et eksempel på det er innholdet i skrivebordskuffen hans, som ble funnet etter hans død. Der fant man 3 brev. Det ene var fra Tito, som advarte Stalin mot å sende sovjetiske snikmordere til Jugoslavia. Det andre var fra Lenin, som forlangte at Stalin skulle be om unnskyldning for en episode hvor han hadde fornærmet kona til Lenin. Og det tredje var fra Stalins gamle venn Bukharin, som ble henrettet under Moskvaprosessene. I brevet spør Bukharin hvorfor han må dø. Hvorfor Stalin sparte på akkurat disse 3 brevene vil vi aldri få vite.

1. mars 1953, etter nok en fyllefest, ble Stalin rammet av slag. Han døde 4 dager senere. Det er blitt hevdet at årsaken skyldtes forgiftning, og gjerningsmannen skal ifølge konspirasjonsteoretikerne ha vært Beria, politisjefen. Men uten en obduksjon forblir dette spekulasjoner. Stalins legeme er for øvrig balsamert, og ligger begravet ved Kremls murer.

Og helt til slutt, et klassisk Stalinsitat:

“Når ett menneske dør er det en tragedie. Når millioner dør er det statistikk.”