Fremmedord anno 1851 – A, B, C og D onsdag, nov 26 2008

Dette er den andre posten om fremmedord fra 1851. Den første finner du her, og tar for seg ord som var definert annerledes i 1851 enn idag.

Heretter vil jeg trekke fram en del ord jeg rett og slett bare synes er snedige, morsomme, interessante osv. Kanskje noen av dem sågar burde relanseres? Og for å få litt struktur på dette, tar vi det alfabetisk. Ergo begynner vi med bokstaven A:

Abacist: regnemester

Abderit: et enfoldigt menneske, eg. beboer af staden Abdera. (M.a.o. en parallell til molbo.)

Abroner: svinaktige mænd; vellystinger.

Abrutere: gjøre til et fæ; gjøre dum.

Abstrudere: holde hemmelig.

Accludere: vedlegge.

Adonist: urtesamler.

Æquivok: tvetydig. (Ord på Æ ble faktisk oppført under A i 1851.)

Æstimabel: agtværdig.

Aërobat: luftvandrer; grubler.

Affabel: omgjengelig; blid.

Agil: behændig; flink.

Agrionier: samling af gaader.

Amathi: uvidenhed.

Amönitet: ynde; bedagelighed.

Amotion: fravendelse.

Amphibolisk: tvetydig.

Amplectere: omfavne; gribe; antage.

Anakrise: foreløbig undersøgelse af en stridssag.

Analekter: samlinger; udvalgte stykker af skrifter.

Androphag: menneskeæder; kannibal.

Animalier: dyriske legemer; kjødspiser.

Arith(mo)manti: spaaen af tal.

Arquebusade: børseskud; henrettelse ved skud.

Arripere: tage fat; forstaa.

Asserere: paastaa; forsikre.

Assumere: antage.

Attent: opmærksom.

Attrapere: spille et pus; fange; træffe.

Autochiri: selvmord.

Avernalsk: underjordisk; helvedes.

—————————-

B:

Balbutere: stamme; tale utydeligt; vaase.

Bedlamit: daarekistelem. (Eller psykiatrisk pasient, som vi ville sagt idag.)

Bellikös: krigersk. (Er fremdeles i bruk, men jeg tar det med likevel. Et godt ord!)

Blessere: saare; støde; fornærme.

Blumist: blomsterdyrker.

Bottelere: binde i bundter.

Brio: munterhed; fyrighed.

Buvabel: drikkelig.

—————————-

C:

Cajolere: smigre for; kjæle for.

Calembourist: ordspilfræmmer.

Caliginös: mørk.

Callös: hornagtig; ufølsom.

Calmere: stille; berolige; formilde.

Capere: fatte; begribe.

Captiös: listig; underfundig.

Caute: forsigtig; varsom; taus. (Interessant med tanke på at uttalen sannsynligvis var “kåt”.)

Cavade: naragtig gebærde; dum streg.

Commorere: opholde sig paa et sted.

Componaster: maadelig tonesetter; maadelig komponist.

Consvadere: raade; søge at overtale.

Contentiös: trættekjær.

Contravenere: handle imod; overtræde.

Contribuabel: skattepligtig.

Convolere: gifte sig igjen.

Coquelicot: hanekamrød. (Uttales “kok-li-ko”, og dét gjør jo ordet ganske artig!)

Cotisation: fordeling af et bidrag.

Cotoyere: seile langs kysten; gaa ved ens side.

Cottabismus: dryppebad. (Snakker vi sparedusj her?)

Crispatur: krusning; kruset sukkerbagværk.

Crispinade: gave paa andres bekostning. (Etter Crispinus, som stjal et lærstykke, laget sko av det og ga skoene bort i gave.)

Cruditet: raahed; noget ufordøieligt i maven.

Culpabel: skyldig.

—————————-

D:

Dædalisk: kunstig. (Etter grekeren Daedalus.)

Dandin: et fjantet menneske.

Debankere: sprenge banken i hasardspil.

Deferent: angiver; anklager.

Depilere: borttage haar; plukke; gjøre en fattig.

Despect: foragt; vanærende behandling.

Desultorisk: fraspringende; som ikke bliver ved sagen.

Diffession: benægtelse.

Dispathi: ulighed i sindelag, følelser og handlemaade.

Dispendiös: bekostelig; pengespildende.

Droleri: pudserlighed; spøgefuld streg; løier.

Dyskolist: særling – spesielt i læremeninger.

4 Responses »

 

Fotomessig gullgruve torsdag, nov 20 2008

Bildearkivet til det legendariske reportasjemagasinet LIFE er nå gjort tilgjengelig via Google. Som de selv skriver:

Search millions of photographs from the LIFE photo archive, stretching from the 1750s to today. Most were never published and are now available for the first time through the joint work of LIFE and Google.

Klikk HER for å starte ferden gjennom materialet. Det eldste bildematerialet er selvfølgelig ikke fotografier, men raderinger og lignende.

Søker du på “norwegian” finner du blant annet dette bildet av Edvard Grieg.

Leave a Response »

 

Professor Wikipedia tirsdag, nov 18 2008

Jeg vet at jeg selv har lenket til Wikipedia mange ganger. Men denne sketsjen er fantastisk!

Leave a Response »

 

Myten Meinhof søndag, nov 16 2008

For tiden går filmen “The Baader Meinhof Complex” på kino. Dette aktualiserer – nok en gang – populærkulturens evne til å mytologisere historiske personer. Jeg har ikke fått sett filmen ennå, så den skal vi la ligge. Men det kan uansett være greit å tipse om Per Landins kronikk i Dagens Nyheter: “Myternas Meinhof”.

Han har pløyd igjennom noen tyske bøker – blant annet en skrevet av Meinhofs datter, Bettina Röhl - som tar tak i sider ved terroristgruppen som sjelden bringes på bane, ei heller i filmen. Dette er kontakten med Stasi og DDR.

Ikke at dette er ny informasjon. Men det har vært feid under teppet:

Redan hennes far Klaus Rainer Röhl skrev om detta i sin bok “Fünf Finger sind keine Faust” från 1974. Den gången, långt före Berlinmurens fall och DDR:s sammanbrott, var det få som tog honom på allvar. Rätt snabbt utmönstrades renegaten på känt manér som förrädare ur det offentliga samtalet. Ingen behövde bry sig om hans uppgifter om hur omfattande det östtyska mullvadsarbetet i Västtyskland var eller hade varit, exempelvis att DDR och även ungdomsorganisationens dåvarande chef Erich Honecker från första början medfinansierade Klaus Rainer Röhls västtyska vänstertidning Konkret.

Från 1957 och fram till sextio­talets mitt fick han och hustrun Ulrike Meinhof fyrtiotusen D-mark per nummer föra att stärka den revolutionära kampviljan bland västtyska ungdomar. Inte bara Ulrike Meinhof skrev i Konkret, utan även många av Västtysklands främsta intellektuella som Hans Magnus Enzensberger, Günter Wallraff och Sebastian Haffner. Samröret med DDR måste i efterhand ha varit besvärande även för dem.

Bettina Röhl beskriver hur hennes föräldrar delvis med östtyska pengar – en mindre förmögenhet på den tiden – kunde köpa en patriciervilla i Hamburg och anordna garden partyn för dåtidens radikala innekretsar. Hon berättar hur paret åkte taxi till regelbundna konspirativa visiter i Östberlin; hur de där hyllades som frihetshjältar och utspisades med ryska kaviar och krimsekt och hur det samtidigt var deras skyldighet att i tidskriften driva en prosovjetisk linje med udden riktad mot klassförrädaren Västtyskland och USA-imperialismen.

Hon kunde ha tillagt att Ulrike Meinhof redan 1970, strax innan hon försvann till ett palestinskt utbildningsläger, som den första inom Röda arméfraktionen tog personlig kontakt med Stasi för att – förmodar statsvetaren Tobias Wunschik – undersöka möjligheten att använda DDR som bas för attentat mot mål i Västtyskland. Hon kunde också ha nämnt att åtskilliga medlemmar i RAF gick under jorden i DDR, där de fick en ny identitet och deltog i olika politiska och militära utbildningar.

Man skulle tycka att dessa förhållanden skulle ha påverkat helhetsbilden av den antifascistiska motståndskvinnan, men så är det knappast. I Ditfurths bok spelar de ingen framträdande roll. Inte heller i den påkostade filmen “The Baader Meinhof Complex” finns den östtyska kopplingen med…

Men nå er det iallfall påpekt.

One Response »

 

En klassiker onsdag, nov 12 2008

Dronten har gravd fram en klassiker - fra Det Herrens År 1996. Les og flir!

Leave a Response »

 

Nytt nummer onsdag, nov 12 2008

Da er det like før dere finner et nytt nummer av Levende Historie i butikken, folkens!

Denne gangen har undertegnede bidratt med et intervju med manusforfatteren til årets norske storfilm, “Max Manus”. Praten med Thomas Nordseth-Tiller kretser blant annet rundt forholdet mellom historiske fakta og filmatiske genrekrav.

Jeg har også gjort et intervju med Kjerstin Aukrust, som forklarer hvorfor litteraturen i den franske barokken var så jævlig full av død, pine, forråtnelse og andre makabre innslag.

Ellers kan du lese en lengre artikkel om Max Manus, sette deg inn i den førkristne tradisjonen med blot i desember, få med deg at eldgamle persiske skrifttavler risikerer å selges på auksjon, lese historien om 1600-talls-madammen Margareta Huitfeldt (som etterlot seg et testamente folk fremdeles nyter godt av), få historien om Delacroixs maleri “Sardanapalus’ død”, høre øyenvitneskildringen til nordmannen som overlevde Titanic, bli med til Gammelstad i Luleå (hvor man bare har lov å bo i helgene), samt Sardinia – hvor det er noen fascinerende byggverk som er 4000 år gamle: de såkalte nuraghiene.

God lesning!

2 Responses »

 

Pyramidefunn onsdag, nov 12 2008

Intet er nytt under solen, kanskje. Men sanden kan skjule mye gammelt. Særlig den i Egypt. Nå har arkeologene funnet en 4300 gammel pyramide på 14 meter, som antakelig ble bygget til dronning Seshseshet, mor til kong Teti som var den første kongen under det sjette dynasti.

Mer i den etablerte presse:

VG – Dagbladet - New York Times – National Geographic News

Leave a Response »

 

“Harald Are Lund” blir historie tirsdag, nov 11 2008

I utgangspunktet skal denne bloggen ta for seg folk som er døde. Den heter ikke Nekropolis for ingenting. Men når en av mine kjæreste veivisere innen musikk tas av lufta gjør jeg et unntak. Til tross for at det har blitt lite radiolytting på meg de siste årene gjør det meg trist å lese at NRK P3 ikke lenger har plass til “Harald Are Lund” på sendeskjemaet. Det vil si: Programlederen Harald Are Lund vil fortsatt være der, men bare på mandager. Mens programmet “Harald Are Lund” avvikles.

Bakgrunnen for det hele er at P3 skal trekke til seg unge lyttere. Ergo mener P3-ledelsen at folk i aldersgruppen 15-30 er lite nysgjerrige på alternativ musikk. Det er mulig de har rett. I såfall er dette dobbelt trist.

I 1999 intervjuet jeg denne særs kunnskapsrike musikkformidleren (han regner seg ikke som journalist) for gratisavisen Filter. Det er fremdeles noenlunde lesverdig:

Hvem er denne fyren? Jo, Harald Are Lund har jobbet i NRK siden 1968, i Musikkredaksjonen fra 1979, og er nest eldst i PETRE. Geir Hovig er 2 år eldre. På torsdager har han programlederansvaret for Roxrevyen, og på søndager sprer han jazzens glade budskap utover det ganske land i programmet Jazzågitt. Tidligere, på 80-tallet, var han eksponent for sær og merkelig musikk i programmet Radioskopet. Harald Are Lund har gjort det til noe av en livsoppgave å drive påkrevd musikkmisjonering i Norge. Stikkord som Alternativt, Ukommersielt og Nyskapende har alltid vært naturlig å ta i sin munn når man skulle beskrive programpostene hans.

Da Harald var 16 år gammel, fikk han anledning til å rigge trommene under den eneste Coltranekonserten som noengang har funnet sted i Norge. Årsaken var at trommisen til Coltrane var mer interessert i å flørte med en lokal serveringsdame enn å lempe slagverk.

-Men det var stort for meg vet du, sier Harald, som har blitt portrettert av Captain Beefheart 2 ganger og overnattet på sofaen hjemme hos forfatteren Phillip K. Dick.

-Han har en helt fantastisk fargesans, utbryter Harald angående psykobluesrockeren Beefhearts bildekunstneriske evner.

17 år gammel intervjuet han jazzlegenden Charles Mingus, og han har sett medlemmene i kultbandet The Residents uten de karakteristiske øyeeplene tredd ned over skallen.

-De ser ut som deg og meg; helt normale, opplyser Harald. -Ja, kanskje ikke som meg da. Jeg har jo denne barten. Men de ser ut som deg, legger han spontant til.

Nå har det ikke alltid vært like enkelt å få det norske folk med seg på alternativ musikk. -Det var en gang tilbake på 70-tallet jeg spilte Kraftwerks “Ich bin der Robot”. Dagen etter ble jeg spurt av en kvinnelig kollega hva det var for noe jeg hadde spilt. Hun hadde nemlig fått en telefon fra en venninne, som bodde på Vestlandet og jobbet som lærer. Denne venninnen hadde blitt vettskremt av det hun hadde hørt på radioen.

-Nordmenn var jo vant til at man spilte singler, med artister som var kjent. Og så kom jeg og spilte LP-kutt av grupper folk aldri hadde hørt om. Det ble ikke sett på med skepsis, men med hat!

-Virkelig?

-Ja, i starten fikk jeg hatbrev. Men så snudde det. Det begynte å strømme inn brev fra folk som følte seg berørt av denne musikken, lange brev.

-Miles Davis sa på 80-tallet at jazzen var død, men nå på 90-tallet har den jo fått noe av et comeback. Hva tenker du om det?

-Jazzen har aldri vært helt borte, men det er riktig at den har vært omgitt av mindre interesse. Høydepunktet var vel på slutten av 70-tallet… Det som har skjedd nå, er at mange DJ’er er begynt å sample kutt fra avantgarden på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Så looper de et komp, og lar en – må jeg vel si – mindreverdig solist slippe til oppå det. Jeg mener ikke noe negativt med “mindreverdig”, men sammenliknet med Coltrane og de andre store gutta…

-Hvis du skal nevne noen navn idag, hvilke vil du trekke fram da?

-Oi! Det er så mange… Cinematic Orchestra er bra, Squarepusher, Red Snapper… På Chicagoscenen skjer det mye spennende, eksempelvis Isotope 217 og The Sort of Quartet, som er en kvintett. He, he. La meg heller trekke fram noen norske band som interessante: Epikurs Euphorie for eksempel, Stuntbike og bergensbandet Monopot.

-Idag skifter trendene raskere enn før. Tidligere kunne en trend vare i 3 år, men nå er den over etter 3 måneder. Jeg er litt bekymret for jazzen i så måte… Og så er det litt merkelig å se alle disse folka som kler seg i klær med 50-talls snitt. De er jo som sakset ut av epoken. Det kan være en fare for at det hele er en imagegreie.

-En annen pussig ting er at musikk vi syntes var litt underlødig når vi var unge, slik som bossa og cocktailmusikk, nå slippes ut på samleskive etter samleskive. Og det blir samplet. Det ligger kanskje ikke så stor kulturell verdi i det, men det er jo veldig typisk vår tid: Alt kommer opp igjen!

Harald Are Lund har heller ingen tro på at DJ’ene kommer til å fortrenge den gode gamle bandkonstellasjonen for godt:

-Så lenge folk vil spille med hverandre, vil du aldri bli kvitt jazz- eller rockeband. Akkurat nå er det liksom bare DJ’en i sin ensomme genialitet som er verdt noe, men folk vil alltid ha lyst til å spille. Det vil alltid være noen som blir fascinert av et instrument.

-Er du redd for å miste feelingen med musikken?

-Nei, ikke for å miste feelingen. Du utvikler et profesjonelt forhold til det. Det trenger ikke være bra, men interessant. Derimot er jeg engstelig for å miste gleden over musikken. Jeg er kanskje litt gææern? Det er noe jeg tenker på fra tid til annen. Men hvis du brenner for dette her, så klarer du ikke å la være, sier Harald Are Lund.

-Jeg klarer ikke la være å være nysgjerrig. Når man hører igjennom 100-150 plater i uka, slik jeg gjør, hender det selvfølgelig at du går lei innimellom. Men så dukker det alltid opp noe som vekker til live gløden igjen, sier han.

-Er historien rettferdig? Vi kjenner jo til noen store navn, men hvem vet hvem som er glemt?

-Du vet, i vårt århundre har jo flere gamle mestere blitt gjenoppdaget. Bach, for eksempel, var mer eller mindre glemt i begynnelsen av dette århundret. Et annet eksempel er Hildegard von Bingen, som nesten ingen hadde hørt om for bare 20 år siden. Nå er jo hennes musikk hot.

-Det som er sært og utilgjengelig idag, vil om 2,3 eller 10 år bli en del av det mainstreamkulturelt normale.

PS! Når det gjelder omleggingsplanene i P3 er det kanskje håp i hengende snøre. Jeg noterte meg iallfall dette: “P3-sjefen hører på deg”

Moslet vil høre folkets mening. Jeg har sagt min.

3 Responses »

 

Tidseterne tirsdag, nov 11 2008

Riksantikvar Ivar Fonnes hadde en kronikk på trykk i Aftenposten rett før undertegnede dro på en velfortjent ferie: “Nasjonens hukommelse i fare”. Her retter han søkelyset mot framtidige juridiske farer ved basere seg på digitale arkiver.

Dette minnet meg på noe jeg leste for 25 år siden; novellen “Chronophagerne” av den danske forfatteren Arne Herløv Petersen. Petersen skrev sin historie i 1966 (den inngikk i novellesamlingen “C.”), og ble i 1982 tatt med i Jon Bing og Tor Åge Bringsværds antologi over fantastiske fortellinger fra Norden: “Stella Polaris”.

Novellen begynner i det 22. århundre, hvor museene vokser til helt fantastiske dimensjoner fordi de skal dokumentere mest mulig. Eksempelvis har Zoologisk museum en imponerende samling blåhvaler, mens Kunstmuseet har trøbbel med å arkivere alle verkene fra bølgen med automatic painting (som gjør det mulig for kunstnerne å produsere 300-400 bilder om dagen).

Gigantmuseene rammes snart av andre problemer enn de rent plassmessige utfordringene. Det oppstår akutt manko på vaktpersonale, og myndighetene forsøker seg blant annet med obligatorisk museumsvakttjeneste for alle unge menn og kvinner.

Dette løser ikke krisen, som bare blir verre og verre. Men så kommer et klokt hode på en idé: Hvorfor skal danske museer (handlingen utspilles i Danmark) ta ansvar for gjenstander som opprinnelig ikke var danske? Dermed begynner man å rydde plass i museene. Alt som opprinnelig hørte hjemme i Egypt, returneres dit. Alt som i sin tid ble skapt på Island, sendes tilbake til sagaøya. Og det stopper ikke der. Grauballemannen graves ned i myra igjen, og selv den berømte Solvognen havner under torva igjen. Kort sagt; museene tømmes.

Heller ikke dette løser problemene. For også i resten av verden er museene i akutt plassmangel. Plutselig begynner det å strømme inn gamle ravgjenstander fra hele verden, og den kanadiske regjeringen sender sågar hele Vinland i retur (jeg aner et logisk brudd her, men dette er jo fantasifull fiksjon, tross alt).

I tillegg til det store arkeologiske og historiske materialet kom selvfølgelig den enorme produksjonen av bevaringsverdige verker i samtiden (tenk bare på automatic painting-kunstnerne!).

Det er på dette tidspunktet løsningen foreligger i noe forfatteren kaller computexts, og det minner ikke så rent lite om digital lagring. Petersen skulle bare visst (i 1966) at vi ikke trengte mer enn 30-40 år på å gjøre oss avhengige av denne plassvennlige formen for dokumentasjon og arkivering.

I Petersens novelle blir computext-arkiveringen ledsaget av destruksjon av de fysiske arkivene. Museumsgjenstandene blir ødelagt. Man trenger dem ikke lenger.

Men så inntreffer katastrofen: I 2419 oppdager man for aller første gang chronophagene – “tidseterne”. Dette er bittesmå dyr, som eter opp computextene – og dermed også alle arkiver over all menneskelig kunnskap, historie og viten.

Det ender ille. Novellen slutter slik:

“Den, der hundrede år efter så en stenaldermand forfølge en kvinde med en rusten kofanger i hånden, ville ikke kunne tænke sig, at denne mands oldefar havde været ekspert i Gödels teori om axiomatiske systemer.

Og de hulemænd, der var begyndt at anlægge en lille samling af særlig flotte sten, kunne ikke vide, at det allerede var blevet gjort en gang før.”

Det er en moral her (sågar to), og den bør være rimelig grei å få øye på.

2 Responses »