Redaktør i Forskning.no, Erik Tunstad, skrev en lang og interessant artikkel ifjor - med tittelen Vår fredelige fortid. Den er ment ironisk.

Tunstad peker nemlig på funn etter funn som tyder på at førhistoriske samfunn slett ikke var preget av fred, selv om enkelte antropologer gjerne fremstiller det annerledes:

Kalahariørkenens Kung San (de såkalte “buskmenn”, min komm.) blir av antropologer generelt ansett som svært fredelige. Elizabeth Marshall Thomas’ bok om dem heter ”The Harmless People” (1989). Men mordraten deres var i perioden 1920 til 1955 fire ganger høyere enn den i USA, og på 1950- og 1960-tallet mellom 20 og 80 ganger høyere enn mordraten i flere store, vestlige industriland, skriver arkeologen Lawrence Keeley i boka ”War before civilization” fra 1996.

Begrunnelsen for likevel å kalle San “det ufarlige folket”, kan kanskje være at arkeologer har vist at førhistoriske beboere av Illinois hadde en mordrate 1400 ganger høyere enn vår tids Storbritannia, eller 40 ganger høyere enn USA på 1980-tallet! I dét selskapet fremstår Xi som, ja både rolig, klok og fredelig.

Tunstad minner om det noe schizofrene synet Vestens toneangivende tenkere har hatt på urfolk de siste par hundre årene. Det har vekslet mellom de to grøftestandpunktene “De er barbarer” og ideen om “De edle ville” - naturbarna. De siste tiårene har det vært det siste synet som har rådd grunnen. Men stadig flere kritiske røster har meldt seg på i diskursen:

Keeley fikk ikke forskningsmidler til å fortsette sine studier av det han kaller et arkeologisk anatema, men gjennomførte til sist en bok der han kunne legge frem en imponerende mengde dokumentasjon på utbredelsen av vold, aggresjon og krigføring i primitive kulturer - de være seg førhistoriske eller nåtidige.

En studie av indianerstammer fra det vestlige Nord-Amerika viste for eksempel at bare 13 prosent av de 157 gruppene som ble undersøkt ”sjelden eller aldri” deltok i krigshandlinger. ”Sjelden eller aldri” betydde i denne sammenheng ”mindre enn en gang i året”.

Bare sju grupper deltok ”aldri” i krigshandlinger. Men om de ikke kriget eller raidet, så hadde disse gruppene, som San, usannsynlig høye drapstall.

(…)

… det finnes påstått fredelige samfunn der samtlige voksne menn har vært involvert i drapshandlinger, og samfunn der alle barn som fødes med meget stor sannsynlighet vil oppleve krig - eller “krig” - med nabostammer.

En liten digresjon fra min side: Midt på 1900-tallet ble et stort funn av eldgammel mayakunst avdekket. Det dreiet seg om avbildninger utført av mayaene, basert på hendelser i deres egen historie. Mange av motivene viste krig, henrettelser og tortur. Men disse bloddryppende motivene ble i mange år forklart med at bildene f.eks. viste “kunstnere som dypper fingrene i rød maling”. Denne dårlig funderte teorien blir idag oppfattet som ønsketenking. Vi vil så gjerne finne et paradisisk og gjennomharmonisk drømmesamfunn at vi gjerne lurer oss selv i prosessen. Selv om vi er velutdannete og godt skolerte arkeologer. Digresjon slutt.

Tilbake til Tunstads kronikk. For er det ikke slik at dødsfallene i stammekriger er få? Ja, men også nei, lyder svaret:

… selv om primitiv krigføring kan virke ufarlig og i en viss grad ritualisert for en utenforstående observatør – krigen blir ofte avblåst etter at et par krigere har måttet bite i gresset – må vi ta med i regnskapet at krigshandlingene vanligvis blusser opp igjen etter noen måneder (når potetene er satt og kornet vel i hus), og slik kan det fortsette i tiår etter tiår.

I en befolking på 200, er to, fire eller åtte døde menn årlig en betydelig belastning. Mens for eksempel det ikke så veldig fredelige Japan i perioden 1900 til 1990 opplevde en dødelighet som resultat av krig på 0,03 prosent av befolkningen, er et gjennomsnittlig stammesamfunns tilsvarende tap på 0,5 prosent årlig – hvilket omregnet til siviliserte samfunn ville bety at kriger i det tjuende århundre skulle kostet oss ikke 100 millioner, men 2 milliarder liv!

Og så skal vi heller ikke glemme massakrene.

Primitive og uorganiserte samfunn har ingen infrastruktur som rettferdiggjør å ta fanger. I mer alvorlige konflikter, altså kriger mellom landsbyer og stammer som ikke på noe vis er forbundet med hverandre, er det/var det rutine å drepe alle menn, og det var heller ikke uvanlig å drepe alle kvinner og barn også.

Etter dette refererer Tunstad fra et seminar i St. Louis, hvor flere antropologer kom med innlegg som forsøkte å avfeie forestillingen om en voldelig fortid. Tunstad stiller seg skeptisk til argumentasjonen, og påpeker at disse forskerne gjerne så bort ifra arkeologiske funn - ikke minst av massakrer i fortiden. Og han er dessuten kritisk innstilt til enkelte av argumentene per se, blant annet et som antropologen Douglas Fry brukte:

- “Krig” er definert så vidt, at det ikke bare inkluderer krig, men også feider og til og med gjengjeldelsestokt som ender i drap, sa Fry fra talerstolen.

- Men i følge folks vanlige oppfatning er ikke feider og mord det samme som krig.
Som om, tenkte undertegnede, at vi mennesker bare kan anses som naturlig voldelige dersom vi marsjerer av gårde i samlet flokk, akkompagnert av trommer og hornorkester - aller helst i stilige uniformer?

Fry og hans venner har i så fall viklet seg inn i en sirkelargumentasjon: Bare det moderne vestlige samfunn bedriver krig, fordi “Krig” er krig slik det praktiseres i vesten i moderne tid.

Spørsmålet er om du vil kalle det fredelig, å leve i en kultur med mordrater fire til 1400 ganger høyere enn i vestlige storbyer?

For øvrig er myten om “den edle ville” noe også Steven Pinker har tatt et oppgjør med i sin bok “The Blank Slate”. Dersom du allerede her og nå vil lese et konsentrat av argumentasjonen hans, kan du klikke deg inn på Pinkers artikkel i Edge: “A History of Violence”, som er basert på et foredrag han holdt på TED Conferance. (Artikkelen ble først publisert i The New Republic i mars i år.)

Den introduseres slik av redaksjonen i Edge:

This doctrine, “the idea that humans are peaceable by nature and corrupted by modern institutions—pops up frequently in the writing of public intellectuals like José Ortega y Gasset (”War is not an instinct but an invention”), Stephen Jay Gould (”Homo sapiens is not an evil or destructive species”), and Ashley Montagu (”Biological studies lend support to the ethic of universal brotherhood”),” he writes. “But, now that social scientists have started to count bodies in different historical periods, they have discovered that the romantic theory gets it backward: Far from causing us to become more violent, something in modernity and its cultural institutions has made us nobler.”