Timothy Leary var mannen som ga hippie-generasjonen slagordet; “Turn on, tune in, drop out”. Men han var mer enn et syrehue.

-Vi ønsker å forandre det amerikanske samfunnet. Vi tror at om 10 år vil mellom 20 og 30 millioner amerikanere bruke LSD jevnlig for sin åndelige og psykologiske vekst, kunne Timothy Leary fortelle forbløffete amerikanske tv-tittere på slutten av 60-tallet.

Dopet var løsningen. Veien til et bedre samfunn, mente Leary. Og lanserte slagordet “Turn on, tune in, drop out.”.

Mange av fjernsynseerne lurte nok på hva som hadde skjedd med et av de største talentene i amerikansk akademia. I 1946 hadde han stått foran en lysende, men konvensjonell, karriere. Han var 25 år, og skulle ta fatt på sin doktoravhandling i psykologi ved Berkeley-universitetet. Den unge, intelligente forskeren elsket imidlertid å stå i sentrum. Og demonstrerte snart at han hadde et stort ego. Blant annet tok han selv æren for et viktig gjennombrudd i personlighetspsykologi, uten å nevne kollegaenes innsats.

Sammen med kona, Mariann, og deres to små barn, flyttet han inn i en standsmessig villa ved Berkeley. Det var den perfekte familieidyll i 50-tallets USA. På overflaten vel å merke. Mariann hadde tidligere slitt med en depresjon, og nå oppmuntret han henne til å ligge med andre menn. Ikke fordi hun selv ville, men fordi det gjorde det mulig for ham å feie over konene til andre menn. Men da Leary i tillegg skaffet seg en fast elskerinne, brast det for Mariann. På Timothys 35-års dag, 22. oktober 1955, våknet han opp og fant et avskjedsbrev på puta ved siden av seg. I garasjen fant han Mariann, død av eksosforgiftning.

Leary brukte lang tid på å komme seg etter dette. Han tok med seg barna, og dro til Europa. Her fikk han etter hvert besøk av en kollega, som fortalte at han hadde smakt på mazatec-indianernes hellige sopp. Effekten av denne soppen hadde hjulpet ham med å bearbeide traumer fra 2. verdenskrig, hevdet han. Leary kommentar var at han nok ikke burde fortelle dette til så mange andre, siden folk garantert ville tro at han var blitt gal.

Men allerede sommeren 1956 dro Leary selv til Mexico, for selv å prøve ut de hellige soppene.

-Jeg lærte mer om min egen psyke av den opplevelsen, enn jeg hadde gjort etter 15 år som psykolog, skrev han senere.

Nå var det dags for eksperimenter. I 1960 begynte Leary og en gruppe studenter å prøve ut psykedeliske stoffer ved Harvard, med seg selv som prøvekaniner. Prosjektet tok sikte på å studere effekten av psilocybin, det aktive stoffet i mazatecenes hellige sopp. Leary hevdet at de åpnet slusene til det underbevisste.

Forsøkene ble ofte gjort hjemme hos doktoren, ikke på universitetsområdet, noe som gradvis visket ut skillet mellom vitenskapelige forsøk og personlig fornøyelse. Tilslutt endte det med at alle involverte mer eller mindre hadde glemt den akademiske siden av saken. Nå tok de stoffet bare for å ha det gøy.

Det endte med at universitetsstyret begynte å stille kritiske spørsmål ved Learys “forsøk”, særlig fordi ingen kunne gjøre rede for de medisinske effektene ved bruken av psilocybin. Leary forlot stillingen ved Harvard frivillig, men hevdet overfor pressen at han hadde fått sparken. Han elsket sitt nye radikale image.

Nå var Leary på jakt etter et sted han kunne fortsette moroa. Takket være venninnen Peggy Hitchcock kunne han snart flytte inn i et herskapshuset Millbrook, uten å betale husleie. Hitchcock tilhørte en av USAs rikeste familier. Samtidig gikk Leary over til kraftigere saker enn psilocybin, nemlig LSD. Stoffet var fremdeles legalt på denne tiden.

I begynnelsen foregikk det hele relativt ordnet. Leary holdt helgeseminarer hvor deltakerne fikk prøve LSD under hans veiledning. Han la vekt på å skape de rette forventningene og sette opp gode rammer for medikamentbruken. Han ønsket å unngå dårlige tripper.

Leary holdt også forelesninger i New York og omegn der han ved hjelp av lyseffekter forsøkte å illustrere effekten av LSD for tilhørerne. Forestillingene ble en suksess. Stadig flere mennesker oppsøkte Leary på Millbrook. Gjerne de mest eksentriske. Bohemer, kunstnere og andre. Og media fulgte etter hakk i hæl. Leary var blitt en dopguru.

Nå begynte imidlertid problemene å tårne seg opp for Leary. Mange av hans gamle venner kuttet ham ut. Og etter en tur til Mexico ble han arrestert. Politiet fant 3 gram marihuana i bilen. Leary ble dømt til utrolige 30 år i fengsel, men slapp å sone. Snart etter foretok myndighetene et raid mot Millbrook, som heller ikke førte til stort.

Men skepsisen mot LSD var på fremmarsj. I 1967 var stoffet blitt forbudt i nesten hele USA. Og motstanden mot Leary økte. At han var en av inspirasjonskildene til hippiebevegelsen, som så ut til å undergrave hele samfunnsstrukturen, gjorde ham til en skummel skikkelse i manges øyne. Saken ble ikke bedre av at doktoren, som tidligere hadde understreket at man burde være forsiktig i omgangen med LSD, nå fremsto som mer radikal enn noen gang tidligere.

I 1968 lanserte han sågar seg selv som guvernørkandidat i California. Motkandidaten het Ronald Reagan. Leary fikk aldri sette sine bein i guvernørpalasset. I stedet ble han dømt til 10 års fengsel for besittelse av 2 marihuanasigaretter. Dommeren kalte ham “USAs farligste mann”. I fengselet måtte han gjennomgå en psykologisk undersøkelse, som han selv hadde vært med på å lage. Leary fylte ut testen slik at konklusjonen måtte bli at han var ufarlig. Ergo ble han plassert i et fengsel det var mulig å rømme fra, noe Leary også gjorde.

En radikal gruppe ved navn Weathermen smuglet ham ut av landet. Neste stopp var Algerie. Der hadde den revolusjonære gruppen Black Panthers satt opp sin eksilregjering. Da media oppsporet Leary kunne han smilende fortelle dem at han planla å styrte USAs regjering i samarbeid med Black Panthers.

Men det oppsto snart krangler mellom dopguruen og Panterne om hvordan revolusjonen skulle foregå. Det endte med at han måtte rømme Algerie. I 18 måneder befant han seg på flukt fra amerikanske myndigheter, før han ble pågrepet i Afghanistan.

Leary risikerte nå å måtte sone 75 års i fengsel. Det hadde han lite lyst til. I stedet samarbeidet han villig med FBI, blant annet ved å angi medlemmene i Weathermen. Dermed slapp han ut av fengselet allerede i 1975.

Leary forsatte imidlertid å spre budskapet om å “tenke selv”. Han flyttet til Hollywood, og ble en del av jetsettet i filmbyen. Livet fortsatte å smile til ham. Helt til 1995, da han fikk vite at han skulle dø av prostatakreft. Leary tok nyheten med godt humør. Blant annet ved å kalle sykdommen kjærlig for “Mademoiselle Cancer”. Under hele sykdomsforløpet sverget han til marihuana og ballonger fylt med lystgass i stedet for vanlige smertestillende midler.

Leary døde i 1996. Og fikk sitt siste, eksentriske ønske oppfylt. Asken hans ble skutt opp i verdensrommet, der den går i bane rundt jorden med en omløpshastighet på 96 minutter. Timothy Learys siste “trip” kommer således til å vare for evig.