Det kan neppe være helt tilfeldig at det er nettopp i den (post)kristne delen av verden at offentlige mea maxima culpa-utspill har fått en renessanse. Arven fra kristendommen videreføres i en sekulær versjon, og tilpasses tilsynelatende nye etos, slik jeg ser det. Ikke at så mange reflekterer over hvor denne kulturelle impulsen kommer fra, men la nå det ligge i denne omgang.
Et helt annet spørsmål er om dette er sunt? Og er grunnlaget for disse utspillene basert på grundig tenkning og genuine ønsker om tilgivelse? Eller er denne tendensen – slik legen og skribenten Theodore Dalrymple gir uttrykk for i magasinet Incharacter – best definert som False Apology Syndrome? Et syndrom han mener er en giftig miks av “self-importance, libertinism, condescension, bad faith, loose thinking, and indifference to the effects it has on those who are apologized to.”
Utgangspunktet for diagnosen er en økende tendens blant politikere og ledere til å be om unnskyldning. Ikke for feil og overtramp de har begått selv. Den øvelsen er like upopulær som den alltid har vært, påpeker Dalrymple. Derimot er mange mer enn villige til å unnskylde seg på vegne av fjerne forgjengere og/eller “oss” som nasjon/sivilisasjon/trossamfunn etc.
Dalrymple navner kjapt noen prominente eksempler:
Mr. Blair, the then British prime minister, apologized to the Irish for the famine; one of the first public acts of Mr. Rudd, the Australian prime minister, was to apologize to the Aborigines for the dispossession of their continent; Pope John Paul II apologized to the Muslims for the Crusades.
Det melder seg flere spørsmål i kjølvannet av disse utspillene. Og man får raskt øye på noen ironiske vinkler og paradokser. Eksempelvis; det er ingen som forventer at araberne skal unnskylde sin egen imperialisme, som korstogene i sin tid tok sikte på å slå tilbake. Den offentlige mea culpa-tendensen er et vestlig initiativ, som bare har blikk for Vestens rolle i verdenshistorien. Og da utelukkende de negative sidene ved den rollen. Man kunne kalle det etnosentrisme på vranga, en slags pervertert versjon av selvhevdelse. Dalrymple er enig i dette, som vi snart skal se. Andre vil kanskje oppfatte denne tendensen som et av flere symptomer på oikofobi (“avsky eller hat mot egen kultur”).
Selvfølgelig finnes det gode grunner til å feste et kritisk blikk på fortidens synder, så lenge det gjøres innenfor de rette rammene. Som Dalrymple skriver:
… it is only right and proper that we should also face up squarely to the less glorious aspects of our heritage. But this is a matter for genuine historical scholarship and moral reflection of the kind that leads to a determination never to repeat the crimes, not for sound-bite sloganeering.
(…)
But official apologies for distant events, however important or pregnant with consequences those events may have been, are another matter entirely. They have bad effects on both those who give them and those who receive them.
Det er her problemstillingen begynner å bli synlig. Fra et naivt og velmenende ståsted vil det sannsynligvis fortone seg uforståelig at det å be om unnskyldning kan ha negative ringvirkninger, men praksisen er omgitt av betenkelige konsekvenser – som i all hovedsak lar inndele i to punkter.
1) Moralsk forfengelighet:
Den som kommer med unnskyldningen skaffer seg en moralsk nimbus, som gir ham/henne et skjær av moralsk overlegenhet – siden ingen har gjort denne formen for botsgang tidligere. Allerede her ser vi negative konsekvenser vis a vis mottakeren, som ikke får ta del i denne øvelsen på annen måte enn som statist i det tilgivelsesdramaet initiativtakeren har satt opp.
Men det er ytterligere en negativ dimensjon ved dette, som Dalrymple påpeker:
On the other hand, he knows full well that he has absolutely no personal moral responsibility for whatever it is that he is apologizing for. In other words, his apology brings him all kudos and no pain.
This inevitably leads to the false supposition that the moral life can be lived without the pain of self-examination. The locus of moral concern becomes what others do or have done, not what one does oneself. And a good deed in the form of an apology in public for some heinous wrong in the distant past gives the person who makes it a kind of moral capital, at least in his own estimation, against which he can offset his expenditure of vice.
Dermed forvandles også rollen som anstendig person, bort fra å være den som demonstrerer selvdisiplin og forholder seg personlig aktivt til rett og galt, til å bli den som uforpliktende gir uttrykk for de korrekte synspunktene. Dette er moralsk forfengelighet. Og det er ille:
The most virtuous person of all is he who expresses it loudest and to most people. This is a debasement of morality, not a refinement of it. The end result is likely to be self-satisfaction and ruthlessness accompanied by unctuous moralizing, rather than a determination to behave well.
2) Omfavnelse av offerrollen:
Det er ille nok om mottakeren av denne formen for poserende unnskyldninger gjennomskuer avsenderen. Da blir han/hun fornærmet. Som man sier på engelsk: Adding insult to injury. Enda verre er det om mottakeren godtar unnskyldningen fordi den gir ham/henne muligheten til å dyrke rollen som Det permanente offeret.
Dette er faktisk et kledelig motsvar til den forfengelige moralisering, siden offerrollen på sin helt egne måte gir en sterk nimbus av moralsk overlegenhet. Den som er forurettet blir vurdert etter en egen standard, som vanskelig kan problematiseres.
De som har innsett dette kan fort begynne å avkreve andre for offentlige unnskyldninger, selv om de har gjennomskuet hvor hule og dårlig funderte slike unnskyldnnger måtte være. Poenget er nemlig ikke forsoning eller tilgivelse, men kraften og makten som paradokalt nok ligger i offerrollen. Og den makten kan brukes. Men akkurat som forutsetningene for unnskyldningene er heftet med avgjørende mangler, er også fundamentet under disse kravene mangelfulle og stinne av paradokser.
Dalrymple bruker den transatlantiske slavehandelen som eksempel:
In other words, the world can be neatly divided into historical oppressed and oppressor, victim and perpetrator.
Most historical situations and their consequences are more complex and ambiguous than this simple schema would suggest, and the slave trade is no exception. For medical reasons having to do with relative immunity to malaria, if for no others, the supply of slaves depended crucially on the co-operation of African suppliers who captured slaves for sale. No apology from their descendents is required. The trade was abolished almost entirely through the efforts of white abolitionists.
(…)
Thus the demand for an apology for the Atlantic slave trade is a demand that people with no personal responsibility for it apologize to people who have suffered no personal wrong from it. From the point of view of morality, this is a very strange demand.
(Malapropos: De som har lest Nekropolis en stund vet at jeg har streifet innom en beslektet problematisering av det dominerende synet på slavehandelen tidligere: Slavehandelens juniorpartner)
A false apology is usually accompanied by bogus or insincere guilt, which is often confused with appropriate shame, påpeker Dalrymple.
Men hva ligger så egentlig til grunn for denne nymotens prokrastineringen? Hva slags psykologiske mekanismer har vært i sving?
Svaret, mener Dalrymple, er at den europeiske eliten behøver å føle seg viktige i en tid da Europas globale rolle stadig reduseres. Man kompanserer rett og slett:
…it is far better, from the point of view of self-esteem, to be responsible for great evil than to be completely or even relatively unimportant. If in the process of false apologizing the participants render Africans themselves inert and inanimate, responsible themselves for nothing, or nothing very much, that is a small price to pay.
Les hele artikkelen her: “False Apology Syndrome – I’m sorry for your sins”
For øvrig:
Ideen om at det hele bunner i en godt utviklet narcissisme, hvor europeerne ikke makter å oppfatte andre som aktive subjekter – bare som birolleinnehavere i europeernes interne drama, er ikke Dalrymple alene om å ha. I 2004 sto dette på trykk i det svenske magasinet Axess (Jeg fant ikke noen fungerende arkivlenke, og har glemt hvem forfatteren var – har bare notatene mine fra den gangen tilgjengelig. Dessverre.):
Européer excellerar i att ge sig själva skulden till världens problem. Så uppstår en känsla av moralisk överlägsenhet.
(…)
Bearbetningen av det förflutna har varit en viktig drivkraft i Europas civilisering, men den har också gett upphov till vad som skulle kunna kallas skuldnarcissism: att känna sig skyldig, mer eller mindre reservera skulden för sig själv, och samtidigt känna sig moraliskt överlägsen för att man erkänner skulden. Ju mer vi gisslar oss, desto mer upphöjda är vi. Jo, det är skuld, men också självcentrering.
Og du får ha meg unnskyldt om jeg ikke synes dette er en god ting.
[Nevnes i denne sammenhengen bør nok også den franske filosofen Pascal Bruckner, som er aktuell med boka "Botferdighetens tyranni". Sitat fra omslaget:
Hele verden hater oss, og det har vi fortjent. Dette er hva de fleste europeere tror, spesielt franskmennene. Helt siden 1945 har dette kontinentet vært hjemsøkt av angerens plager. Vi ruger over forgangne tiders grusomheter, endeløse kriger, religionsforfølgelser, slaveri, imperialisme, fascisme, kommunisme. Europa ser sin historie som en eneste lang liste av mord og plyndring, som har ført til to verdensomspennende konflikter, for ikke å si et entusiastisk selvmord. Denne skyldfølelsen bidrar en intellektuell og politisk elite til å holde ved like, som om de skulle være ildens voktere. "Vesten" skal altså stå i gjeld til alt den ikke er, stå til rette for enhver domstol og dømmes til alle former for oppreisning. I all denne dystre drøvtyggingen glemmer de europeiske nasjonene at de, og bare de, har klart å overvinne sitt eget barbari, se det i øynene og frigjøre seg fra det. Hva om angeren er fraskrivelsens andre ansikt?]
