Giovanni Giacomo Casanova. Navnet er blitt synonymt med “forfører”, med god grunn. Men mannen bak legenden hadde mange sider. Ikke alle av dem passer inn i bildet av damenes beste venn. Og han kan sågar ha vært bifil.

…

Unggutten lå og sov da de to pikene, Nanetta og Marta, kom inn. De la seg ved siden av ham i sengen, men han foretok seg ingenting. Ikke med én gang. Han ventet på at de skulle sovne. Selv lot han som om han fremdeles sov. Det var midt på natten og stup mørkt. Uten å vite hvem som var hvem, nærmet han seg en av dem. Hun lå krøllet sammen, med ryggen mot ham. Forsiktig, litt etter litt, rettet han ut kroppen hennes. Små operasjoner som naturlig avløste hverandre. Og hun var med på spillet. Latet som om hun sov, men inntok villig en posisjon som gjorde det mulig å komme til. Han gled inn i henne. Etterpå snudde han seg rundt til den andre siden av sengen, hvor søsteren lå. Den samme forsiktige strategien utspilte seg. Skritt for skritt. Helt til jenta ikke lenger brydde seg om å skjule at hun også var våken. Ivrig omfavnet hun ham og kysset ham. Her var det fritt fram.

Slik utspilte Giovanni Giacomo Casanovas seksuelle debut seg. Ikke med én partner, men med to. Ifølge hans egne memoarer hadde han gjort seg sine første - ufullførte - seksuelle erfaringer før han fylte 12, men det var først i en alder av 17 år at episoden med Nanette og Marta fant sted. Men gudene skal vite at Casanova likte å miste møydommen. Dette var noe han ville ha mer av! Erobreren i ham hadde våknet.

I Lasse Hallströms film “Casanova” blir det spunnet et romantisk eventyr rundt navnet til verdenshistoriens mest sagnomsuste forfører. Og filmen har tatt seg friheter selv i den fysiske gestaltningen av Giovanni Giacomo Casanova. Tittelrollen spilles som kjent av den blonde, bildeskjønne og eplekjekke Heath Ledger. Virkelighetens Casanova var derimot svært mørk. På mer enn én måte.

Skuespillersønnen

Han ble født i Venezia 2. april 1725. Det er jo sjelden tvil om hvem som er noens mor. I Giacomo Casanovas tilfelle ble hun kalt La Zanetta og var skuespiller. Men mannen han arvet etternavnet fra, danseren/skuespilleren Gaetano Guiseppe Casanova, var ikke nødvendigvis faren hans.

På denne tiden ble skuespillere regnet for å være omtrent det samme som prostituerte. Selvfølgelig sto de på scenen, men yrket var langt ifra ærbart og det ga dårlig inntekt. Rike teatergjengere tok mer enn gjerne for seg av ensemblets “andre talenter” etter forestillingen.

Giovanni Giacomo Casanovas far kan derfor ha vært Michele Grimani, et medlem av en mektig familie i Venezia. Da La Zanetta ble gravid etter å ha vært sammen med ham kunne selvfølgelig ikke en mann av hans byrd være seg bekjent en bastard. Ergo betalte Michele en av de mannlige skuespillerne, i dette tilfellet Gaetano, for at han skulle gifte seg med La Zanetta. Og slik ble det. Dette er iallfall hva Casanova selv trodde. Det er dette han hevder i sine memoarer. Og flere historikere og Casanovabiografer har ment at teorien kan stemme.

Sant eller ei. Dette er et viktig poeng hvis man ønsker å forstå mennesket Casanova. Allerede fra sine tidligste år er det et trekk ved personligheten hans som tydelig melder seg: Han krevde respekt. Han ville for alt i verden unngå å ende opp som en formastelig skuespiller. Ja, han ville ikke at folk en gang skulle kjenne til bakgrunnen hans. Målet for Casanova var et liv blant samfunnets elite. Lettere sagt enn gjort på denne tiden, hvor stillinger og sosial status gikk i arv.

En ambisiøs ung mann

Som ung mann oppdaget han likevel hvordan dette kunne la seg gjøre: Ved å bløffe. For den som hadde den rette innstillingen og gode nerver kunne dørene til de fine salongene åpne seg. Dette krevde kunnskaper om hvordan man opptrådte, noe et sosialpsykologisk geni som Giacomo lett ervervet seg. Det var hans utrolige evner som menneskekjenner, kombinert med en nesten besatt målbevissthet, som skritt for skritt brakte ham nærmere samfunnselitens innerste sirkler.

Det fungerte hovedsakelig på følgende måte: Hadde han først klart å bløffe seg innpass hos én adelsmann, sørget han alltid for å få et anbefalelsesbrev av vedkommende. Et slikt brev sørget for å åpne nye dører andre steder, og dermed var snøballen satt i bevegelse. Den neste utfordringen ble å skaffe penger til denne livstilen. Og akkurat den delen av oppgaven ble et stadig tilbakevendende problem for eventyreren fra Venezia. Pengeknipen er én av de røde trådene i livet hans.

I ung alder gjorde han likevel et par forsøk på skape seg en normal karriere. 17 år gammel hadde han fullført sin eksamen i jus ved universitetet i Padua, og tok sikte på en karriere innen Kirken. Han fikk en stilling som sekretær for kardinalen i Roma, men den ble kortvarig.

Deretter gjorde han en vel så kortvarig tjeneste innen Venezias militærvesen, som offiser på Korfu. Men han fant ut at det å stige i gradene var en langsom prosess som krevde altfor mange offer.

21 år gammel reddet han imidlertid livet til et medlem av den rike patrisierfamilien Bragadin i Venezia. Dette ble belønnet. Matteo Giovanni Bragadin ble Casanovas velgjører og gjorde ham i praksis til sin stesønn. Enkelte historikere har ment at Bragadin var homofil, og at forholdet mellom han og Casanova var mer enn platonisk. Uansett, de neste årene fikk Casanova anledning til å leve på stor fot - finansiert av Bragadin.

Men i 1755, 30 år gammel, ble han funnet skyldig i heksekunst av myndighetene. Og snart befant han seg i en fengselscelle i Dogepalasset, et av datidens mest rømningssikre fengsler.

En umulig flukt

Sent på kvelden 31. oktober 1756. To menn er i ferd med å gjøre det umulige. Casanova og hans medsammensvorne, Marin Balbi, har brukt de siste ukene på å grave seg oppover - gjennom taket i fengselscellen - med en jernspiker. Nå kan de utforske loftet i Dogepalasset. Casanova pirker i treverket, og kommer tilslutt over et område med råtten plank. Gjennombruddet er nært forestående, og han begynner frenetisk å rive opp sengetøyet i remser for å lage et tau. For på én eller annen måte må de komme seg ned fra taket.

Taket er dekket av blyplater. Med rå kraft får Casanova og Balbi bøyd en av platene til side. De ser måneskinnet. Og skjønner at de må vente. Går de opp på taket nå, vil skyggene deres bli kastet over Markusplassen. Lykken står dem bi. To og en halv time senere har en tykk tåke lagt seg. Det er nå eller aldri! Rømlingene utforsker taket, og prøver å finne mulige ruter ned til bakken. Men det fortoner seg umulig.

Casanova lanserer nå en helt ny plan: Hva om de bryter seg inn i Dogepalasset - i en etasje nedenfor fengselet? Som sagt, så gjort. Dinglende i det provisoriske tauet, midt i tåkenatten, kjemper rømlingene seg nedover glatte gesimser. De finner en stige, og de finner et vindu. Men Casanova er utslitt etter 2 døgn med lite mat og ingen søvn. Han er nær ved å gi opp. Helt til klokken på Markusplassen slår midnatt. Lyden av klokkene vekker ny innsatsvilje i ham.

Planen lykkes. Og snart befinner de seg i et rom utenfor fengselsområdet. Men dørene er stengt her også! Flaksen har imidlertid ikke forlatt dem. Balbi oppdager en mindre dør, som lar seg hekte av hengslene. Ferden går videre, gjennom Dogepalassets korridorer og kamre. Noen dører er åpne. Andre må de bryte seg gjennom. Klokken tikker mot morgen.

De ender tilslutt opp ved en av de store utgangsdørene. Og når portvakten åpner, toger paret resolutt ut, praier en gondol og rømmer Venezia. Flukten de akkurat har gjennomført blir nesten øyeblikkelig legendarisk.

Sulten på livet

Var det én ting som karakteriserte Casanovas personlighet så var det sult. En generell sult på livet: Sult etter god mat, sult etter kunnskap (han ble en meget belest mann etter hvert), sult etter respekt og - selvfølgelig - sult etter sex.

Den godeste Giovanni var egentlig ikke spesielt vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene hans. Men han var høy, omtrent 1’93 på sokkelesten, noe som må ha vært imponerende til en italiener å være på 1700-tallet. Den dag i dag kan man se stolen hans utstilt i Dogepalassets fengsel i Venezia, og møbelet gir en god idé om det var bygd for en stor mann. Med andre ord: Han var høy og mørk - selve urklisjeen hva gjelder drømmemannen. Men altså ikke bildeskjønn på samme vis som Heath Ledger.

Det hjalp selvfølgelig at han var velsignet med talegaver folk fant underholdende og at han behersket det sosiale spillet til fingerspissene. Noe hadde han åpenbart arvet fra sin skuespillermor. Likevel må mange av erobringene hans tilskrives den nådeløse sulten som drev ham. Casanova kunne, for å si det mildt, være ganske direkte som forfører. Noen ganger ligner aktiviteten hans på voldtekt, og han deltok faktisk også i en gruppevoldtekt som ung mann.

Et tidlig eksempel på hvordan han håndfast kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova var passasjer sammen med en nybakt brud. Den unge damen var skrekkslagen av de nærgående tordenskrallene og lynnedslagene, så Giovanni satte henne på fanget sitt for “å trøste og berolige”. Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova hadde forutseende nok kneppet opp gylfen før han plasserte den unge madammen på fanget, og dermed kunne han nesten la humpene i veien gjøre resten av jobben etter at penetreringen hadde funnet sted. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.

Andre ganger fremsto han imidlertid som noe av en sentimental og bløthjertet riddertype. Han ordnet opp når unge jenter trengte hjelp (for eksempel til å bli kvitt uønskede barn), og det vil være riktig å si at det store flertallet av partnerne hans også fikk glede ut av møtet med bastarden fra Venezia.

Vagabonden

Casanovas liv var ytterst mangfoldig og hendelsesrikt - en naturlig følge av at han førte et omflakkende liv på kryss og tvers over hele Europa. Enkelte perioder kunne han leve det livet han lengtet etter, som velbeslått. Disse periodene ble imidlertid alltid kortvarige. De kom gjerne når han hadde hell i pengespill eller fant en rik kvinne som kunne overøse ham med penger. Hadde det ikke vært for hans rike stefar og et sjeldent hell er det tvilsomt om Casanova i det hele tatt kunne blitt den legenden han senere ble.

Til tross for sin interesse for rike kvinner: Giacomo spilte aldri rollen som gigolo. Tvert imot var han spesielt nøye med unngå det stempelet. For var det én ting som kunne avsløre ham som sønn av en foraktelig skuespiller, så var det nettopp denne formen for prostitusjon. Casanova foretrakk å svindle folk for penger på en mer utspekulert og subtil måte.

Svindleren

Det mest kjente eksempelet på mesterforførerens bløffmakeri, og det mest innbringende for ham, var svindelen han utførte på stakkars Marquise d’Urfe. Hun var adelsdame og enke, med andre ord en komplett uimotståelig fristelse for en mann av hans kaliber. I tillegg var damen helt besatt av okkult viten, magi og hemmelige ordner. Det var for godt til å være sant. Hun var steinrik, uten husbond og fullstendig overbevist om at han - Casanova - satt på magiske ferdigheter hun bare kunne drømme om.

Madame d’Urfe ønsket nemlig mer enn noe annet å få tilgang til den ytterste hemmelige kunnskap. Problemet var kjønnet hennes, for som “alle” visste på denne tiden var det umulig for en kvinne å tilegne seg slik kunnskap. Men hun hadde hørt at det fantes magiske ritualer som kunne sikre henne å bli gjenfødt som mann. Kunne en dyktig kabbalist som Casanova hjelpe henne? (Kabbalisme er en gammel jødisk teknikk som i korthet går ut på å avdekke Guds vilje i alle detaljer.).

Selvfølgelig kunne han hjelpe. Casanova forklarte at han måtte finne en jomfru av halvgudelig opphav. Når jenta så ble gravid med et guttebarn ville sjelen til Madame d’Urfe kunne foreta spranget over i den nye kroppen. Overlykkelig sørget hun for å utstyre Casanova med penger slik at han kunne legge ut på leting etter denne jomfruen.

De neste årene hadde han det som plommen i egget. Hver gang han hadde brukt opp pengene til madame vendte han tilbake med en jomfrukandidat, bare for å oppdage en eller annen feil ved henne i siste øyeblikk. Casanova hadde jo ingen hast med å bringe Marquise d’Urfe over i en ny kropp så lenge hun finansierte reisene, middagene, drikkingen, gamblingen, klærne og alt mulig annet for ham.

Flere ganger måtte Casanova endre ritualet og finne nye løsninger på problemet med å få den naive adelsdamen gjenfødt. Helt ufarlig var det jo heller ikke. Siden sjelen til madame nødvendigvis måtte forlate kroppen, innebar det jo at hun i bunn og grunn måtte dø. Casanova fant etter hvert en utvei på denne potensielt kriminelle løsningen: Madame skulle selv bli gravid og føde et guttebarn. Gradvis ville sjelen hennes finne vei over i avkommet og bli seg bevisst at han, gutten, egentlig var sin egen mor! Og gjett hvem som skulle få æren av å bli far?

Denne bløffen krevde tilslutt av Casanova måtte dra sin kos. Men de årene han levde godt på Madame d’Urfes bekostning var sannsynligvis de beste i livet hans. Det er antatt at han svindlet henne for opp imot 1 million francs, en utrolig sum på denne tiden.

En mann uten sperrer

En nomade som Casanova var jo dømt til å krysse sine egne spor til stadighet. Det kunne gi seg bisarre utslag. Under et besøk i Napoli, hos den impotente hertugen der, traff han hertugens unge elskerinne Leonilda. Ja, du leste riktig: Den impotente mannen holdt seg med elskerinne. Hvorfor? Han likte å kikke, mens hun var aktiv med andre menn.

Og nå inntraff noe som til stadighet hendte Casanova, han ble forelsket. Dette er et viktig poeng. Han forbløffende evne til å bli opp over ørene forelsket nærmest på stedet hjalp ham til å gjennomføre sine mange erobringer. Ingenting er jo mer overbevisende en ektefølt pasjon. Men han ble alltid fort forelsket i en ny jente, og dermed var det aldri noen som maktet å fange ham på permanent basis.

Som så mange ganger tidligere ba Casanova om å få gifte seg med jenta han hadde lyst på, denne gangen Leonilda. Hun sa ja. Hertugen sa faktisk også ja. Bare hennes gamle mor sa nei. Med gode grunner. Da hun dukket opp viste det seg nemlig at hun var en av Casanovas gamle elskerinner. Og Leonilda var datteren hun hadde født etter sitt eventyr med venezianeren. Den hardbarkete forføreren hadde faktisk vært farlig nær å gifte seg med sin egen datter!

Denne historien har imidlertid et etterspill. Noen år senere besøkte Casanova hertugen på nytt. Nå hadde adelsmannen endelig giftet seg med Leonilda, men han var fremdeles impotent. Helsa var dessuten begynt å skrante stygt, og hertugen visst at han ikke hadde lenge igjen. De grådige slektningene hans hadde allerede begynt å glede seg. For uten noen arving ville hertugens eiendom bli delt dem imellom. Dette ønsket han å forhindre. Med Casanovas hjelp.

Og slik gikk det til at Giovanni Giacomo Casanova gjorde Leonilda, hans egen datter, gravid.

Bifil?

Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest, som etter hvert utviklet seg til en orgie.

Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han var trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.

Hvor mange?

Hvor mange kvinner (og menn) Casanova hadde sex med i løpet av livet er komplett umulig å vite. Det eneste som er sikkert er at de må ha vært tallrike. Han navngir 122 av dem i memoarene, men der skriver han stort sett bare om de som gjorde inntrykk på ham. Det kan altså - potensielt - dreie seg om hundrevis av sengepartnere. Megetsigende nok beskriver Casanova en periode på 4 dager uten sex som “en evighet”.

Naturlig nok ble det mindre og mindre amorøse eventyr på ham jo eldre han ble. På slutten av livet brukte han derfor kreftene på å skrive bøker i stedet. Giovanni Giacomo Casanova, eller Chevaliér de Seingalt som han lenge hadde kalt seg, døde 4. juni 1798. Merkelig nok hadde det tatt flere år før den gamle røveren kom på ideen å gjenfortelle sin egen livshistorie i bokform. Memoarene, “Historien om mitt liv”, blir i dag ansett for å være et av de mest detaljerte og autentiske verkene om hverdagsliv og sosiale normer i 1700-tallets Europa.

Boken ble ganske raskt lansert i en mer fiksjonalisert utgave, og ga dermed støtet til legenden Casanova. Den opprinnelige utgaven ble ikke utgitt 1960. Og det er som legende Casanova har fått plass i verdenshistorien. Han har inspirert generasjoner av kunstnere, forfattere, pornografer og filmmakere. Lasse Hallström er således bare (så langt) den siste i rekken som benytter seg av navnet Giovanni Giacomo Casanova for å fortelle en historie.

(Teksten har tidligere stått på trykk i magasinet Henne)

Jeg har også tidligere skrevet en post om Casanova: “Casanova var ingen hyggelig fyr”.