Man kan si mye om Mike Tyson, men helt stabil er han neppe. Han har gått fra å være skrekkinnjagende, via bajas, til en tragisk figur.

……

Las Vegas, 28. juni 1997. Kampen mellom ‘Iron’ Mike Tyson og Evander ‘The Real Deal” Holyfield er inne i sin tredje runde. Tyson har fått et noe panisk uttrykk. Han er i ferd med å tape for Holyfield - igjen. Dette skulle jo være revansjen hans, kampen da han gjenvant boksetronen. Men han sliter. Sist han og Holyfield møttes, 9. november 1996, vant Holyfield på knock out i 11. runde. Og nå har motstanderen allerede festet grepet.

Så skjer det utrolige: Tyson får panikk. Og biter Holyfield i øret. 2 ganger til og med. Skandalen er et faktum, og Tyson diskes.

Etter den berømte - og beryktede - ørebitekampen denne kvelden, var hegemoniet til Mike Tyson definitivt over. Fra og med denne datoen går historien om Tyson over til å bli en farse, som endelig tar slutt 8. juni 2002, da Lennox Lewis fullstendig ydmyker Tyson i Memphis. Men det var en tid før dette, da absolutt ingen lo av ‘Iron’ Mike.

Michael Gerard Tyson kom inn i denne verden med et vræl 30. juni 1966. Moren, Lorna Kirkpatrick, var alene om foreldreansvaret, og lut fattig. Dette førte til at guttungen måtte vokse opp i et av New Yorks tøffeste nabolag; 178 Amboy Street, leilighet 2A, Brownsville. Med sin tynne, lespende stemme, ble Mike et selvskrevent mobbeoffer i dette miljøet. At hobbyen hans var duer, gjorde ham ikke særlig mer mandig i gatebøllenes øyne. Han måtte tåle mye juling og ydmykelser. Men Mike vokste fort, fryktelig fort.

Det store omslaget skal ha kommet da han var 9 år gammel. En 15-årig plageånd rappet en av duene hans. Men nå sprakk det fullstendig for den kraftige guttungen. Han tok ut alt han hadde av raseri (som ikke var så rent lite), og ga tenåringen en seriøs omgang grisebank. Gatebøllene nikket anerkjennende.

Nå var det Mike sin tur til å spre skrekk og uhygge i Brownsvilles gater. Med liv og lyst deltok Tyson i ran og slagsmål. Det så ut til å gå mot en klassisk gettokarriere som kriminell.

Men så grep sosialvesenet inn. Tyson ble sendt til Tryon School for Boys, hvor hans talent for velrettede slag ble kanalisert over i bokseringen av læreren Bobby Stewart, som selv drev med boksing. Mike var bare 13 år, men tok 100 kilo i benkpress. Noe stort - og fryktinngytende - var i emning.

Stewart skjønte at han i lengden ikke var rett mann til å ha ansvaret for et slikt unikt talent. Derfor tok han kontakt med boksetreneren ‘Cus’ D’Amato. D’Amato hadde tidligere jobbet med Floyd Patterson og José Torres, og var en legende i boksemiljøet. For å overbevise ham om at han burde bruke tid på en 14-åring tok Stewart med seg Mike til D’Amato en vårdag i 1980. Her gikk Stewart et par runder med sin elev, og maktet såvidt å komme fra oppvisningen med æren i behold. D’Amato var overbevist: -Der har vi den neste tungvektsmesteren!, sa han til Stewart.

15 år gammel flyttet Tyson inn hos D’Amato, som ble noe av en farsfigur for ham. Han vant raskt ry som amatørbokser, og 6. mars 1985 vant han sin første kamp som proff. Samtlige 15 kamper dette året vant han på knock out.

20 år gammel ble han den yngste tungvektsmester noen sinne, da han tok WBC-tittelen. Deretter gikk han målrettet etter de andre beltene, og 1. august 1987 var han tittelholder av IBF og WBA også. Mike Tyson var den første bokseren siden Muhammed Ali som kunne kalle seg “the undisputed heavy weight champion of the world”.

Nå skulle titlene forsvares, og verken Michael Spinks, Larry Holmes eller Carl Williams kunne matche ungsauen. Spinks var ubeseiret før han møtte Tyson, men gikk i gulvet etter knappe 93 sekunder. ‘Iron’ Mike virket uovervinnelig. Alle snakket om Tysons voldsomme kraft og nådeløse slagserier. Han ga inntrykk av å være den mest aggressive mesteren i boksingens historie. Og han ble en superstjerne. Folk som knapt visste opp-ned på en boksehanske visste utmerket godt hvem Mike Tyson var.

Ved inngangen av 1990 kunne han se tilbake på en proffkarriere med 37 seire (33 på knock out) og 0 tap. Det er mulig den lange seiersrekken gjorde ham sløv. Faktum er iallfall at han overraskende tapte for underdogen James Douglas i Tokyo, 11. februar 1990. Douglas vant på knock out i 10. runde, og kunne stolt heve alle beltene over hodet.

Tyson kom imidlertid tilbake i ekspressfart. Nederlaget hadde fått villdyret til å våkne igjen. Han vant sine neste to kamper på knock out i første runde, før han likegodt knakk kjeven til Donovan ‘Razor’ Ruddock 28. juni 1991.

Men utenfor arenaen begynte problemene å tårne seg opp for Mike. Han ble dømt for å ha slått ned bokseren Mitchell Green på åpen gate, ekteskapet med skuespilleren Robin Givens gikk over styr etter at han ga henne en Tyson-lusing og den notoriske promotoren Don King kom inn i bildet etter at D’Amato døde. På toppen av alt dette ble han dømt for voldtekt av Miss USA-deltakeren Desiree Washington. Dommen lød på 6 års fengsel. Han sonet 4 av dem.

Da Mike kom ut igjen hadde han konvertert til islam, akkurat som sitt idol Muhammed Ali. Og han var klar for et av tidenes mest omtalte comeback.

19. august 1995 gikk Tyson i ringen for første gang på over 4 år. Det tok ikke mer enn 7 sekunder før motstanderen, Peter McNeeley, dundret i kanvasen. 1 minutt senere var det hele over.

Det selvfølgelige målet for ‘Iron’ Mike var å samle alle beltene igjen. Men WBA-tittelen ble gjenerobret i en kamp hvor onde tunger snakket om avtalt spill. Både Tyson og motstanderen, Bruce Seldon, var nemlig i stallen til Don King. Videoopptakene av kampen viser at Seldon aldri ble truffet av det avgjørende slaget. Dommeren, Richard Steele, hadde dessuten gjort noen snodige avgjørelser i andre Don King-kamper. Åkke som, Tyson var igjen WBA-mester.

Og så, 9. november 1996, sto den såkalte “Jugdement Night”-kampen mellom Tyson og Evander Holyfield. Tyson var soleklar favoritt. En spørrerunde blant 48 sportsjournalister viste at bare 1 av dem trodde Holyfield kunne beseire Tyson. Men dette var en kveld for sensasjoner. Etter 11 knallharde runder gikk seieren til Holyfield. Selv Tyson var imponert, og viste uventet stor sportsånd etter kampen ved å innrømme at Holyfield var en bedre bokser. Men dette innebar også at Jern-Mike var rystet i grunnvollene. Han virket ikke uslåelig lenger, og desperasjonen over ikke å få has på Holyfield drev ham til å bruke tennene i returkampen.

Humøret ble ikke noe bedre i perioden som fulgte. Et nytt fengselsopphold ventet i 1999, etter at han hadde angrepet et par bilister som bulket kjerra hans. Tysons dårlige impulskontroll slo til igjen.

Etter det sviende nederlaget for Lennox Lewis i 2002 har Tyson nærmest gått over til å bli en tragisk skikkelse. Han er slått personlig konkurs, til tross for at han tjente over 300 millioner dollars i løpet av karrieren. Og alderen har forlengst begynt å tynge ham. Han har passert 40. Hva skal en detronisert boksekonge i åpenbar psykisk ubalanse finne på? Følg med, følg med! Siste vers i balladen om Mike Tyson er neppe sunget ennå.