Bilder av fine damer har vært populært lenge. Titusenvis av fotografier beviser det. Men det var en tid før fotografene ble enerådende, da kunstnere med penn og pensel skapte bildet av Drømmekvinnen. Dette var den opprinnelige pin-upen – den klassiske – mange vil insistere på at det var den ekte pin-upen.
Aller først; det er ikke akkurat mangel på hel- og halvnakne damer i kunsthistorien. Det skal være sikkert og visst. Men her skal vi holde oss unna de gamle mesternes aktmalerier. Dette skal nemlig handle om masseproduserte bilder vanlige karer kunne kjøpe – og henge opp på veggen – selve definisjonen på en pin-up.
Og masseproduksjon er det første stikkordet. Det er ikke mulig å snakke om pin-uper før den industrielle revolusjonen. Fenomenet krever rett og slett muligheten til å trykke opp ett og samme bilde i uhorvelig mange eksemplarer, slik at prisen blir billig nok for mannen i gata.
Selv om vi fremdeles fester bilder av damer på veggen, og kaller det pin-uper, skal denne artikkelen handle om den klassiske pin-upen: Hun som prydet veggen i tidsrommet 1920-1960. Og kanskje særlig i storhetsperioden på 40- og 50-tallet. Her kommer stikkord nummer to: I dette tidsrommet var det bare unntaksvis fotografier som gjaldt. Det var nemlig illustratørene som skapte drømmekvinnene. Ergo er en ekte pin-up i klassisk og original forstand aller helst tegnet eller malt, ikke fotografert.
Men det tid før fenomenet pin-up oppsto. Drømmejentene på papir måtte få utvikle seg sakte, men sikkert. Det tredje stikkordet du kan notere deg er nemlig bluferdighet. En ekte pin-up er ikke og var definitivt ikke totalt ribbet for klær, selv om hun gradvis ble stadig mer lettkledd. Til å begynne med var det sågar ikke engang stuerent å kikke på bilder av skjønne frøkner for sin egen del i det hele tatt. Det tok tid for fenomenet å bli sosialt akseptert. Vi må ta et klyv bakover i historien for å skaffe oss overblikket. Alt har en forhistorie, må vite.
The Gibson Girl & “the pretty girl”
Urmoderen til de senere pin-upen var den såkalte Gibson Girl, som så dagens lys i USA i 1887. Hun er oppkalt etter illustratøren Charles Gibson, som skapte denne idealkvinnen rundt århundreskiftet. Tegningene hans ble trykket i magasiner som Harpers, Collier’s og The Century. Damer studerte dem for å la seg inspirere i motesammenheng, mens mannfolka – vel – rett og slett bare studerte dem. Gibson fikk snart følge av andre illustratører, som Howard Chandler Christy og Harrison Fisher. The Gibson Girl var ikke helt alene. På samme tid – i Europa – laget dessuten Alphonso Mucha og Jules Chéret art nouveau-plakater med beslektet innhold.
En typisk Gibson Girl hadde oppsatt hår og en midje så tynn at det ikke var til å tro. Tendensen til å la drømmekvinnene være totalt urealistiske går med andre ord langt tilbake i tid.
Populariteten til the Gibson Girl & co varte og rakk fram til 1. verdenskrig, da en mer moderne tidsånd fikk henne til å fremstå gammelmodig. Det er i kjølvannet av 1 verdenskrig – og den seksuelle revolusjonen i the Jazz Age etterpå – fenomenet pin-uper ble etablert. Illustratører som Enoch Bolles, Earle Bergey og George Quintana lanserte masseproduserte motiver av jenter i badedrakter, og hormonstinne unggutter var ikke sene om å se appellen.
Allerede under krigen hadde imidlertid østerrikeren Raphael Kirchner skapt det såkalte “pretty girl”-formatet, som regnes som selve prototypen for pin-uper. Hans bilder er klart erotiske, på en helt annen måte enn The Gibson Girl og hennes dydige søstre.
Men for å komplisere det hele littegrann: Trenden mot en mer avkledd rett-på-sak stil hadde faktisk så smått meldt seg allerede i 1890-årene. Kunstneren Paul Thumann fikk inn en toppløs nymfe som speilet seg i en innsjø i desemberutgaven av Munsey i 1893. Verket het “Psyche at Nature’s Mirror”, og ble allerede året etter symbolet for bryggeriet White Rock. Så ting var i bevegelse. Hovedårsaken til at Thurmann kunne være såpass dristig, hadde å gjøre med at han opererte innenfor kunstfeltet, hvor det jo fantes en laaaang tradisjon for akt.
Fra første stund var det kalenderen som ble pin-upenes hovedarena, og den posisjonen har kalenderen stort sett beholdt. Men det skulle snart vise seg at fine damer med lite klær lot seg avbilde i mange andre sammenhenger. Et eksempel på det var da sensuren grep inn mot Paul Chabas “September Morn” i 1913. Akkurat denne kalenderen ble stoppet. Men septemberoppslaget ble kvikt spredt via sukkertøybokser, postkort og annet, i tillegg til at motivet senere dukket opp i andre, mindre profilerte kalendere.
The Petty Girl og Vargas
1920-tallet ble det gylne tiåret for illustrasjon, og samtidig den første gullalderen for pin-ups. The Jazz Age elsket frekke toner på alle felt. Dette hadde delvis å gjøre med en psykologisk utladning etter verdenskrigen, delvis å gjøre med et nytt kulturelt klima.
Populærkulturen hadde nemlig kommet veltende for alvor sammen med den nye filmindustrien. Filmindustrien var da også en av bransjene som klarest så verdiene i å masseprodusere “star photos” av sine mest kjente skuespillere. Og som alle vet, de fleste unge skuespillerinner er ikke vonde å se på. Fokuseringen på ytre skjønnhet hadde fått et helt nytt spillerom.
Raskere enn du kan si “eplekake” baklengs ble pin-upene seksuelt pirrende i en hittil uhørt grad. Samtidig ble det flere av dem enn noensinne, og de dukket opp i stadig nye sammenhenger. Man fant dem på coveret av billige pulp fiction-bøker, men også i mer high brow magasiner av typen Esquire og Cosmopolitan.
På denne tiden var det var 2 store navn innen illustrasjon som hevet pin-upene opp til å bli en egen definert genre: George Petty og Alberto Vargas.
Petty gjorde the Petty Girl til et begrep som strakk seg fra 30-tallet til 50-tallet. Hun dukket opp i reklamer for en sinnssvak lang liste av produkter, og ble så populær på egne vegne at Hollywood faktisk laget en film om henne. Vel blåst for en tegnet frøken! Petty jobbet i starten for Esquire, men sluttet etter en krangel om honorar. Slik kom Vargas inn som erstatter, og la det være sagt med én gang: Innen pin-up-faget er det Vargas som er Den Store. Gjennom hans arbeider kan vi se hvordan de tegnede jentene går fra det kokette til det eksplisitte. Vargas endte tilslutt opp i Playboy, noe som i seg selv sier det meste om utviklingen.
Under 2. verdenskrig spredte fenomenet pin-uper seg halve kloden rundt, først og fremst med amerikanske soldater som distribusjonsansvarlige. Omtrent på hver eneste forlegning hang det pin-uper, ofte i form av filmstjerner som Betty Grable og Rita Hayworth. Fototgrafiene hadde så smått begynt å blande seg inn. Men Vargas drømmekvinner var stadig en hit blant gutta. I tillegg bidro særlig illustratøren Gilette Elvgren til å gjøre soldattilværelsen noe lettere med sine kunstverk, som ble distribuert av The Louis F. Dow Calendar Company.
Gullalderen
Etter krigen gikk vi inn i en periode hvor kommersialiseringen og den nye velstanden (etter depresjon og krig) meldte seg med full tyngde. Reklamebransjen tok i bruk flotte frøkner som blikkfang med en helt ny appetitt. Og hvorfor ikke la jentene vise litt hud? Som sagt, så gjort. Men legg merke denne lille, viktige detaljen: At jentene viste seg fram, eller havnet i avslørende posisjoner, skyldtes ikke at hun agerte utfordrende. Å nei, hun var alltid en skikkelig jente. Det var ikke hennes feil at kattungen eller hundevalpen dro i skjørtet. Eller, som i Art Frahms notoriske motiver, at trusestrikken var sjokkerende slapp.
Det var den Chicago-baserte Haddon Sundblom som ledet an i etterkrigstidens stilskifte. (Sundblom er ellers mest kjent for å være mannen som ga julenissens hans moderne Coca Cola-utseende.) Hans frodige olje-teknikk inspirerte en armé andre pin-up-kunstnere. Den mest berømte av elevene hans er nok Gil Elvgren, som jobbet hos Sundblom sammen med andre penselsvingere som Al Buell, Harry Ekman, Bill Medcalf og Joye Ballantyne. De brukte tjukke lag med maling for å skape en varm glød i motivene. Denne stilen fikk tilnavnet “majones-skolen”. Andre som lot seg inspirere var navn som Art Frahm, Peter Driben, Edward D’Ancona, Edward Runci og Al Brulé. At listen over aktive pin-up-kunstnere begynner å bli lang akkurat på dette tidspunktet er alt annet enn tilfeldig. Den gamle blygheten sang på siste verset. Markedet og etterspørselen etter drømmedamene hadde aldri vært større.
Bortsett fra kalendre og reklamemotiver, vokste det også fram et par andre store markeder for god pin-up-kunst: magasincovere og pocketbokcovere.
En av de store kundene av pin-uper var firmaet Brown & Bigelow. De produserte kontorrekvisita, i tillegg til kortspill og kalendre. Av den grunn holdt firmaet seg med flere illustratører, som opererte med forskjellige stiler. I tillegg til den rett-fram realistiske stilen til Elvgren & Co, benyttet de også talentet til pastellkunstnere som Rolf Armstrong og Zoe Mozert.
Kort sagt; dette var gullalderen for pin-up-kunsten. Men så skjedde det noe!
Slutten på en epoke
Playboy Magazine kom med sitt første nummer i 1953, med de berømte nakenfotografiene av Marilyn Monroe. Inntil da var det først og fremst Esquire som hadde gitt pinup-kunstnerne arbeid. Og selv om Esquire nå og da hadde trykt foto-pinuper, hadde de aldri vist nakenhet på samme måte som Playboy gjorde. Sjokket, sensasjonen og suksessen til Hugh Hefners magasin – og alle bladene som etterhvert ville kopiere suksessen – ble årsaken til at den originale pin-upen døde ut. Playboy sørget også for å skifte fokus på en annen måte: I de klassiske pin-upene var det typiske at damenes bein var hovedsaken. Under krigen hadde man henført snakket om Betty Grable og hennes “million dollar legs”. Nå rykket puppene inn som prioritert samtaleemne. Melonalderen hadde meldt sin ankomst.
Selv om Playboy også trykte klassiske old school pin-uper, som Vargas vakre vesener, bikket trenden stadig kraftigere i retning av foto. Vissheten om dette var “ekte” (i den grad fotografier er en garanti for det) virket så forlokkende og opphissende på leserne at den tegnede eller malte pin-upen snart virket passé. Og med lanseringen av de første helt eksplisitte pornobladene var hundre og ett ute for de gamle drømmekvinnene. Nå var det “brett-ut”, og ikke “pin-up”, som gjaldt.
Men rett skal være rett. Også etter 1970 finnes det pinup-kunstnere som lever av å tegne eller male drømmekvinner, men de passer egentlig ikke inn i genren. Iallfall ikke hvis man vurderer dem etter strenge, puristiske normer. En klassisk pinup skal tross alt ha det naive, uskyldige preget. Men hos de moderne pinup-kunstnerne, som for eksempel Hajime Sorayama og Carlos Cartagena, er det nesten det motsatte som gjelder. Bildene deres er iskalde og ofte fetisjorienterte. De ser ut som porno. At mange av dagens kunstnere benytter air-brush-teknikken bidrar sterkt til å gi bildene det kalde og harde preget. Faktisk er det snarere fotografene i Sports Illustrateds årlige badedraktutgave enn de moderne illustratørene som tar vare på den egentlige pin-up-tradisjonen.
Så den klassiske pinupen er da altså død. Eller?
Ikke helt. Stadig flere entusiaster oppdager denne populærkulturelle genren, og både på nettet, i gallerier og bruktbutikker øker aktiviteten. Ikke minst har samlerne bidratt til å øke bevisstheten – og statusen – til de pikante motivene. I en tid med hardcore porno tilgjengelig på annenhver nettside virker det paradoksalt nok som om stadig flere setter pris på mer uskyldige motiver. Det er kanskje ikke en smak som er utbredt nok til at vi kan snakke om en fullskala revival – ennå. Men hvis du nysgjerrig på å lese mer om pin-uper – og ikke minst se flere klassiske eksempler på fine drømmedamer – kan du jo begynne med å besøke disse nettsidene:
www.mutoworld.com
www.thepinupfiles.com
Den Store, Alberto Vargas (1896-1982):
Vargas er, sammen med George Petty, giganten innen pin-up. Han ble født i Peru, som sønn av en kjent fotograf. Under en tur til Paris i 1911 fikk han se et av Raphael Kirchners aktmotiver, noe han aldri skulle glemme. I 1916 emigrerte han til USA.
Han slo seg opp som frilansillustratør, og i 1919 fikk han et oppdrag som staket ut kursen for fremtiden: Vargas ble bedt om å lage 12 portretter av jentene i showet the Ziegfeld Follies. Oppdraget ble fornyet de neste 12 årene.
Vargas jobbet for filmselskaper, gjorde kalendere og magasincover. I 1939 ble han hyret inn av Esquire som erstatter for Petty. I den prosessen sa han ja til å droppe s’en i etternavnet, siden Esquire mente det virket for fremmedartet for leserne. I 1940 lanserte Esquire den første Varga Girl-kalenderen, og kultstatusen var sikret.
Mange av modellene hans var Hollywoodstjerner: Betty Grable, Jane Russell, Marlene Dietrich og Marilyn Monroe, for å ha nevnt 4.
Vargas ble frilanser igjen i 1946, men etter at Playboy hadde kjørt en sak om illustrasjonene hans i 1957, tok sjefen sjøl, Hugh Hefner initiativet til et samarbeide. Alt i alt leverte Vargas 152 illustrasjoner til Playboy, men bare usle 2 av dem ble covermotiver.
På slutten av karrieren gjorde han også et albumcover for bandet The Cars, til deres utgivelse Condy-0.
“Majonesskolemesteren”, Gil Elvgren (1914-1980):
Med tiden har Gillette A. Elvgren vunnet seg en status som gjør ham til en av de virkelig store pin-up-kunstnerne, sammen med navn som Vargas og Petty. Han har også vokst såpass i anerkjennelse at han av mange regnes som mer talentfull og innflytelsesrik enn sin egen læremester, Haddon Sundblom, noe som skulle gjøre Elvgren til kongen av majonesskolen innen pin-up.
Han ble født i St. Paul, Minnesota, og studerte kunst ved Minneapolis Art Institute.
Etter læretiden hos Sundblom jobbet Elvgren som pin-up-kunstner for Louis F. Dow & Co mellom 1937 og 1944, og for Brown & Bigelow fra 1945 til 1972. Da sistnevnte headhunted ham ble han tilbudt 1000 dollar per pin-up. En meget god lønn i 1944. Elvgren produserte 20 pin-uper i året for Brown & Bigelow.
Elvgren jobbet med olje på kanvas, og så etter modeller som ga inntrykk av å være uskyldige representanter for “the girl next door”. Han mente at den perfekte pin-upen var et 15-årig ansikt på en 20-årig kropp, og valgte helst modeller uten tidligere erfaring.
Spøkefuglen, Art Frahm (1907-1981):
Chicago-området har gitt oss mange pin-up-kunstnere, og Art Frahm er en av dem. I likhet med Elvgren jobbet han med olje på kanvas.
Karrieren hans går i to retninger: Den ene tilhører den såkalte “glamour”-genren, som byr på skjønne kvinns i romantiske settinger. Men det er nok først og fremst hans mange “ladies in distress”-motiver folk husker. Mange mener at Frahm faktisk var den som oppfant denne subgenren innen pin-up.
Det typiske motivet er ei jente som bokstavelig talt blir tatt med trusa nede (skjønt vi aldri får se noe mer enn akkurat dét). Dette skjer nesten alltid i offentlige settinger; i bowlinghallen, på fortauet eller utenfor heisen.
Sånn sett er Art Frahm en eksponent for en slags slapstick-humor, som mange finner pubertal. Men som enda flere synes er sjarmerende og morsom, særlig sett gjennom nostalgiske briller.
