Jacques Barzun 100 år torsdag, nov 29 2007

Fredag 30. november fyller den fransk-amerikanske kulturhistorikeren og kulturkritikeren Jacques Barzun 100 år. Nestoren jobber faktisk på sin 38. bok for tiden.  Begrepet “still going strong” virker bortimot puslete i en slik sammenheng.

Barzun kan skilte med ekspertise innenfor blant annet fransk og tysk litteratur, musikk, utdannelse, spøkelseshistorier, detektivromaner, språk og etymologi. Skjønt, det helt sentrale (ville han selv sagt) er at kunnskap har sin egentlige opprinnelse i glad og ærlig nysgjerrighet. Dette er noe Barzun både vet godt og har skrevet godt om.

I siste utgave av The New Yorker blir han portrettert i anledning jubileet, og Arthur Krystal skriver blant annet følgende:

Barzun regards himself in many respects as an “amateur” (the Latin root, amator, means “lover”), someone who takes genuine pleasure in what he learns about. More than any other historian of the past four generations, Barzun has stood for the seemingly contradictory ideas of scholarly rigor and unaffected enthusiasm. 

Barzuns magnus opus er mursteinen “From Dawn to Decadence” (2000), som omhandler den kulturelle utviklingen i Vesten fra cirka 1500 - da de ideene, motivene, særegenhetene og tendensene som utgjør Vestens kulturelle identitet begynte å spire for alvor - og fram til idag - hvor Barzun mener å kunne identifisere klare tegn på kulturell dekadanse.

Det er ikke uvanlig å sette året 1500 som et slags skille. Fra og med dette året bryter “den moderne tiden” fram. Barzun bruker også 1500 som startpunkt for vår moderne, vestlige sivilisasjon/kulturtradisjon, som altså adskiller seg fra den foregående middelalderske perioden. Og som han ser klare tegn på at vi nå befinner oss i sluttfasen av.

I årene før 1500 var det nemlig mer enn tydelig at middelalderkulturen var blitt dekadent. Det gamle systemet var råttent.

- When people accept futility and the absurd as normal, the culture is decadent, skriver Barzun om denne perioden. - A decadent culture offers opportunities chiefly to the satirist, and the turn of 15th century had a good many.

Det er imidlertid viktig å huske på at det eksisterte en europeisk kultur også før 1500, selv om den var kvalitativt annerledes. På samme måte vil det - selvfølgelig - eksistere en vestlig kultur også i framtiden, selv om den vil være kvalitativt annerledes. Hovedpoenget er at perioden fra 1500 til idag utkrystalliserer seg som en egen epoke.

I hvor stor grad det vil være en noenlunde myk overgang mellom den gamle og nye epoken er opp til oss. Og hva som kommer til å være den nye epokens dominerende trekk er det også vi som avgjør.

Prosessen kan foregå i slow motion. Det dekadente “fallet” trenger ikke bli fatalt. Men det fordrer at vi ikke forkaster fortiden. Og dersom framtiden skal få en sjanse til å bli like dynamisk som fortiden, bør vi heller ikke forkaste eller demonisere tradisjon(ene). Noen må fungere som “bibliotekarer” eller “munker”, selv om vi lever i dekadente tider. Noen må danne en motvekt mot en ensidig trang til å forkaste alt gammelt.

Boka ble en høyst uventet bestselger da den kom ut i 2000. Anmeldelsene var panegyriske. La meg bare kort sitere fra én av dem (Anne Fadiman, redaktør i The American Scholar):

“Jacques Barzun was born to write this book, but he could not possibly have written it when he was fifty. It is a masterwork that required a master: a man whose entire life has been spent acquiring the perspective that only wisdom, and not merely knowledge, can grant. Thank heaven he has lived long enough to complete a book no one else could even have begun.”

I artikkelen i The New Yorker kommer Krystal uunngåelig inn på “From Dawn to Decadence”:

Barzun’s declinist views about Western civilization are no secret. One reason that “From Dawn to Decadence,” an eight-hundred-page history of Western civilization from 1500 to the present, which he published at the age of ninety-two, was such an improbable best-seller (“the damnedest story you’ll ever read,” David Gates called it in Newsweek) was its contention that Western civilization is winding down, that “the forms of art as of life seem exhausted.” But, when Barzun insists that he sees “the end of the high creative energies at work since the Renaissance,” his tone is less that of someone appalled by what’s happening than of someone simply recording the ocean currents.

Den karakteristikken er helt korrekt. Alle som leser “From Dawn to Decadence” kan ikke unngå å bli slått av den stoiske roen og sakligheten Barzun legger for dagen - uansett tema - på hver eneste side.

I The New Criterion omtaler Jeffrey Hart verket på denne måten:

Here Barzun set out to trace in broad outline the evolution of art, science, religion, philosophy, and social thought during the last 500 years: “I hope to show that during this span the peoples of the West offered the world a set of ideas and institutions not found earlier or elsewhere.” He makes it clear that he celebrates these distinctive achievements. He believes that the West has pursued these characteristic purposes, carried them “to their utmost possibility,” and in so doing brought about decline and decadence. Barzun is a “cultural” historian because, in his narrative, intellectual developments are in the foreground, though his cultural tapestry is stitched onto a canvas of political, military, and economic history.

Når det gjelder dekadansen knytter Barzun dens fremvekst til “urkatastrofen i det 20. århundre”: 1. verdenskrig.

Barzun discerns a brilliant period of creativity around the turn of the twentieth century. Then came the catalyst that accelerated and intensified the tendencies leading to decadence: “The blow that hurled the modern world on its course of self-destruction was the Great War of 1914–1918.” A sense of futility and absurdity prevailed. Constructivism became destructivism. There resulted a collapse of manners and authority, anti-heroes and anti-art, the ridicule of anything established, the distortions of language and objects, the indifference to clear meaning, the violence to the human form, the return to primitive elements of sensation. “The root principle is ‘Expect nothing.’”

Selvfølgelig, enhver som har levd i 100 år, har også gjennomlevd ulike faser. Det gjelder like mye i akademia som andre steder.

Barzun returned to teaching the history of Western civilization just as it was coming under attack by various Continental theorists, whose repudiation of hierarchical structures and determinate meaning challenged everything that Barzun believed in. In the nineteen-seventies and eighties, Barzun became a symbol of the Old Guard, a mandarin scholar futilely defending the works of dead white males.

Barzuns syrlige kommentar (i “From Dawn to Decadence”) til denne kritikken er både vittig og drepende:

- Today, the whole Occidental canon is under attack by many people who find it out of tune, useless, although they could not readily say who is in it. 

Etter milleniumsskiftet og utgivelsen av “From Dawn to Decadence” kan det se ut som om vinden har snudd. Jeg kan iallfall ikke huske å ha sett eller lest noen - som har lest Barzun, vel å merke - våge seg frempå med kompromissløs kritikk. Mannen er rett og slett for belest og velinformert. For reflektert og grundig. Der har vi det igjen: Lysten på og gleden av kunnskap. Og den lar seg dele:

Barzun wanted to do on the page what he did in the classroom: help the reader “carry in his head something more than the unexamined history of his own life,” not because knowledge is inherently good or makes one a better person but because it fosters an independence of mind. The more one learns about the course of civilization, he believed, the more one can appreciate its achievements. After a while, if you learn enough, you can argue that, say, Shaw’s mind more closely resembles Rousseau’s than Voltaire’s—and you may actually enjoy doing it. Consequently, there’s nothing Hegelian, Heideggerian, or hermeneutic about his work; no nihilistic or existential angst livens things up. Nor does he proffer any grand theory or unifying design that would explain the past in the categorical manner of Spengler’s organic cycle of regional growth and decay, or Braudel’s emphasis on broad socioeconomic “structures.” For Barzun, these systematic models of cause and effect run counter to the temper of history, which is intuitive, concrete, beholden to time and evidence.

Les mer her:

The New Yorker: “Annals of Letters - Age of Reason”

The New Criterion: Jacques Barzun at 100

Wikipedias artikkel om Barzun 

Tilleggsnotater:

I prologen til “From Dawn to Decadence” tar Barzun selvfølgelig for seg ordet “dekadanse”. Han skriver:

-All that is meant by Decadence is “falling off”.

Ordet innebærer ikke at de menneskene som lever i en dekadent tid har svekket energi, talent eller evner. Heller ikke dårligere moral. Tvert imot, argumenterer Barzun, en dekadent tid er en meget aktiv periode, full av dyp bekymring, samt en helt spesiell rastløshet. Og årsaken er at man ikke ser noen klar og tydelig vei videre.

-The loss it faces is that of Possibility.

Eksempelvis: Alle formene for kunst innenfor akkurat denne spesifikke tradisjonen ser ut til å ha vært prøvd. Repetisjon og frustrasjon er det eneste som gjenstår.

Hvordan vet man så at dekadansen har satt inn? Jo, ved den åpenlyse innrømmelsen av tingenes tilstand. Og ved at folk søker seg - i alle mulige retninger - til nye trosformer og overbevisninger.

Dette trenger ikke nødvendigvis være fremmede religioner eller new age. Det kan like godt være ateistiske “kulter” av ymse slag. Hovedpoenget er dette: En generell forkastelse av det bestående/tradisjonen griper om seg på stadig nye måter - med stadig større rastløshet. Håpet er at bare man blir kvitt det som er, vil det i seg selv generere friskt, nytt liv. Vi får imidlertid sjelden vite hva som vil eller bør erstatte det gamle. Fokuset er på selve avvisingen.

Barzun passer på å nevne at forestillingen om at det gamle er noe entydig, er feil: Forestillingen om vestlig kultur som en slags blokk eller pakke med kun én betydning, motstrider all historisk kunnskap.

-The West has been an endless series of opposites - in religion, politics, art, morals, and manners (…) To denounce does not free the self from what it hates, any more than ignoring the past shuts off its influence.

Å forkaste fortiden er dermed historieløst, i en betydning vi sjelden reflekterer over. Dette sier mer om våre egne fordommer enn noe annet. Og det tilbyr oss færre - ikke flere - løsninger.

Barzun bruker også tid på begrepet “kultur” (What a word!, skriver han):

Inntil nylig betydde kultur noen få ting. Nå brukes kultur om alt mellom himmel og jord. Selv politimyndighetene i New York har visst fått sin egen kultur, ironiserer han.

-These mini-cultures created on the spur of the moment are obviously fictitious. But again, they express the separatism already mentioned.

Separatisme er nemlig et av tegnene i tiden, ifølge Barzun. Folk rømmer inn i små, lukkete klaner hvor de kan “være seg selv” - og gjerne unnslippe tradisjonen. Men håpet om frelse er utopisk, for disse små gruppene er ikke uavhengige.

-If a word is wanted for various pairings of such elements, there is ethos, mener Barzun. Det er et godt ord, så hvorfor bruke kultur?

Separatismen går hånd i hånd med Frigjøringen (med stor F). Samt med Primitivismen (med like stor P).

-The longing to shuffle off the complex arrangements of an advanced culture recurs again and again.

Men ingenting av dette er unikt for akkurat vår tid. Dynamikken i kulturen og samfunnet har gjentatte ganger vakt Separatismen, Frigjøringen og Primitivismen til live. I større eller mindre grad.

-Unity does not mean uniformity, and identity is compatible with change, understreker Brazun.

Så hvorfor skal man absolutt forkaste fortiden?

Enkelte lesere vil sikkert innvende at dekadanse er definert som moralsk forfall, noe som ikke passer helt 100% inn i Barzuns tanker om temaet.

Til dette er å si følgende: Hvis man leter etter tegn på dekadanse, definert som eksempelvis utstrakt bruk av rusmidler, dårlig arbeidsmoral eller seksuelt utsvevende vaner, vil man lett finne bevis for dette også i samfunn som ikke kan kalles dekadente.

Bruk av rusmidler har alltid forekommet. Historien om sprit i Norge er lang, og kan oppvise perioder med langt større forbruk enn dagens. Husk at selv hos naturfolk er rusmidler et vanlig kulturelt innslag. Bruken av sterkere stoffer er heller ikke ny. 1800-tallet kjente til sprøytemisbrukere. Og det landet i verden idag med størst misbruk av opiater er Iran. 2,8% av befolkningen misbruker harde stoffer, noe som er langt høyere enn Norges 0,3-0,4% eller USA og Storbritannias 0,5-1,0%.

Men de færreste ville finne på å kalle Iran et dekadent samfunn. I Yemen gumler så godt som alle khat, men når hørte du sist noen snakke om “det dekadente Yemen”?

Selvfølgelig kan utstrakt misbruk av rusmidler føre til store sosiale problemer. Men så lenge misbruket er relativt marginalt, befinner vi oss innenfor rammene av en historisk norm. Det er det som er poenget her. Rusmisbruk i seg selv er ikke synonymt med dekadanse, selv om det kan være synonymt med sosiale problemer.

Hva gjelder dårlig arbeidsmoral; Barzun gjør det til et poeng at ideen om at alle må jobbe er relativt ny. Folk nøyde seg med å jobbe det som var nødvendig, og gjerne ikke i det hele tatt om man kunne. Her kan det dessuten - rent filosofisk - være mer fruktbart å se på hva slags arbeid man utfører enn på selve mengden. Mange av dagens heldagsjobber er av et relativt tvilsomt kaliber. De har ikke nødvendigvis noen uerstattelig nytteverdi eller mening. Det er for eksempel lett å forestille seg et samfunn uten telefonselgere og negldekoratører.

Og så var det sex, da. Vel, fristelser og utroskap, samt prostitusjon, har alltid eksistert.  Og man skal ikke glemme at seksualdriften (uansett hvor balstyrig denne måtte være) er forutsetningen for nye generasjoner.

Innenfor kulturelle uttrykk gjør Barzun for øvrig en interessant sammenlikning som har med skildring av sex å gjøre. Han bruker Rabelais som et eksempel på sunn sexfiksering, så og si.

Denne franske frekkasen er nemlig et bra eksempel på hvordan en nyfødt kultur (i dette tilfelle den moderne vestlige) uttrykker seg med kraft og saft og fyndige klemmer. Rabelais er rett og slett et eksempel på livsbejaende vitalitet. Og Barzun setter 1500-tallet opp mot 1900-tallet for å tydeliggjøre kontrasten mellom det kulturelle klimaet i en nyfødt og en dekadent kultur:

Rabelais leaves one exhilarated, as one is after seeing a Greek tragedy; Ulysses leaves one depressed, as one is after seeing a modern play like Death of a Salesman. It is the difference between the 16th and the 20th century, between the dawn of a new culture and its close in disenchantment.

Typical of that contrast is the treatment of the body and especially of sexuality. In Joyce (…) the body is mean, furtive, unfulfilled, and disgusting. (…) we have a “problem” of sexuality. (…) Our confusion is part of the excess of ideas typical of old civilizations.

Rabelais (…) sees the physical as the power that spurs man to all achievements. (…) It may seem a paradox - but it is not - that the Rabelaisian view upholds the dignity of man. By keeping the sense of proportion continually awake, it makes clear that the natural does not contaminate the spiritual.

Hovedpoenget er at mennesker ikke er perfekte vesener. En viss mengde umoral, “umoral” og sosiale plager vil alltid eksistere i et samfunn. Noen ganger vil sågar utbredelsen og omfanget være direkte påfallende. Men det interessante er at du finner disse problemene også i dynamiske, selvsikre, fremtidsrettede samfunn.

Eller for å si det på en annen måte; tvilsomme vaner og sosiale problemer er absolutt ikke forbeholdt et dekadent samfunn. Det er noe vi finner over alt, til alle tider. Og disse tingene kan faktisk være mer utbredt i samfunn som ellers ikke bærer preg av dekadanse.

Dekadanse er derfor langt på vei en ting for seg. Og dekadanse handler - nettopp slik Barzun beskriver fenomenet - i større grad om å ha gitt opp, enn om umoral per se. Dekadansen setter inn når man ikke lenger ser for seg noen klar framtid. Når alt er blitt meningsløst. Når man ikke lenger føler at man står i forbindelse til verken forfedre, sine samtidige eller eventuelle etterkommere. Håpet og visjonen for framtiden er borte - eller i beste fall uklar og tåkete. Fortiden er noe man bare står i opposisjon til. Det er dette som er kjernen i problemet, ikke sprit, tjall, unnaluring eller tilfeldige forbindelser.

Selvfølgelig kan dekadansen blir forsterket av - eller komme til uttrykk gjennom - antisosiale vaner. Og i en snever mening kan man godt snakke om dekadanse som moralsk forfall. Det er selvfølgelig også gode grunner til å begrense omfanget av antisosiale vaner. Vi er jo alle avhengige av andre. Men det er først når samfunnet er paralysert av håpløshet og meningsløshet at den virkelige dekadansen - Fallet - har meldt seg. Det er dette som er det avgjørende faresignalet.

One Response »

 

Den streite freaken: Frank Zappa fredag, nov 23 2007

 

Frank Zappa revolusjonerte populærmusikken. Uten å røre alkohol eller narkotika. Han hadde langt mer tro på kaffe.

Jeg har - ved to ulike tilfeller, fra to forskjellige kilder - blitt fortalt følgende: Et sted i Norge (Drammen?) bor det en dame som nå har nådd respektabel bestemorsalder. Og denne respektable modne kvinnen er i besittelse av et lite minne fra den gang hun, som ung og het, fikk lurt med seg Frank Zappa i seng etter en konsert. Morgenen etter ga han henne nemlig en aldri så liten gave. Noe hun kunne beholde som minne om møtet. Det dreier seg visstnok om en liten pokal (av den typen små idrettslag har råd til) inngravert med med påskriften: “Fucked by Frank Zappa”.

Det er fullt mulig dette er en vandrehistorie - faktum er at jeg egentlig tror det er nettopp det - men med tanke på mannen vi her har å gjøre med virker den ikke komplett utenkelig. (Dersom noen kan komme med knallharde bevis for at Zappa virkelig delte ut slike pokaler til sine groupies, så gi beskjed!)

Frank Vincent Zappa jr. sa hallo til verden 21. desember 1940 i Baltimore, Maryland. Familiebakgrunnen var like eklektisk som musikken hans skulle bli: Faren var av gresk/arabisk/siciliansk avstamning, mens moren var fransk-italiensk.

Som gutt var Frank mest opptatt av å male og tegne, samt av kjemi og sprengstoff. Men 12 år gammel fikk han sans for å banke trommer, og meldte seg på et kurs i orkesterperkusjon. Zappas musikalske smak var bred og variert allerede fra starten av. Han likte R & B, men lyttet like oppslukt til klassisk og samtidsmusikk. Interessen for sistenevnte var stor. Han skal blant annet ha brukt en god slump av konfirmasjonspengene sine på å betale for en telefonsamtale med komponisten Edgar Varese. Bare 14 år gammel begynte han å komponere musikk for kammerorkester. Zappa studerte ivrig musikkteori, harmonilære og komposisjonsteknikk - håpløst urocka saker - samtidig som han spilte i diverse gitarbaserte band hvor låtene gikk i 4/4-takt.

18 år gammel komponerte han filmmusikk til en forglemmelig lavbudsjettswestern, Run Home Slow, og fulgte opp to år senere med tonefølget til den like forglemmelige og billige The World’s Greatest Sinner. Parallelt med karrieren som filmkomponist, skrev Zappa låter for rockeband.

Den lange, tynne skjeggebusten var et arbeidsjern av imponerende dimensjoner. Høy aktivitet dag og natt resulterte i et aldri så lite overskudd med grunker. Dermed, i 1964, kjøpte han et lydstudio og døpte det om til Studio Z. Men allerede etter noen få måneder ble han arrestert, da han og en venninnene hadde laget en erotisk tape. Det dreide seg om et nytt soundtrack, denne gangen til en pornofilm. Slikt var alvorlige saker på denne tiden. Meget alvorlige saker. Zappa ble dømt til 6 måneder i kasjotten, med 3 års prøvetid, og Studio Z ble rett og slett revet. Det var imidlertid bare 10 dager med ubetinget fengsel i domsavsigelsen, så den unge audiopornografen slapp raskt ut.

Etter fengselsoppholdet kom han i kontakt med bandet The Soul Giants, som trengte en ny gitarist. Repertoaret bestod av kjente og kjære coverlåter, noe den kreative og hyperaktive Zappa ikke kunne leve med i lengden. Han argumenterte for at bandet skulle forsøke å skaffe seg en platekontrakt ved å gå over til å spille eget materiale. Dette førte til en en kort intern konflikt, hvor et av medlemmene dro sin kos. Men med nytt navn - The Mothers - fikk gutta faktisk halt i land en kontrakt med MGM, som i samme slengen insisterte på at bandet burde legge “of Invention” til navnet sitt. Ellers kunne publikum komme i skade for å få assosiasjoner til “motherfuckers”.

I juli 1966 kom så debutskiva, Freak Out!, som ble slaktet noe helt rabiat av kritikerne. “80 minutter rent søppel”, lød én av dommene. Verden var ikke moden for Zappas lydeksperimenter, så det ut til. Men undergrunnsmiljøet noterte seg bandet. Ryktet spredte seg i de riktige kretsene, akkurat slik Zappa hadde håpet.

Da Zappa ble leder for The Soul Giants hadde han krevd intet mindre enn full kunstnerisk kontroll over bandet. Og han hadde innført et strengt regime. Perfeksjonisten kjørte hardt på at alle skulle bli best mulig. Ergo fulgte øving i bøtter og spann. Samtidig ga han undersåttene instrukser i imagevalg: La hår og skjegg gro, kjøp noen skikkelig speisa klær og ikke snakk med pressen! Dessuten: Nåde den som tar narkotika i mitt band! Litt av et krav å stille musikere på slutten på 60-tallet.

Han la ikke skjul på hva han mente om kunstige stimuli utad heller. I 1968 kom We’re Only In It For The Money, som var et elegant oppgjør med den dopfikserte hippiekulturen. Og Zappa uttalte at han foretrakk “sigaretter og kaffe fremfor substanser som gjør at du snubler i møblene dine”.

The Mothers of Invention både vokste i antall og skiftet ut medlemmer. Men platene rant ut som erter av en sekk og bandets status vokste raskere enn ugress. Og det musikalske uttrykket utviklet seg i overraskende retninger. Zappa var ikke en mann fornøyd med “å finne sin nisje”. Han ble tvert imot inspirert av alt, og inkorporerte alt i sin musikk. Hele tiden innenfor ytterst krevende og veldisiplinerte musikalske rammer. 100% innsats var ikke noen diffus drøm. Det var forventningen. I tillegg krevde han at alle i bandet skulle forsøke å strekke seg ytterligere litt til. Grenser skulle sprenges, av bunnsolide musikere som var klare i toppen og profesjonelle til fingerspissene. Og på toppen av dette skulle bandmedlemmene være i stand til å briljere som entertainere i tillegg! Her var det ingen kjære mor eller rom for slappe “er det så nøye”-holdninger.

Selvfølgelig ga det resultater. Produksjons- og aktivitetsnivået var utrolig. Zappa rakk å gi ut over 60 skiver, og han turnerte minimum 200 dager i året.

I The Mothers of Invention gikk høy- og lavkultur opp i en høyere enhet. Og uansett musikalsk bakgrunn krevde det sin mann. Én ting er å disiplinere gitarister med rockebakgrunn midt i syretiden. Noe helt annet er å få godt skolerte musikere til å skjønne verdien i å flippe ut. George Duke, som i starten nektet å røre synthesizere, fikk knadd opp alle sine fastlåste musikalske forestillinger da Zappa tvang pianisten til å spille simple, idiot-enkle melodilinjer om igjen og om igjen.

Musikalsk sett er Zappas verden en møteplass for rock, blues, jazz, samtidsmusikk, reggae, soul, country, pop og sikkert enda noen genrer. Ergo har han noe å tilby alle, men alle liker neppe alt han har lagd. Naturlig nok oppfattet han ikke seg selv som noe så snevert som rockemusiker. -I utgangspunktet er jeg en komponist, men jeg tjener mitt levebrød ved å spille rock’n'roll, sa han.

Konsertene var noe for seg selv. Zappa var ikke fornøyd med bare å briljere musikalsk. Han ville skape happeninger i tillegg. Derfor ble en Zappakonsert like mye en slags teateropplevelse, hvor det ble gjøglet og tøyset uten stans. Han tok folk opp på scenen, arrangerte dansekonkurranser eller kåret det beste orgasmehylet. Eller delte opp publikum i ulike kor-enheter og fikk dem til å synge hver sin sang - samtidig. Moro skulle det være. Tor Marcussen i Aftenposten overvar den siste konserten Zappa holdt i Norge, i 1988, og skrev i sin anmeldelse at “aldri har jeg hatt det så morsomt på en konsert noen gang.”

Tekstmessig var han den ultimate provokatør. Satire, samfunnskritikk og slibrigheter fyres av om hverandre. Han hadde etsende kommentarer til alt og alle: 68′ere, moralister, jødiske aktivister, feminister, hippier, homser, prester, reguleringskåte politikere, discoelskere osv. Fullstendig demokratisk, altså.

På 80-tallet ble kampen mot sensur noe av det som opptok ham mest, siden Tipper Gore (kona til Al Gore) og hennes PMRC (Parents’ Music Resource Center) ble etablert i 1985. Organisasjonen hadde brodd mot “upassende” tekster. Zappa argumenterte briljant mot foretakendet, blant annet ved å påpeke følgende: “Onani er ikke ulovlig. Hvorfor skal det da være ulovlig å synge om det?”

Likevel, rent politisk betraktet Zappa seg som en “praktisk konservativ”. Han ville ha mindre statlig regulering, mindre byråkrati og lavere skatter. Det betyr ikke at han var blind for at mange assosierer ordet konservativ med reaksjonære holdninger. Tvert imot var folk med slike holdninger favorittfiendene hans.

I 1992 fikk Zappa beskjed om at han hadde prostatakreft, og 4. desember året etter døde han. Men legendestatusen var for lengst sikret. Og det er fullt fortjent.

10 Responses »

 

Kontemplativ western: Mordet på Jesse James… fredag, nov 23 2007

“Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford” er en western som avmytologiserer de lovløse - og dyrkingen av dem.

All dramatikk har en innebygd forkjærlighet for det grenseoverskridende. I moderne populærkultur har dette blant annet kommet til uttrykk i Den karismatiske forbryteren, som er en av de hyppigst brukte figurene. Årsaken til dette trenger ikke være mer komplisert enn at de aller fleste av oss er sauer. Det er en selvfølge at vi trenger å bearbeide vårt anstrengte forhold til ulven, psykologisk og kunstnerisk. På et eller annet tidspunkt begynte vi imidlertid å dyrke villdyret, men bare på avstand. Noe man trygt kan gjøre i kinosalen. Det er derfor den har slik appell.

I amerikansk kontekst er Den lovløse i Det ville vesten en arketyp som har fascinert publikum på begge sider av Atlanteren helt siden de første westernfilmene flimret over kinoduken rundt 1910. Og helt siden starten har filmene vært inspirert av virkelige - men mytologiserte - skikkelser.

Karismatisk morder

Jesse James var en av disse sagnomsuste revolvermennene. Han var det mest profilerte medlemmet av den såkalte James-Younger-banden, som gjorde togran til sin spesialitet. Han var også en morder, med 15 liv på samvittigheten. 3. april 1882 ble han imidlertid skutt selv, av kompanjongen Robert Ford. Og det er Ford som er den egentlige hovedpersonen i Andrew Dominiks film.

Vi er på parti med Ford, skjønt det tar litt tid før vi oppdager det. I starten er han bare en småklønete beundrer av Jesse James. Noe som er lett å forstå. James er en naturlig ledertype, sjarmerende og erfaren. Vi klarer fint å identifisere oss med ungguttens storøyde fascinasjon for den lovløse. Ford gestalter her kinopublikummets eget behov for en grenseoverskridende helt. At James begrunner kriminaliteten med en Robin Hood-filosofi bidrar også til å rettferdiggjøre aksjonene.

Men så, gradvis - akkurat slik det gjerne er i i virkelighetens verden - avdekkes sosiopaten i Jesse James. Og vi forstår etter hvert aldeles utmerket hvorfor Robert Ford ser seg nødt til å skyte ham. Selv om det må skje på en feig måte.

Gresk tragedie

Det er derfor et element av gresk tragedie i “Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford”. Beundring og kameratskap blir til hat, angst og fiendeskap - som toppes med morderisk svik.

Men filmen byr på mer. Den kommenterer - uten store fakter - hvordan Ford ender opp som skurken i dramaet. Folk flest fortsetter å beundre Jesse James inn i døden. Vi får innblikk i hvordan mytologiseringen tar til allerede dagen skuddene faller. Og hvordan Robert Ford blir en foraktet og hatet figur av mange. Ingenting er verre enn å være feig. Bææh!

Alt dette skildres med nennsom regihånd i en western som våger å være dvelende, poetisk, detaljbesatt - og som har et stødig blikk for psykologiske prosesser. Dette er en kontemplativ western. I uttrykket minner den da også om “de psykologiserende” westernfilmene fra 1970-tallet, og kanskje særlig “McCabe & Mrs. Miller”, “Pat Garrett & Billy the Kid”, “The Outlaw Josey Wales” og “Heaven’s Gate”. Det er ikke noe dårlig selskap å befinne seg i for en western.

Brad Pitt vant prisen for beste skuespiller under årets Veneziafestival, for sin tolkning av Jesse James. Og Pitt er god. Likevel er det Casey Affleck - i rollen som Robert Ford - man husker fra denne filmen. Affleck gjennomgår et vell av ulike sinnsstemninger i sin rolle, og er troverdig hele tiden. Det spørs om ikke prisen gikk til feil skuespiller.

Og helt til sist: Det taler kanskje også til fordel for filmen, at det er feigingen vi husker - ikke sosiopaten? For én gangs skyld kommer en western hvor vi identifiserer oss med en skikkelse som handler ut fra ektefølt nødtvang, og ikke en som nyter å begå drap.

(Denne anmeldelsen har tidligere vært publisert i Ny Tid)

One Response »

 

Middelalderens glade enker torsdag, nov 15 2007

Hvor ille var det egentlig å være kvinne i middelalderen? Kanskje ikke så ille som du liker å tro.

Aller først: I det hele tatt blir uttrykket “middelaldersk” misbrukt ofte, og denne tendensen har ansporet enkelte til å sette ting på plass.

Eksempelvis skrev historieprofessor Ole Jørgen Benedictow kronikken “Den baktalte middelalderen” tilbake i 2005 (anbefales på det varmeste og mest oppklarende), hvor han påpekte følgende: 

Tvangsekteskap, æresdrap på ulydige kvinner og æresvoldtekt omtales i dagens debatt som “middelalderske”. Men i middelalderens Norge og Europa var tvangsekteskap og æresdrap på kvinner lovstridige overgrep, og æresvoldtekt helt ukjent.

Som en oppfølging av dette innspillet, vil jeg tipse om en artikkel Levende Histories nettsider viderebringer:

Voksne kvinner hadde større frihet i middelalderen enn man til nå har vært klar over. En ny studie av lovtekster, litteratur og sanger fra 1100–1400-tallet viser at kvinner drev klostre og solgte bøker, og dro på pakketur til Det hellige land. Kvinner levde lengre enn menn og var ofte enker før de fylte 30. Det ga dem større seksuell frihet.

LHs korte referat er basert på DENNE artikkelen, hvor dr. Sue Niebrzydowski ved universitetet i Wales redegjør for sine funn:

“We assume that women in the past had little economic independence or social power and that they were reliant on fathers or husbands for most of their lives.

“But we should be wary of holding too many misconceptions about women’s lives in the past.

“It is true that most of the information we have is drawn from art, literature or historical records which relate to wealthier women, but middle aged women in the middle ages had far more power and independence than we might first imagine.”

No Responses »

 

Mørk forfører: Giovanni Giacomo Casanova torsdag, nov 15 2007

Giovanni Giacomo Casanova. Navnet er blitt synonymt med “forfører”, med god grunn. Men mannen bak legenden hadde mange sider. Ikke alle av dem passer inn i bildet av damenes beste venn. Og han kan sågar ha vært bifil.

…

Unggutten lå og sov da de to pikene, Nanetta og Marta, kom inn. De la seg ved siden av ham i sengen, men han foretok seg ingenting. Ikke med én gang. Han ventet på at de skulle sovne. Selv lot han som om han fremdeles sov. Det var midt på natten og stup mørkt. Uten å vite hvem som var hvem, nærmet han seg en av dem. Hun lå krøllet sammen, med ryggen mot ham. Forsiktig, litt etter litt, rettet han ut kroppen hennes. Små operasjoner som naturlig avløste hverandre. Og hun var med på spillet. Latet som om hun sov, men inntok villig en posisjon som gjorde det mulig å komme til. Han gled inn i henne. Etterpå snudde han seg rundt til den andre siden av sengen, hvor søsteren lå. Den samme forsiktige strategien utspilte seg. Skritt for skritt. Helt til jenta ikke lenger brydde seg om å skjule at hun også var våken. Ivrig omfavnet hun ham og kysset ham. Her var det fritt fram.

Slik utspilte Giovanni Giacomo Casanovas seksuelle debut seg. Ikke med én partner, men med to. Ifølge hans egne memoarer hadde han gjort seg sine første - ufullførte - seksuelle erfaringer før han fylte 12, men det var først i en alder av 17 år at episoden med Nanette og Marta fant sted. Men gudene skal vite at Casanova likte å miste møydommen. Dette var noe han ville ha mer av! Erobreren i ham hadde våknet.

I Lasse Hallströms film “Casanova” blir det spunnet et romantisk eventyr rundt navnet til verdenshistoriens mest sagnomsuste forfører. Og filmen har tatt seg friheter selv i den fysiske gestaltningen av Giovanni Giacomo Casanova. Tittelrollen spilles som kjent av den blonde, bildeskjønne og eplekjekke Heath Ledger. Virkelighetens Casanova var derimot svært mørk. På mer enn én måte.

Skuespillersønnen

Han ble født i Venezia 2. april 1725. Det er jo sjelden tvil om hvem som er noens mor. I Giacomo Casanovas tilfelle ble hun kalt La Zanetta og var skuespiller. Men mannen han arvet etternavnet fra, danseren/skuespilleren Gaetano Guiseppe Casanova, var ikke nødvendigvis faren hans.

På denne tiden ble skuespillere regnet for å være omtrent det samme som prostituerte. Selvfølgelig sto de på scenen, men yrket var langt ifra ærbart og det ga dårlig inntekt. Rike teatergjengere tok mer enn gjerne for seg av ensemblets “andre talenter” etter forestillingen.

Giovanni Giacomo Casanovas far kan derfor ha vært Michele Grimani, et medlem av en mektig familie i Venezia. Da La Zanetta ble gravid etter å ha vært sammen med ham kunne selvfølgelig ikke en mann av hans byrd være seg bekjent en bastard. Ergo betalte Michele en av de mannlige skuespillerne, i dette tilfellet Gaetano, for at han skulle gifte seg med La Zanetta. Og slik ble det. Dette er iallfall hva Casanova selv trodde. Det er dette han hevder i sine memoarer. Og flere historikere og Casanovabiografer har ment at teorien kan stemme.

Sant eller ei. Dette er et viktig poeng hvis man ønsker å forstå mennesket Casanova. Allerede fra sine tidligste år er det et trekk ved personligheten hans som tydelig melder seg: Han krevde respekt. Han ville for alt i verden unngå å ende opp som en formastelig skuespiller. Ja, han ville ikke at folk en gang skulle kjenne til bakgrunnen hans. Målet for Casanova var et liv blant samfunnets elite. Lettere sagt enn gjort på denne tiden, hvor stillinger og sosial status gikk i arv.

En ambisiøs ung mann

Som ung mann oppdaget han likevel hvordan dette kunne la seg gjøre: Ved å bløffe. For den som hadde den rette innstillingen og gode nerver kunne dørene til de fine salongene åpne seg. Dette krevde kunnskaper om hvordan man opptrådte, noe et sosialpsykologisk geni som Giacomo lett ervervet seg. Det var hans utrolige evner som menneskekjenner, kombinert med en nesten besatt målbevissthet, som skritt for skritt brakte ham nærmere samfunnselitens innerste sirkler.

Det fungerte hovedsakelig på følgende måte: Hadde han først klart å bløffe seg innpass hos én adelsmann, sørget han alltid for å få et anbefalelsesbrev av vedkommende. Et slikt brev sørget for å åpne nye dører andre steder, og dermed var snøballen satt i bevegelse. Den neste utfordringen ble å skaffe penger til denne livstilen. Og akkurat den delen av oppgaven ble et stadig tilbakevendende problem for eventyreren fra Venezia. Pengeknipen er én av de røde trådene i livet hans.

I ung alder gjorde han likevel et par forsøk på skape seg en normal karriere. 17 år gammel hadde han fullført sin eksamen i jus ved universitetet i Padua, og tok sikte på en karriere innen Kirken. Han fikk en stilling som sekretær for kardinalen i Roma, men den ble kortvarig.

Deretter gjorde han en vel så kortvarig tjeneste innen Venezias militærvesen, som offiser på Korfu. Men han fant ut at det å stige i gradene var en langsom prosess som krevde altfor mange offer.

21 år gammel reddet han imidlertid livet til et medlem av den rike patrisierfamilien Bragadin i Venezia. Dette ble belønnet. Matteo Giovanni Bragadin ble Casanovas velgjører og gjorde ham i praksis til sin stesønn. Enkelte historikere har ment at Bragadin var homofil, og at forholdet mellom han og Casanova var mer enn platonisk. Uansett, de neste årene fikk Casanova anledning til å leve på stor fot - finansiert av Bragadin.

Men i 1755, 30 år gammel, ble han funnet skyldig i heksekunst av myndighetene. Og snart befant han seg i en fengselscelle i Dogepalasset, et av datidens mest rømningssikre fengsler.

En umulig flukt

Sent på kvelden 31. oktober 1756. To menn er i ferd med å gjøre det umulige. Casanova og hans medsammensvorne, Marin Balbi, har brukt de siste ukene på å grave seg oppover - gjennom taket i fengselscellen - med en jernspiker. Nå kan de utforske loftet i Dogepalasset. Casanova pirker i treverket, og kommer tilslutt over et område med råtten plank. Gjennombruddet er nært forestående, og han begynner frenetisk å rive opp sengetøyet i remser for å lage et tau. For på én eller annen måte må de komme seg ned fra taket.

Taket er dekket av blyplater. Med rå kraft får Casanova og Balbi bøyd en av platene til side. De ser måneskinnet. Og skjønner at de må vente. Går de opp på taket nå, vil skyggene deres bli kastet over Markusplassen. Lykken står dem bi. To og en halv time senere har en tykk tåke lagt seg. Det er nå eller aldri! Rømlingene utforsker taket, og prøver å finne mulige ruter ned til bakken. Men det fortoner seg umulig.

Casanova lanserer nå en helt ny plan: Hva om de bryter seg inn i Dogepalasset - i en etasje nedenfor fengselet? Som sagt, så gjort. Dinglende i det provisoriske tauet, midt i tåkenatten, kjemper rømlingene seg nedover glatte gesimser. De finner en stige, og de finner et vindu. Men Casanova er utslitt etter 2 døgn med lite mat og ingen søvn. Han er nær ved å gi opp. Helt til klokken på Markusplassen slår midnatt. Lyden av klokkene vekker ny innsatsvilje i ham.

Planen lykkes. Og snart befinner de seg i et rom utenfor fengselsområdet. Men dørene er stengt her også! Flaksen har imidlertid ikke forlatt dem. Balbi oppdager en mindre dør, som lar seg hekte av hengslene. Ferden går videre, gjennom Dogepalassets korridorer og kamre. Noen dører er åpne. Andre må de bryte seg gjennom. Klokken tikker mot morgen.

De ender tilslutt opp ved en av de store utgangsdørene. Og når portvakten åpner, toger paret resolutt ut, praier en gondol og rømmer Venezia. Flukten de akkurat har gjennomført blir nesten øyeblikkelig legendarisk.

Sulten på livet

Var det én ting som karakteriserte Casanovas personlighet så var det sult. En generell sult på livet: Sult etter god mat, sult etter kunnskap (han ble en meget belest mann etter hvert), sult etter respekt og - selvfølgelig - sult etter sex.

Den godeste Giovanni var egentlig ikke spesielt vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene hans. Men han var høy, omtrent 1’93 på sokkelesten, noe som må ha vært imponerende til en italiener å være på 1700-tallet. Den dag i dag kan man se stolen hans utstilt i Dogepalassets fengsel i Venezia, og møbelet gir en god idé om det var bygd for en stor mann. Med andre ord: Han var høy og mørk - selve urklisjeen hva gjelder drømmemannen. Men altså ikke bildeskjønn på samme vis som Heath Ledger.

Det hjalp selvfølgelig at han var velsignet med talegaver folk fant underholdende og at han behersket det sosiale spillet til fingerspissene. Noe hadde han åpenbart arvet fra sin skuespillermor. Likevel må mange av erobringene hans tilskrives den nådeløse sulten som drev ham. Casanova kunne, for å si det mildt, være ganske direkte som forfører. Noen ganger ligner aktiviteten hans på voldtekt, og han deltok faktisk også i en gruppevoldtekt som ung mann.

Et tidlig eksempel på hvordan han håndfast kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova var passasjer sammen med en nybakt brud. Den unge damen var skrekkslagen av de nærgående tordenskrallene og lynnedslagene, så Giovanni satte henne på fanget sitt for “å trøste og berolige”. Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova hadde forutseende nok kneppet opp gylfen før han plasserte den unge madammen på fanget, og dermed kunne han nesten la humpene i veien gjøre resten av jobben etter at penetreringen hadde funnet sted. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.

Andre ganger fremsto han imidlertid som noe av en sentimental og bløthjertet riddertype. Han ordnet opp når unge jenter trengte hjelp (for eksempel til å bli kvitt uønskede barn), og det vil være riktig å si at det store flertallet av partnerne hans også fikk glede ut av møtet med bastarden fra Venezia.

Vagabonden

Casanovas liv var ytterst mangfoldig og hendelsesrikt - en naturlig følge av at han førte et omflakkende liv på kryss og tvers over hele Europa. Enkelte perioder kunne han leve det livet han lengtet etter, som velbeslått. Disse periodene ble imidlertid alltid kortvarige. De kom gjerne når han hadde hell i pengespill eller fant en rik kvinne som kunne overøse ham med penger. Hadde det ikke vært for hans rike stefar og et sjeldent hell er det tvilsomt om Casanova i det hele tatt kunne blitt den legenden han senere ble.

Til tross for sin interesse for rike kvinner: Giacomo spilte aldri rollen som gigolo. Tvert imot var han spesielt nøye med unngå det stempelet. For var det én ting som kunne avsløre ham som sønn av en foraktelig skuespiller, så var det nettopp denne formen for prostitusjon. Casanova foretrakk å svindle folk for penger på en mer utspekulert og subtil måte.

Svindleren

Det mest kjente eksempelet på mesterforførerens bløffmakeri, og det mest innbringende for ham, var svindelen han utførte på stakkars Marquise d’Urfe. Hun var adelsdame og enke, med andre ord en komplett uimotståelig fristelse for en mann av hans kaliber. I tillegg var damen helt besatt av okkult viten, magi og hemmelige ordner. Det var for godt til å være sant. Hun var steinrik, uten husbond og fullstendig overbevist om at han - Casanova - satt på magiske ferdigheter hun bare kunne drømme om.

Madame d’Urfe ønsket nemlig mer enn noe annet å få tilgang til den ytterste hemmelige kunnskap. Problemet var kjønnet hennes, for som “alle” visste på denne tiden var det umulig for en kvinne å tilegne seg slik kunnskap. Men hun hadde hørt at det fantes magiske ritualer som kunne sikre henne å bli gjenfødt som mann. Kunne en dyktig kabbalist som Casanova hjelpe henne? (Kabbalisme er en gammel jødisk teknikk som i korthet går ut på å avdekke Guds vilje i alle detaljer.).

Selvfølgelig kunne han hjelpe. Casanova forklarte at han måtte finne en jomfru av halvgudelig opphav. Når jenta så ble gravid med et guttebarn ville sjelen til Madame d’Urfe kunne foreta spranget over i den nye kroppen. Overlykkelig sørget hun for å utstyre Casanova med penger slik at han kunne legge ut på leting etter denne jomfruen.

De neste årene hadde han det som plommen i egget. Hver gang han hadde brukt opp pengene til madame vendte han tilbake med en jomfrukandidat, bare for å oppdage en eller annen feil ved henne i siste øyeblikk. Casanova hadde jo ingen hast med å bringe Marquise d’Urfe over i en ny kropp så lenge hun finansierte reisene, middagene, drikkingen, gamblingen, klærne og alt mulig annet for ham.

Flere ganger måtte Casanova endre ritualet og finne nye løsninger på problemet med å få den naive adelsdamen gjenfødt. Helt ufarlig var det jo heller ikke. Siden sjelen til madame nødvendigvis måtte forlate kroppen, innebar det jo at hun i bunn og grunn måtte dø. Casanova fant etter hvert en utvei på denne potensielt kriminelle løsningen: Madame skulle selv bli gravid og føde et guttebarn. Gradvis ville sjelen hennes finne vei over i avkommet og bli seg bevisst at han, gutten, egentlig var sin egen mor! Og gjett hvem som skulle få æren av å bli far?

Denne bløffen krevde tilslutt av Casanova måtte dra sin kos. Men de årene han levde godt på Madame d’Urfes bekostning var sannsynligvis de beste i livet hans. Det er antatt at han svindlet henne for opp imot 1 million francs, en utrolig sum på denne tiden.

En mann uten sperrer

En nomade som Casanova var jo dømt til å krysse sine egne spor til stadighet. Det kunne gi seg bisarre utslag. Under et besøk i Napoli, hos den impotente hertugen der, traff han hertugens unge elskerinne Leonilda. Ja, du leste riktig: Den impotente mannen holdt seg med elskerinne. Hvorfor? Han likte å kikke, mens hun var aktiv med andre menn.

Og nå inntraff noe som til stadighet hendte Casanova, han ble forelsket. Dette er et viktig poeng. Han forbløffende evne til å bli opp over ørene forelsket nærmest på stedet hjalp ham til å gjennomføre sine mange erobringer. Ingenting er jo mer overbevisende en ektefølt pasjon. Men han ble alltid fort forelsket i en ny jente, og dermed var det aldri noen som maktet å fange ham på permanent basis.

Som så mange ganger tidligere ba Casanova om å få gifte seg med jenta han hadde lyst på, denne gangen Leonilda. Hun sa ja. Hertugen sa faktisk også ja. Bare hennes gamle mor sa nei. Med gode grunner. Da hun dukket opp viste det seg nemlig at hun var en av Casanovas gamle elskerinner. Og Leonilda var datteren hun hadde født etter sitt eventyr med venezianeren. Den hardbarkete forføreren hadde faktisk vært farlig nær å gifte seg med sin egen datter!

Denne historien har imidlertid et etterspill. Noen år senere besøkte Casanova hertugen på nytt. Nå hadde adelsmannen endelig giftet seg med Leonilda, men han var fremdeles impotent. Helsa var dessuten begynt å skrante stygt, og hertugen visst at han ikke hadde lenge igjen. De grådige slektningene hans hadde allerede begynt å glede seg. For uten noen arving ville hertugens eiendom bli delt dem imellom. Dette ønsket han å forhindre. Med Casanovas hjelp.

Og slik gikk det til at Giovanni Giacomo Casanova gjorde Leonilda, hans egen datter, gravid.

Bifil?

Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest, som etter hvert utviklet seg til en orgie.

Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han var trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.

Hvor mange?

Hvor mange kvinner (og menn) Casanova hadde sex med i løpet av livet er komplett umulig å vite. Det eneste som er sikkert er at de må ha vært tallrike. Han navngir 122 av dem i memoarene, men der skriver han stort sett bare om de som gjorde inntrykk på ham. Det kan altså - potensielt - dreie seg om hundrevis av sengepartnere. Megetsigende nok beskriver Casanova en periode på 4 dager uten sex som “en evighet”.

Naturlig nok ble det mindre og mindre amorøse eventyr på ham jo eldre han ble. På slutten av livet brukte han derfor kreftene på å skrive bøker i stedet. Giovanni Giacomo Casanova, eller Chevaliér de Seingalt som han lenge hadde kalt seg, døde 4. juni 1798. Merkelig nok hadde det tatt flere år før den gamle røveren kom på ideen å gjenfortelle sin egen livshistorie i bokform. Memoarene, “Historien om mitt liv”, blir i dag ansett for å være et av de mest detaljerte og autentiske verkene om hverdagsliv og sosiale normer i 1700-tallets Europa.

Boken ble ganske raskt lansert i en mer fiksjonalisert utgave, og ga dermed støtet til legenden Casanova. Den opprinnelige utgaven ble ikke utgitt 1960. Og det er som legende Casanova har fått plass i verdenshistorien. Han har inspirert generasjoner av kunstnere, forfattere, pornografer og filmmakere. Lasse Hallström er således bare (så langt) den siste i rekken som benytter seg av navnet Giovanni Giacomo Casanova for å fortelle en historie.

(Teksten har tidligere stått på trykk i magasinet Henne)

Jeg har også tidligere skrevet en post om Casanova: “Casanova var ingen hyggelig fyr”.

No Responses »

 

Dopprofeten: Timothy Leary torsdag, nov 15 2007

Timothy Leary var mannen som ga hippie-generasjonen slagordet; “Turn on, tune in, drop out”. Men han var mer enn et syrehue.

-Vi ønsker å forandre det amerikanske samfunnet. Vi tror at om 10 år vil mellom 20 og 30 millioner amerikanere bruke LSD jevnlig for sin åndelige og psykologiske vekst, kunne Timothy Leary fortelle forbløffete amerikanske tv-tittere på slutten av 60-tallet.

Dopet var løsningen. Veien til et bedre samfunn, mente Leary. Og lanserte slagordet “Turn on, tune in, drop out.”.

Mange av fjernsynseerne lurte nok på hva som hadde skjedd med et av de største talentene i amerikansk akademia. I 1946 hadde han stått foran en lysende, men konvensjonell, karriere. Han var 25 år, og skulle ta fatt på sin doktoravhandling i psykologi ved Berkeley-universitetet. Den unge, intelligente forskeren elsket imidlertid å stå i sentrum. Og demonstrerte snart at han hadde et stort ego. Blant annet tok han selv æren for et viktig gjennombrudd i personlighetspsykologi, uten å nevne kollegaenes innsats.

Sammen med kona, Mariann, og deres to små barn, flyttet han inn i en standsmessig villa ved Berkeley. Det var den perfekte familieidyll i 50-tallets USA. På overflaten vel å merke. Mariann hadde tidligere slitt med en depresjon, og nå oppmuntret han henne til å ligge med andre menn. Ikke fordi hun selv ville, men fordi det gjorde det mulig for ham å feie over konene til andre menn. Men da Leary i tillegg skaffet seg en fast elskerinne, brast det for Mariann. På Timothys 35-års dag, 22. oktober 1955, våknet han opp og fant et avskjedsbrev på puta ved siden av seg. I garasjen fant han Mariann, død av eksosforgiftning.

Leary brukte lang tid på å komme seg etter dette. Han tok med seg barna, og dro til Europa. Her fikk han etter hvert besøk av en kollega, som fortalte at han hadde smakt på mazatec-indianernes hellige sopp. Effekten av denne soppen hadde hjulpet ham med å bearbeide traumer fra 2. verdenskrig, hevdet han. Leary kommentar var at han nok ikke burde fortelle dette til så mange andre, siden folk garantert ville tro at han var blitt gal.

Men allerede sommeren 1956 dro Leary selv til Mexico, for selv å prøve ut de hellige soppene.

-Jeg lærte mer om min egen psyke av den opplevelsen, enn jeg hadde gjort etter 15 år som psykolog, skrev han senere.

Nå var det dags for eksperimenter. I 1960 begynte Leary og en gruppe studenter å prøve ut psykedeliske stoffer ved Harvard, med seg selv som prøvekaniner. Prosjektet tok sikte på å studere effekten av psilocybin, det aktive stoffet i mazatecenes hellige sopp. Leary hevdet at de åpnet slusene til det underbevisste.

Forsøkene ble ofte gjort hjemme hos doktoren, ikke på universitetsområdet, noe som gradvis visket ut skillet mellom vitenskapelige forsøk og personlig fornøyelse. Tilslutt endte det med at alle involverte mer eller mindre hadde glemt den akademiske siden av saken. Nå tok de stoffet bare for å ha det gøy.

Det endte med at universitetsstyret begynte å stille kritiske spørsmål ved Learys “forsøk”, særlig fordi ingen kunne gjøre rede for de medisinske effektene ved bruken av psilocybin. Leary forlot stillingen ved Harvard frivillig, men hevdet overfor pressen at han hadde fått sparken. Han elsket sitt nye radikale image.

Nå var Leary på jakt etter et sted han kunne fortsette moroa. Takket være venninnen Peggy Hitchcock kunne han snart flytte inn i et herskapshuset Millbrook, uten å betale husleie. Hitchcock tilhørte en av USAs rikeste familier. Samtidig gikk Leary over til kraftigere saker enn psilocybin, nemlig LSD. Stoffet var fremdeles legalt på denne tiden.

I begynnelsen foregikk det hele relativt ordnet. Leary holdt helgeseminarer hvor deltakerne fikk prøve LSD under hans veiledning. Han la vekt på å skape de rette forventningene og sette opp gode rammer for medikamentbruken. Han ønsket å unngå dårlige tripper.

Leary holdt også forelesninger i New York og omegn der han ved hjelp av lyseffekter forsøkte å illustrere effekten av LSD for tilhørerne. Forestillingene ble en suksess. Stadig flere mennesker oppsøkte Leary på Millbrook. Gjerne de mest eksentriske. Bohemer, kunstnere og andre. Og media fulgte etter hakk i hæl. Leary var blitt en dopguru.

Nå begynte imidlertid problemene å tårne seg opp for Leary. Mange av hans gamle venner kuttet ham ut. Og etter en tur til Mexico ble han arrestert. Politiet fant 3 gram marihuana i bilen. Leary ble dømt til utrolige 30 år i fengsel, men slapp å sone. Snart etter foretok myndighetene et raid mot Millbrook, som heller ikke førte til stort.

Men skepsisen mot LSD var på fremmarsj. I 1967 var stoffet blitt forbudt i nesten hele USA. Og motstanden mot Leary økte. At han var en av inspirasjonskildene til hippiebevegelsen, som så ut til å undergrave hele samfunnsstrukturen, gjorde ham til en skummel skikkelse i manges øyne. Saken ble ikke bedre av at doktoren, som tidligere hadde understreket at man burde være forsiktig i omgangen med LSD, nå fremsto som mer radikal enn noen gang tidligere.

I 1968 lanserte han sågar seg selv som guvernørkandidat i California. Motkandidaten het Ronald Reagan. Leary fikk aldri sette sine bein i guvernørpalasset. I stedet ble han dømt til 10 års fengsel for besittelse av 2 marihuanasigaretter. Dommeren kalte ham “USAs farligste mann”. I fengselet måtte han gjennomgå en psykologisk undersøkelse, som han selv hadde vært med på å lage. Leary fylte ut testen slik at konklusjonen måtte bli at han var ufarlig. Ergo ble han plassert i et fengsel det var mulig å rømme fra, noe Leary også gjorde.

En radikal gruppe ved navn Weathermen smuglet ham ut av landet. Neste stopp var Algerie. Der hadde den revolusjonære gruppen Black Panthers satt opp sin eksilregjering. Da media oppsporet Leary kunne han smilende fortelle dem at han planla å styrte USAs regjering i samarbeid med Black Panthers.

Men det oppsto snart krangler mellom dopguruen og Panterne om hvordan revolusjonen skulle foregå. Det endte med at han måtte rømme Algerie. I 18 måneder befant han seg på flukt fra amerikanske myndigheter, før han ble pågrepet i Afghanistan.

Leary risikerte nå å måtte sone 75 års i fengsel. Det hadde han lite lyst til. I stedet samarbeidet han villig med FBI, blant annet ved å angi medlemmene i Weathermen. Dermed slapp han ut av fengselet allerede i 1975.

Leary forsatte imidlertid å spre budskapet om å “tenke selv”. Han flyttet til Hollywood, og ble en del av jetsettet i filmbyen. Livet fortsatte å smile til ham. Helt til 1995, da han fikk vite at han skulle dø av prostatakreft. Leary tok nyheten med godt humør. Blant annet ved å kalle sykdommen kjærlig for “Mademoiselle Cancer”. Under hele sykdomsforløpet sverget han til marihuana og ballonger fylt med lystgass i stedet for vanlige smertestillende midler.

Leary døde i 1996. Og fikk sitt siste, eksentriske ønske oppfylt. Asken hans ble skutt opp i verdensrommet, der den går i bane rundt jorden med en omløpshastighet på 96 minutter. Timothy Learys siste “trip” kommer således til å vare for evig.

One Response »

 

Evnukkenes skjebne torsdag, nov 8 2007

Apropos forrige post - om haremskvinnene - de delte jo hus med noen mannlige stakkarer som har fascinert folk i århundrer: Evnukkene. Jeg skal ikke gi meg i kast med noen lengre utlegning om disse menneskeskjebnene nå, bare nøye meg med å kjapt informere om de 3 hovedtypene av evnukker som fantes.

Ifølge historikeren N. M. Penzer hadde man nemlig i klassisk tid definert et klart skille mellom 3 ulike evnukktyper, bestemt etter måten de var kastrert på.

Den første teknikken ble kalt Castrati. Her ble både penis og testikler fjernet, og de ble skåret av.

Spadones beskrev en metode hvor kun testiklene ble fjernet. Dette foregikk ved å trekke dem av.

Thilibiae var også en metode som “bare” gikk utover testiklene. De som ble behandlet etter denne metoden måtte finne seg i å få nøttene banket, knust og malt i stykker slik at sædkjertlene ble permanent ødelagt.

One Response »

 

Haremsliv torsdag, nov 8 2007

Harem har vært å finne i ulike former på mange steder opp gjennom historien: I India ble det kalt purdah, i Persia enderun eller zenane, de arabiske kalifene hadde sine harem og den kinesiske keiseren var ikke noe dårligere. Likevel er Seraiet, det tyrkiske/ottomanske haremet, det største og mest utviklede som har eksistert.

Ordet harem kommer av det arabiske ordet haram som betyr «forbudt» eller «beskyttet». Området rundt den hellige byen Mekka er eksempelvis haram. I verdslig forstand kom imidlertid harem til å bety den delen av huset kvinnene oppholdt seg i. De tilhørte bare husets herre, så det var ulovlig for andre menn å gå inn i kvinnenes rom. Ordet kan for øvrig brukes om kvinnene selv, eller om en hustru. I tillegg kan det ha bibetydningen «Lykkens hus», med andre ord stedet hvor mannen tilfredsstiller sine lyster.

Polygami, eller flerkoneri, oppsto da menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Jordbruket ga nemlig overskudd, noe som førte til spesialisering og økte sosiale forskjeller. De mektigste mennene hadde råd, og lyst, til å ta seg mange koner. Både hos babylonierne og assyrerne skaffet kongene seg harem. Og skikken forsvant ikke med disse rikene.

Helt siden 2000 f. Kr. har slavetrafikken hatt gode vilkår i Midt-Østen og Middelhavsområdet. Slavene var gjerne krigsfanger eller barn som ble solgt av fattige foreldre. Unge jenter fikk man alltid god omsetning på. På denne måten fikk haremstradisjonen etablert seg.

Da de tyrkiske stammene invaderte Lilleasia i middelalderen praktiserte de allerede flerkoneri. Sultanene kopierte noen av skikkene til de erobrede folkene, deriblant å bygge palassene slik at ulike områder var strengt adskilt fra hverandre. Dette harmonerte godt med det islamske harembegrepet. Ifølge Koranen kan en mann ta seg 4 koner, men i og med at Profeten selv pussig nok hadde hele 15, åpnet det opp for en annen praksis.

Men det var ikke bare sultanene som holdt seg med harem. Fram til forrige århundre var det vanlig at kvinner ble holdt adskilt i nesten hvert eneste hushold i det osmanske riket. Rike handelsmenn kunne ha miniutgaver av sultanens harem, mens andre bare hang opp et teppe som skille til kvinnenes «gemakker».

I 1463 fikk sultan Mehmet II bygd Topkapipalasset, hvor Det Store Seraiet holdt til. Haremet rommet et par hundre kvinner på 1400- og 1500-tallet, men senere skulle haremsbefolkningen vokse til nesten 2000. Gjennomsnittsalderen blant haremskvinnene var 17 år.

Vakre jenter ble kjøpt fra slavemarkedene og gitt som presang til sultanen, gjerne fra guvernører som håpet på en karriere. Jentene var ikke-muslimske, og ble helst tatt hjemmefra i ung alder. Mange sultaner skal ha hatt en forkjærlighet for jenter fra Kaukasusområdet, men i haremet fant man mange kvinner fra Afrika og Asia også. En tolldeklarasjon fra slutten av 1700-tallet forteller at en «17 år gammel negerslave koster fra 1000-2000 kurush.» På den tiden måtte du gi 5000 kurush for en hest.

Slavepikene ble undersøkt for fysiske skavanker av erfarne evnukker. Var alt i den skjønneste orden kunne jenta få plass i Seraiet. Da måtte hun også omvendes til islam og få opplæring i muslimsk kultur og hoffetikette. Nå var hun blitt en såkalt odalisk. Dersom hun i tillegg var spesielt vakker eller hadde talent på det kunstneriske området kunne hun læres opp til å bli en konkubine. «Kurset» omfattet dansing, poesi, musikk og erotikk. 12 av de vakreste odaliskene ble plukket ut til å være sultanens «gedikli», hoffdamer. De hadde ansvaret for å kle sultanen, vaske ham og servere kaffe og te.

Det var med andre ord et rangsystem innad i haremet, og ambisiøse kvinner med stor skjønnhet kunne få betydelig innflytelse. Dersom en haremskvinne ble «ikbal» («yndling») ville hun få egne gemakker, båt, vogn og slaver. Fødte hun sultanen barn ble hun forfremmet, og dersom det dreide seg om et guttebarn, en potensiell ny sultan, ville moren få status som «sultana», herskerinne over haremet.

Konkurransen om å bli sultana var knallhard og nådeløs. For selv om man lå an til å bli sultana, hadde man dårlig beskyttelse. Å få et guttebarn var derfor bare starten på en lang og livsfarlig øvelse i selvforsvar. I og med at gutten bodde sammen med moren i haremet til han ble 12 år, var både mor og barn truet på livet hver eneste dag. Et eksempel på hvor usikkert det var å bo i haremet når det trakk opp til rivalisering om sultanatet skriver seg fra 1595: Mehmed III fikk 19 av brødrene sine drept, mange av dem var bare spebarn. I tillegg ble 7 gravide haremskvinner puttet i sekker og slengt på havet. Ingen skulle vokse opp til å true hans stilling.

Derfor var det heller ingen selvfølge at man ble gammel i haremet. Historiene om giftmord og drukninger av rivaler er mange. Da var det kanskje ikke så rart at spådomskunst og ulike former for magi ble dyrket ivrig. Alt som kunne gi et hint om hvor framtiden bar var gull verdt for den som ville klare seg. Men selvfølgelig ble det også inngått sterke vennskapsbånd og allianser mellom kvinnene.

Odaliskene levde et luksusliv. De kunne lufte seg i flotte hager og tilbringe timesvis i store badeanlegg, men isolasjonen fra omverdenen var nesten total. Livet i Seraiet var passivt og ørkesløst. Løsningen ble opium for mange. Den hvite valmuens behagelige og sløvende effekt var et kjærkomment middel til virkelighetsflukt. Kvinnene hadde gjerne lange opiumsseanser på kveldstid.

Det sier seg selv at én sultan ikke maktet å feie over hundrevis av damer. De fleste gikk faktisk bare til sengs med en begrenset gruppe favoritter, og holdt til og med avtalebok for å unngå sjalusidramaer. Og selv om det finnes eksempler på sultaner som lå med et stort antall kvinner (Murad III), er det også eksempler på de som faktisk klarte seg med bare en elskerinne (Selim I). Av den grunn trivdes både lesbiske tendenser og eksperimentering med sexleketøy i haremet. Vi vet at evnukkene, som hadde kontakt med verdenen utenfor, skaffet seg forseggjorte dildoer. Det er ikke umulig de tok imot bestillinger fra odaliskene også, mot bestikkelser selvfølgelig.

Regelrette orgier ser derimot ikke ut til å ha forekommet, selv om sinnsyke herskere som Ibrahim I kan ha vært mer tøylesløse enn andre. Men han var kanskje mer interessert i blodbad enn sex. Under en av sine voldelige nykker befalte han at alle kvinnene i haremet skulle gripes, stappes i sekker og kastes på havet. En av dem ble imidlertid reddet av franske sjøfolk. Hun ble tatt med til Paris, hvor hun vakte oppsikt med sine fortellinger om livet i sultanens harem.

På denne tiden var det faktisk moren til Ibrahim som i det store og hele styrte det ottomanske riket. Mens den gale sønnen gikk amok i haremet hadde Kösem, som hun het, bukten og begge endene i styre og stell. Gjennom sønnene styrte hun riket i nesten 50 år. Hun fikk imidlertid en grusom død i 1687 da evnukkene kvalte henne under en av de sedvanlige maktkampene. Med hennes død tok også det som er blitt kalt «Kvinnenes styre» slutt.

I periodene hvor sultanenes mødre dominerte (på grunn av mindreårige/uskikkete sultaner i kombinasjon med svake ministre etc.) var det ofte dem utenlandske diplomater henvendte seg til. For selv om sultanen i teorien hadde makten, måtte også han rådføre seg med sin mor, som var haremets herskerinne. Skikkelser som Roxalena (opprinnelig en russisk slavepike), Baffa (opprinnelig fra Venezia) og selvfølgelig Kösem kunne på den måten gå inn i historien som mektige damer i en verden ellers dominert av menn.

I 1909 ble det gamle sultanveldet styrtet av radikale reformister, de såkalte «Ungtyrkerne». Nå ble haremhold forbudt ved lov. Det utspant seg rørende scener i det store Seraiet; fattige fjellbønder fra fjerne trakter i Kaukasus og andre steds fra kom til storbyen Istanbul for å hente sine kvinnelige slektninger. Men ikke alle ble hentet. Disse kvinnene måtte pent bli boende i det gamle palasset, som levninger fra fortiden. Tidlig på 1900-tallet var det heller ikke uvanlig at tidligere haremskvinner og evnukker dro rundt i Europa og viste seg fram mot betaling.

(Min hovedkilde her er boka «Harem - verdenen bak sløret». Den er skrevet av Alev Lytle Croutier, som sågar kan skilte med tidligere haremskvinner i sin egen familie.)

2 Responses »

 

Da verden druknet: Noas flom onsdag, nov 7 2007

Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene kan inneholde en historisk kjerne. Og sporene peker - kanskje - i retning Svartehavet.

Fortellingen om Noa er en av Bibelens aller mest dramatiske og velkjente historier, noe som ikke er så merkelig. Det er et spektakulært drama verdig de største Hollywoodproduksjoner: En vanlig dødlig får varsel fra Gud om at alt liv vil bli utryddet i en stor flom, med ditto beskjed om å bygge seg en ark han kan seile unna katastrofen i. Men fortellingen om Noa er slett ikke den eneste historien om en mektig, altødeleggende flom i urtiden.

I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det blant annet om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene.

Mange versjoner

Det finnes også en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra. Og som ikke det var nok: I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”. Men den aller eldste versjonen av dette scenariet er likevel Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.

Et viktig poeng med alle disse fortellingene er ikke bare hvor like de er, men også at de er blitt skrevet ned på bakgrunn av en meget gammel muntlig tradisjon. Det skulle innebære at fortellingen om Den Store Flommen ikke bare har vært en svært velkjent historie, særlig i Mesopotamia, men at den også er betraktelig eldre enn de skriftlige kildene arkeologene har gravd fram.

Skriftspråket ble etter hva vi kjenner til introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet bli skrevet ned. Historien har garantert blitt lettere modifisert og stilisert gjennom århundrer med muntlig overlevering, men basisen i historien er sannsynligvis av svært gammelt opphav.

Det disse fortellingene har til felles er at de alle beskriver en urhelt som overlever en gigantisk naturkatastrofe iverksatt av gudene, og denne flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie. Myten om Flommen har inntatt en sentral plass i mytologien hos sumererne, babylonierne og selvfølgelig jødene. Er det bare fordi historien er medrivende? Eller skjuler myten noe mer?

Lett på feil sted?

I årenes løp har det vært lagt fram flere forsøk på å forklare flommyten. En gjenganger har vært de stadige oversvømmelsene i Mesopotamia når Eufrat og Tigris går over sine bredder. Denne teorien hevder at flommyten er basert på en usedvanlig stor flom der en gang i tiden. Svakheten ved denne forklaringen er at man aldri har funnet sedimentære rester etter en virkelig gigantisk flom i Mesopotamia. Tilgangen på vann fra fjellene i Lilleasia har aldri vært tilstrekkelige til å drukne store områder permanent. Men kanskje man har lett på feil sted?

Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ikke tar den opplysningen helt bokstavelig, men konsenterer oss om hvilken region vi da befinner oss i, vil nærheten til Svartehavet være slående. Og det harmonerer også bra med Gilgamesj-eposet. For hovedpersonen, Gilgamesj, må dra langt for å treffe Utnapishtim: Nordover fra Mesopotamia, over store fjell og gjennom mørke skoger, før han kommer til “Dødens hav”. Først etter å ha krysset det finner han Utnapishtim, som forteller ham om Den Store Flommen.

Det er her, ved og i Svartehavet, vi må lete, mener de to amerikanske oseanografene William Ryan og Walter Pitman. De to herrene er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen marin geologi. Tilfeldighetene ville det slik at de oppdaget ting i Svartehavet og Middelhavets geologiske historie som fikk hårene til å reise seg på hodet hos de ellers sindige forskerne.

Kort fortalt har Ryan og Pitman, i samarbeid med bulgarske, russiske og andre europeiske forskere fra flere fagdisipliner funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer skummelt godt i tid med de gamle mytene.

200 ganger Niagara

Cirka 5600 f.Kr. inntraff det som senere skulle bli husket som Den Store Flommen: Etter å ha bygd seg opp over lang tid, brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen flommet så kaskader av vann gjennom åpningen. Og det var snakk om enorme mengder. Ryan og Pitman har regnet ut at antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesordenen 200 ganger Niagaras vannføring.

Der Svartehavet ligger idag, lå da en mindre ferskvannsjø forskerne har døpt New Euxine Lake. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. Og slik fortsatte det, dag etter dag, uke etter uke. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet, ifølge beregningene til Ryan og Pitman.

Som om ikke dette var nok, var vannet blitt salt. Fisken døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Enkelte hadde båter, som de kan ha ført husdyr og matforråd opp i. På denne måten fikk de en bedre mulighet til å klare seg. Men ferden på den gamle innsjøen ble raskt til en ferd inn i det ukjente. De kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var ganske enkelt druknet.

Vi kan knapt forestille oss skrekken disse menneskene må ha følt. For dem måtte det virke som om alle guders raseri var sluppet løs på en og samme tid. Og for de som bodde nærmest Bosporus måtte brølet fra vannmassene - og alle partiklene som ble virvlet opp i luften og skjulte sollyset - ha vært tegn på verdens undergang. Og for den gamle Svartehavskulturen var det også det. Mange må ha omkommet i katastrofen, og hele livsgrunnlaget til de overlevende var forsvunnet.

Nye kulturer

De overlevende spredte seg deretter i alle himmelretninger: Vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de ikke bare datidens mest utviklete redskaper og avanserte ferdigheter, men også kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk. I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem.

Dette er tydeligst i Europa, hvor en helt ny kultur brått dukker opp både på Balkan (Vinca-kulturen) og i Sentral-Europa (Linearbandkeramik-kulturen) cirka 5500 f.Kr. Men også i Lilleasia og Midt-Østen er det mange spor etter økt immigrasjon og krigersk aktivitet på samme tid. Nye folk, med mer avanserte jordbruksteknikker, melder sin ankomst også her.

En slik katastrofe med et påfølgende exodus ville naturligvis fått en sentral plass i utvandrernes myter. Vi vet at muntlig fortellertradisjon kan ta vare på historier i generasjon etter generasjon hvis de bare blir tilpasset et fortellermessig mønster som gjør fortellingene mulige å huske. Når det gjelder Den Store Flommen finner vi følgende grunnriss: “Gudenes dom”, “varsler”, “en utvalgt som skal få leve”, “selve flommen” og til slutt “den utvalgte finner nytt land og blir stamfar for nåtidens mennesker”.

En slik historie er mektig fascinerende. Den vil, selv om den blir stilisert og lettere omformulert gjennom århundrene, fremdeles inneholde de sentrale elementene og rekkefølgen i handlingen. Helt til skriftspråket oppstår og den gjeldende, “autorative” versjonen nedtegnes.

Kritikk av teorien

Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De uregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

I 2002 fant den berømte marinarkeologen Robert Ballard spor på bunnen av Svartehavet som kan tyde på at det virkelig fantes eldgamle bosetninger langs bredden av New Euxine Lake. Men det er kritikere som betviler selve de geologiske bevisene Ryan og Pitman har presentert. De tyngste motargumentene er kommet fra den ukrainske geologen Valentina Yanko-Hombach, som har publisert funn som peker i retning av at vannføringen gjennom Bosporos ved flere geologiske tidspunkt er blitt reversert, noe som skaper problemer for amerikanernes teori. Den akademiske debatten om Flommen fortsetter, selv om det i skrivende stund kan se ut som om kritikerne av Ryan og Pitman er på offensiven.

En annen type kritikk som er blitt reist mot dem, er rettet mot det svakeste leddet i teorien: Det er ikke bevis for at dette er akkurat den flommen Bibelen omtaler. Den delen av teorien er ren fortolkning eller projisering, påpekes det.

Men Ryan og Pitmans teori forblir en besnærende forklaring. Fremdeles er det mye som tyder på at det virkelig var en gigantisk flom inn i New Euxine Lake for cirka 7500 år siden. At det bodde mennesker rundt sjøen er sikkert. Og hvem vet, kanskje en av dem het Noa, Utnapishtim, Manu, Ziusudra eller Atrahasis?

(En annen versjon av denne teksten har vært publisert i det svenske magasinet Populär Historia)

BØKER:

William Ryan og Walter Pitman: “Noah’s Flood - The new scientific discoveries about the event that changed history”, Simon & Schuster.

Valentina Yanko-Hombach (red.): “The Black Sea Flood Question”, Kluwer Academic Publishers Group.

OPPDATERING 20/11 -07:

Temaet er åpenbart i tiden. Idag har Forskning.no en relatert sak: “Syndefloden” ga europeisk jordbruk 

Professor Chris Turney og kollega Heidi Brown har beregnet at omlag 73 000 kvadratkilometer, mer enn halvannen gang så mye som hele Finnmark fylke, ble slukt av vannet.

De tidlige jordbrukssamfunnene som forskerne mener levde ved Svartehavet på den tiden, opplevde dermed at grunnen bokstavelig talt forsvant under føttene deres.

- I takt med at Svartehavet ble fylt, har vi anslått at rundt 4.500 mennesker årlig måtte flykte. Det betyr at til sammen rundt 145.000 mennesker kan ha blitt fordrevet før oversvømmelsen var ferdig, sier professor Chris Turney ved Exeter University.

- Inn i Europa

Hvor skulle så disse tidlige jordbrukerne ta veien? Jo, de vandret vestover inn i Europa, mener forskerne.

De viser til at det fram til da stort sett bare hadde vært jeger- og sankersamfunn i områdene som tilsvarer dagens Europa.

Men i perioden etter at katastrofen traff Svartehavet, finnes det overbevisende arkeologiske bevis for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover, skriver forskerne.

Dermed kan ”klimaflyktningene” fra Svartehavet ha startet overgangen fra den neolitiske tid (bondesteinalder/tidlig steinalder) til den mesolitiske tid (middelsteinalderen) i Europa.

- Vi tror at samfunnene helt øst i Europa, som hadde lært seg å dyrke jorden og å lage potter, tok med seg kulturen sin inn i Europa når de flyktet fra vannmassene, sier Chris Turney.

2 Responses »

 

Frykt - en kulturhistorie mandag, nov 5 2007

- En verden uden frygt ville være en verden uden kærlighed. Frygt har været en af de store drivkræfter i historien, i og med at den har ansporet enkeltpersoner til at fundere dybere over deres situation og tvunget dem til at handle. Faktisk bunder meget af menneskets kreative drift i frygt.

Historikeren Joanna Bourke i “Fear - A Cultural History”.

Boka ble omtalt i Weekendavisen for ett og halvt år siden, hvor Joakim Jacobsen summerte opp ytterligere et av Bourkes poeng på følgende vis:

På samme måde har frygt gennem historien bidraget til, at mennesker lærte at opføre sig ansvarligt, ellers kunne de blive udstødt eller gå til grunde. Den gode frygt får menneskets relæer - psykisk, kemisk og sjæleligt - til at slå fra. Den øger vores beredskab, så soldaten og brandmanden er klarsynet og parat. Og forsigtig. Bourke refererer endda undersøgelser, som dokumenterer, at patienter har større chance for at overleve en farefuld operation, hvis de føler en vis portion frygt og anerkender alvoren. Så har de indstillet organismen og bevidstheden på kamp.

One Response »