Det blir ikke mye nytt å lese her de neste par ukene. Jeg skal på rundreise i Tyrkia og glo på ruiner, vandre i underjordiske byer, sveve i luftballong, spise kebab etc.
Kommer sterkere tilbake i november. So long!
Tilfeldig? Neppe! mandag, okt 8 2007
1600-tallet and Diverse and Storbritannia 10:40
Følgende snåle anekdote er blitt noe av en klassiker. Jeg mener å huske at den blir referert til blant annet i prologen til Paul Thomas Andersons film “Magnolia”. Uten at det gjør historien mindre oppsiktsvekkende.
I England anno 1679 ble sir Edmund Godfrey funnet drept på et sted som idag bærer navnet Primrose Hill. Men i 1679 het stedet Greenberry Hill. Det oppsiktsvekkende med dette var navnene på de tre mennene som litt senere ble dømt for mordet: Robert Green, Henry Berry og Lawrence Hill.
Nettopp, sir Godfrey ble myrdet på Greenberry Hill, av herrene Green, Berry og Hill.
Tilfeldig? Neppe!
Leken primat: Douglas Adams fredag, okt 5 2007
1900-tallet and Bøker and Forfattere and Humor and Kulturhistorie and Profiler and Storbritannia 12:51
Douglas Adams var mannen som fant meningen med livet. Svaret er 42. Spørsmålet er bare ”42 hva da?”
…
En vakker sensommerdag i det Herrens år 1978 satt en godt voksen forsamling av BBC-sjefer rundt et bord og lyttet på et lydbånd. Denne gjengen av eldre herrer, hvorav enkelte hadde bakgrunn som jagerpiloter fra 2. verdenskrig, hadde nettopp kommet tilbake fra ferie. Nå satt de – dørgende stille – og forsøkte å forstå hva som var så morsomt med en fortelling der jorden blir sprengt i fillebiter. De satt der fordi den unge radioprodusenten Simon Brett hadde kokt sammen en pilotepisode til en science fiction-serie han hadde stor tro på. Det så ikke lovende ut. Forsamlingen rundt bordet trakk ikke på smilebåndet én eneste gang. Men tilslutt spurte en av dem Brett:
-Simon, er dette morsomt?
-Ja, det er det, svarte Brett med all den tyngde og profesjonell seriøsitet han maktet å mane frem.
-Ja, da så, svarte sjefen.
Og slik gikk det til at radioserien “A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy” ble en realitet. Takket være Simon Brett hadde den unge og talentfulle, men akk så sendrektige, forfatteren Douglas Adams fått et levebrød.
Adams er mannen som brakte absurd humor inn i science fiction-genren. “A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy” skulle vokse til å bli en skoledannende kult, som i skrivende stund ennå ikke ser ut til å ha nådd toppen. Det er sabla godt gjort. Særlig av en fyr som egentlig ikke kunne fordra å skrive, og som er blitt legendarisk for sin nesten overmenneskelige evne til å overse tidsfrister.
Et av de mange desperate forsøkene på å få Douglas til å fullføre en bok innen tidsfristen, besto i å leie en suite på et hotell. Her skulle han bo, mens redaktøren hans passet på, til han var ferdig. Adams snek seg imidlertid ut av suiten for å snakke med resepsjonistene, besøke kjøkkenet, mingle med gjestene i baren et cetera.
Allerede før han hadde begynt studiene ved Cambridge hadde Adams fått ideen til ”A Hitchhiker’s…”. Det skjedde mens han overnattet ute i det fri, utenfor Innsbruck, på en tur gjennom Europa i 1971.
”Noen burde virkelig skrive den boka”, tenkte han. Men siden Douglas var en notorisk unnasluntrer når det gjaldt å realisere sine prosjekter, skulle det vare og rekke flere år før han kom på at denne ”noen” kanskje burde bli ham selv.
Den første tiden etter studiene var vanskelige for ham. Douglas slet med å finne en nisje som passet hans sprø ideer. Han hadde ikke annet enn gjeld, og sov på sofaen hos venner. Men da han sendte inn et manus til produsentene av tv-serien ”Doctor Who”, Englands lengstlevende scifi-serie, begynte ting å flaske seg. Han fikk jobb som manusredaktør for serien, en stilling som ga ham erfaring, muligheten til å finpusse sin egen stil og (ikke å forglemme) penger.
Og så kom altså radioprodusenten Simon Brett på banen, og pilotepisoden av ”A Hitchhiker’s…” gikk på lufta. For første og eneste gang i sitt liv hadde Adams levert manus innen tidsfristen.
Nå ventet kritikkene og lyttertallene. Det var en blandet fornøyelse. På en av lytterstatistikkene ble programmet notert med en oppslutning på 0,0 %. En kritiker avskrev serien som ”bråkete og forvirrende”, mens en annen påpekte at den ”overhodet ikke var lærerik, og helst burde bli erstattet med et program om verdens ulike nasjonalsanger”(!).
Serien fikk imidlertid snart en liten, men ivrig, fanskare. En av de som likte serien var Nick Webb, forlagsredaktør på Pan Books, som i 1978 ba om et møte med Douglas. Etter et ukjent antall øl ble de venner og særdeles vel forlikte. Webb ønsket å gi ut historien om haikeren i det trykte formatet.
Det eneste som gjensto nå var at Adams skulle skrive boken ferdig.
Adams mente at ”han trengte å være alene” for å klare denne biffen. Og hva passet vel bedre enn å innkvartere seg i en villa på den greske ferieøya Korfu? Sammen med en, nei to, venner? Dette var omtrent så ”alene” Adams maktet å være.
Men boka ble ikke ferdig i Hellas. Douglas fortsatte å knote med den hjemme i London. Det krevde et renspikket, uforfalsket ultimatum fra Pan Books for å få pisket Adams til å sluttføre boka. Men nå skulle da også livet hans endre seg for alltid.
En ganske vanlig lørdag befant Douglas seg på vei til en liten scifi-sjappe ved navn Forbidden Planet. Her skulle han signere bøker. Men drosjen hans kunne ikke komme nær butikken, av den enkle grunn at en stor folkemengde sperret veien. Det var snakk om tusenvis. Og dette var fans, som ventet på at han, Douglas Adams, skulle ankomme. Da dagen var omme hadde han signert tusen bøker.
I motsetning til de fleste kunstnersjeler hadde Adams en voldsom interesse for naturvitenskap. Han slukte bøker om alt fra fysikk til biologi, og hadde derfor rimelig god peiling på flere fagfelt.
Den berømte biologen Richard Dawkins har sagt om Adams: -Han så verden med humoristiske øyne. Og som oftest var det humor basert på vitenskap. Han var fascinert av alt det bisarre i verden, slik det vises og dokumenteres av vitenskapen.
Eller som Adams selv sa:
-Tanken på at vi synes det er helt normalt at vi bor i bunnen av en ”tyngdevektbrønn”, på overflaten av gassdekt planet, som spinner rundt sin egen akse og går i bane rundt en gigantisk ildkule 15 millioner mil borte, finner jeg ganske komisk.
Men til tross for vitenskapelige og teknologiske interesser: I møte med datamaskiner hadde Douglas ofte tekniske problemer. De var gjerne selvforskyldte, takket være hans ustyrlige nysgjerrighet. Faktum var at Adams bevisst brukte maskinene i sin kamp for å overskride frister. Tidligere, i skrivemaskinenes tidsalder, hadde han gjerne tilbrakt halve dagen i badekaret for å få tiden til gå. I datamaskinen hadde han imidlertid funnet den perfekte unnskyldning for å slippe å jobbe. Han brukte enormt mye tid på å bygge om maskinen, eller installere nye programmer, helst av den typen som garantert fikk den til å krasje. Så kunne han ringe og si: -Den fungerer ikke. Jeg får ikke skrevet noe.
På bakgrunn av sine erfaringer utformet Douglas sine berømte ”Adams 3 regler om innovasjon”:
Alt som finnes i verden når du blir født er normalt og en del av hvordan verden fungerer.
Alt som blir oppfunnet mens du er mellom 15 og 35 er nytt og spennende, og du kan sannsynligvis gjøre karriere på det.
Alt som oppfinnes etter dette strider imot den naturlige ordningen.
Det sagt, må det også nevnes at Adams simpelthen elsket alle tekniske bippedutter, og ivrig kastet seg over alle nye oppdateringer og versjoner.
Musikken var et annet område Adams omfavnet med liv, lyst og voldsom appetitt. Særlig elsket han musikken til Gary Brooker (Procol Harum). Og han var en fan utenom det vanlige. Ved en anledning, der han hadde invitert Brooker hjem til seg, fikk han overtalt musikeren til å sette seg ved pianoet.
–Hva vil høre, spurte Brooker.
–”A Rum Tale”, svarte Adams.
Brooker ble blek om nebbet. Dette var en av de mer avanserte komposisjonene han hadde laget, og den var ikke spesielt lett å fremføre på piano. Etter cirka ett minutt kom Brooker ut av det.
–Nei, nei. Det er ikke sånn den går, sa Adams og overtok. Deretter spilte han hele ”A Rum Tale” feilfritt, til Brookers store overraskelse.
Senere ble Adams invitert av Procol Harum til deres 30-års jubileumskonsert, hvor han resiterte tekst under en av låtene. Dette var ikke eneste gang han gjestespilte som musiker for store rockeband. Som ivrig (venstrehendt) gitarist fikk han æren av å spille sammen med Pink Floyd på Earl’s Court i London. Dette var en bursdagsgave fra David Gilmore til Douglas på hans 42-års dag.
Og akkurat tallet 42 spiller en sentral rolle i ”A Hitchhiker’s…” Dette er nemlig svaret på meningen med livet – intet mindre. Problemet er bare at ingen vet hva benevnelsen er. Ingen vet hva det skal være 42 av.
Det finnes en rekke teorier på hvorfor akkurat dette tallet ble valgt. Noen mener at det er så enkelt som at Adams bodde i Arlington Road 42 da han skrev boka. Andre mener at det skriver seg fra en kortfilm han jobbet på sammen med John Cleese, der Cleese spiller en udugelig kassamedarbeider som etter mye om og men klarer å regne sammen akkurat denne summen. Og så er det de som rett og slett peker på at tallet 42 er akkurat så meningløst og intetsigende at det passer perfekt som svaret på meningen med livet.
Meningløst eller ei. Douglas Adams eget liv endte 11. mai 2001 under en treningsøkt. Etter å ha løpt på tredemøllen skulle han i gang med situps. Men plutselig falt han sammen. Hjerteattakk
Hjertet hans hadde banket varmt for økologi og naturvern. Særlig var han opptatt av truede dyrearter. Dette utkrystalliserte seg i dokumentarboka ”Last chance to see”. Interessen for de truede dyreartene ga ham også nye innsikter. Blant annet denne, som kan være verdt å ta med seg videre:
-Om man studerer de høyerestående primatene, de intelligente dyrene, legger man merke til at de bruker enormt mye tid på å leke. Ergo må det være viktig å leke. Fordi: Det viktigste for et dyr er å overleve og forplante seg. Så når disse intelligente dyrene bruker så mye tid på lek, er det nødt til å være viktig!
Villdyret: Mike Tyson mandag, okt 1 2007
1900-tallet and Amerika and Profiler and Sport 09:22
Man kan si mye om Mike Tyson, men helt stabil er han neppe. Han har gått fra å være skrekkinnjagende, via bajas, til en tragisk figur.
……
Las Vegas, 28. juni 1997. Kampen mellom ‘Iron’ Mike Tyson og Evander ‘The Real Deal” Holyfield er inne i sin tredje runde. Tyson har fått et noe panisk uttrykk. Han er i ferd med å tape for Holyfield – igjen. Dette skulle jo være revansjen hans, kampen da han gjenvant boksetronen. Men han sliter. Sist han og Holyfield møttes, 9. november 1996, vant Holyfield på knock out i 11. runde. Og nå har motstanderen allerede festet grepet.
Så skjer det utrolige: Tyson får panikk. Og biter Holyfield i øret. 2 ganger til og med. Skandalen er et faktum, og Tyson diskes.
Etter den berømte – og beryktede – ørebitekampen denne kvelden, var hegemoniet til Mike Tyson definitivt over. Fra og med denne datoen går historien om Tyson over til å bli en farse, som endelig tar slutt 8. juni 2002, da Lennox Lewis fullstendig ydmyker Tyson i Memphis. Men det var en tid før dette, da absolutt ingen lo av ‘Iron’ Mike.
Michael Gerard Tyson kom inn i denne verden med et vræl 30. juni 1966. Moren, Lorna Kirkpatrick, var alene om foreldreansvaret, og lut fattig. Dette førte til at guttungen måtte vokse opp i et av New Yorks tøffeste nabolag; 178 Amboy Street, leilighet 2A, Brownsville. Med sin tynne, lespende stemme, ble Mike et selvskrevent mobbeoffer i dette miljøet. At hobbyen hans var duer, gjorde ham ikke særlig mer mandig i gatebøllenes øyne. Han måtte tåle mye juling og ydmykelser. Men Mike vokste fort, fryktelig fort.
Det store omslaget skal ha kommet da han var 9 år gammel. En 15-årig plageånd rappet en av duene hans. Men nå sprakk det fullstendig for den kraftige guttungen. Han tok ut alt han hadde av raseri (som ikke var så rent lite), og ga tenåringen en seriøs omgang grisebank. Gatebøllene nikket anerkjennende.
Nå var det Mike sin tur til å spre skrekk og uhygge i Brownsvilles gater. Med liv og lyst deltok Tyson i ran og slagsmål. Det så ut til å gå mot en klassisk gettokarriere som kriminell.
Men så grep sosialvesenet inn. Tyson ble sendt til Tryon School for Boys, hvor hans talent for velrettede slag ble kanalisert over i bokseringen av læreren Bobby Stewart, som selv drev med boksing. Mike var bare 13 år, men tok 100 kilo i benkpress. Noe stort – og fryktinngytende – var i emning.
Stewart skjønte at han i lengden ikke var rett mann til å ha ansvaret for et slikt unikt talent. Derfor tok han kontakt med boksetreneren ‘Cus’ D’Amato. D’Amato hadde tidligere jobbet med Floyd Patterson og José Torres, og var en legende i boksemiljøet. For å overbevise ham om at han burde bruke tid på en 14-åring tok Stewart med seg Mike til D’Amato en vårdag i 1980. Her gikk Stewart et par runder med sin elev, og maktet såvidt å komme fra oppvisningen med æren i behold. D’Amato var overbevist: -Der har vi den neste tungvektsmesteren!, sa han til Stewart.
15 år gammel flyttet Tyson inn hos D’Amato, som ble noe av en farsfigur for ham. Han vant raskt ry som amatørbokser, og 6. mars 1985 vant han sin første kamp som proff. Samtlige 15 kamper dette året vant han på knock out.
20 år gammel ble han den yngste tungvektsmester noen sinne, da han tok WBC-tittelen. Deretter gikk han målrettet etter de andre beltene, og 1. august 1987 var han tittelholder av IBF og WBA også. Mike Tyson var den første bokseren siden Muhammed Ali som kunne kalle seg “the undisputed heavy weight champion of the world”.
Nå skulle titlene forsvares, og verken Michael Spinks, Larry Holmes eller Carl Williams kunne matche ungsauen. Spinks var ubeseiret før han møtte Tyson, men gikk i gulvet etter knappe 93 sekunder. ‘Iron’ Mike virket uovervinnelig. Alle snakket om Tysons voldsomme kraft og nådeløse slagserier. Han ga inntrykk av å være den mest aggressive mesteren i boksingens historie. Og han ble en superstjerne. Folk som knapt visste opp-ned på en boksehanske visste utmerket godt hvem Mike Tyson var.
Ved inngangen av 1990 kunne han se tilbake på en proffkarriere med 37 seire (33 på knock out) og 0 tap. Det er mulig den lange seiersrekken gjorde ham sløv. Faktum er iallfall at han overraskende tapte for underdogen James Douglas i Tokyo, 11. februar 1990. Douglas vant på knock out i 10. runde, og kunne stolt heve alle beltene over hodet.
Tyson kom imidlertid tilbake i ekspressfart. Nederlaget hadde fått villdyret til å våkne igjen. Han vant sine neste to kamper på knock out i første runde, før han likegodt knakk kjeven til Donovan ‘Razor’ Ruddock 28. juni 1991.
Men utenfor arenaen begynte problemene å tårne seg opp for Mike. Han ble dømt for å ha slått ned bokseren Mitchell Green på åpen gate, ekteskapet med skuespilleren Robin Givens gikk over styr etter at han ga henne en Tyson-lusing og den notoriske promotoren Don King kom inn i bildet etter at D’Amato døde. På toppen av alt dette ble han dømt for voldtekt av Miss USA-deltakeren Desiree Washington. Dommen lød på 6 års fengsel. Han sonet 4 av dem.
Da Mike kom ut igjen hadde han konvertert til islam, akkurat som sitt idol Muhammed Ali. Og han var klar for et av tidenes mest omtalte comeback.
19. august 1995 gikk Tyson i ringen for første gang på over 4 år. Det tok ikke mer enn 7 sekunder før motstanderen, Peter McNeeley, dundret i kanvasen. 1 minutt senere var det hele over.
Det selvfølgelige målet for ‘Iron’ Mike var å samle alle beltene igjen. Men WBA-tittelen ble gjenerobret i en kamp hvor onde tunger snakket om avtalt spill. Både Tyson og motstanderen, Bruce Seldon, var nemlig i stallen til Don King. Videoopptakene av kampen viser at Seldon aldri ble truffet av det avgjørende slaget. Dommeren, Richard Steele, hadde dessuten gjort noen snodige avgjørelser i andre Don King-kamper. Åkke som, Tyson var igjen WBA-mester.
Og så, 9. november 1996, sto den såkalte “Jugdement Night”-kampen mellom Tyson og Evander Holyfield. Tyson var soleklar favoritt. En spørrerunde blant 48 sportsjournalister viste at bare 1 av dem trodde Holyfield kunne beseire Tyson. Men dette var en kveld for sensasjoner. Etter 11 knallharde runder gikk seieren til Holyfield. Selv Tyson var imponert, og viste uventet stor sportsånd etter kampen ved å innrømme at Holyfield var en bedre bokser. Men dette innebar også at Jern-Mike var rystet i grunnvollene. Han virket ikke uslåelig lenger, og desperasjonen over ikke å få has på Holyfield drev ham til å bruke tennene i returkampen.
Humøret ble ikke noe bedre i perioden som fulgte. Et nytt fengselsopphold ventet i 1999, etter at han hadde angrepet et par bilister som bulket kjerra hans. Tysons dårlige impulskontroll slo til igjen.
Etter det sviende nederlaget for Lennox Lewis i 2002 har Tyson nærmest gått over til å bli en tragisk skikkelse. Han er slått personlig konkurs, til tross for at han tjente over 300 millioner dollars i løpet av karrieren. Og alderen har forlengst begynt å tynge ham. Han har passert 40. Hva skal en detronisert boksekonge i åpenbar psykisk ubalanse finne på? Følg med, følg med! Siste vers i balladen om Mike Tyson er neppe sunget ennå.
Fotballguden som falt: Diego Maradona mandag, okt 1 2007
1900-tallet and Amerika and Profiler and Sport 08:50
Han scoret tidenes mål, latterliggjorde motstanderne med sin eminente teknikk og påberopte seg guddommelig bistand ved minst ett tilfelle. Diego Maradona svevde høyt over alle andre da han sto på høyden, og falt desto hardere da miraklenes tid var over.
………
Svenske Glenn Strömberg var proff i Italia på 80-tallet. Før en kamp mot Napoli begynte han oppvarmingen med å trikse ball utenfor garderoben, der det var en ventehall med søyler. Så kom Maradona spaserende ut av Napolis garderobe. Han begynte også å trikse, med én vesentlig forskjell fra Strömbergs program: Maradona sto nemlig foran en av søylene, og skrudde ballen rundt den for hvert spark. Ballen gikk opp, vred seg elegant rundt marmoren og landet på motsatt fot. Argentineren trengte bare å ta et lite steg til siden for hvert spark.
-Jeg la fra meg ballen og begynte å strekke ut i stedet, har Strömberg ydmykt fortalt i ettertid.
En annen oppvisningsøvelse Maradona likte å imponere med var den berømte underskru-scoringen. Da stilte han seg bak et mål, og nærmest lumpet ballen over på andre siden med en voldsom spinn. Når ballen da landet på bakken ville den rulle inn i målet.
Tidenes beste (dette har jeg diskutert med Arne Scheie) fotballspiller så dagens lys 30. oktober 1960. Diego Maradona var nummer fire i en søskenflokk på åtte som Diego senior (også kalt Chitoro) og hustruen Dalma Salvadora Franco fikk. Faren var av indiansk opphav, moren av italiensk. De sto nederst på den sosiale rangstigen og de var lut fattige. Derfor vokste den senere fotballguden opp i et skur i det skitne slumområdet Villa Fiorito. Men da lille Diego fylte 3 år, fikk han en fotball i presang av onkelen Cirilo. Ingen visste det da, men dette skulle bli første steg på veien ut av fattigdom for hele familien.
Hadde det ikke vært for Diegos utrolige balltalent kunne han fort endt opp som en av Villa Fioritos mange kriminelle. Likevel er det åpenbart at det ville vært bedre for ham om han hadde fått utvikle seg litt roligere enn tilfellet ble. På grunn av hans kortvokste, nesten dvergaktige kropp ble han allerede som åtteåring tatt med til en lege for å få injeksjoner som satte fart på veksten hans. På sett og vis kan man hevde at Maradonas usunne forhold til legemidler begynte lenge før hans profesjonelle karriere.
Etter en rakettkarriere som gutte- og juniorspiller kom det første bakslaget da han ble vraket fra Argentinas VM-lag i 1978. Selv om han var en ny, glitrende stjerne på førstedivisjonslaget Argentinos Juniors (hvor han debuterte som 15-åring) og allerede som gutt hadde blitt kjendis for sine triksekunster (på TV og som pauseunderholdning), mente treneren, Menotti, at han var for ung. Inntil videre måtte Maradona nøye seg med å vinne U-VM i Tokyo.
Allerede nå begynte europeiske toppklubber å fiske etter kontrakt med fotballvidunderet som så ut til å bli bedre for hver eneste kamp han spilte. Men en kombinasjon av smart forhandlingstaktikk fra Maradonas manager Jorge Cyterszpilers side, en nasjonalistisk politikk hos det argentinske fotballforbundet og militærjuntaens ønske om å beholde ham i landet, sørget inntil videre for at Diego ble i Argentina. Dette førte også uvilkårlig til at prisen på ham stadig steg, ikke minst etter at han vant serien med Boca Juniors i 1981.
Først etter militærregimets fall i kjølvannet av Falklandskrigen, med ditto økonomisk krise i argentinsk fotball, forsvant Maradona til utlandet i 1982. Barcelona la 7,3 millioner dollars på bordet og fikk tilslaget. Summen var rekordhøy, særlig sett i lys av at Maradonas innsats i VM i Spania hadde vært ujevn. I tillegg hadde han blitt utvist i kampen mot Brasil, etter å ha sparket ned Batista med 100% overlegg. Episoden var et av mange tegn på hvor udisiplinert han kunne være.
Oppholdet i Barvelona ble da heller ikke positivt for verken Maradona eller hans arbeidsgivere. Argentineren kom ikke bare på kant med treneren og styret, etter hvert kom han på kant med hele byen. Små drypp av genialitet kunne ikke veie opp for dårlig disiplin, slagsmål på banen og rykter om sexorgier og dopbruk. Redningen (for begge parter) kom fra Italia. 30. juni 1984 ble Diego Maradona Napoli-spiller. Og nå skulle endelig tittelen Verdens Beste Fotballspiller bli hans.
I Napoli fikk Maradona nyte stjernetilværelsen på en helt annen måte enn i Barcelona. Der var det heller ingen som tok seg nær av nykkene hans. Napoli elsket Maradona, og Maradona elsket Napoli.
Klubben hadde aldri vunnet Serie A. Fotballen, som alt annet i Italia, var dominert av de nordlige landsdelene. Sør-Italia, hvor Napoli lå, ble regelrett sett ned på. Nå var det på høy tid med revansje, og med Maradona på laget ble drømmen til virkelighet. 10 mai 1987 vant Napoli sin første Scudotto (ligaseier) noensinne, og Maradona ble bortimot helgenforklart av byens ekstatiske innbyggere.
Imens hadde det vært et nytt VM, Diegos VM: Mexico 1986. Argentina ble mestere, og denne gangen var det ikke tvil om hvem som var mesterskapets konge. Maradona fikk alt til å se enkelt ut, noe som er imponerende når man vet at han i store deler av sluttspillet måtte bruke for stor sko på den ene foten. Grunnen var at den stadig hovnet opp på grunn av en ankelskade. Likevel vant Argentina under hans ledelse. Vest-Tyskland ble banket 3-2 i finalen, men det er kvartfinalen mot England alle husker. Delvis fordi Maradona handset inn 1-0, den berømte “Guds hånd” som han selv kalte scoringen etterpå. Men mest på grunn av det som skjedde 4 minutter senere.
9 minutter ut i andre omgang får Maradona ballen på egen banehalvdel og drar av Peter Reid med største selvfølgelighet. Deretter springer han mot Englands mål, uten at verken Gary Stevens, Terry Butcher eller Fenwick makter å stoppe ham. Tilslutt runder han veteranen Peter Shilton og triller ballen i mål. Det er kanskje det flotteste målet i fotballhistorien.
Etter VM- og ligagullet triumferer Maradona nok en gang da Napoli vinner UEFA-cupen i 1989. Men nedturen har allerede begynt. Selv om den kortvokste ballmagikeren glimter til også i ettertid, er det tragedien som tar over livet hans nå. Napoli, både klubben og byen, er så og si i lomma på den lokale mafiaen, Camorraen. For en tidligere fattiggutt som plutselig kan få alt han peker på er det katastrofalt å havne i et slikt miljø. Kokainmisbruket, som så vidt begynte i Barcelona, tar fullstendig overhånd. Fysisk og mentalt blir fotballkongen ødelagt. Når Argentina taper VM-finalen i 1990 og Maradona gråter, er det med god grunn.
Året etter sprekker demningen. Han blir utestengt fra fotball i 15 måneder etter å ha testet positivt for doping, og vel hjemme i Argentina sendes han på avvenning.
Takket være vennskapet med president Menem, sin gamle status og sitt udiskutable talent kommer Maradona med til USA-VM i siste liten. Folk er overrasket over hvor godt han ser ut. Han er tynnere og mer energisk enn på evigheter. Sannheten er at Diego har undergått en direkte farlig slankekur, hvor flere ulovlige preparater inngår. Han ser nok frisk ut, men mangler utholdenhet. Likevel er det mulig å se glimt av genialitet hos Maradonas denne gangen også. Helt til teppet går ned 30. juni 1994 da han nok en gang tester positivt.
Selv om Maradona i ettertid spilte noen kamper for Boca Juniors (1996-97) var han definitivt ute av verdenseliten etter denne junidagen. Nedturen gjøres senere komplett med nye kokainsprekker og offentlige raseriutbrudd
Historien om Diego Maradona er bittersøt og full av kontraster. Han er kanskje den mest talentfulle fotballspilleren verden har sett, og like fullt må han ha hatt mer å gå på. Tenk bare hva han kunne ha prestert hvis kokainet hadde blitt liggende! Det er nesten så du grøsser.
PS! Hvis du vil lese en biografi om mannen anbefaler jeg Jimmy Burns’ glimrende “Hand of God – The Life of Diego Maradona”.
