Man skal aldri undervurdere en prinsippfast nordmann. Det fikk Al Capone erfare.

Chicago, 1930. Eliot Ness skal hjem fra jobb. Han skal til å sette seg inn i bilen, da han oppdager at dokumentkofferten hans er åpen. Han slenger den opp på fronten av bilen for å kneppe den igjen. Nå ser han at heller ikke panseret er skikkelig lukket. Forsiktig løfter han på det. Og ser rett ned på en solid bunt dynamitt, koblet til tenningen. Det er den siste i en lang rekke hilsener fra Al Capone. Ness lukker rolig panseret og får fatt i politiets bombeeksperter. Det er tross alt bare en vanlig dag på kontoret.

Eliot Ness ble født inn i barneflokken til det norske immigrantparet Peter og Emma Ness i Chicago den 19. april 1903. Yngstemann Eliot vokste opp i trygge middelklasseomgivelser, hvor det var familiens suksessrike bakeri som sto i sentrum.

Men brødbaking fristet ikke den ambisiøse innvandrersønnen. Favorittlektyren hans var Arthur Conan Doyles romaner om mesterdetektiven Sherlock Holmes. Det skulle vise seg å bli skjellsettende for karrierevalget til unge Ness. Etter først å ha studert forretningsjuss, tok han fatt på kriminologi.

Året var 1928. På dette tidspunktet var Chicago i lomma på Al “Scarface” Capone. Alle offentlige institusjoner var korrupte. Det gjaldt like mye guvernøren i Illinois og borgermesteren i Chicago, som det gjaldt politiet. Knapt noen trodde at det var mulig å rokke ved Capones velorganiserte forbrytervelde.

Men motstanden mot mafiaen begynte også å organisere seg. Blant de ansvarlige myndighetene fantes et “old boy’s network”, og de hadde fått nok. Dessuten hadde de mektige allierte. Den nyvalgte presidenten, Herbert Hoover, ville ha Capone dømt.

Myndighetene valgte seg ut skattefusk og illegal spritomsetning som fronter i krigen mot mafiabossen. Problemet var å finne ærlige folk til å utføre jobben i Chicago. Da George E. Q. Johnson ble leder for den føderale påtalemyndigheten i Chicago hanket han inn Ness, som han hadde hørt mange lovord om. Bakersønnens oppgave ble å sette sammen et team av ubestikkelige agenter.

I memoarboken “The Untouchables” forteller Ness hvordan han gikk nøye igjennom alle tilgjengelige kandidater og laget en liste på 50 navn, som tilslutt skrumpet inn til 9. For Ness holdt det nemlig ikke med at karene hans var ærlige. Han ville også at de skulle være ugift, under 30 og i god form. De måtte i tillegg være gode bak rattet, treffsikre med skyteren og harde i klypene. Og de måtte være ukjente for mafiaen. Dessuten måtte de tåle å jobbe døgnet rundt.

På toppen av det hele kom faremomentet. Å utfordre Al Capone, en mann som hadde beordret anslagsvis 500 drap, var ingen spøk. Ness så praktisk på det: “Helsike heller, tenkte jeg, ingen lever evig”, skriver han i memoarene.

Med sin lille 9-manns armé gikk Ness til aksjon. Den første store suksessen var et raid mot 18 destillerier på én og samme kveld. Bevæpnet med en avsagd hagle sparket han inn dører over halve byen. De neste månedene fulgte en serie av raids mot den illegale bryggerivirksomheten. Ness beslagla uhorvelige mengder alkohol, bryggeriutstyr, lastebiler og annet. Informasjon og tips fikk De Ubestikkelige fra en undercover-agent, fra telefonavlyttinger og fra rivaliserende gjenger som elsket å se Scarface blø.

Capone valgte i begynnelsen å unngå en direkte konfrontasjon med Ness & co. Han skjønte at å skyte føderale agenter oppnevnt av selveste presidenten, bare ville gi ham mer bråk. Men kanskje denne Ness lot seg kjøpe? Al tilbød Eliot 2000 $ i uka for å se en annen vei, men den prinsippfaste norsk-amerikaneren avslo kategorisk. Ganske utrolig, med tanke på at årslønnen til Ness var på 3000 $.

Capone begynte nå selv å ty til telefonavlytting. Han satte også opp en egen tipstelefon hvor tystere kunne få 500 $ for å komme med opplysninger om hva Ness foretok seg. Krigen begynte å ligne på skyggeboksing. Men det varte ikke så lenge. Capone var i ferd med å overkomme sin tidligere skepsis mot å knerte føderale agenter. Businessen hans led fryktelig under raidene. Han måtte blant annet kutte ned på bestikkelsene.

Ness unnslapp mange attentatforsøk. Flere ganger bare på hengende håret. Mafiaen forsøkte å skyte ham, sprenge ham i lufta og kjøre ham ned. Men Eliot hadde englevakt hver eneste gang. Det alvorligste anslaget kom en kveld han skulle til å parkere bilen foran huset. Han ble oppmerksom på en ukjent bil som sto i gaten, og slo derfor ikke ned på hastigheten. Sekundet etter kom en salve. Ness dukket og tråkket gassen i bunn. Rutene på bilen hans ble pulverisert av kulene, men han slapp unna uskadet.

Om gangsterne ikke fikk has på Eliot, fikk de has på folk rundt ham. Vennen og assistenten Frank Basile ble brutalt myrdet. Men om Capone hadde trodd det skulle få Ness til å gi seg, tok han skammelig feil. Drapet ga ham tvert imot noe å hevne i tillegg.

Ness ønsket ikke bare å få Capone fengslet. Han ønsket å ydmyke ham. Dette var bakgrunnen for en bevisst provokasjon. Ness ringte opp Capone i hovedkvarteret hans, Lexington Hotel, og ga følgende beskjed: -Vel, Snorkey (Capones kallenavn i den indre mafiakretsen, journ. anm.). Jeg ville bare fortelle deg at om du kikker ned på Michigan Avenue nøyaktig klokka 11, vil du se noe som burde interessere deg.

Klokka 11 sto en nysgjerrig Capone i vinduet og glodde. Det han fikk se utløste et av hans mange beryktede raserianfall: Nede på Michigan Avenue kom en kolonne på 45 lastebiler, nyvaskete og rene, som Ness hadde beslaglagt i raidene mot Capones bryggerier. Det var en velregissert offentlig fornærmelse.

Takket være innsatsen til De Ubestikkelige fikk påtalemyndighetene samlet nok bevis til en rettssak mot Capone. Til syvende og sist ble det skattefusket de gikk til sak på. Bare i 1927 hadde Capone tjent utrolige 105 millioner dollar. Og med en beslaglagt regnskapsbok for årene 1924-26, som viste at Capone hadde tjent tilsvarende summer uten å skatte av inntekten, satt aktoratet med gode kort på hånden.

Capone trodde imidlertid at han skulle klare brasene. Banden hans kjente jo navnene på jurymedlemmene. Men dommeren i saken, Wilkerson, hadde en overraskelse å by på. Da saken kom opp for retten den 6. oktober 1931, begynte Wilkerson rettsaken med følgende beskjed: “Juryen i denne salen skal byttes ut med juryen i nabosalen!”

Capone var ferdig. Jurymedlemmene han hadde kjøpt og betalt forsvant ut, og inn kom en gjeng trauste bønder. 17. oktober fant denne juryen Al Capone skyldig i skattefusk. Dommen ble 11 års fengsel.

I mai 1932, etter at Capone hadde tapt anken, var det Eliot Ness &co som eskorterte mafiosien til fangetransporten.

-De burde gjøre spriten lovlig, sa Capone.

-Hvis den var lovlig, ville ikke du ha hatt noe med den å gjøre, svarte Ness kontant.

Og fikk siste ord i duellen mellom de to. Året etter ble imidlertid spritforbudet opphevet.

Les også: “Mafiabossen: Al Capone”