Frank Zappa revolusjonerte populærmusikken. Uten å røre alkohol eller narkotika. Han hadde langt mer tro på kaffe.

Jeg har - ved to ulike tilfeller, fra to forskjellige kilder - blitt fortalt følgende: Et sted i Norge (Drammen?) bor det en dame som nå har nådd respektabel bestemorsalder. Og denne respektable modne kvinnen er i besittelse av et lite minne fra den gang hun, som ung og het, fikk lurt med seg Frank Zappa i seng etter en konsert. Morgenen etter ga han henne nemlig en aldri så liten gave. Noe hun kunne beholde som minne om møtet. Det dreier seg visstnok om en liten pokal (av den typen små idrettslag har råd til) inngravert med med påskriften: “Fucked by Frank Zappa”.

Det er fullt mulig dette er en vandrehistorie - faktum er at jeg egentlig tror det er nettopp det - men med tanke på mannen vi her har å gjøre med virker den ikke komplett utenkelig. (Dersom noen kan komme med knallharde bevis for at Zappa virkelig delte ut slike pokaler til sine groupies, så gi beskjed!)

Frank Vincent Zappa jr. sa hallo til verden 21. desember 1940 i Baltimore, Maryland. Familiebakgrunnen var like eklektisk som musikken hans skulle bli: Faren var av gresk/arabisk/siciliansk avstamning, mens moren var fransk-italiensk.

Som gutt var Frank mest opptatt av å male og tegne, samt av kjemi og sprengstoff. Men 12 år gammel fikk han sans for å banke trommer, og meldte seg på et kurs i orkesterperkusjon. Zappas musikalske smak var bred og variert allerede fra starten av. Han likte R & B, men lyttet like oppslukt til klassisk og samtidsmusikk. Interessen for sistenevnte var stor. Han skal blant annet ha brukt en god slump av konfirmasjonspengene sine på å betale for en telefonsamtale med komponisten Edgar Varese. Bare 14 år gammel begynte han å komponere musikk for kammerorkester. Zappa studerte ivrig musikkteori, harmonilære og komposisjonsteknikk - håpløst urocka saker - samtidig som han spilte i diverse gitarbaserte band hvor låtene gikk i 4/4-takt.

18 år gammel komponerte han filmmusikk til en forglemmelig lavbudsjettswestern, Run Home Slow, og fulgte opp to år senere med tonefølget til den like forglemmelige og billige The World’s Greatest Sinner. Parallelt med karrieren som filmkomponist, skrev Zappa låter for rockeband.

Den lange, tynne skjeggebusten var et arbeidsjern av imponerende dimensjoner. Høy aktivitet dag og natt resulterte i et aldri så lite overskudd med grunker. Dermed, i 1964, kjøpte han et lydstudio og døpte det om til Studio Z. Men allerede etter noen få måneder ble han arrestert, da han og en venninnene hadde laget en erotisk tape. Det dreide seg om et nytt soundtrack, denne gangen til en pornofilm. Slikt var alvorlige saker på denne tiden. Meget alvorlige saker. Zappa ble dømt til 6 måneder i kasjotten, med 3 års prøvetid, og Studio Z ble rett og slett revet. Det var imidlertid bare 10 dager med ubetinget fengsel i domsavsigelsen, så den unge audiopornografen slapp raskt ut.

Etter fengselsoppholdet kom han i kontakt med bandet The Soul Giants, som trengte en ny gitarist. Repertoaret bestod av kjente og kjære coverlåter, noe den kreative og hyperaktive Zappa ikke kunne leve med i lengden. Han argumenterte for at bandet skulle forsøke å skaffe seg en platekontrakt ved å gå over til å spille eget materiale. Dette førte til en en kort intern konflikt, hvor et av medlemmene dro sin kos. Men med nytt navn - The Mothers - fikk gutta faktisk halt i land en kontrakt med MGM, som i samme slengen insisterte på at bandet burde legge “of Invention” til navnet sitt. Ellers kunne publikum komme i skade for å få assosiasjoner til “motherfuckers”.

I juli 1966 kom så debutskiva, Freak Out!, som ble slaktet noe helt rabiat av kritikerne. “80 minutter rent søppel”, lød én av dommene. Verden var ikke moden for Zappas lydeksperimenter, så det ut til. Men undergrunnsmiljøet noterte seg bandet. Ryktet spredte seg i de riktige kretsene, akkurat slik Zappa hadde håpet.

Da Zappa ble leder for The Soul Giants hadde han krevd intet mindre enn full kunstnerisk kontroll over bandet. Og han hadde innført et strengt regime. Perfeksjonisten kjørte hardt på at alle skulle bli best mulig. Ergo fulgte øving i bøtter og spann. Samtidig ga han undersåttene instrukser i imagevalg: La hår og skjegg gro, kjøp noen skikkelig speisa klær og ikke snakk med pressen! Dessuten: Nåde den som tar narkotika i mitt band! Litt av et krav å stille musikere på slutten på 60-tallet.

Han la ikke skjul på hva han mente om kunstige stimuli utad heller. I 1968 kom We’re Only In It For The Money, som var et elegant oppgjør med den dopfikserte hippiekulturen. Og Zappa uttalte at han foretrakk “sigaretter og kaffe fremfor substanser som gjør at du snubler i møblene dine”.

The Mothers of Invention både vokste i antall og skiftet ut medlemmer. Men platene rant ut som erter av en sekk og bandets status vokste raskere enn ugress. Og det musikalske uttrykket utviklet seg i overraskende retninger. Zappa var ikke en mann fornøyd med “å finne sin nisje”. Han ble tvert imot inspirert av alt, og inkorporerte alt i sin musikk. Hele tiden innenfor ytterst krevende og veldisiplinerte musikalske rammer. 100% innsats var ikke noen diffus drøm. Det var forventningen. I tillegg krevde han at alle i bandet skulle forsøke å strekke seg ytterligere litt til. Grenser skulle sprenges, av bunnsolide musikere som var klare i toppen og profesjonelle til fingerspissene. Og på toppen av dette skulle bandmedlemmene være i stand til å briljere som entertainere i tillegg! Her var det ingen kjære mor eller rom for slappe “er det så nøye”-holdninger.

Selvfølgelig ga det resultater. Produksjons- og aktivitetsnivået var utrolig. Zappa rakk å gi ut over 60 skiver, og han turnerte minimum 200 dager i året.

I The Mothers of Invention gikk høy- og lavkultur opp i en høyere enhet. Og uansett musikalsk bakgrunn krevde det sin mann. Én ting er å disiplinere gitarister med rockebakgrunn midt i syretiden. Noe helt annet er å få godt skolerte musikere til å skjønne verdien i å flippe ut. George Duke, som i starten nektet å røre synthesizere, fikk knadd opp alle sine fastlåste musikalske forestillinger da Zappa tvang pianisten til å spille simple, idiot-enkle melodilinjer om igjen og om igjen.

Musikalsk sett er Zappas verden en møteplass for rock, blues, jazz, samtidsmusikk, reggae, soul, country, pop og sikkert enda noen genrer. Ergo har han noe å tilby alle, men alle liker neppe alt han har lagd. Naturlig nok oppfattet han ikke seg selv som noe så snevert som rockemusiker. -I utgangspunktet er jeg en komponist, men jeg tjener mitt levebrød ved å spille rock’n'roll, sa han.

Konsertene var noe for seg selv. Zappa var ikke fornøyd med bare å briljere musikalsk. Han ville skape happeninger i tillegg. Derfor ble en Zappakonsert like mye en slags teateropplevelse, hvor det ble gjøglet og tøyset uten stans. Han tok folk opp på scenen, arrangerte dansekonkurranser eller kåret det beste orgasmehylet. Eller delte opp publikum i ulike kor-enheter og fikk dem til å synge hver sin sang - samtidig. Moro skulle det være. Tor Marcussen i Aftenposten overvar den siste konserten Zappa holdt i Norge, i 1988, og skrev i sin anmeldelse at “aldri har jeg hatt det så morsomt på en konsert noen gang.”

Tekstmessig var han den ultimate provokatør. Satire, samfunnskritikk og slibrigheter fyres av om hverandre. Han hadde etsende kommentarer til alt og alle: 68′ere, moralister, jødiske aktivister, feminister, hippier, homser, prester, reguleringskåte politikere, discoelskere osv. Fullstendig demokratisk, altså.

På 80-tallet ble kampen mot sensur noe av det som opptok ham mest, siden Tipper Gore (kona til Al Gore) og hennes PMRC (Parents’ Music Resource Center) ble etablert i 1985. Organisasjonen hadde brodd mot “upassende” tekster. Zappa argumenterte briljant mot foretakendet, blant annet ved å påpeke følgende: “Onani er ikke ulovlig. Hvorfor skal det da være ulovlig å synge om det?”

Likevel, rent politisk betraktet Zappa seg som en “praktisk konservativ”. Han ville ha mindre statlig regulering, mindre byråkrati og lavere skatter. Det betyr ikke at han var blind for at mange assosierer ordet konservativ med reaksjonære holdninger. Tvert imot var folk med slike holdninger favorittfiendene hans.

I 1992 fikk Zappa beskjed om at han hadde prostatakreft, og 4. desember året etter døde han. Men legendestatusen var for lengst sikret. Og det er fullt fortjent.