Du finner dem i nesten hver eneste westernfilm, særlig under heltens saloonbesøk. Hvem da? Damene, selvfølgelig. De som henger rundt bordet hvor pokerspillet foregår. Ivrige etter å se hvem som håver i land den virkelig store potten. Hvem som har råd til å være spandabel denne kvelden.

Likevel kan det ofte være vanskelig å utlede av handlingen at disse jentene er prostituerte. Dette skyldes ikke minst at Hollywood var flinkere med antydningens kunst i gamle dager. En annen viktig grunn er at filmskaperne gjerne pyntet på bildet av Ville Vestens gledespiker, slik at de ble mindre vulgære. Uansett møter vi mange ordrappe og fristende kvinner i terrenget rundt kugutta.

Men de er alltid hvite, selv om svarte jenter beviselig strømmet til horeyrket etter opphevelsen av slaveriet. Det er anslått at cirka 25% av alle prostituerte i det Ville Vesten var tidligere slaver. Av og til er jentene skildret i så forsiktige vendinger at man knapt ser forskjell på horene i saloonen og den dydige skolefrøkna i samme film. Men de er der: I «Tatt av vinden» må barske Rhett Butler spørre den lett kamuflerte horemammaen Belle Whatling om råd når Scarlett O’Hara slår seg vrang. Damen ligner mest av alt på en livsklok sosietetskvinne. Og i «The Cheyenne Social Club» var bordellet skildret så pent og pyntelig at filmen senere ble kalt «en sexfilm for hele familien».

En westernfilm som nærmer seg den historiske virkeligheten i langt større grad er Robert Altmans «McCabe and Mrs. Miller» fra 1971. Dessuten gir John Fords klassiker «Stagecoach» et hint om forholdene når det er den prostituerte Dallas som rir inn i solnedgangen med den lovløse Ringo Kid.

Hvordan var det så egentlig å være hore i Ville Vesten? Kitty LeRoy kan muligens være et typisk eksempel på virkelighetens Vill Vest hore. Hun ble skutt av halliken sin, Sam Curley. Det skjedde på et sted med klassisk westernnavn, Lone Star Saloon, i Deadwood, Sør-Dakota. Året var 1877. Grunnen til at Sam tok livet av Kitty, var ryktet som gikk om at hun planla å bytte ham ut med en ny mann. Kitty var langt i fra den eneste prostituerte som ble drept i forrige århundres USA, men jentene var fullt kapable til å gi svar på tiltale.

For disse damene var ikke bare tøffere enn hele NSB, de hadde våpen også. Og de nølte ikke med å bruke dem. Selv om mange saloonpiker ble skutt, var det ikke uvanlig at kulene gikk andre veien. De svarte jentene, nyrekruttert til yrket etter 1865, hadde rykte på seg for å være ekstra raske på avtrekkeren. Bell Warden ble dømt til livsvarig fengsel for drap på en kunde i 1884. Da hadde hun avansert til å bli horemamma. Mattie Lemon slapp med 10 år for samme type forbrytelse fordi hun bare var 22 år gammel. Men ikke alle horer som bet fra seg ble fengslet. Svenske-Nina skjøt en pågående kunde i selvforsvar og ble frikjent. Denne skandinaviske matronen var et høyreist og selvbevisst fruentimmer som, i likhet med Calamity Jane, helst gikk i herreklær.

Det var marked for gledespiker i Det Ville Vesten. I 1860 utgjorde USAs befolkning rundt 30 millioner mennesker. Det neste 50 årene økte befolkningstallet med over 150%. I det området westernfilmene gjerne utspiller seg i, Midt-Vesten og grensestrøkene mot Mexico, innvandret det opptil 5 millioner mennesker i disse årene. Det er anslått at det gikk 5 mannfolk for hver kvinne i disse strøkene, og kanskje hele 10% av jentene var prostituerte. Det store kvinneunderskuddet åpnet jo opp for et lukrativt sexmarked. For selv om det nok var lett å skaffe seg en ektemann for damene som kom hit, var fristelsen også stor for å la seg varte opp av flere enn én. Og hvorfor ikke ta seg betalt for det i samme slengen?

Det er også grunn til å regne med at mange av jentene hadde praktisert horeyrket i gamlelandet før de dro til Statene. I 1884 rapporte politilegen i Kristiania at 71 «offentlige fruentimmer» hadde utvandret siden 1879. Disse jentene hadde lite å tape og mye å vinne på å dra over Atlanteren.

I «last frontier»-området var det langt mellom de offentlige myndighetene, noe alle westernfans vet inderlig vel. Som oftest var det en enslig sheriff med assistenter som representerte Loven, Staten og Unionen. Livet var hardt, voldelig og ofte kort. Derfor, sammenliknet med forholdene i de mer siviliserte øst- og sørstatene, var livet som prostituert i Ville Vesten lite å trakte etter hvis man først skulle praktisere verdens eldste yrke. Jentene var jevnt over fattigere, mindre glamorøse, mer plaget av kjønnssykdommer og de døde tidligere. Og ikke minst; de var innblandet i et ganske oppsiktsvekkende antall slåsskamper og drap. Det var nok like vanskelig å finne «den lykkelige hora» her som andre steder.

Selvfølgelig fantes det respektable kvinner i det gamle Vesten også. Om ikke alle av dem var hva man helst forbinder med en veloppdragen victoriansk jomfru med utsøkte broderingsferdigheter, så utgjorde de tross alt flertallet av den kvinnelige befolkningen. Men horene var langt mer synlige i bybildet.

Av og til, særlig når småbyene var i ferd med å vokse ut av sin halvbarbariske barndom, syntes enkelte at horene ble for godt synlige. Et eksempel på det er den plakaten sheriffen i Tombstone, Arizona, fant det for godt å spikre opp i 1882. Her ble alle «skyggeaktige kvinner» oppfordret til å holde seg på gatens mørke side. Og sheriffen visste godt hvem han henvendte seg til. Han sørget nemlig for å rette en særlig pekefinger til enkelte navngitte jenter.

Og for noen navn! Amasone-Amy, Stornesede Bertha, Berrick med boblene, Ferel med føttene, Formaldehydrerte Flo, Parafin-Katie, Fifi L’Amour, Tuberkuløse Tessie og Jane med tenna het de.

At horene dominerte bybildet vet vi også fra kvegsentralen Austin. På 1870-tallet hadde byen cirka 5000 innbyggere. Opptil 10% av totalbefolkning kan ha vært prostituerte. Historikeren Nils Johan Ringdal, som har beskrevet horenes verdenshistorie i boka «Verdens vanskeligste yrke», anslår at antallet personer som fikk inntekten sin fra sexsalg i Det Ville Vesten kan ha omfattet et sted mellom 50 - 200 000 kvinner, pluss kanskje 20 menn. På grunn av unøyaktige folketellinger og generelt vanskelige vilkår for tallføring, er det umulig å angi et mer presist anslag.

Folketellinger og annen statistikk var heller ikke spesielt nøye med å ta med de indianske jentene som solgte kroppen sin. Og det er vel knapt noen westernfilm som skildrer denne kontakten mellom indianer og hvit? Hollywood viser blåjakker som rødhudenes fiender, ikke som indianerjentenes sexkunder. Like fullt var det vanlig at det ble opprettet bondegårdslignende bordeller i nærheten av fortene, hvor indianske kvinner arbeidet. I tillegg var det normalt at indianere oppsøkte fortene for å drive diverse småhandel, også med sex. Det var først når det gikk mot konflikter at disse innfødte jentene trakk seg unna den hvite manns domene.

Strengt tatt er det den korte perioden på 25 år mellom 1865 og 1890 som var Ville Vestens tidsalder. Etter denne tiden var jernbanenettet utbygd både fra nord til sør og fra øst til vest, slik at både statsmakt og kommunikasjon fikk etablert seg i sterkere grad enn før. Bosettingen ble mer permanent og det sivile liv mer lovlydig. Dermed forsvant gradvis både horene og kundene deres.

Til tross for dårlig rykte, mord, selvmord og aborter (som kunne medføre ufruktbarhet), ble mange av disse jentene gift og fikk barn. Faktisk kan man hevde at de ble stammødre for befolkningen i det midtre USA, noe som selvfølgelig gjør seg dårlig som nasjonal myte. Det er en av Det Ville Vestens best bevarte hemmeligheter.

Interessert i å lese mer? Tidligere nevnte Nils Johan Ringdals bok «Verdens vanskeligste yrke» er å anbefale på det varmeste. Ellers har Anne M. Butler skrevet «Daugthers of joy, Sisters of misery: Prostitutes in the American West 1865-90», mens «Red Lights on the Prairies» er ført i pennen av James Henry Gray.