1900-tallet and Europa and Film and Kvinnehistorie and Skamløs egenreklame 12:45 pm
En av årets julefilmer - og en av årets beste filmer - tar for seg situasjonen i Ceausescus Romania på 80-tallet. Og det handler om kvinneskjebner i “uløkka”.
Undertegnede har anmeldt Cristian Mungius Gullplamevinner “4 måneder, 3 uker og 2 dager” i denne ukas utgave av Ny Tid.
Les gjerne anmeldelsen: “Abort i Gullalderen”
Og med dét ønsker jeg alle sammen God Jul!
Antikken and Kulturhistorie and Vitenskapsmenn 1:40 pm
Astrid Meland begår et ærlig stykke journalistisk arbeid i dagens Dagbladet Magasinet på nett, og korrigerer en tidligere skrevet artikkel om Judasevangeliet.
Da den første saken - basert på resultatene i et av National Geographics prosjekter - sto på trykk i april 2006, lød konklusjonen at det nyoversatte evangeliet tegnet et svært positivt portrett av Judas Iskariot. Men forskermiljøet har snudd nå, og konkluderer med han nok skildres som en skurk også i dette evangeliet.
Les artikkelen HER.
1900-tallet and Amerika and Asia and Film and Profiler 6:53 pm
Til tross for at han bare har et lite knippe actionfilmer i bagasjen er Bruce Lee blitt selve symbolet på kung fu i filmsammenheng. Et symbol ingen har klart å utfordre til dags dato. Men så er han da også født i Dragens time, i Dragens år.
En enslig asiat slåss mot et kobbel av skurker. Han forsvarer seg lynraskt, med spektakulære hopp, spark og grasiøse kroppsbevegelser. Likevel sliter han litt. Helt til han får et sår. Da stopper liksom alt opp noen sekunder. Den lille fyren stryker hånda over såret, stirrer på blodstripa som har farget neven hans, lukter på det, smaker på det – og så er helvete løs! Herfra og ut fungerer kroppen hans som en turboinjisert vindmølle av slag og spark. Gjerne mens han lager dyrelyder. Selvfølgelig vinner han.
Sånn kunne en typisk oppgjørsscene se ut i en film med Bruce Lee. Eller Lee Jun Fan, Li Zhenfan eller Li Yuen Kam, som han også er blitt kalt. I denne artikkelen skal vi holde oss til Bruce Lee, for enkelthets skyld.
Han ble født i San Francisco 27. november 1940, i Dragens år og i Dragens time, av kinesiske foreldre. Men han vokste opp i Hong Kong, dit familien flyttet våren 1941. Der kom han tidlig i kontakt med byens filmbransje. Fra og med 1946 slo Bruce inn på en karriere som barnestjerne i diverse Hong Kong-filmer. Det skulle etter hvert bli over 20 av dem. Filmdebuten hadde han imidlertid allerede unnagjort som spedbarn tilbake i San Fransisco, hvor han hadde “spilt” jentebaby i “Golden Gate Girl”.
Men alt er ikke fryd og gammen for unge Lee i Hong Kong. 13 år gammel blir han banket opp av en gategjeng. Han forbanner seg på at det er første og siste gang noe slikt skal skje ham. Til tross for at loven forbyr det, går han til kung fu-mesteren Sifu Yip Man for å bli hans lærling. Skal vi tro biografene hans, vant Bruce alle slåsskamper etter dette. Noe som selvfølgelig ikke betyr at han ligger unna bråk. Det skal bli flere gatekamper på den halvveis balstyrige unggutten.
Han dyrker også en annen, mer akseptabel hobby: cha-cha-dans. Jepp! Action-ikonet Bruce Lee har bakgrunn som selskapsdanser. I 1958 vinner han sågar the Crown Colony Cha-Cha Championship. Samme året får han også sin første hovedrolle, i en film kalt “The Orphan”. Filmen inneholder dog ingen kampscener.
Men på gateplan fortsetter bråket. Nå er det blitt såpass alvorlig at politiet kommer inn i bildet. Tilslutt bestemmer familien at gutten vil ha godt av å bli sendt tilbake til Statene. Delvis for å komme unna Hong Kongs gategjenger, delvis fordi fristen for å sikre seg amerikansk statsborgerskap er i ferd med å gå ut.
Og det ser faktisk ut til at Bruce får orden på livet sitt i USA. Ikke bare blir han filosofistudent, han begynner også å tjene penger på kampsportkurs. I motsetning til andre mestere underviser Bruce folk av alle raser, og ikke bare asiater slik normen tilsier. Som en mann av få ord ytrer Lee seg gjerne i svært konsise setninger til sine elever: -Å vite er ikke nok, vi må anvende. Å ville er ikke nok, vi må utføre, er en typisk Lee-forelesning.
I 1964 demonsterer han for første gang sitt berømte “one inch punch” på et stevne i Seattle. Bruce holder armen helt strak rettet mot motstanderens brystkasse, før han med et kjapt skulderrykk slår ham i bakken. Like imponerende nå som da. Slike ferdigheter påkaller snart filmindustriens interesse. Den direkte årsaken heter Jay Sebring (av alle ting frisyreansvarlig på “Batman”-serien), som sender opptak av Lee til produsenten William Dozier. Dozier får selvfølgelig hakeslepp, og flyr inn Lee til prøvefilming. Ting begynner å skje. Han er snart ønsket som både instruktør og birolle-innehaver. Bruce underviser Hollywoodstjerner i kampteknikk. Elevene hans teller kjente navn som James Garner, Lee Marvin, Roman Polanski, Steve McQueen og James Coburn. Kontakten med Coburn skulle senere vise seg å være viktig.
Men på denne tiden var det ikke bare svarte amerikanere som hadde det vanskelig i Filmbyen. Asiater slapp heller ikke lett til. Selv om det er åpenbart for alle at ferdighetene til Lee gjør seg på filmduken, forblir hoveddørene stengt. Tv-serien “The Green Hornet” (1966) (hvor Lee har en birolle) blir etter hvert tatt av plakaten. Senere skulle hovedrollen i “Kung Fu” gå til David Carradine, en fyr uten snev av kunnskaper om sporten. En festelig detalj hva gjelder “The Green Hornet” er navnet på Lees rollefigur: Kato. Så nå vet du hvem Inspecteur Clouseaus hustjener er inspirert av.
Heldigvis får Bruce et tips fra nevnte James Coburn: -De skal spille inn en kung fu-film i Hong Kong. Der trenger de folk til birollene. Jeg synes du skulle dra, sier han.
Som sagt så gjort. Hva Bruce ikke vet, er at han er blitt noe av en stjerne i Hong Kong takket være “The Green Hornet”. Og da filmfolkene skjønner hvem som er i byen, blir han sporenstreks tilbudt hovedrollen. Året er 1971, og filmen heter “The Big Boss”. Regissøren, Lo Wei, fortsetter samarbeidet med sin nye stjerne året etter på “Fist of Fury”.
I mellomtiden er Bruce Lee blitt et kultfenomen i USA også. Ergo blir det produsert 2 filmer i 1973, en i Hong Kong og en i Statene. Først spiller han inn “The Way of the Dragon” i den britiske kronkolonien, før “Enter the Dragon” blir festet til filmrullene i en amerikansk-kinesisk samproduksjon. Førstnevnte blir lansert sist, og utmerker seg ved at det er Lee selv som står for manus, regi, koreografi og produsentansvar.
Delvis før, delvis parallelt med innspillingen av “Enter the Dragon”, jobber han med et prosjekt som skal uttrykke hans egen filosofi. Siden slutten av 60-tallet har Bruce utviklet sin egen kampteknikk, jeet kune do (en salig miks av kung fu, kickboksing, koreanske kampteknikker og amerikansk nevekamp). Han sier at han er på søken etter den perfekte teknikken, og nå skal den eksponeres på lerretet. Filmen er kalt “Game of Death”, men blir ikke ferdigstilt før i 1978. Grunnen er enkel, men overraskende: 20. juli 1973 dør Bruce Lee i en alder av 32 år.
Dødsårsaken var cerebral edema (hjernen svulmer opp), og Bruce hadde da også klaget over sporadiske hodesmerter i perioden før han døde. Det alvorligste forvarslet kom i april 1973. Bruce satt i et hett lydstudio i Hong Kong for å dubbe seg selv til “Enter the Dragon”. Luftviftene er slått av på grunn av bråket de lager. Hett blir heitere i studioet. Lee ber om en pause og går på badet. Der besvimer han og ligger langflat i 20 minutter. Akkurat da han våkner kommer folk inn for å se hvor han blir av. Bruce prøver å skjule det som har hendt. Han sier at han har mistet brillene på gulvet. På vei tilbake til dubbingboksen besvimer han på ny. Leger tar en titt på ham, uten å oppdage noe livstruende. Få måneder senere må Lee betale prisen.
I Hong Kong marsjerte nesten 30 000 mennesker i gravferden hans. Noen dager senere holdt familien en lavmælt og privat seremoni i Seattle. Bruce Lee, den største kung fu-stjernen i filmhistorien, blir stedt til hvile i byens Lake View Cemetery. En knapp måned etterpå har “Enter the Dragon” premiere, og navnet hans blir verdensberømt i kjølvannet av filmens suksess.
Hvor langt han kunne nådd, hadde han fått leve, vil vi aldri få vite.
FILMOGRAFI:
“The Big Boss” (1971) Regi: Lo Wei
Lee oppdager at sjefen hans er narkosmugler og morder. Da er det bare en ting å gjøre.
“Fist of Fury” (1972) Regi: Lo Wei
Lee tar et oppgjør med de japanske okkupantene under 2. verdenskrig.
“The Way of the Dragon” (1973) Regi: Bruce Lee
Vaskeekte gladiatoroppgjør i selveste Colosseum mellom Lee og Chuck Norris.
“Enter the Dragon” (1973) Regi: Robert Clouse
Lee drar på kampturnering på en isolert øy kontrollert av en forbryterkonge. Det er her Youtube-klippet øverst er fra.
“Game of Death” (197 
Regi: Robert Clouse
Lee er med bare i 12 minutter. Clouse fullførte filmen med stand-in. En nesten dataspillaktig handling der helten slåss seg gjennom flere nivåer i en femetasjers pagode.
1900-tallet and Amerika and Profiler 6:20 pm
Man skal aldri undervurdere en prinsippfast nordmann. Det fikk Al Capone erfare.
Chicago, 1930. Eliot Ness skal hjem fra jobb. Han skal til å sette seg inn i bilen, da han oppdager at dokumentkofferten hans er åpen. Han slenger den opp på fronten av bilen for å kneppe den igjen. Nå ser han at heller ikke panseret er skikkelig lukket. Forsiktig løfter han på det. Og ser rett ned på en solid bunt dynamitt, koblet til tenningen. Det er den siste i en lang rekke hilsener fra Al Capone. Ness lukker rolig panseret og får fatt i politiets bombeeksperter. Det er tross alt bare en vanlig dag på kontoret.
Eliot Ness ble født inn i barneflokken til det norske immigrantparet Peter og Emma Ness i Chicago den 19. april 1903. Yngstemann Eliot vokste opp i trygge middelklasseomgivelser, hvor det var familiens suksessrike bakeri som sto i sentrum.
Men brødbaking fristet ikke den ambisiøse innvandrersønnen. Favorittlektyren hans var Arthur Conan Doyles romaner om mesterdetektiven Sherlock Holmes. Det skulle vise seg å bli skjellsettende for karrierevalget til unge Ness. Etter først å ha studert forretningsjuss, tok han fatt på kriminologi.
Året var 1928. På dette tidspunktet var Chicago i lomma på Al “Scarface” Capone. Alle offentlige institusjoner var korrupte. Det gjaldt like mye guvernøren i Illinois og borgermesteren i Chicago, som det gjaldt politiet. Knapt noen trodde at det var mulig å rokke ved Capones velorganiserte forbrytervelde.
Men motstanden mot mafiaen begynte også å organisere seg. Blant de ansvarlige myndighetene fantes et “old boy’s network”, og de hadde fått nok. Dessuten hadde de mektige allierte. Den nyvalgte presidenten, Herbert Hoover, ville ha Capone dømt.
Myndighetene valgte seg ut skattefusk og illegal spritomsetning som fronter i krigen mot mafiabossen. Problemet var å finne ærlige folk til å utføre jobben i Chicago. Da George E. Q. Johnson ble leder for den føderale påtalemyndigheten i Chicago hanket han inn Ness, som han hadde hørt mange lovord om. Bakersønnens oppgave ble å sette sammen et team av ubestikkelige agenter.
I memoarboken “The Untouchables” forteller Ness hvordan han gikk nøye igjennom alle tilgjengelige kandidater og laget en liste på 50 navn, som tilslutt skrumpet inn til 9. For Ness holdt det nemlig ikke med at karene hans var ærlige. Han ville også at de skulle være ugift, under 30 og i god form. De måtte i tillegg være gode bak rattet, treffsikre med skyteren og harde i klypene. Og de måtte være ukjente for mafiaen. Dessuten måtte de tåle å jobbe døgnet rundt.
På toppen av det hele kom faremomentet. Å utfordre Al Capone, en mann som hadde beordret anslagsvis 500 drap, var ingen spøk. Ness så praktisk på det: “Helsike heller, tenkte jeg, ingen lever evig”, skriver han i memoarene.
Med sin lille 9-manns armé gikk Ness til aksjon. Den første store suksessen var et raid mot 18 destillerier på én og samme kveld. Bevæpnet med en avsagd hagle sparket han inn dører over halve byen. De neste månedene fulgte en serie av raids mot den illegale bryggerivirksomheten. Ness beslagla uhorvelige mengder alkohol, bryggeriutstyr, lastebiler og annet. Informasjon og tips fikk De Ubestikkelige fra en undercover-agent, fra telefonavlyttinger og fra rivaliserende gjenger som elsket å se Scarface blø.
Capone valgte i begynnelsen å unngå en direkte konfrontasjon med Ness & co. Han skjønte at å skyte føderale agenter oppnevnt av selveste presidenten, bare ville gi ham mer bråk. Men kanskje denne Ness lot seg kjøpe? Al tilbød Eliot 2000 $ i uka for å se en annen vei, men den prinsippfaste norsk-amerikaneren avslo kategorisk. Ganske utrolig, med tanke på at årslønnen til Ness var på 3000 $.
Capone begynte nå selv å ty til telefonavlytting. Han satte også opp en egen tipstelefon hvor tystere kunne få 500 $ for å komme med opplysninger om hva Ness foretok seg. Krigen begynte å ligne på skyggeboksing. Men det varte ikke så lenge. Capone var i ferd med å overkomme sin tidligere skepsis mot å knerte føderale agenter. Businessen hans led fryktelig under raidene. Han måtte blant annet kutte ned på bestikkelsene.
Ness unnslapp mange attentatforsøk. Flere ganger bare på hengende håret. Mafiaen forsøkte å skyte ham, sprenge ham i lufta og kjøre ham ned. Men Eliot hadde englevakt hver eneste gang. Det alvorligste anslaget kom en kveld han skulle til å parkere bilen foran huset. Han ble oppmerksom på en ukjent bil som sto i gaten, og slo derfor ikke ned på hastigheten. Sekundet etter kom en salve. Ness dukket og tråkket gassen i bunn. Rutene på bilen hans ble pulverisert av kulene, men han slapp unna uskadet.
Om gangsterne ikke fikk has på Eliot, fikk de has på folk rundt ham. Vennen og assistenten Frank Basile ble brutalt myrdet. Men om Capone hadde trodd det skulle få Ness til å gi seg, tok han skammelig feil. Drapet ga ham tvert imot noe å hevne i tillegg.
Ness ønsket ikke bare å få Capone fengslet. Han ønsket å ydmyke ham. Dette var bakgrunnen for en bevisst provokasjon. Ness ringte opp Capone i hovedkvarteret hans, Lexington Hotel, og ga følgende beskjed: -Vel, Snorkey (Capones kallenavn i den indre mafiakretsen, journ. anm.). Jeg ville bare fortelle deg at om du kikker ned på Michigan Avenue nøyaktig klokka 11, vil du se noe som burde interessere deg.
Klokka 11 sto en nysgjerrig Capone i vinduet og glodde. Det han fikk se utløste et av hans mange beryktede raserianfall: Nede på Michigan Avenue kom en kolonne på 45 lastebiler, nyvaskete og rene, som Ness hadde beslaglagt i raidene mot Capones bryggerier. Det var en velregissert offentlig fornærmelse.
Takket være innsatsen til De Ubestikkelige fikk påtalemyndighetene samlet nok bevis til en rettssak mot Capone. Til syvende og sist ble det skattefusket de gikk til sak på. Bare i 1927 hadde Capone tjent utrolige 105 millioner dollar. Og med en beslaglagt regnskapsbok for årene 1924-26, som viste at Capone hadde tjent tilsvarende summer uten å skatte av inntekten, satt aktoratet med gode kort på hånden.
Capone trodde imidlertid at han skulle klare brasene. Banden hans kjente jo navnene på jurymedlemmene. Men dommeren i saken, Wilkerson, hadde en overraskelse å by på. Da saken kom opp for retten den 6. oktober 1931, begynte Wilkerson rettsaken med følgende beskjed: “Juryen i denne salen skal byttes ut med juryen i nabosalen!”
Capone var ferdig. Jurymedlemmene han hadde kjøpt og betalt forsvant ut, og inn kom en gjeng trauste bønder. 17. oktober fant denne juryen Al Capone skyldig i skattefusk. Dommen ble 11 års fengsel.
I mai 1932, etter at Capone hadde tapt anken, var det Eliot Ness &co som eskorterte mafiosien til fangetransporten.
-De burde gjøre spriten lovlig, sa Capone.
-Hvis den var lovlig, ville ikke du ha hatt noe med den å gjøre, svarte Ness kontant.
Og fikk siste ord i duellen mellom de to. Året etter ble imidlertid spritforbudet opphevet.
Les også: “Mafiabossen: Al Capone”
1900-tallet and Amerika and Profiler 6:10 pm
Ingen mafiaboss er mer legendarisk enn Al Capone. Han var ansvarlig for over 500 drap og styrte Chicagos underverden som sitt eget lille kongerike. Men han kunne like gjerne ha blitt en lovlydig borger.
Stemningen kunne ikke ha vært mer jovial. Tett i tett med menn i dress som spiste utsøkt italiensk mat og skylte den ned med like utsøkt rødvin. Verten smilte fra øre til øre, og utbrakte den ene skålen etter den andre for de tre æresgjestene: “Saluto, Scalise! Saluto, Anselmi! Saluto, Giunta!” Etegildet varte og rakk. Klokka tikket forbi midnatt.
Så plutselig ble alle stille. Smilet hadde forsvunnet fra vertens ansikt der han reiste seg fra stolen sin. Sakte begynte han å gå nedover langs bordet mot æresgjestene. Skulle han godta illojalitet, spurte han retorisk. Ingen sa noe.
Umerkelig hadde han plukket opp et balltre. Så, like brått som stemningen hadde skiftet, slo han inn skallen på Scalise, deretter på Anselmi og tilslutt Giunta. Bedugget av all vinen rakk de ikke å reagere. Verten fortsatte å slå. Bein knakk i skuldre, overarmer og nakker. Etter en stund var han fornøyd. På et nikk fra sjefen tok livvaktene hans av seg de tidligere æresgjestene. De bar dem ut og avsluttet jobben med revolvere. Dette var straffen for utro tjenere i Al Capones forbryterorganisasjon.
Alphonse Capone ble født 17. januar 1899 i New York. Han vokste, overraskende nok, opp i en stabil, lovlydig og hardt arbeidende familie. Faren, Don Gabriele, var en mild type, som aldri slo barna sine. Folk på jakt etter enkle psykologiske forklaringer på hvorfor Al ble en navngjeten forbryter, har følt seg skuffet over Capones barndom. Her var det ingen klare traumer som kunne forklare det hele.
I tillegg var han faktisk flink på skolen også. Helt fram til sjette klasse tilhørte han definitivt klassens mest talentfulle halvdel. Men så begynte han å forandre seg. 14 år gammel slo han ned lærerinnen sin og forlot skolen. Han vendte aldri tilbake.
Al oppsøkte gangsteren Johnny Torrio, mannen han skulle lære nesten alt av. Capone ble løpegutt, men i 1909 flyttet Torrio virksomheten sin fra New York til Chicago. Alphonse mistet kontakten med læremesteren sin. Inntil videre.
De neste par årene finner vi den fremtidige gangsterkongen i helt streite jobber. Selv om han hadde vært med i kretsen rundt Torrio var det ingenting som tydet på at han skulle fortsette sin forbryterske løpebane. Og hadde det ikke vært for Frankie Yale hadde det kanskje aldri blitt noen forbryter av Al Capone.
Yale (som egentlig het Francesco Ioele) hadde slått seg opp som ny mafiasjef etter at Torrio forlot byen. Og “slått seg opp” er ment bokstavelig. Yale var brutal og enkel der Torrio hadde vært sofistikert og forsiktig. Frankie bygde sitt lille forbryterrike på muskler og knyttede never. 18-åringen Al Capone ble dratt inn i dette miljøet etter at han fikk jobb som bartender på en av Yales klubber.
Det var for øvrig i denne klubben Capone fikk arrene som ga ham kallenavnet “Scarface”. Omstendighetene rundt den ufrivillige ansiktsløftingen er ganske dustete:
En kveld fikk han øye på en pen jente som satt sammen med en fyr. Han trengte seg på og serverte en skikkelig harry sjekkereplikk: “Pus, du har en fin rumpe og det mener jeg som et kompliment.”
Sekundet etter spratt gutten opp. Han het Frank Gallucio og var broren hennes. I løpet av den korte slåsskampen trakk Frank en kniv og rispet Al i ansiktet tre ganger. Deretter sprang han og søsteren ut av restauranten.
Da han var blitt 19 må Capone ha lært seg bedre manerer, for da fikk han en kjæreste. Hun var irsk, blond og het Mae Coughlin. Etter en stund ble hun gravid, og da barnet var født giftet de seg.
Med en liten familie å forsørge satset nå Al igjen på en lovlydig karriere. Han sluttet hos Frankie Yale og flyttet til Baltimore, hvor han fikk seg jobb som regnskapsfører. (Sier og skriver regnskapsfører!) Nok en gang så det ut som om Capone var ferdig med bandittstrekene. Men så døde faren hans 14. november 1920. Det kan nesten virke som om det bare var respekten for faren som hadde holdt ham i tømme. For kort tid etter farens begravelse tok Al opp igjen kontakten med sin gamle læremester Johnny Torrio.
Siden sist hadde Torrio bygd opp en fremgangsrik geskjeft i Chicago, hvor han var involvert i gambling, prostitusjon og illegalt alkoholsalg. Al ble Torrios partner.
I flere år var situasjonen i Chicago rolig. De ulike mafiabandene holdt fred med hverandre, og fikk være i fred fra lovens lange arm. Og Torrios forbryterimperium vokste stadig, ikke minst takket være kronprinsen, Al Capone. Men metodene hans var langt mer blodige enn de Torrio alltid hadde foretrukket. Det skulle få konsekvenser for Capone i framtiden.
Fra midten av 20-tallet brøt det ut bandekrig. Konkurransen om det illegale alkoholsalget hadde hardnet til. I disse oppgjørene slo Capone alltid brutalt til. Han fikk myrdet flere rivaler og tok så over deres territorium.
I januar 1925 ble Torrio og kona hans utsatt for et attentat fra en konkurrerende bande. Mirakuløst nok overlevde han. Men etter denne episoden ville han ut. Han hadde alltid forsøkt å holde fred med de andre bandene og holde voldsbruken på et lavt nivå. Dette var ikke lenger mulig. Al Capone tok over Torrios imperium av nattklubber, horehus, gamblingklubber og illegale bryggerier.
For riktig å understreke sin nye posisjon, flyttet Capone ut av sitt rimelige middelklassehus og inn på fasjonable Metropole Hotell. Der bodde han permanent i en luksussuite som kostet 1500 dollar døgnet.
I utgangspunktet var Chicagos fremste mafiaboss en relativt populær mann. Han skaffet jo folk alkohol. Dette skulle gradvis endre seg i takt med at Capone tok livet av stadig flere. Men hver gang politiet forsøkte å knytte Capone til et mord, viste det seg umulig å fremskaffe vitner eller definitive beviser.
Sommeren 1928 var Capone på flyttefot igjen. Denne gangen etablerte han hovedkvarteret sitt i 2 hele etasjer på prominente Lexington Hotel. Han disponerte en 6-roms suite som privat leilighet. Al fikk sågar installert hemmelige dører i hotellet, slik at han kunne rømme hvis det skulle bli nødvendig. Lite ante han at det var nå nedturen begynte.
Voldsbruken ble den utløsende faktoren. I et forsøk på å kvitte seg med nok en rival ga Capone klarsignalet til det som senere ble kjent som “St. Valentine’s Day Massacre”. Utkledd som politi raidet Capones menn whiskeylageret til en annen gjeng. De fant 7 mann der, og drepte dem alle som én.
Da ekte politi kom til åstedet var et av ofrene ennå i live. Det sier litt om frykten for Capone og hans bande at da mannen ble spurt hvem som hadde skutt ham, svarte han; “Ingen har skutt meg.” Selv på dødsleiet holdt folk kjeft.
Denne siste massakren fikk imidlertid selveste presidenten i USA, Herbert Hoover, til å reagere. Han ga klar beskjed om at nå fikk det være nok. Nå måtte man se å få tatt denne Capone. Dette krevde føderal innsats!
Takket være Eliot Ness og hans “untouchables” fikk myndighetene gradvis samlet nok bevis til å reise sak mot Capone. Man klarte aldri å skaffe tilstrekkelig bevis for de mer enn 500 drapene han sannsynligvis sto bak Derimot fant man beviser for skattefusk. Og det var ikke bare bare. I 1927 tjente Capone 105 millioner dollar, en gigantisk sum på den tiden.
17. oktober 1931 ble Al Capone funnet skyldig og dømt til 11 års fengsel.
Han sonet 6 av dem, de fleste på fengselsøya Alcatraz. Da han slapp ut lå organisasjonen hans i grus, alkoholforbudet var opphevet og han var alvorlig syk. Som ung mann hadde han fått syfilis, og nå hadde den snikende sykdommen slått ut i full blomst. Han var permanent forvirret og desorientert. 25. januar 1947 ble det satt punktum. Da møtte Al Capone den øverste dommeren.
Les også: “Den ubestikkelige: Eliot Ness”
1900-tallet and Amerika and Kvinnehistorie 5:46 pm
Du finner dem i nesten hver eneste westernfilm, særlig under heltens saloonbesøk. Hvem da? Damene, selvfølgelig. De som henger rundt bordet hvor pokerspillet foregår. Ivrige etter å se hvem som håver i land den virkelig store potten. Hvem som har råd til å være spandabel denne kvelden.
Likevel kan det ofte være vanskelig å utlede av handlingen at disse jentene er prostituerte. Dette skyldes ikke minst at Hollywood var flinkere med antydningens kunst i gamle dager. En annen viktig grunn er at filmskaperne gjerne pyntet på bildet av Ville Vestens gledespiker, slik at de ble mindre vulgære. Uansett møter vi mange ordrappe og fristende kvinner i terrenget rundt kugutta.
Men de er alltid hvite, selv om svarte jenter beviselig strømmet til horeyrket etter opphevelsen av slaveriet. Det er anslått at cirka 25% av alle prostituerte i det Ville Vesten var tidligere slaver. Av og til er jentene skildret i så forsiktige vendinger at man knapt ser forskjell på horene i saloonen og den dydige skolefrøkna i samme film. Men de er der: I «Tatt av vinden» må barske Rhett Butler spørre den lett kamuflerte horemammaen Belle Whatling om råd når Scarlett O’Hara slår seg vrang. Damen ligner mest av alt på en livsklok sosietetskvinne. Og i «The Cheyenne Social Club» var bordellet skildret så pent og pyntelig at filmen senere ble kalt «en sexfilm for hele familien».
En westernfilm som nærmer seg den historiske virkeligheten i langt større grad er Robert Altmans «McCabe and Mrs. Miller» fra 1971. Dessuten gir John Fords klassiker «Stagecoach» et hint om forholdene når det er den prostituerte Dallas som rir inn i solnedgangen med den lovløse Ringo Kid.
Hvordan var det så egentlig å være hore i Ville Vesten? Kitty LeRoy kan muligens være et typisk eksempel på virkelighetens Vill Vest hore. Hun ble skutt av halliken sin, Sam Curley. Det skjedde på et sted med klassisk westernnavn, Lone Star Saloon, i Deadwood, Sør-Dakota. Året var 1877. Grunnen til at Sam tok livet av Kitty, var ryktet som gikk om at hun planla å bytte ham ut med en ny mann. Kitty var langt i fra den eneste prostituerte som ble drept i forrige århundres USA, men jentene var fullt kapable til å gi svar på tiltale.
For disse damene var ikke bare tøffere enn hele NSB, de hadde våpen også. Og de nølte ikke med å bruke dem. Selv om mange saloonpiker ble skutt, var det ikke uvanlig at kulene gikk andre veien. De svarte jentene, nyrekruttert til yrket etter 1865, hadde rykte på seg for å være ekstra raske på avtrekkeren. Bell Warden ble dømt til livsvarig fengsel for drap på en kunde i 1884. Da hadde hun avansert til å bli horemamma. Mattie Lemon slapp med 10 år for samme type forbrytelse fordi hun bare var 22 år gammel. Men ikke alle horer som bet fra seg ble fengslet. Svenske-Nina skjøt en pågående kunde i selvforsvar og ble frikjent. Denne skandinaviske matronen var et høyreist og selvbevisst fruentimmer som, i likhet med Calamity Jane, helst gikk i herreklær.
Det var marked for gledespiker i Det Ville Vesten. I 1860 utgjorde USAs befolkning rundt 30 millioner mennesker. Det neste 50 årene økte befolkningstallet med over 150%. I det området westernfilmene gjerne utspiller seg i, Midt-Vesten og grensestrøkene mot Mexico, innvandret det opptil 5 millioner mennesker i disse årene. Det er anslått at det gikk 5 mannfolk for hver kvinne i disse strøkene, og kanskje hele 10% av jentene var prostituerte. Det store kvinneunderskuddet åpnet jo opp for et lukrativt sexmarked. For selv om det nok var lett å skaffe seg en ektemann for damene som kom hit, var fristelsen også stor for å la seg varte opp av flere enn én. Og hvorfor ikke ta seg betalt for det i samme slengen?
Det er også grunn til å regne med at mange av jentene hadde praktisert horeyrket i gamlelandet før de dro til Statene. I 1884 rapporte politilegen i Kristiania at 71 «offentlige fruentimmer» hadde utvandret siden 1879. Disse jentene hadde lite å tape og mye å vinne på å dra over Atlanteren.
I «last frontier»-området var det langt mellom de offentlige myndighetene, noe alle westernfans vet inderlig vel. Som oftest var det en enslig sheriff med assistenter som representerte Loven, Staten og Unionen. Livet var hardt, voldelig og ofte kort. Derfor, sammenliknet med forholdene i de mer siviliserte øst- og sørstatene, var livet som prostituert i Ville Vesten lite å trakte etter hvis man først skulle praktisere verdens eldste yrke. Jentene var jevnt over fattigere, mindre glamorøse, mer plaget av kjønnssykdommer og de døde tidligere. Og ikke minst; de var innblandet i et ganske oppsiktsvekkende antall slåsskamper og drap. Det var nok like vanskelig å finne «den lykkelige hora» her som andre steder.
Selvfølgelig fantes det respektable kvinner i det gamle Vesten også. Om ikke alle av dem var hva man helst forbinder med en veloppdragen victoriansk jomfru med utsøkte broderingsferdigheter, så utgjorde de tross alt flertallet av den kvinnelige befolkningen. Men horene var langt mer synlige i bybildet.
Av og til, særlig når småbyene var i ferd med å vokse ut av sin halvbarbariske barndom, syntes enkelte at horene ble for godt synlige. Et eksempel på det er den plakaten sheriffen i Tombstone, Arizona, fant det for godt å spikre opp i 1882. Her ble alle «skyggeaktige kvinner» oppfordret til å holde seg på gatens mørke side. Og sheriffen visste godt hvem han henvendte seg til. Han sørget nemlig for å rette en særlig pekefinger til enkelte navngitte jenter.
Og for noen navn! Amasone-Amy, Stornesede Bertha, Berrick med boblene, Ferel med føttene, Formaldehydrerte Flo, Parafin-Katie, Fifi L’Amour, Tuberkuløse Tessie og Jane med tenna het de.
At horene dominerte bybildet vet vi også fra kvegsentralen Austin. På 1870-tallet hadde byen cirka 5000 innbyggere. Opptil 10% av totalbefolkning kan ha vært prostituerte. Historikeren Nils Johan Ringdal, som har beskrevet horenes verdenshistorie i boka «Verdens vanskeligste yrke», anslår at antallet personer som fikk inntekten sin fra sexsalg i Det Ville Vesten kan ha omfattet et sted mellom 50 - 200 000 kvinner, pluss kanskje 20 menn. På grunn av unøyaktige folketellinger og generelt vanskelige vilkår for tallføring, er det umulig å angi et mer presist anslag.
Folketellinger og annen statistikk var heller ikke spesielt nøye med å ta med de indianske jentene som solgte kroppen sin. Og det er vel knapt noen westernfilm som skildrer denne kontakten mellom indianer og hvit? Hollywood viser blåjakker som rødhudenes fiender, ikke som indianerjentenes sexkunder. Like fullt var det vanlig at det ble opprettet bondegårdslignende bordeller i nærheten av fortene, hvor indianske kvinner arbeidet. I tillegg var det normalt at indianere oppsøkte fortene for å drive diverse småhandel, også med sex. Det var først når det gikk mot konflikter at disse innfødte jentene trakk seg unna den hvite manns domene.
Strengt tatt er det den korte perioden på 25 år mellom 1865 og 1890 som var Ville Vestens tidsalder. Etter denne tiden var jernbanenettet utbygd både fra nord til sør og fra øst til vest, slik at både statsmakt og kommunikasjon fikk etablert seg i sterkere grad enn før. Bosettingen ble mer permanent og det sivile liv mer lovlydig. Dermed forsvant gradvis både horene og kundene deres.
Til tross for dårlig rykte, mord, selvmord og aborter (som kunne medføre ufruktbarhet), ble mange av disse jentene gift og fikk barn. Faktisk kan man hevde at de ble stammødre for befolkningen i det midtre USA, noe som selvfølgelig gjør seg dårlig som nasjonal myte. Det er en av Det Ville Vestens best bevarte hemmeligheter.
Interessert i å lese mer? Tidligere nevnte Nils Johan Ringdals bok «Verdens vanskeligste yrke» er å anbefale på det varmeste. Ellers har Anne M. Butler skrevet «Daugthers of joy, Sisters of misery: Prostitutes in the American West 1865-90», mens «Red Lights on the Prairies» er ført i pennen av James Henry Gray.
1800-tallet and 1900-tallet and Amerika and Kvinnehistorie and Profiler 5:33 pm
Ved siden av kjente Ville Vesten-navn som Wyatt Earp, Billy the Kid og Buffalo Bill finner vi noen grepa kvinnfolk. Meet the Cowgirls!
Calamity Jane
Den mest kjente - og beryktede - av alle skyteglade damer i Det Ville Vesten, er uten tvil Martha Jane Cannary, bedre kjent som «Calamity Jane». Hva som egentlig er sant og hva som er reinspikka skrønemakeri i hennes livshistorie er vanskelig å vite. Jane sørget nemlig for å spre bøttevis av historier om seg selv, den ene villere enn den andre, til minst 2 generasjoner med journalister. Hun solgte også en liten lefse av en bok kalt «Life and Adventures of Calamity Jane - By Herself» til alle som var interessert. Man bør ta det som står der med en pinsett salt, selv om det er spennende lesning.
Hun skal ha blitt født i Princeton, Missouri, 1. mai 1852. Noen hevder året var 1848. Som så mye annet i historien om Calamity Jane er også fødselsdatoen omstridt. Martha Jane Cannary var i alle fall eldst i en søskenflokk på 6, og viste sans for fart og spenning allerede fra barnsben av. Ikke minst kom dette til uttrykk når det gjaldt hester og riding. I 1865 emigerte familien hennes til Montana, en tur som tok 5 måneder. Under denne reisen måtte 13 år gamle Martha bidra under den daglige jakten på mat og brensel, noe som ga henne god trening i riding og bruk av skytevåpen. Ungjenta ble imidlertid foreldreløs iløpet av de neste 3 årene. Moren døde i 1866, faren året etter. Dette ble starten på et liv som omstreifer for Martha. Hun påstår i boken sin at hun etterhvert fikk arbeid som speider i hæren til general Custer, men historikerne krangler livlig om dette virkelig er sant. Ifølge Martha selv trakk hun i uniform i 1870, og red med Custer fra Wyoming til Arizona samme år.
I biografien forteller hun om mange dramatiske situasjoner hun havnet i mens hun var speider. Etter en av disse episodene ble hun også gitt kallenavnet Calamity Jane. Det skjedde i Goose Creek, Wyoming, i 1873. Indianerne i området var på krigsstien, og en dag falt avdelingen hennes i et bakhold. Martha hadde ridd i forveien, men tverrvendte da hun hørte at indianerne angrep. Offiseren som ledet avdelingen, kaptein Egan, ble alvorlig såret. Han hang og slang i sadelen sin, og var i ferd med å falle av, da Martha grep inn. Hun red resolutt inn i kampen, heiste kapteinen over på sin egen hest, og gallopperte i sikkerhet.Da Egan var på bedringens vei igjen, sa han spøkefullt til Martha: -Jeg døper deg herved Calamity Jane, slettenes heltinne. «Calamity» betyr «ulykke», så det hele var ment som ironisk spøk fra Egans side. Like fullt ble tilnavnet hengende ved henne. Fra nå av var Martha Jane Cannary ganske enkelt Calamity Jane.I juni 1876 tok hun over som postkusk på ruten gjennom Black Hills-området. Det var ikke uvanlig at kuskene ble angrepet og ranet på denne farlige ruten, men det skjedde nesten aldri med Calamity Jane. Skyteferdighetene hennes var altfor velkjent til at noen turte å prøve.
I denne perioden ble Calamity Jane kjent med en annen legende fra Ville Vesten, Wild Bill Hickok. Det har titt og ofte vært hevdet at de to var kjærester, men alt taler for det bare var snakk om vennskap. Noen mener til og med at de neppe kjente hverandre særlig godt.
Wild Bill var en beryktet fyllefant, gambler og bråkmaker, som møtte sin skjebne i Deadwood 2. august 1876. Han ble skutt bakfra i hodet av desperadoen Jack McCall mens han spilte kort. Uheldigvis for McCall befant Calamity seg i Deadwood da dette skjedde. Hun sporet opp morderen i byens slakterbutikk, og overmannet ham med en kjøttøks. Revolverne hadde hun nemlig glemt igjen ved sengestolpen da hun mottok nyheten om drapet på Hickok. Innbyggerne i Deadwood sperret McCall inne i påvente av at rettsaken skulle komme opp. Han klarte imidlertid å rømme, men ble senere fanget, ført for retten og hengt i Dakota.
En av de mest velkjente historiene knyttet til Calamity Jane fant sted våren 1877. Hun var på vei til Crook City, men underveis fikk hun plutselig se en dilligence uten styring. Kusken var drept, og en gruppe indianere fulgte vognen litt på avstand. Inne i dilligencen satt det 6 passasjerer. Calamity Jane praiet i all hast vognen, kastet av bagasjen for å minske vekten og førte så dilligencen trygt tilbake til Deadwood.
Høsten samme år forlot hun byen, og nok engang førte hun et omflakkende tilværelse som brakte henne fra Wyoming, via California og Arizona, til Texas. Her giftet hun seg i 1885, noen sier 1891, med Clinton Burke, fikk barn og levde et mer stillferdig liv de neste årene.
I oktober 1895 returnerte hun imidlertid til Deadwood. Clinton hadde forlatt henne, og enda en gang hadde hun tatt til landeveien. Janes tilbakekomst vakte stor ståhei, for i årenes løp hadde hun rukket å bli en legende i byen. Det var denne legendestatusen hun visste å spinne videre på når folk ba henne fortelle om sitt ville liv. Det er mer enn sannsynlig at hun har smørt tjukt på, men det er i alle fall blitt en god historie.
Hun døde 2. august 1903, og ble begravet i Deadwood, ved siden av Wild Bill Hickok. De siste 10-12 årene hun levde var hun mye syk, mest på grunn av et alvorlig alkoholmisbruk. Gamle bekjente skal til slutt ha hatt vansker med å kjenne henne igjen hvis det var lenge siden sist. Tragisk nok gikk det fort nedover med Calamity Jane, men legendestatusen har hun beholdt til dags dato.
Pearl Hart
En annen av Ville Vestens kvinnelige legender, Pearl Hart, var en vaskeekte «bad girl». Hun var opprinnelig fransk-kanadisk, født i Toronto i 1871.
Etter et mislykket ekteskap, dukket Pearl opp i Phoenix i 1892. Ektemannen fulgte imidlertid etter, og de prøvde å finne gnisten i samlivet igjen. Men i en salig graut av tobakk, alkohol og tidvis morfin, gikk det dårlig. Ektemannen dro sin kos, og Pearl fikk raskt store problemer med å klare seg på egenhånd. Ikke minst psykisk. Hun skal ha forsøkt å begå selvmord 3 eller 4 ganger.
Heldigvis traff hun en fyr ved navn Joe Boot, som overtalte henne til å prøve lykken sammen med ham i nabobyen Globe. Her prøvde paret ut en temmelig tvilsom forretningsidé: Pearl lokket med seg kåte karer til et passende sted, og der stod Joe klar til å gi dem en velplassert «sovepille» midt på knollen. Deretter var det bare å loppe «kunden» for det han var verdt. I det lange løp viste det seg likevel at denne bissnissen ikke ga særlig avkastning. Økonomien fortsatte å være elendig for Pearl og Joe.
En dag mottok Pearl et brev fra familien med beskjed om at moren var døende. Hun ble desperat. Hjem ville hun, men paret var blakkere enn de berømte kirkerottene. Løsningen på de økonomiske problemene ble godt gammeldags landeveisrøveri. Det er i alle fall versjonen hun senere skulle gi dommeren i retten.
29. mai 1899 ble uansett dilligencen mellom Globe og Florence stoppet av det bevæpnete paret. Først ble de 3 passasjerene ranet for sammenlagt 421 dollars og en klokke. Så, pussig nok, fikk Pearl dårlig samvittighet, og ga tilbake 1 dollar til hver. Hun hadde ikke hjerte til å la dem fortsette helt raka fant.
Pearl og Joe ble raskt arrestert av sheriffen i Pinal County, dit de hadde rømt. I og med at det dreide seg om en kvinnelig landeveisrøver, vakte fangene stor oppmerksomhet i lokalsamfunnet. Dette syntes sheriffen var pinlig, og derfor ble Pearl sendt til et fengsel i Tuscon istedet. Joe, derimot, ble satt bak sprinklene i Florence.
Det viste seg etterhvert at Pearl ble noe av en medieyndling i Tuscon. Avisene fikk nyss om (den påståtte) bakgrunnen for ranet, og mange tok til å føle sympati med henne. Hun ble også tatt til inntekt for den gryende kvinnesakskampen, fordi hun uttalte seg om hvor betenkelig det var at en kvinne kunne fengsles, men ikke avgi stemme ved valg.
I fengselet traff hun en tyv ved navn Ed Hogan. Av en eller annen grunn fikk han lov til å bevege seg ganske fritt omkring bak murene. Han og Pearl omgikk hverandre jevnlig, og 12. oktober rømte de sammen gjennom et hull Ed hadde laget. De satte kursen for Deming, New Mexico, bare for nesten øyeblikkelig å bli lagt i jern av stedets sheriff.
Nå ble Pearl sendt tilbake til Florence, hvor hun og Joe skulle stilles for retten. Pearl fikk 5 år for dilligenceranet, til tross for historien om den syke moren, mens Joe ble dømt til hele 30 år i fengsel. Begge to skulle sone i The Territorial Prison i Yuma, men Pearl ble benådet allerede i 1902. Den offisielle forklaringen guvernøren, Alexander Brodie, kom med, var at det ikke fantes tilfredsstillende fasiliteter for kvinnelige fanger på stedet, men mye av årsaken lå nok i at Pearl hadde blitt en populær og myteomspunnet skikkelse i Yuma også. Journalister og fotografer hadde nærmest tråkket ned portene til fengselet for å intervjue henne.
I tillegg fantes det en mer skandaløs og hemmelig årsak: Pearl var gravid. Og det var bare to menn som hadde fått være alene med henne under fengselsoppholdet. Den ene var fengselspresten. Den andre var guvernør Alexander Brodie. Pearl Hart ble i alle fall sluppet fri, og fikk samtidig en diskret oppfordring om å forlate Arizona raskest mulig.
Hva som skjedde med henne etter dette er mer uklart. I 1904 skal hun ha hengt sammen med en bande lommetyver i Kansas City. Tilslutt endte hun utrolig nok opp som ærlig og lovlydig farmerhustru i Globe, hvor hun døde i en respektabel alder av 90 år.
Belle Starr
En annen cowgirl som opererte på feil side av loven var Belle Starr. Denne fryktløse madammen så dagens lys 3. februar 1848. Fødestedet var Carthage i Montana, og navnet hun ble døpt med var Myra Maybelle Shirley. Myra mistet brødrene sine i den amerikanske borgerkrigen, samt i rene revolveroppgjør. Dermed ble hun nødt til å lære seg «mannfolkferdigheter» selv, siden ingen andre kunne gjøre det for henne. Myra vokste opp til å bli en dreven rytter og dyktig skarpskyter.
Belle giftet seg 4 ganger, hver gang med tvilsomme typer, og alle ektemennene ble drept i skyteepisoder. Gjennom disse karene ble hun også viklet inn i et liv bestående av forbrytelser og flukt fra lovens lange arm. Det er særlig hestetyveri man forbinder med Belle og hennes kumpaner.
3. februar 1889 ble hun selv skutt, bakfra. Sannsynligvis av en bekjent som fryktet at hun skulle angi ham, men dette er aldri blitt bevist. Du kan besøke graven hennes i nærheten av Eufala-dammen, Oklahoma. Den ligger isolert til, men skal være merket på kartet.
Med det samme vi er inne på damer med forbryterkarriere kan vi passe på å nevne en mer perifer figur også. Little Britches var en opprørsk tenåringsjente som hang sammen med medlemmer av Doolin-Dalton gjengen. Hun hjalp dem under bankran ved å ri inn i byen på forhånd, sondere terrenget og avgi rapport om brukbare fluktruter og lignende. Hun var som oftest kledd i mannsklær når hun utførte disse spionoppdragene. Noen stor og langvarig karriere som lovløs fikk hun likevel ikke. Sheriffen som arresterte henne skal visstnok ha gitt henne klassisk ris på baken da han fakket henne.
Annie Get Your Gun
Langt mer lovlydig, men ikke nødvendigvis kjedelig av den grunn, var Annie Oakley. Hun ble født 13. august 1860 i Darke County, Ohio, og skulle bli svært berømt for sine ekstraordinære skyteferdigheter.
15 år gammel danket hun ut mesterskytteren Frank E. Butler i en offentlig konkurranse. Butler turnerte med sitt eget skyteshow, og pleide å ta imot utfordringer fra lokale kulekunstnere. Han skal ha flirt godt da han skjønte at en jentunge knapt ute av puberteten skulle prøve krefter mot ham på skytebanen. Men Annie vant, med 25 treff av 25 mulige. Frank måtte nøye seg med 24 treff. Imponert over dette gjorde han seg til venn med den talentfulle jenta. Senere gikk vennskapet over i forelskelse, og 23. august 1876 giftet Annie og Frank seg. Da var hun nettopp fylt 16 år.
På denne måten fikk Annie mulighet til å gjøre karriere som kvinnelig stjerne i oppvisningsskyting. Først i tospann med Frank, senere i det berømte «Buffalo Bill’s Wild West Show». Det var hos Buffalo Bill Annie endelig fikk sitt definitive gjennombrudd, og det var også her hun for første gang ble oppført som hovedattraksjonen. Annie og Frank ble værende hos Buffalo Bill fra 1884 til 1901, og de gjorde stor suksess både i USA og i Europa.
Grunnen til at paret til slutt forlot showet var en alvorlig ryggskade Annie pådro seg i en togulykke i 1901. Etter dette turnerte hun bare sporadisk. Annie og Frank forble imidlertid gift livet ut, og fulgte hverandre nesten samtidig inn i døden. Hun døde 3. november 1926, mens han sovnet inn 21. november samme år.
Forfattere and Forhistorie and Mytologisering and Vitenskapsmenn and krig 11:38 am
Redaktør i Forskning.no, Erik Tunstad, skrev en lang og interessant artikkel ifjor - med tittelen Vår fredelige fortid. Den er ment ironisk.
Tunstad peker nemlig på funn etter funn som tyder på at førhistoriske samfunn slett ikke var preget av fred, selv om enkelte antropologer gjerne fremstiller det annerledes:
Kalahariørkenens Kung San (de såkalte “buskmenn”, min komm.) blir av antropologer generelt ansett som svært fredelige. Elizabeth Marshall Thomas’ bok om dem heter ”The Harmless People” (1989). Men mordraten deres var i perioden 1920 til 1955 fire ganger høyere enn den i USA, og på 1950- og 1960-tallet mellom 20 og 80 ganger høyere enn mordraten i flere store, vestlige industriland, skriver arkeologen Lawrence Keeley i boka ”War before civilization” fra 1996.
Begrunnelsen for likevel å kalle San “det ufarlige folket”, kan kanskje være at arkeologer har vist at førhistoriske beboere av Illinois hadde en mordrate 1400 ganger høyere enn vår tids Storbritannia, eller 40 ganger høyere enn USA på 1980-tallet! I dét selskapet fremstår Xi som, ja både rolig, klok og fredelig.
Tunstad minner om det noe schizofrene synet Vestens toneangivende tenkere har hatt på urfolk de siste par hundre årene. Det har vekslet mellom de to grøftestandpunktene “De er barbarer” og ideen om “De edle ville” - naturbarna. De siste tiårene har det vært det siste synet som har rådd grunnen. Men stadig flere kritiske røster har meldt seg på i diskursen:
Keeley fikk ikke forskningsmidler til å fortsette sine studier av det han kaller et arkeologisk anatema, men gjennomførte til sist en bok der han kunne legge frem en imponerende mengde dokumentasjon på utbredelsen av vold, aggresjon og krigføring i primitive kulturer - de være seg førhistoriske eller nåtidige.
En studie av indianerstammer fra det vestlige Nord-Amerika viste for eksempel at bare 13 prosent av de 157 gruppene som ble undersøkt ”sjelden eller aldri” deltok i krigshandlinger. ”Sjelden eller aldri” betydde i denne sammenheng ”mindre enn en gang i året”.
Bare sju grupper deltok ”aldri” i krigshandlinger. Men om de ikke kriget eller raidet, så hadde disse gruppene, som San, usannsynlig høye drapstall.
(…)
… det finnes påstått fredelige samfunn der samtlige voksne menn har vært involvert i drapshandlinger, og samfunn der alle barn som fødes med meget stor sannsynlighet vil oppleve krig - eller “krig” - med nabostammer.
En liten digresjon fra min side: Midt på 1900-tallet ble et stort funn av eldgammel mayakunst avdekket. Det dreiet seg om avbildninger utført av mayaene, basert på hendelser i deres egen historie. Mange av motivene viste krig, henrettelser og tortur. Men disse bloddryppende motivene ble i mange år forklart med at bildene f.eks. viste “kunstnere som dypper fingrene i rød maling”. Denne dårlig funderte teorien blir idag oppfattet som ønsketenking. Vi vil så gjerne finne et paradisisk og gjennomharmonisk drømmesamfunn at vi gjerne lurer oss selv i prosessen. Selv om vi er velutdannete og godt skolerte arkeologer. Digresjon slutt.
Tilbake til Tunstads kronikk. For er det ikke slik at dødsfallene i stammekriger er få? Ja, men også nei, lyder svaret:
… selv om primitiv krigføring kan virke ufarlig og i en viss grad ritualisert for en utenforstående observatør – krigen blir ofte avblåst etter at et par krigere har måttet bite i gresset – må vi ta med i regnskapet at krigshandlingene vanligvis blusser opp igjen etter noen måneder (når potetene er satt og kornet vel i hus), og slik kan det fortsette i tiår etter tiår.
I en befolking på 200, er to, fire eller åtte døde menn årlig en betydelig belastning. Mens for eksempel det ikke så veldig fredelige Japan i perioden 1900 til 1990 opplevde en dødelighet som resultat av krig på 0,03 prosent av befolkningen, er et gjennomsnittlig stammesamfunns tilsvarende tap på 0,5 prosent årlig – hvilket omregnet til siviliserte samfunn ville bety at kriger i det tjuende århundre skulle kostet oss ikke 100 millioner, men 2 milliarder liv!
Og så skal vi heller ikke glemme massakrene.
Primitive og uorganiserte samfunn har ingen infrastruktur som rettferdiggjør å ta fanger. I mer alvorlige konflikter, altså kriger mellom landsbyer og stammer som ikke på noe vis er forbundet med hverandre, er det/var det rutine å drepe alle menn, og det var heller ikke uvanlig å drepe alle kvinner og barn også.
Etter dette refererer Tunstad fra et seminar i St. Louis, hvor flere antropologer kom med innlegg som forsøkte å avfeie forestillingen om en voldelig fortid. Tunstad stiller seg skeptisk til argumentasjonen, og påpeker at disse forskerne gjerne så bort ifra arkeologiske funn - ikke minst av massakrer i fortiden. Og han er dessuten kritisk innstilt til enkelte av argumentene per se, blant annet et som antropologen Douglas Fry brukte:
- “Krig” er definert så vidt, at det ikke bare inkluderer krig, men også feider og til og med gjengjeldelsestokt som ender i drap, sa Fry fra talerstolen.
- Men i følge folks vanlige oppfatning er ikke feider og mord det samme som krig.
Som om, tenkte undertegnede, at vi mennesker bare kan anses som naturlig voldelige dersom vi marsjerer av gårde i samlet flokk, akkompagnert av trommer og hornorkester - aller helst i stilige uniformer?
Fry og hans venner har i så fall viklet seg inn i en sirkelargumentasjon: Bare det moderne vestlige samfunn bedriver krig, fordi “Krig” er krig slik det praktiseres i vesten i moderne tid.
Spørsmålet er om du vil kalle det fredelig, å leve i en kultur med mordrater fire til 1400 ganger høyere enn i vestlige storbyer?
For øvrig er myten om “den edle ville” noe også Steven Pinker har tatt et oppgjør med i sin bok “The Blank Slate”. Dersom du allerede her og nå vil lese et konsentrat av argumentasjonen hans, kan du klikke deg inn på Pinkers artikkel i Edge: “A History of Violence”, som er basert på et foredrag han holdt på TED Conferance. (Artikkelen ble først publisert i The New Republic i mars i år.)
Den introduseres slik av redaksjonen i Edge:
This doctrine, “the idea that humans are peaceable by nature and corrupted by modern institutions—pops up frequently in the writing of public intellectuals like José Ortega y Gasset (”War is not an instinct but an invention”), Stephen Jay Gould (”Homo sapiens is not an evil or destructive species”), and Ashley Montagu (”Biological studies lend support to the ethic of universal brotherhood”),” he writes. “But, now that social scientists have started to count bodies in different historical periods, they have discovered that the romantic theory gets it backward: Far from causing us to become more violent, something in modernity and its cultural institutions has made us nobler.”
Antikken and Bøker and Europa and Forfattere and Imperier and Italia and Mytologisering and krig 11:17 am
Romerne kunne virkelig dette med å markere militære seirer. Vi har alle klare mentale bilder av triumftogene, fordi vi har sett dem iscenesatt på film, avbildet i kunstverk eller skildret i tekst - både fiksjonalisert og faktabasert.
Vi “vet” at et triumftog inneholdt følgende elementer: Triumfatoren - med rødfarget ansikt - står i en vogn trukket av fire hester, sammen med en slave som hvisker ham i øret: “Husk at du bare er et menneske.” Bak ham kommer en prosesjon av soldater, krigsbytte, krigsfanger og you name it. Og opptoget ender til slutt opp foran Jupitertempelet.
Men nå kommer historikeren Mary Beard på banen med en bok som stikker noen alvorlige hull på disse forestillingene.
Det er ikke det at romerne ikke arrangerte triumftog. De historiske kildene omtaler drøyt 300 av dem. Problemet med det etablerte bildet er imidlertid at det er en kompositt av flere forskjellige opptog.
Få av de “faste ingrediensene” i et triumftog - slik vi ser det for oss - er dokumentert ofte eller godt nok til å forsvare konklusjonen at de alltid inngikk. Dette gjelder alle punktene nevnt ovenfor, pluss enda noen til.
Og selv vår idé om hva som kvalifiserte noen til å fortjene et triumftog kan problematiseres, ifølge Beard.
Det tradisjonelle synet har gjerne antatt at det forelå strikte og veletablerte regler for slike arrangementer. Men Beard poengterer at det var mer enn et streif av opportunisme i praksisen. Kort sagt; mange ønsket seg et opptog.
Blant annet peker hun på at Cicero jobbet hardt og heftig - med ivrig lobbyvirksomhet blant senatorene - for å få seg et triumftog. Kvalifikasjonene? Han hadde hatt en underordnet offiserspost på en strekning av fronten i en krig mot parterne.
Til syvende og sist fikk ikke Cicero triumftoget sitt. Men forsøket var nok snarere typisk enn unikt, mener Beard. Og grunnen var selvfølgelig at et triumftog kunne brukes som politisk kapital.
Dessuten: Publikums oppfatning av et triumftog kunne være negativt. De kunne fatte sympati for krigsfangene - særlig dersom de var barn. Og krigsbyttet kunne få rykte på seg å være forfalskninger. Eller man kunne oppfatte hele toget som urettmessig selvgratulerende, på en desperat og ganske pinlig måte.
Mary Beard: “The Roman Triumph”, Harvard University.
1900-tallet and Amerika and Diverse 10:46 am
Alle vet at første mann som satte beina på vår drabant heter Neil Armstrong. Men hvem var - den foreløpig - siste?
Han heter Eugene Cernan, er fra Chicago og var kaptein på Apollo 17.
For øvrig er det 12 amerikanske astronauter som har spasert på Månen.
