Ingen mafiaboss er mer legendarisk enn Al Capone. Han var ansvarlig for over 500 drap og styrte Chicagos underverden som sitt eget lille kongerike. Men han kunne like gjerne ha blitt en lovlydig borger.

Stemningen kunne ikke ha vært mer jovial. Tett i tett med menn i dress som spiste utsøkt italiensk mat og skylte den ned med like utsøkt rødvin. Verten smilte fra øre til øre, og utbrakte den ene skålen etter den andre for de tre æresgjestene: “Saluto, Scalise!  Saluto, Anselmi! Saluto, Giunta!” Etegildet varte og rakk. Klokka tikket forbi midnatt. 

Så plutselig ble alle stille. Smilet hadde forsvunnet fra vertens ansikt der han reiste seg fra stolen sin. Sakte begynte han å gå nedover langs bordet mot æresgjestene. Skulle han godta illojalitet, spurte han retorisk. Ingen sa noe.

Umerkelig hadde han plukket opp et balltre. Så, like brått som stemningen hadde skiftet, slo han inn skallen på Scalise, deretter på Anselmi og tilslutt Giunta. Bedugget av all vinen rakk de ikke å reagere. Verten fortsatte å slå. Bein knakk i skuldre, overarmer og nakker. Etter en stund var han fornøyd. På et nikk fra sjefen tok livvaktene hans av seg de tidligere æresgjestene. De bar dem ut og avsluttet jobben med revolvere. Dette var straffen for utro tjenere i Al Capones forbryterorganisasjon.

Alphonse Capone ble født 17. januar 1899 i New York. Han vokste, overraskende nok, opp i en stabil, lovlydig og hardt arbeidende familie. Faren, Don Gabriele, var en mild type, som aldri slo barna sine. Folk på jakt etter enkle psykologiske forklaringer på hvorfor Al ble en navngjeten forbryter, har følt seg skuffet over Capones barndom. Her var det ingen klare traumer som kunne forklare det hele.

I tillegg var han faktisk flink på skolen også. Helt fram til sjette klasse tilhørte han definitivt klassens mest talentfulle halvdel. Men så begynte han å forandre seg. 14 år gammel slo han ned lærerinnen sin og forlot skolen. Han vendte aldri tilbake.

Al oppsøkte gangsteren Johnny Torrio, mannen han skulle lære nesten alt av. Capone ble løpegutt, men i 1909 flyttet Torrio virksomheten sin fra New York til Chicago. Alphonse mistet kontakten med læremesteren sin. Inntil videre.

De neste par årene finner vi den fremtidige gangsterkongen i helt streite jobber. Selv om han hadde vært med i kretsen rundt Torrio var det ingenting som tydet på at han skulle fortsette sin forbryterske løpebane. Og hadde det ikke vært for Frankie Yale hadde det kanskje aldri blitt noen forbryter av Al Capone.

Yale (som egentlig het Francesco Ioele) hadde slått seg opp som ny mafiasjef etter at Torrio forlot byen. Og “slått seg opp” er ment bokstavelig. Yale var brutal og enkel der Torrio hadde vært sofistikert og forsiktig. Frankie bygde sitt lille forbryterrike på muskler og knyttede never. 18-åringen Al Capone ble dratt inn i dette miljøet etter at han fikk jobb som bartender på en av Yales klubber.

Det var for øvrig i denne klubben Capone fikk arrene som ga ham kallenavnet “Scarface”. Omstendighetene rundt den ufrivillige ansiktsløftingen er ganske dustete:

En kveld fikk han øye på en pen jente som satt sammen med en fyr. Han trengte seg på og serverte en skikkelig harry sjekkereplikk: “Pus, du har en fin rumpe og det mener jeg som et kompliment.”

Sekundet etter spratt gutten opp. Han het Frank Gallucio og var broren hennes. I løpet av den korte slåsskampen trakk Frank en kniv og rispet Al i ansiktet tre ganger. Deretter sprang han og søsteren ut av restauranten.

Da han var blitt 19 må Capone ha lært seg bedre manerer, for da fikk han en kjæreste. Hun var irsk, blond og het Mae Coughlin. Etter en stund ble hun gravid, og da barnet var født giftet de seg.

Med en liten familie å forsørge satset nå Al igjen på en lovlydig karriere. Han sluttet hos Frankie Yale og flyttet til Baltimore, hvor han fikk seg jobb som regnskapsfører. (Sier og skriver regnskapsfører!) Nok en gang så det ut som om Capone var ferdig med bandittstrekene. Men så døde faren hans 14. november 1920. Det kan nesten virke som om det bare var respekten for faren som hadde holdt ham i tømme. For kort tid etter farens begravelse tok Al opp igjen kontakten med sin gamle læremester Johnny Torrio.

Siden sist hadde Torrio bygd opp en fremgangsrik geskjeft i Chicago, hvor han var involvert i gambling, prostitusjon og illegalt alkoholsalg. Al ble Torrios partner.

I flere år var situasjonen i Chicago rolig. De ulike mafiabandene holdt fred med hverandre, og fikk være i fred fra lovens lange arm. Og Torrios forbryterimperium vokste stadig, ikke minst takket være kronprinsen, Al Capone. Men metodene hans var langt mer blodige enn de Torrio alltid hadde foretrukket. Det skulle få konsekvenser for Capone i framtiden.

Fra midten av 20-tallet brøt det ut bandekrig. Konkurransen om det illegale alkoholsalget hadde hardnet til. I disse oppgjørene slo Capone alltid brutalt til. Han fikk myrdet flere rivaler og tok så over deres territorium.

I januar 1925 ble Torrio og kona hans utsatt for et attentat fra en konkurrerende bande. Mirakuløst nok overlevde han. Men etter denne episoden ville han ut. Han hadde alltid forsøkt å holde fred med de andre bandene og holde voldsbruken på et lavt nivå. Dette var ikke lenger mulig. Al Capone tok over Torrios imperium av nattklubber, horehus, gamblingklubber og illegale bryggerier.

For riktig å understreke sin nye posisjon, flyttet Capone ut av sitt rimelige middelklassehus og inn på fasjonable Metropole Hotell. Der bodde han permanent i en luksussuite som kostet 1500 dollar døgnet.

I utgangspunktet var Chicagos fremste mafiaboss en relativt populær mann. Han skaffet jo folk alkohol. Dette skulle gradvis endre seg i takt med at Capone tok livet av stadig flere. Men hver gang politiet forsøkte å knytte Capone til et mord, viste det seg umulig å fremskaffe vitner eller definitive beviser.

Sommeren 1928 var Capone på flyttefot igjen. Denne gangen etablerte han hovedkvarteret sitt i 2 hele etasjer på prominente Lexington Hotel. Han disponerte en 6-roms suite som privat leilighet. Al fikk sågar installert hemmelige dører i hotellet, slik at han kunne rømme hvis det skulle bli nødvendig. Lite ante han at det var nå nedturen begynte.

Voldsbruken ble den utløsende faktoren. I et forsøk på å kvitte seg med nok en rival ga Capone klarsignalet til det som senere ble kjent som “St. Valentine’s Day Massacre”. Utkledd som politi raidet Capones menn whiskeylageret til en annen gjeng. De fant 7 mann der, og drepte dem alle som én.

Da ekte politi kom til åstedet var et av ofrene ennå i live. Det sier litt om frykten for Capone og hans bande at da mannen ble spurt hvem som hadde skutt ham, svarte han; “Ingen har skutt meg.” Selv på dødsleiet holdt folk kjeft.

Denne siste massakren fikk imidlertid selveste presidenten i USA, Herbert Hoover, til å reagere. Han ga klar beskjed om at nå fikk det være nok. Nå måtte man se å få tatt denne Capone. Dette krevde føderal innsats!

Takket være Eliot Ness og hans “untouchables” fikk myndighetene gradvis samlet nok bevis til å reise sak mot Capone. Man klarte aldri å skaffe tilstrekkelig bevis for de mer enn 500 drapene han sannsynligvis sto bak Derimot fant man beviser for skattefusk. Og det var ikke bare bare. I 1927 tjente Capone 105 millioner dollar, en gigantisk sum på den tiden.

17. oktober 1931 ble Al Capone funnet skyldig og dømt til 11 års fengsel.

Han sonet 6 av dem, de fleste på fengselsøya Alcatraz. Da han slapp ut lå organisasjonen hans i grus, alkoholforbudet var opphevet og han var alvorlig syk. Som ung mann hadde han fått syfilis, og nå hadde den snikende sykdommen slått ut i full blomst. Han var permanent forvirret og desorientert. 25. januar 1947 ble det satt punktum. Da møtte Al Capone den øverste dommeren.

Les også: “Den ubestikkelige: Eliot Ness”