(Siden Bjørn Are spør så pent og genuint interessert, resirkulerer jeg følgende. Selv om dette også er litt på siden av hva Nekropolis egentlig skal handle om.)
Høsten 2002 var jeg i Sveits på reportasjetur. Alpelandet gir jo gjerne assosiasjoner i retning velstriglete mennesker og tog som går pinlig nøyaktig. Og det stemmer. Men jeg brukte også noe av tiden i selskap med et par sveitsere som absolutt fortjener betegnelsen eksentrisk.
H. R. Giger, eller Hans Ruedi Giger som er hans hele og fulle navn, er mest kjent som mannen som skapte monsteret i filmen Alien. Men han kan også se tilbake på en lang karriere som kunstner og designer. Alltid med motiver som kretser rundt død, pine og forråtnelse. Gjerne i kombinasjon med teknologi og erotikk. Denne grossisten i marerittvisjoner er blitt kalt “det 20. århundres Breugel”.
Etter en lengre ordveksling mellom undertegnede og Gigers agent fikk vi i stand en intervjuavtale. Og vel framme i Zürich dro fotografen og jeg til oppgitt adresse. Da taxien stoppet var jeg overbevist om at vi hadde kjørt feil. Boligen så mest av alt ut som et kondemnert hus, som kanskje var overtatt av narkomane. Store mengder skrot lå stablet opp langs veggene, og hagen var en veritabel jungel. Men så fikk jeg øye på overvåkingskameraet. Giger har vært innblandet i flere skyteepisoder, og ved én anledning brøt en bevæpnet, sinnsforvirret mann seg inn i huset hans. Slikt setter forståelig nok spor. Og motiverer montering av kameraer på utsiden av huset.
Vi ringte på, og døren åpnet seg. Et stk. barbeint marerittkunstner inviterte oss inn.
Og med det, over til noen smakebiter fra reportasjen – i presens:
-Det er her ute jeg jobber nå for tiden, sier Hans Ruedi Giger og peker.
Vi er på omvisning i hagen hans. Det dreier seg om et tøylesløst grøntareal som neppe kan ha sett snurten av en hagesaks de siste 15 årene. Men tog har det sett. Giger har nemlig spøkelsestogdilla, og har bygget seg en enkeltsporet jernbane i hjemmet. Den går gjennom hagen, med start og stopp inne i huset. Underveis passerer banen et assortert utvalg av Gigers fantasifigurer, som ligger på lur overalt i både hage og hus. Noen togtur blir det imidlertid ikke på oss idag.
-Toget sporer så lett av når det har regnet, forklarer han unnskyldende.
Ergo foregår omvisning til fots. Giger viser oss hagens sentralpunkt, hvor han har bygd en diger fontene omkranset av hans egen tolkning av zodiakfigurene. Han skrur på vannet, og det skummer noe voldsomt.
-Det er på grunn av algene, sier han. –Jeg har vært plaget med alger i fontenen, derfor har jeg
måttet putte oppi en væske som lager veldig mye skum. Men fontenen er finere når den ikke skummer sånn.
Vi følger ham hakk i hæl, for ikke å miste ham av syne. Så tett er buskaset. Inni det grønne sitter kjente og ukjente fabeldyr. Eller metalliske kvinnefigurer på over 2 meter. Et like stort Alienmonster ligger og slapper av på et bord. Opplevelsen kan best sammenliknes med å vandre omkring i en temperert urskog, tett befolket med bisarre skapninger som iaktar deg på kloss hold.
Så slår vi oss ned innendørs, i H. R. Gigers alt annet enn ordinære hjem. Hovedpersonen inntar beskjedent en pinnestol. Han insisterer på at jeg skal ta plass i “tronstolen”, en svart Harkonnenstol (et design utviklet til David Lynch-filmen Dune) med en krone av 3 hodeskaller. Høstmørket har begynt å gjøre seg gjeldende utendørs, og her sitter vi i skumringen, hjemme hos mannen som har gjort det marerittaktige og morbide til sitt varemerke. Mer passende kan det vel ikke bli.
Allerede som gutt laget Hans Ruedi sitt eget spøkelsestog i en skummel korridor. Hit inviterte han jevngamle jenter, som mot betaling lot seg utsette for Gigers tidligste forsøk på å skape skremmende visjoner.
Faren var farmasøyt, noe som gjorde at sønnen tidlig stiftet bekjentskap med livets eklere sider. Enten det dreide seg om blodigler brukt til årelating eller levninger av døde mennesker.
-Da jeg var omtrent 5 år gammel, kom far en dag hjem med et menneskekranium. Den tok jeg, for dét var noe for seg selv, forteller han. (Hodeskallen står for øvrig plassert i bokhyllen, ved siden av Oscar-statuetten han vant for designarbeidet på Alien.) -Min interesse for bein begynte tidlig, legger han til.
Apotekersønnen fra Chur valgte å utdanne seg til interiørarkitekt og industridesigner. Men allerede under studiene ble det åpenbart for alle at unge herr Giger ikke var som alle andre. Han utviklet sin egen, bisarre stil: “Biomekanikk”, kalte han den. Her ble biologiske, organiske elementer fusjonert med mekanikk og teknologi. Noen vil kanskje få assosiajoner til cyborger; halvt menneske, halvt maskin. Men i Gigers verker dukket det alltid opp et mareritt eller to også, gjerne med et sensuelt eller erotisk fortegn.
-Jeg skapte det jeg ikke kunne finne noe annet sted, kommenterer han. –Men jeg har alltid vært svært inspirert av blant annet jugendstilen. Jeg liker elegante former.
Etter å ha fullført eksamen i 1965, fikk han jobb som designer av kontormøbler. Dog uten å få utløp for sine originale ideer. Derfor var det naturlig at den unge originalen, så fort han kunne, ble fri kunstner istedet. Det store spranget fant sted i 1968. Takket være sine airbrushmalerier ble han et mye omtalt, men kontroversielt, tilskudd til den sveitsiske kunstscenen. Verkene hans gjorde folk usikre.
Som da han ble stoppet av nederlandske tollere. De ville ikke la ham passere før de fikk bekreftet at maleriene hans ikke var fotografier. De var nemlig så intenst detaljrike at de fikk et semifotografisk preg. Og med denne mannens morbide motivvalg tatt i betraktning, er det kanskje ikke så rart tollerne mente de burde undersøke saken nærmere? Men som Giger selv sier:
-Hvor i all verden var det de trodde jeg hadde vært med kameraet mitt? I Helvete?
De siste 10-15 årene har Giger latt airbrushen ligge. Han har i stedet konsentrert seg om skulpturer. Og han har vendt tilbake til utgangspunktet; design og interiørarkitektur. Denne gangen uten kreative begrensninger.
-Hvorfor sluttet du å male?
-Det er så mye jobb med maleriene. Og arbeidet gir deg stiv rygg. Dessuten gikk jeg lei. Jeg hadde holdt på med airbrushen i 20 år. Nå ser jeg flere muligheter ved å jobbe tredimensjonalt. Du kommer nærmere virkeligheten på den måten. Og ulik lyssetting åpner opp for variasjon av hvordan en gjenstand presenteres.
-Hva med møblene? Er de laget for en spesiell lyssetting?
-Mine møbler er laget for mørke lokaler, svarer Giger.
Selvfølgelig.
For tiden er han opptatt med å utvide muséet sitt i Gruyères, Sveits, med en egen bar. Her vil det bli mulig å plassere legemet i diverse stolmodeller, blant annet noen nye, betongstøpte Harkonnenstoler. Baren er Gigers siste store designprosjekt, og er ment å bli prototypen for alle eventuelle Gigerbarer rundt om i verden.
-Jeg har alltid likt stemningen i en kirke, så jeg håper baren i Gruyères vil få noe av den samme sakrale atmosfæren, sier han.
Utfordringen har vært å smelte Gigers særpregede arkitektoniske ideer inn i den eksisterende slottsarkitekturen, som er 400 år gammel. Selve barrommet vil bli dominert av betong og fiberglass, og målsettingen er å la en steinaktig gråtone dominere fargemessig. Rommet er 7 ganger 10 meter, og 4 meter under taket. Taket vil for øvrig bli dominert av en hvelving som minner om en gigantisk ryggsøyle. Gulvet skal dekkes med mønstrete plater i betong.
-Hvorfor vil du bruke så tungt materiale?
-Jeg vil gjøre den troverdig. Det er derfor, svarer han snusfornufig. –Og denne baren er den som vil bli mest “meg”.
Når baren åpner, vil den romme 70 glade gjester, og være den perfekte “Gigeromgivelse”, håper opphavsmannen.
Dette er for øvrig kulminasjonen av en designprosess som egentlig begynte allerede i 1987, med ideen om den aller første Gigerbaren, i Tokyo.
-Gigerbaren i Tokyo ble faktisk laget mot min vilje, forteller han.
–Mens jeg var i byen, ble jeg bedt om å komme med et ønske. Helt spontant svarte jeg at jeg drømte om en Gigerbar.
Og enda mer spontant ble realiseringen iverksatt. Til tross for at de ytterst spesifike japanske bygnings- og brannforskriftene holdt på å drive Giger til vanvidd, kunne verdens første Gigerbar åpne dørene i 1988, men da hadde han selv forlatt prosjektet. Baren ble forsåvidt en suksess (selv om bare bruddstykker av originalideen ble realisert), men på uventet vis. Gigerbaren viste seg nemlig å bli et yndet tilholdssted for yakuzaen, den japanske mafiaen, og etter at baren ble åsted for et drap forsvant gjestene. Giger aner ikke, men tror den japanske baren sannsynligvis ikke lenger eksisterer.
I 1992 åpnet den andre, og fremdeles eksisterende, Gigerbaren, i Chur. Denne gangen fikk han beholde mye mer av kontrollen med interiørdesign og arkitektur. Ved denne anledningen utviklet han konsepter for alt fra speil, vegglamper og kleshengere, til selve bardisken, inngangsdøren og bord. Det hele tok 2 år. Denne baren domineres av svart polyester.
Likevel, det er baren i Gruyères som kommer til å bli den mest spektakulære og gjennomførte, blir vi lovet. Denne gangen skal det ikke spares på eller kompromisses om noe. (For ordens skyld; dette var i 2002. Baren er ferdig nå.)
Film har selvfølgelig også spilt en stor rolle i Gigers karriere. Han har levert monsterdesign til både Alien, Poltergeist og Species, for å nevne noe. Men det er så godt som umulig å få ham til å si noe om Alien. Årsaken er at den i utgangspunktet sky og ordknappe sveitseren er blitt utsatt for et evigvarende stormløp fra verdenspressen siden premieren i 1979. Allerede første året utviklet Giger det han omtaler som “Alien Interrogation Allergy”, eller “allergi mot Alien-avhør”.
Det eneste vi får ut av ham er: -Jeg likte den første filmen.
Og følgende kommentar:
-Jeg fikk en Oscar, men det var negativt for mitt virke som kunstner. Jeg ble gjort til kjendis. Og alltid senere, når jeg holdt utstilling, dukket pressen opp med alle disse Alien-spørsmålene, sukker han.
Når vi forsøker å komme med et oppfølgingsspørsmål, blir han helt stum. Giger går rett og slett til intervjustreik. Vi tar signalet. Allergien brer seg.
Giger-museet, som holder til i slottet St. Germain i Gruyères, byr på en storstilt utstilling av sveitserens malerier, skulpturer, filmdesign og møbler. I tillegg arrangeres det stadig tilleggutstillinger med hans egne favorittkunstnere.
Den påbegynte Gigerbaren ligger vis-a-vis inngangspartiet til slottet. Giger har også andre utbyggingsplaner for muséet: Han vil – selvfølgelig – lage en jernbane, som skal gå gjennom deler av muséet. På den måten skal publikum få oppleve kunsten som en serie tablåer, i beste spøkelsestog-tradisjon.
EPILOG:
Det kommer ikke fram i intervjuet, men boligen til Giger var kolossalt rotete også innendørs. Mye fordi han oppbevarte malerier, bøker osv. i digre stabler opp etter samtlige vegger. Men også fordi han åpenbart ikke likte å rydde. Blant annet sto gamle middagstallerkner ensomme og forlatt rundt omkring.
På et tidspunkt i samtalen stoppet han opp på grunn av noen lyder: -Det er rottene, sukket han.
Undertegnede forsøkte å følge opp diplomatisk: -Er det et stort problem med rotter i Zürich?
Hvorpå mannen svarer kontant: -Nei. Bare hos meg.
Giger forklarte at katten hans hadde dødd, og at rottene derfor ikke lenger ble holdt i sjakk. Skjønt, mitt inntrykk var at han nok ville trengt en tropp med elitekatter for å holde orden i kaoset.
Han var ganske sliten da vi var der. Med jevne mellomrom sukket han og ga uttrykk for nettopp det. Men seansen var hyggelig. Og vi fikk med oss signerte bøker. Så det var en fin tur.
