Marjane Satrapis Persepolis beviser to ting: At enkel animasjon er grovt undervurdert. Og at klok satire med ambisjoner om å være allmennmenneskelig ikke skrider til verket på bombastisk vis.

Om du er en av dem som utelukkende forbinder filmatiseringer av tegneserier med superhelter, skal du være tilgitt. Det er saktens lett å få inntrykk av at tettsittende trikot og uvanlige evner er minstekravet for seriefigurer med filmambisjoner. Men det finnes unntak fra denne regelen. Franskiranske Marjane Satrapis Persepolis er det ferskeste eksempelet i så måte.

Riktignok hevder den 9-årige Marjane på et tidspunkt at hun har profetstatus – og det er jo ikke alle forunt – men barnlige fantasier utsettes ellers for et tøft møte med virkeligheten i denne adapsjonen av Satrapis fire selvbiografiske tegneserieromaner.

Satrapi var 9 år gammel da sjahen ble styrtet, og i filmen skildres den første euforien etter revolusjonen. De religiøse fundamentalistenes maktambisjoner var riktignok ikke ukjente. Men Iran var tross alt et land med en antiklerikal vitsetradisjon, hvor riktig svar på spørsmålet “Hvordan får du en mullah til å begå selvmord?” var “Du inviterer ham til å spise seg i hjel.” Var det virkelig mulig med et prestestyre i et slikt land?

Akk, ja. I revolusjonære tilstander er det ofte de strengeste, mest puritanske kreftene som vinner fram. Av den enkle grunn at revolusjoner gir lite rom for kompromisser, og at alle forsøk på moderasjon så altfor lett lar seg mistenkeliggjøre som fordekte kontrarevolusjonære holdninger. Og dermed anlegger snart mennene rundt Marjane alvorlige skjegg. Selv blir hun pakket godt inn i chador.

Hverdagen blir ikke helt enkel for en tenåringsjente med sans for ABBA, Iron Maiden og pønk. Selv løping er problematisk. I en scene stopper moralpolitiet Marjane, og forklarer henne at rumpeballene hennes beveger seg på en høyst upassende måte når hun springer.

Ironien i at de puritanske vokterne er manisk sexfikserte går ikke upåaktet hen. Og det er lett å bedrive satire for Satrapi. Men hun gjør det på en ettertenksom måte. I Persepolis er satiren så absolutt et våpen, men ikke av den typen som skal utrydde fienden. Satrapi henfaller ikke til det blodrusa instinktet mange andre satirikere ville valgt. Og det tjener filmen på. Dette gir nemlig rom til ektefølt sorg, vemod og glede – elementer som bidrar til å gi Persepolis en dypt allmennmenneskelig dimensjon. Det gjør filmen universell i ordets aller sanneste betydning.

Som tenåring flykter Marjane til Østerrike. Møtet med Vestens middelklassebarn er preget av den samme innstillingen til satire. Hun peker nese av den obligatoriske nihilismen de unge pønkerposørene avkrever henne. Det er meget treffsikkert.

Det neste bruddet i historien utløses av kjærlighetssorg og akutt hjemlengsel. Dermed vender Marjane tilbake til Iran, hvor det som måtte gjenstå av illusjoner faller i grus. Siste stopp blir Paris.

Animasjonsmessig er Persepolis et bevis på at også en flat, todimensjonal teknikk kan gi en dynamisk og elegant filmopplevelse. Formen støtter dessuten effektivt opp under den humanistiske grunninnstillingen i filmen. De enkle, svart/hvite figurene fortoner seg fulle av liv. Menneskelig liv.

(En kortere versjon av denne anmeldelsen har stått på trykk i Ny Tid)