22. september ville mannen som synger i dette klippet, Dean Reed, ha fylt 70 år. “Our Summer Romance” var en av hans største slagere, i Latin-Amerika. Reed ble aldri stjerne i hjemlandet USA. Derimot ble han en superstjerne bak jernteppet. I Sovjetblokken var han kjent som Den Røde Elvis. Ikke akkurat noen typisk karriere for en gutt fra Denver, Colorado, i det kapitalistiske USA. Men Dean Reed var marxist.
…
17. juni 1986 ble liket av en mann funnet i innsjøen Zeuthener See ved Berlin. Nok en drukningsulykke sommerstid. Eller? Da nyheten om avdødes identitet ble offentliggjort, fikk øst-tyskerne sjokk. De fikk vite at selveste Dean Reed hadde begått selvmord. Dean Reed; popstjerne, filmstjerne, amerikaner.
Reed ble født 22. september 1938 i Denver, Colorado. Som ung ambisiøs mann satte han kursen mot Hollywood, fast bestemt på å gjøre karriere innen showbiz. 20 år gammel skrev han under kontrakt med plateselskapet Capitol Records, og fikk gitt ut 9 singler. Ingen av låtene maktet å gjøre Dean til stjerne i USA, men én av dem – “Our Summer Romance” – gjorde det særdeles skarpt i Sør-Amerika. Og slik gikk det til at Reed la ut på turné sør for Rio Grande. En bra bit sør for grenseelva mot Mexico faktisk, siden det først og fremst var i Chile, Argentina, Peru og Venezuela han hadde sine fans. Han var faktisk mer populær i disse landene enn selveste Elvis Presley.
Turnéplanene ble ganske snart permanente. Reed slo seg rett og slett ned i Sør-Amerika for å pleie stjernestatusen. En jevn strøm av plateslipp de neste årene sørget for å sikre ham en trofast fanskare. Latinoene digget ganske enkelt hans blanding av rock, country og protestviser. Og de likte ham fordi han var en gringo som stilte seg skeptisk til sitt eget land og politikken det førte i Latin-Amerika. Reed fremsto som langt mer radikal og rødglødende sørpå enn han hadde vært hjemme, og fikk snart kallenavnet Røde Elvis. Et annet tilnavn var Mr. Simpatia, som henspilte på Deans gratisjobbing på ulike prosjekter i slumområdene. Kort sagt; folk likte Reed både som artist og menneske. Ved siden av den idealistiske innsatsen og en strålende popkarriere, dukket han opp i spillefilmer og fikk sitt eget fjernsynsshow i Buenos Aires.
Og det var ikke bare lettkjøpt posering fra Deans side. Han var ingen representant for noen opportunistisk “popvänster”. Han mente alvor, noe som særlig kom til uttrykk gjennom alle gratiskonsertene han holdt i søramerikanske fengsler. Men til slutt ble han for profilert og for aktivistisk. Argentinske myndigheter sparket ham ut av landet i 1966.
Å dra hjem til USA var ikke videre fristende for Reed, så han slo seg i stedet ned i Roma for å utvikle skuespillerkarrieren sin. De neste årene medvirket han i et knippe spagettiwesterns, hvor han blant annet fylte rollen som Zorro. Men det var nok en gang musikken som skulle åpne opp nye muligheter for ham. Etter noen opptredener i Sovjetunionen slo han igjennom på den kommunistiske siden av jernteppet. Aldri hadde kallenavnet Den Røde Elvis passet bedre.
Han ble selvfølgelig noe av et trumfkort for kommunistene. Ingen på vestlig side kunne påstå at Dean Reed var et partiprodukt. Men selv under 68′er-opprøret og perioden med radikalisering blant vesteuropeisk ungdom som fulgte på 70-tallet forble Reed ukjent utenfor Østblokken. Han tok til slutt konsekvensen og flyttet til Øst-Berlin i 1972.
Både musikk- og filmkarrieren blomstret bak Jernteppet. Han ble etter hvert regissør i tillegg til skuespiller, og skrev også manus til sine egne filmer. Kort sagt; Dean Reed var en suksess verdig Hollywood.
I 1986 forberedte Reed innspillingen av en ny film, “Bloody Heart”. Han hadde skrevet manus selv, og skulle ha regien. Innspillingsstart sto like om hjørnet da liket av Reed ble funnet duppende i Zeuthener See. Da kroppen ble funnet hadde han antakelig vært død i fire dager. Den offisielle dødsårsaken var at det dreide seg om en drukningsulykke. Men det var én og annen løs tråd rundt dødsfallet. Og spørsmålet som tvang seg fram hos mange skeptikere var: Ble Dean Reed myrdet?
I 1985 hadde Reed besøkt barndomsbyen Denver i forbindelse med visningen av en dokumentarfilm om ham selv, “American Rebel”. I kjølvannet av dette besøket begynte det å gå rykter om at Reed hadde tenkt å flytte tilbake til USA. Han ønsket visstnok å relansere karrieren sin i hjemlandet. Skyldtes dette god, gammeldags hjemlengsel? Eller gikk det dypere? Var han gått lei av Østblokken? Hadde han begynt å tvile på det kommunistiske systemet? Ingen konkrete svar dukket opp. Men ryktene fortsatte å svirre. Og ble bekreftet da Reed ga et intervju til tv-programmet 60 Minutes, hvor han innrømmet at han tenkte på å vende hjem.
En angrende Dean Reed som flyttet tilbake til Vesten, etter å ha hatt en glitrende karriere i det kommunistiske paradiset, ville være særdeles dårlig reklame for Honeckerregimet. Det er derfor de som hardnakket mener at Stasi, eller kanskje til og med selveste KGB, tok livet av Reed. Påstandene har ikke på noen måte blitt bevist, uten at det stagger konspirasjonsteoretikerne: -Men hva med de ulne formuleringene i dødsattesten!, spør de. -Er ikke de mistenkelige?
Jo, kanskje. Men det finnes også en annen, langt mer tragisk, forklaring: Selvmord. De som sto ham nær i Øst-Tyskland heller til denne forklaringen, og den er således vel verdt å høre på. Én ting er at selv suksessrike mennesker kan få alvorlige depresjoner. Men i Reeds tilfelle kan det i tillegg ha hatt seg slik at han var blitt desillusjonert over kommunistsystemet. Og han kan ha skjønt at noen hjemreise ikke ville bli mulig, fordi myndighetene i DDR aldri ville kunne godta det. På toppen av det hele befant karrieren hans seg i fritt fall på denne tiden. Reed var i stadig større grad en has been, selv i Øst-blokken. Det er med andre ord lett å se at omstendighetene kan ha drevet ham til selvmord.
Venner og kollegaer av Reed mener bestemt at han forble en overbevist marxist alle sine dager. På den andre siden var han ikke medlem av kommunistpartiet, og fremsto som noe av en fritenker på venstresiden.
I dokumentarfilmen “American Rebel” svarer Reed følgende på spørsmålet om hva marxismen betyr for ham:
-Jeg kaller meg ikke kommunist. Alle har sin egen definisjon av ordet. Jeg mener at en kommunist er en som er medlem av et parti. Jeg er ikke medlem av noe parti, og det er derfor jeg velger å kalle meg marxist eller sosialist.
Reed mente at kommunismen var et ideal, og derfor egentlig ikke eksisterte. Men han slåss hele tiden for å gjøre sosialismen til en “bedre sosialisme”. Han var klar over mange av feilene som kommunistregimene i Øst-Europa gjorde seg skyldige i, og opponerte derfor mot deler av kultureliten i østblokken når han kunne. Blant annet truet han med å innstille viktige konserter dersom han ikke fikk velge repertoaret selv. Det ble nemlig gjort flere forsøk på å detaljstyre superstjernen. Ingen av disse kranglene ble nevnt i pressen, siden de foregikk bak lukkete dører.
Slik lyder den romantiserte versjonen. Det finnes imidlertid dissens her. Og den er velbegrunnet. I en annen dokumentarfilm, “The Red Elvis” av tyskeren Leopold Grün, innrømmer Egon Krenz – den siste lederen for DDR – at myndighetene utnyttet og styrte Reed: -Vi brukte ham. Vi fortalte ham hva han skulle gjøre, sier Krenz.
I det nevnte intervjuet med 60 Minutes forsvarte Reed både byggingen av Berlinmuren og den sovjetiske invasjonen av Afghanistan. De uttalelsene bygger opp under inntrykket av at han var regimets mann.
I et intervju med Der Spiegel fra ifjor, gir regissøren uttrykk for en ambivalent fascinasjon for Kamerat Rockestjerne:
“On the one hand, you can see him as an opportunist in the way he put his political beliefs into practice,” says Grün. “By going to the GDR he chose the path of least resistance. He could have got involved with the communists in the US, which would have been significantly more difficult.
“But on the other hand he really meant it, even if he was naïve. Someone who goes to Chile and learns the language so he can join Allende’s movement is not being opportunistic, because there was nothing to be gained in Chile at the time,” sa Grün.
Og la til følgende:
“My generation kept a distance to such people who stuck to the party line. It was clear to us that he was being used by the government to represent the politics of the country, and we couldn’t stand that.”
Romantiseringen av Reed var fremdeles merkbar i en biografi som kom i 2007; Reggie Nadelsons “Comrade Rockstar”. Anmelderen i Reason påpekte blant annet følgende:
Nadelson’s story is told in near total contextual isolation; it’s a story of a collaborator that never explains what became of those who resisted. In her book “Stasiland”, the Australian journalist Anna Funder offers a compelling counterexample: the story of Klaus Renft, former front man of the mildly “subversive” East German rock band Die Klaus Renft Combo.
After a two-record stint with Amiga, the Renft Combo was abruptly disbanded by the state’s music licensing board, upon the instruction of the Stasi, for its perfidious lyrics and lewd performances. And when two of its members were presented with offers of conciliation-a promise of anointed status in exchange for total subservience to the state-they heroically refused and were sentenced to prison. In typical totalitarian fashion, Renft’s records were expunged from the state record label’s catalog; the band was curtly informed that it “no longer existed.”
Reed was comfortably housed in a suburban Berlin villa; the Renft band was caged in the notoriously brutal Stasi-operated prison Hohenschönhausen. Reed, the Russian music critic Art Troitsky rightly notes, was a traitor to the very ideals of rock ‘n’ roll.
Reed apparently never noticed the rather obvious disconnect between the Soviet notion of communism as the creator and liberator of art and the GDR’s aggressive attempts to portray him as an authentic purveyor of a capitalist art form. When rock music was establishing its anti-authority credentials in America, Reed was attempting to adapt it to authoritarianism. With characteristic understatement, the socialist folk singer Pete Seeger observed that Reed “allowed the Soviets to boost him to ‘stardom’ and found out too late what a trap that can be.”
Den triste og beske ironien i Reeds livsprosjekt var at det var langt større rom og aksept for musikalsk opprør mot etablissementet i landet han hadde forlatt, USA, enn i landet han hadde valgt å bosette seg, DDR.
På minst ett område forble han imidlertid en rotekte Denvergutt hele livet. Da han ga et intervjuet til magasinet Filmspiegel i 1985, og journalisten spurte om han likte fotball, av det europeiske slaget, svarte han bare: -Jeg er amerikaner.
Dean Reed rakk å medvirke i 21 filmer. Han skrev manus til 3 av dem, og regisserte 2: “El Cantor” og “Sing, Cowboy, Sing”. I tillegg ga han ut 15 studioalbum. Fem av dem ble spilt inn i Tsjekkoslovakia. Etter 1998 har det kommet ut en liten bunke CD’er med musikk av Reed, som en del av den såkalte Ostalgi-bølgen i Tyskland. Interessen for Den Røde Elvis er med andre ord ikke helt død i de tidligere østblokklandene. Og nå kan det faktisk se ut som han kan få et posthumt gjennombrudd i vest også. Tom Hanks og Dreamworks har et biografisk Reed-prosjekt kalt “Comrade Rockstar” på trappene. Manus bygger på boka til Reggie Nadelson. Blir dette realisert kan vi stå foran et oppbluss i (den romantiserte?) interessen for Den Røde Elvis også i vest. Det er med andre ord ikke sikkert vi har sett slutten på karrieren til Dean Reed, Kamerat Rockestjerne, riktig ennå.
Kledelig nok er det de som tror han fremdeles er i live – akkurat som den ekte Elvis. Skjønt, jeg har ennå til gode å lese om Reed-sightings etter lesten til Elvis-sightings.
Det er for øvrig kommet fram noen talende detaljer rundt dødsfallet. I en fersk biografi av Chuck Laszewski, “Rock’n Roll Radical”, viser forfatteren til et funn han gjorde i Stasi-arkivet: Et selvmordsbrev signert Reed, hvor han ber DDR-lederen Erich Honecker om unnskyldning.
…
Mer info, nostalgi og kritiske bemerkninger om mannen finner du her:
http://en.wikipedia.org/wiki/Dean_Reed
http://www.spiegel.de/international/0,1518,466847,00.html
