Tony Judt har forfattet en bok om Europas historie etter 2. verdenskrig, som heter Postwar: A History of Europe Since 1945. Den legger blant annet vekt på hvor sjokkerende elendig ståa faktisk var i Europa anno 1945 - og årene deretter. Ikke før etter 1953 kom det definitive oppsvinget. Dette er vel verdt å minne om.

Og det var mye som måtte skje før det Europa vi er vant til å tenke på som rikt, trygt og velstående fikk stablet seg på beina. Først måtte blant annet trusselen om borgerkrig i Frankrike forsvinne, Storbritannias bankerotte økonomiske situasjon bedres og Stalin forsvinne fra den politiske scenen.

Sett i lys av disse (samt mange andre depressive fakta) blir man først og fremst slått av hvor mye som har skjedd på kontinentet de siste 60 årene.

Bare tenk på følgende lille opplysning: I 1945 kunne ikke Europa engang brødfø seg selv.

Faktum er at det er ganske utrolig at Europa har reist seg etter den monumentale kollapsen 2. verdenskrig representerte, og per idag fremstår som et av verdens rikeste hjørner.

Judt legger vekt på hva mange trodde i årene etter krigen; at Europa aldri ville være i stand til å komme på fote igjen. Vi - som har privilegiet å kunne skue tilbake - tar det ofte for gitt at det var slik det måtte gå. Men Judt minner nådeløst om at det absolutt ikke var snakk om noen slik automatikk.

Et av de mest interessante poengene i så måte, er at det fant sted en avpolitisering i Europa. Europeerne “lot seg villig bestikke med jazz og kjøleskap”, som han formulerer det. Dette er en kontrast til forholdet etter 1. verdenskrig, hvor europeerne tvert imot ble politisert - sågar i ekstremistisk retning.

Hovedelementet i denne avpolitiserte holdningen (som pekte fram mot stabilitet og økonomisk vekst) var en bevisst kollektiv amnesi, mener Judt. Og den var nyttig i denne spesifike perioden. Nå - etter den kalde krigens slutt - er vi inne i en ny periode, med motsatt fortegn: Vi har faktisk institusjonalisert håndplukkete minner, som hele offentligheten skal repetere. Det kan ikke vare.

Judt formulerer seg slik i bokas konkluderende kapittel:

The first post-war Europe was built upon deliberate mis-memory - upon forgetting as a way of life. Since 1989, Europe has been constructed instead upon compensatory surplus of memory: institutionalised public remembering as the very foundation of collective identity. The first could not endure - but nor will the second. Some measure of neglect and even forgetting is the necessary condition for civic health.