Og nå; en aldri så liten militærhistorisk/teknologihistorisk digresjon…

Har du noengang lurt på hvordan flintbørsene kunne utkonkurrere langbuene?

Kanskje ikke, men tenk på følgende: Mens en trent langbueskytter kunne sende avgårde 10 piler per minutt, rakk ikke selv den raskeste musketøren å fyre av mer enn 2 skudd i løpet av denne tiden. Og slik var ståa helt fram til 1800-tallets hurtigladende geværer ble oppfunnet.

I tillegg til skuddfrekvensen kommer treffsikkerheten. Det er beregnet at langbueskytteren traff målet jevnlig selv på en avstand av 300 meter. Mens musketøren i mange tilfeller måtte så nær som 50 meter for å fyre av effektive skudd.

Nå har du kanskje dannet deg et klarere bilde av paradokset. 

Militærhistorikeren Gary Sheffield har forklaringen på hvorfor generalene likevel la om til børsebruk på slagmarken.

Det krevde nemlig lang trening å bli en dugelig langbueskytter, mens det lot seg gjøre å trene opp en geværkyndig soldat på relativt kort tid. Dette innebar at store menneskemasser kunne gjøres om til store soldatmasser på noen uker. Det var altså masseeffekten som ble avgjørende, og dermed forsvant langbuen fra slagmarken.