Det er alltid artig når man kan bevitne at et tema eller en vinkling man har skrevet om blir plukket opp av andre. 19. desember hadde undertegnede artikkelen “De gode og onde nazistene” på trykk i Ny Tid. Ingressen lød slik:
En ny bølge av filmer fra andre verdenskrig har nazister i hovedrollene. Men bildet av den onde og demoniske nazisten er ikke like entydig som før.
Idag publiserte Nettavisen “Nå kommer den sympatiske nazist”
29. januar hadde Alv Johan Skarbøvik en kronikk på trykk i Sunnmørsposten, som egentlig handler mest om Heinrich Himmler, men hvor han tar utgangspunkt i denne filmbølgen.
Og 26. januar skrev Ingrid Brekke i Aftenposten artikkelen “Helt i naziuniform”. DN skal også ha hatt en kommentarartikkel om temaet. Mulig det er flere. Uansett har tendensen utkrystallisert seg såpass klart nå at den fortjener oppmerksomheten.
Her er artikkelen jeg skrev til Ny Tids utgave 19. desember (Teksten nedenfor har noe annerledes ordlyd og er et par setninger lengre enn den versjonen som kom på trykk. Dette kalles å bli desket.):
[film] Denne helga går storfilmen Max Manus opp, og dermed ytes et påkostet bidrag til sjangeren norske krigsfilmer. Siden dette er en film hvor man primært ønsker å formidle en historieleksjon møter vi nazistene i deres aller mest arketypiske roller: De er Fienden og Okkupanten.
Disse to funksjonene – som det selvfølgelig er all mulig dekning for rent historisk – er de to tykkeste røde trådene i fremstillingen av tyskere under 2. verdenskrig. Filmer om 2. verdenskrig har i all overveiende grad vært fortalt fra et ikketysk perspektiv. Ingen bør forundre seg over det.
Men Max Manus er bare én av flere filmer utover vinteren hvor nazister spiller sentrale roller. Tilbudet illustrerer både at nazister kan brukes til det meste, og at en ny, mer individorientert, tilnærming til den enkelte tysker er blitt mulig.
Rollen som fiende og okkupant er aldri positiv. Men det er et stort sprang fra de tyske okkupasjonsstyrkene i Max Manus til nazizombiene i Kill Buljo-gjengens nye film, Død snø.
Dehumanisering
I Død snø trekkes symbolverdien – nazistene som metafor for rendyrket ondskap – ut i ekstrem retning. Det er nå engang slik at splatterfilmer lever på morbide virkemidler.
Tommy Wirkolas film er ikke alene om å invitere til blodbad på nazister. Den skriver seg inn i en relativt omfangsrik tradisjon. Og flere nye bidrag er på vei.
Til sommeren er det duket for Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (skrivemåten er tilsiktet), hvor en gruppe amerikanske soldater av jødisk opphav opererer bak fiendens linjer i et okkupert Frankrike. Her sprer de skrekk og gru blant tyskerne ved å begå brutale aksjoner, hvor blant annet skalpering står på programmet.
Det ironiske med premisset for filmer som Død snø og Inglourious Basterds er at de så perfekt speiler nazistenes menneskesyn: De totalt dehumaniserer fienden. Det er selvfølgelig gjort med parodisk fortegn, men sier noe om aksepten for demoniserende skildringer av tyskere på film. Den likner ingenting annet. Meg bekjent har ingen ennå laget en stalinistzombiefilm, der tidligere GULag-voktere står opp fra de døde og glefser i seg forskremte ungdommer på tur. Nazister har virkelig en helt unik posisjon i populærkulturens skurkegalleri.
Ærefrykt for Djevelen
Igjen: Det er gode grunner til dette. Samtidig kan det være greit å minne om at den rendyrkede ondskap har en respektinngytende og kraftfull side. Djevelen har alltid vært en imponerende skikkelse, som påkaller ærefrykt. Dersom målsettingen er å årelate den totalitære fristelsen for tiltrekningskraft, kan det være nyttig å minnes begrepet ondskapens banalitet. Det er kjedeligere, men mer realitetsbasert.
SS-sjefen Heinrich Himmler overvar en gang en massakre på østfronten. Det viste seg at han ikke taklet scenen. Himmler forlot åstedet brått og småpanisk, kvalm og utilpass. En helt allmenn menneskelig reaksjon. Det er vanskeligere å følge ordre når man vet at selv toppene rygger unna konsekvensene av ideologien – at de ikke er overmennesker hinsides godt og ondt. Den innsikten undergraver oppslutningen om det totalitære programmet mer effektivt enn noen demonisering.
Snikende underkastelse
Enkelte filmer nærmer seg 2. verdenskrig, tyskere og sågar nazister med holdningen om de også var mennesker, tross alt. Der Untergang (2004) ble både hyllet og kritisert for at den menneskeliggjorde Hitler. I The Reader spiller Kate Winslet en tidligere SS-vakt, som innleder og avbryter et kjærlighetsforhold til en yngre mann, før hun stilles for retten.
Bryan Singers film om attentatforsøket på Hitler i 1944, Valkyrie, vil åpne øynene hos mange for at det var opposisjon mot Føreren langt opp i det tyske offiserkorpset. Her møter vi dekorerte tyske offiserer i helterollene. Intet mindre. Tidligere har vi sett sivil tysk motstand i filmer som Sophie Scholls siste dager (2005), Swing Kids (1993) og Den hvite rose (1982).
Under innspilling er også historien om “Den gode nazisten” – den tyske forretningsmannen John Rabe. Han er blitt omtalt som “den andre Schindler”, siden han skjermet 200 000 kinesere for japanske overgrep under Nanjing-massakren i 1937, og siden engasjerte seg i arbeidet mot krigsforbrytelser da han vendte hjem til Tyskland. Den tysk-kinesiske samproduksjonen er ventet å få premiere en gang i løpet av 2009. Arbeidstittelen er kort og godt Rabe.
Det ligger en ikke helt uviktig innsikt bakt inn i menneskeliggjøringen av borgerne av Det tredje riket: De fleste mennesker kan avfinne seg med et totalitært regime. Og de trenger ikke engang ha onde hensikter med det. Den snikende underkastelsen er et tema som burde interessere både filmskapere og publikum i langt større grad enn det hittil har gjort.
