Han scoret tidenes mål, latterliggjorde motstanderne med sin eminente teknikk og påberopte seg guddommelig bistand ved minst ett tilfelle. Diego Maradona svevde høyt over alle andre da han sto på høyden, og falt desto hardere da miraklenes tid var over.

………

Svenske Glenn Strömberg var proff i Italia på 80-tallet. Før en kamp mot Napoli begynte han oppvarmingen med å trikse ball utenfor garderoben, der det var en ventehall med søyler. Så kom Maradona spaserende ut av Napolis garderobe. Han begynte også å trikse, med én vesentlig forskjell fra Strömbergs program: Maradona sto nemlig foran en av søylene, og skrudde ballen rundt den for hvert spark. Ballen gikk opp, vred seg elegant rundt marmoren og landet på motsatt fot. Argentineren trengte bare å ta et lite steg til siden for hvert spark.

-Jeg la fra meg ballen og begynte å strekke ut i stedet, har Strömberg ydmykt fortalt i ettertid.

En annen oppvisningsøvelse Maradona likte å imponere med var den berømte underskru-scoringen. Da stilte han seg bak et mål, og nærmest lumpet ballen over på andre siden med en voldsom spinn. Når ballen da landet på bakken ville den rulle inn i målet.

Tidenes beste (dette har jeg diskutert med Arne Scheie) fotballspiller så dagens lys 30. oktober 1960. Diego Maradona var nummer fire i en søskenflokk på åtte som Diego senior (også kalt Chitoro) og hustruen Dalma Salvadora Franco fikk. Faren var av indiansk opphav, moren av italiensk. De sto nederst på den sosiale rangstigen og de var lut fattige. Derfor vokste den senere fotballguden opp i et skur i det skitne slumområdet Villa Fiorito. Men da lille Diego fylte 3 år, fikk han en fotball i presang av onkelen Cirilo. Ingen visste det da, men dette skulle bli første steg på veien ut av fattigdom for hele familien.

Hadde det ikke vært for Diegos utrolige balltalent kunne han fort endt opp som en av Villa Fioritos mange kriminelle. Likevel er det åpenbart at det ville vært bedre for ham om han hadde fått utvikle seg litt roligere enn tilfellet ble. På grunn av hans kortvokste, nesten dvergaktige kropp ble han allerede som åtteåring tatt med til en lege for å få injeksjoner som satte fart på veksten hans. På sett og vis kan man hevde at Maradonas usunne forhold til legemidler begynte lenge før hans profesjonelle karriere.

Etter en rakettkarriere som gutte- og juniorspiller kom det første bakslaget da han ble vraket fra Argentinas VM-lag i 1978. Selv om han var en ny, glitrende stjerne på førstedivisjonslaget Argentinos Juniors (hvor han debuterte som 15-åring) og allerede som gutt hadde blitt kjendis for sine triksekunster (på TV og som pauseunderholdning), mente treneren, Menotti, at han var for ung. Inntil videre måtte Maradona nøye seg med å vinne U-VM i Tokyo.

Allerede nå begynte europeiske toppklubber å fiske etter kontrakt med fotballvidunderet som så ut til å bli bedre for hver eneste kamp han spilte. Men en kombinasjon av smart forhandlingstaktikk fra Maradonas manager Jorge Cyterszpilers side, en nasjonalistisk politikk hos det argentinske fotballforbundet og militærjuntaens ønske om å beholde ham i landet, sørget inntil videre for at Diego ble i Argentina. Dette førte også uvilkårlig til at prisen på ham stadig steg, ikke minst etter at han vant serien med Boca Juniors i 1981.

Først etter militærregimets fall i kjølvannet av Falklandskrigen, med ditto økonomisk krise i argentinsk fotball, forsvant Maradona til utlandet i 1982. Barcelona la 7,3 millioner dollars på bordet og fikk tilslaget. Summen var rekordhøy, særlig sett i lys av at Maradonas innsats i VM i Spania hadde vært ujevn. I tillegg hadde han blitt utvist i kampen mot Brasil, etter å ha sparket ned Batista med 100% overlegg. Episoden var et av mange tegn på hvor udisiplinert han kunne være.

Oppholdet i Barvelona ble da heller ikke positivt for verken Maradona eller hans arbeidsgivere. Argentineren kom ikke bare på kant med treneren og styret, etter hvert kom han på kant med hele byen. Små drypp av genialitet kunne ikke veie opp for dårlig disiplin, slagsmål på banen og rykter om sexorgier og dopbruk. Redningen (for begge parter) kom fra Italia. 30. juni 1984 ble Diego Maradona Napoli-spiller. Og nå skulle endelig tittelen Verdens Beste Fotballspiller bli hans.

I Napoli fikk Maradona nyte stjernetilværelsen på en helt annen måte enn i Barcelona. Der var det heller ingen som tok seg nær av nykkene hans. Napoli elsket Maradona, og Maradona elsket Napoli.

Klubben hadde aldri vunnet Serie A. Fotballen, som alt annet i Italia, var dominert av de nordlige landsdelene. Sør-Italia, hvor Napoli lå, ble regelrett sett ned på. Nå var det på høy tid med revansje, og med Maradona på laget ble drømmen til virkelighet. 10 mai 1987 vant Napoli sin første Scudotto (ligaseier) noensinne, og Maradona ble bortimot helgenforklart av byens ekstatiske innbyggere.

Imens hadde det vært et nytt VM, Diegos VM: Mexico 1986. Argentina ble mestere, og denne gangen var det ikke tvil om hvem som var mesterskapets konge. Maradona fikk alt til å se enkelt ut, noe som er imponerende når man vet at han i store deler av sluttspillet måtte bruke for stor sko på den ene foten. Grunnen var at den stadig hovnet opp på grunn av en ankelskade. Likevel vant Argentina under hans ledelse. Vest-Tyskland ble banket 3-2 i finalen, men det er kvartfinalen mot England alle husker. Delvis fordi Maradona handset inn 1-0, den berømte “Guds hånd” som han selv kalte scoringen etterpå. Men mest på grunn av det som skjedde 4 minutter senere.

9 minutter ut i andre omgang får Maradona ballen på egen banehalvdel og drar av Peter Reid med største selvfølgelighet. Deretter springer han mot Englands mål, uten at verken Gary Stevens, Terry Butcher eller Fenwick makter å stoppe ham. Tilslutt runder han veteranen Peter Shilton og triller ballen i mål. Det er kanskje det flotteste målet i fotballhistorien.

Etter VM- og ligagullet triumferer Maradona nok en gang da Napoli vinner UEFA-cupen i 1989. Men nedturen har allerede begynt. Selv om den kortvokste ballmagikeren glimter til også i ettertid, er det tragedien som tar over livet hans nå. Napoli, både klubben og byen, er så og si i lomma på den lokale mafiaen, Camorraen. For en tidligere fattiggutt som plutselig kan få alt han peker på er det katastrofalt å havne i et slikt miljø. Kokainmisbruket, som så vidt begynte i Barcelona, tar fullstendig overhånd. Fysisk og mentalt blir fotballkongen ødelagt. Når Argentina taper VM-finalen i 1990 og Maradona gråter, er det med god grunn.

Året etter sprekker demningen. Han blir utestengt fra fotball i 15 måneder etter å ha testet positivt for doping, og vel hjemme i Argentina sendes han på avvenning.

Takket være vennskapet med president Menem, sin gamle status og sitt udiskutable talent kommer Maradona med til USA-VM i siste liten. Folk er overrasket over hvor godt han ser ut. Han er tynnere og mer energisk enn på evigheter. Sannheten er at Diego har undergått en direkte farlig slankekur, hvor flere ulovlige preparater inngår. Han ser nok frisk ut, men mangler utholdenhet. Likevel er det mulig å se glimt av genialitet hos Maradonas denne gangen også. Helt til teppet går ned 30. juni 1994 da han nok en gang tester positivt.

Selv om Maradona i ettertid spilte noen kamper for Boca Juniors (1996-97) var han definitivt ute av verdenseliten etter denne junidagen. Nedturen gjøres senere komplett med nye kokainsprekker og offentlige raseriutbrudd

Historien om Diego Maradona er bittersøt og full av kontraster. Han er kanskje den mest talentfulle fotballspilleren verden har sett, og like fullt må han ha hatt mer å gå på. Tenk bare hva han kunne ha prestert hvis kokainet hadde blitt liggende! Det er nesten så du grøsser.

PS! Hvis du vil lese en biografi om mannen anbefaler jeg Jimmy Burns’ glimrende “Hand of God – The Life of Diego Maradona”.