Bokstavelig talt, faktisk. Bare synd vi ikke vet hva vedkommende het. Noen forslag?
Les mer i Dagbladet, VG og Forskning.no:
“Se verdens eldste menneskelige fotavtrykk”
Bloggurat mandag, feb 23 2009
Uncategorized 21:23
Nå har jeg registrert meg på http://bloggurat.net/minblogg/registrere/6aaa136790de7d6152d12c6fab26df5d82fc5770
Da voldtekt var hærverk fredag, feb 20 2009
Kvinnehistorie and Middelalder and Skandinavia 14:54
Voldtekt har ikke alltid vært oppfattet som en forbrytelse primært rettet mot kvinnen. I lang tid var voldtekt å regne for hærverk mot annen manns eiendom, siden kvinnen ikke var noe juridisk selvstendig individ.
Og det var i den ufortjent utskjelte middelalderen at synet på voldtekt ble endret. Ikke minst takket være kirken.
Dette er konklusjonen danske Helle Møller Sigh har kommet fram til etter å ha studert kildemateriale fra slutten av 1100-tallet og begynnelsen av 1200-tallet. Nærmere bestemt endringene i de danske landskapslovene.
Det jeg kan se er, at loven ændrer sig. Der sker en bevægelse fra, at voldtægt er en krænkelse mod husholdet – altså kvindens mand eller far – til at blive udskilt som en særlig forbrydelse som krænker kvinden. Og det sker under påvirkning af den katolske kirke, som vil skabe et fredeligt og civiliseret samfund og hjælpe de svage, deriblandt kvinderne, sier hun i et intervju med det danske forskningsnettstedet Videnskap.dk:
Futurismen 100 år og forakten for det ansvarlige fredag, feb 20 2009
1900-tallet and Her og nå and Italia and Kulturhistorie 13:35
Tips til helgelesning:
Weekendavisen har fått med seg at futurismen – dersom den virkelig hadde hatt framtiden foran seg – kunne ha sett tilbake på 100-års jubileum nå. Istedet er den – ironier over alle ironier – blitt historie.
Futuristene hatet pasta, dyrket krigen og elsket fart. Les mer i Fartens skønhed.
Noe helt annet:
Samfunnet vårt er pubertalisert. Ingen vil ha ansvar. Ingen vil være voksne. Ikke på fullt alvor. Det er altfor ubehagelig og umorsomt. Cary Grant kunne ikke blitt filmstjerne idag. Mens guttemannen Hugh Grant derimot er blitt det.
Men rutiner, ansvar og framtidstenkning (i betydningen planlegging, ikke futurisme) er helt avgjørende for samfunnets utvikling.
Mer om dette sosiokulturelle skiftet i Mænd, der hader voksne.
Frost/Nixon kommentert onsdag, feb 11 2009
1900-tallet and Amerika and Film and Mytologisering 15:53
Håvard Nyhus – som gudhjelpe meg er overalt for tiden (Iallfall der jeg fester blikket. Hvordan klarer han det? Har han sluttet å skrive manus? Man må undres.) – har et interessant essay i Minerva om filmen Frost/Nixon. Jeg noterer meg det, ikke minst fordi dette er ren innertier i forhold til flere av de kritiske innvendingene jeg selv har fremført – gang på gang – angående forholdet mellom film og historie.
Get on the bus! tirsdag, feb 10 2009
Geografi er skjebne søndag, feb 8 2009
Bøker and Europa and Filosofi and Forhistorie 22:45
Det er finnes noe man kan kalle “dyphistorie”. Det er historien om de gigantiske, “tektoniske” fundamentene for all menneskelig aktivitet. Sett i dette perspektivet er alt vi foretar oss – krig, kunst, teknologi og religion – bare krusninger på overflaten. Den egentlige historien finner vi istedet innenfor klima, topografi, naturressurser og – kanskje viktigst av alt – geografi.
Dette er det ledende prinsippet for Barry Cunliffe, som er aktuell med boka “Europe Between the Oceans”. Cunliffe anvender den “dyphistoriske” tilnæringen når han beskriver vår verdensdels historie fra 9000 f.Kr.-1000 e.Kr.
Fra Benjamin Schwarz omtale i The Atlantic Monthly:
Cunliffe’s approach will jar readers accustomed to being informed of the epoch-making quality of every inauguration speech. Not for him “the events and personalities flitting on the surface” of conventional history. Rather, he focuses resolutely on the underlying forces—primarily geography and climate—that influenced societies, and specifically on the ways those forces shaped and constrained the “intricate social networks by means of which commodities were exchanged and ideas and beliefs were disseminated.” Cunliffe is intellectually indebted to Fernand Braudel and the Annales school of French economic and social historians, which emphasized largely static environmental influences and long-term historical continuity and regarded political events as little more than trivia. The Annales approach works better for the millennia Cunliffe examines, in which very, very few individuals can even be identified, than for the late Middle Ages and the Renaissance, the periods Braudel assessed.
Geography forms the essential basis of Cunliffe’s history. The waters encircling Europe, the transpeninsular rivers that penetrated it, and its topography, currents, tides, and seasonal wind patterns all determined millennia-old sailing routes, and thus the goods and beliefs transported along them.
En velkjent beskrivelse av Europa har vært at det er “en halvøy bygd opp av halvøyer”. En kjapp titt på kartet illustrerer poenget. Her skiller Europa seg fra andre verdensdeler, og da særlig Afrika. Lille Europa har faktisk lengre kystlinje enn digre Afrika. Konsekvensene av denne geografien er ikke noe å kimse av. Selv i det indre av kontinentet har det vært relativt kort vei ut til kysten (i motsetning til Afrika, der avstandene generelt er enorme). Det er viktig for transport og handel. De store vannførende transportårene som går gjennom det indre av Europa (Rhinen, Donau, de russiske elvene) har også bidratt sterkt til gode kommunikasjonslinjer.
Det er en gammel og velkommentert lærdom: Fjellkjeder og ørken gjør kontakt vanskelig, mens vann har motsatt effekt. Det er enklere å transportere stor tonnasje over havet enn via landveien. Men Europa har hatt en relativ fordel også østover – der steppene tar over:
His archaeological and topographic analysis shows how for thousands of years the steppe lands linked central Asia to the Great Hungarian Plain, thus providing “easy access” from China to the Atlantic Ocean.
Alle disse kontaktpunktene og kommunikasjonslinjene har hatt avgjørende dyphistoriske konsekvenser for Europa:
… its focus on what Braudel called the longue durée will jolt the temporally complacent (and aren’t we all?), just as its bracingly materialist approach—which leads to the inescapable conclusion that trade has always laid the foundation for the exchange of ideas and beliefs, indeed for most cultural transformations…
Alle som har lest Jared Diamond “Guns, Germs and Steel” kjenner til flere aspekter av dette dyphistoriske perspektivet. Ikke minst har det vært en fordel for Europa at kontinentet har hatt et jordbruksvennlig klima. Selvsagt sammen med Asia. Hovedpoenget i Diamonds bok er jo å forklare de dypereliggende geografiske, klimamessige, topografiske og ressursmessige årsakene til at det er Eurasia som har dominert verdenshistorien – og ikke Afrika og Amerika.
Eller som Wikipedia oppsummerer teorien:
Diamond argues that: the gaps in power and technology between human societies originate in environmental differences amplified by various positive feedback loops; and that, if cultural or genetic differences have favored Eurasians (for example Chinese centralized government, or improved disease resistance among Eurasians), it is only so because of the influence of geography.
“Guns, Germs and Steel” har allerede fått klassikerstatus, og et overblikk over anmeldelsene av Cunliffes bok peker i retning at den også vil få det.
Ann Talbot skriver blant annet følgende på World Socialist Web Site (jeg har uthevet passasjer i teksten som bringer nye poenger på bane):
In a period where history is often studied in the form of short, disconnected snippets, Cunliffe’s book is invaluable in providing some context for more detailed histories. The reader is given an overview of the flow of European history through an extended period of time and a wide geographical area.
(…)
He describes Europe as a subcontinental peninsula with a wide variety of natural environments, within which human populations could develop many different subsistence strategies. “In no equivalent area of the Earth’s surface,” he writes, “is it possible to find so many different eco-zones so closely packed together.”
Despite this ecological diversity, Cunliffe emphasises the integrated character of Europe and its connections to other regions. “One of the greatest natural attributes of the European peninsula,” he writes, “is the Middle European Corridor leading from the Atlantic to the Black Sea. An enterprising traveller could have made the journey along it comfortably in six months.”
This route, running along the Danube through the Iron Gates to Vienna, was to have a crucial role in linking East and West. The Corridor led to the river’s source in the Black Forest, barely 70 kilometres from the source of the Rhine which, along with the rivers Moselle, Seine, Saône and Loire, provides the Western portion of this route linking the Black Sea to the Atlantic. To the east of this Middle European Corridor is the grassland steppe reaching to Mongolia. The points at which the major European rivers crossed this route from north to south formed foci of trade and culture which were further bound together those maritime routes along the intensely indented coast of the European peninsula.
(…)
Cunliffe identifies two persistent themes that run through his account of Europe. One is the mobility of populations and the other is the interconnection of one area with another. “Large-scale mobility,” he writes, “persistent at times, sporadic at others, was a feature of early Europe; and so it remains.”
(…)
Cunliffe’s focus is on population, the development of craft technology, agriculture and trade. As such, Between the Oceans provides a thoroughly up to date account of the productive forces of European societies prior to the medieval period. The value of this approach cannot be stressed enough. It is a robustly materialist approach to history that has no time for postmodern theorising. There is no fashionable phrase mongering here.
I History Today skriver Richard Hodges blant annet følgende – som peker på forskjellen mellom Europa og Kina/Japan innenfor den eurasiatiske sonen:
Its argument is that while Europe is in world terms a relatively minor peninsula attached to the Eurasian land mass, it came to dominate the world during the course of the second millennium AD. ‘China and Japan’, he notes dismissively, ‘worked hard to retain their remoteness.’ The central theme is that Europeans prospered because they were favourably situated facing many seas. The encircling oceans and the great trans-peninsular rivers connecting regions of natural resources encouraged a mobility – ‘an innate restless energy’ – and networks of interaction which formed the platform for the inexorable transformation of Europe from the Last Glacial Maximum around 9000 BC until the formation of the nation states in the wake of the Viking raids around AD 1000.
Timothy Darvill i Times Higher Education:
Environmental considerations such as the influence of rivers, coasts and mountain ranges, and the spread of natural resources, feature strongly in Cunliffe’s interpretations, along with population growth and the movement of people between areas. His main driver of social change revolves around the creation and maintenance of social networks that provided contexts for contact and exchange within and between communities. It is an interesting idea that works well here at the general level and deserves further elaboration. Moreover, it provides further evidence that archaeologists are now focusing on writing archaeology at the grand scale rather than trying to use evidence to reach those parts of our past that history, sociology and anthropology never quite satisfy.
James Fenton i The Times har også anmeldt boka med positive fortegn.
Avslutningsvis en kort kommentar: Det dyphistoriske perspektivet er viktig og interessant. Og det bør få mer plass i det offentlige ordskiftet enn det har idag. Men det bør balanseres av et mer personfokusert perspektiv, om det ikke skal anta preg av repressiv determinisme.
Hodges avslutter anmeldelsen i History Today slik:
… we surely now know that Europeans were always mobile and indeed daring, but we still need to grasp why they were restless.
Det er fristende å svare “fordi de kunne være det”, men det er å bagatellisere at initiativet faktisk ble tatt – gang på gang. Folk har tross alt valgmuligheter innenfor de rammene som er satt. Selv om geografi er skjebne, er det ikke den eneste skjebnen vi forholder oss til.
Vi bør ikke underkjenne at mennesket også er en aktiv kraft i historien, helt ned på individnivå. Jeg har tidligere skrevet om dette: “Helten som forsvant”.
Med begge perspektivene på plass blir vi ikke altfor enøyde.
Kunsten å FÅ rett torsdag, feb 5 2009
1800-tallet and Bøker and Filosofi and Forfattere and Kulturhistorie and Tyskland 17:26
Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt “Kunsten å alltid ha rett”, hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.
Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.
Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers “råd”. For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til.
Blant rådene/knepene finner du gamle velprøvde strategier som:
Nr. 8: Gjør motstanderen din sint.
Nr. 18: Avbryt, avled diskusjonen.
Nr. 20: Trekk dine egne konklusjoner.
Nr. 30: Appellér til autoritet fremfor fornuft.
Men også hakket mer snedige teknikker som:
Nr. 1: Forlengelse. Trekk motstanderens synspunkter utover deres naturlige grenser.
Nr. 12: Bruk metaforer som stiller ditt synspunkt i godt lys.
Nr. 19: Generaliser, før du argumenterer mot generaliseringer.
Nr. 33: Påstå at “det fungerer i teorien, men ikke i praksis.”
Alle som ønsker å styre klar av skamløs manipulasjon i dagens mediesamfunn bør ta en titt på hva Schopenhauer har skrevet. Boka er lettlest. Og morsom.
Best av alt – den er tilgjengelig online: http://coolhaus.de/art-of-controversy/
Så nå er det bare å studere, notere og diskutere. Lykke til!
PS! Det fantes forløpere til denne formen for utspekulert retorikk. I det gamle Hellas hadde man de såkalte sofistene, som blant annet Sokrates stilte seg skeptisk til.
PPS! Nettsiden butterfliesandwheels.com har laget sin egen moderniserte liste, ironisk titulert The Woolly-Thinker’s Guide to Rhetoric. “How to argue like a sheep. Vanquish your enemies with the help of our guide.”
Her støter vi blant annet på “råd” som:
Go Ahead, Contradict Yourself:
Don’t be afraid to make two mutually incompatible statements in one sentence. For instance, if you are a bishop, declare that the Church is not afraid of critical examination, but at the same time guards the ‘truths’ of its faith very jealously. If anyone asks how you can do both of those, exactly, just look vague and perhaps hum a little sacred music.
Play the theory card:
Talk about ‘theory’ a lot. Use the word ‘theory’ in every sentence. Say ‘theory’ with a special tone of hushed reverence. Ask people if they’re well up on ‘theory’. Everyone will be very impressed and very intimidated.
Translate:
If your opponent talks of evidence, you talk of proof. If your opponent mentions probability, you turn that into certainty.
If your opponent disagrees with your facts, say your opponent is offended. If your opponent claims to know something about the topic under discussion, call your opponent an elitist.
Krypende T-Rex onsdag, feb 4 2009
VG melder om et særdeles imponerende – og skrekkinnjagende – krypdyr som holdt hus her på planeten for mellom 58-60 millioner år siden.
Det dreier seg om en slange som var minst 13 meter lang, 1 meter bred og hadde matchvekt på rundt 1 tonn. Krokodiller sto på menyen for dette beistet, som er gitt det passende navnet Titanoboa.
Et internasjonalt forskerteam kunngjorde onsdag at de har funnet fossilrester etter en enorm slange nord i Colombia.
Slangen, som var like lang som en Tyrannosaurus rex, er den største slangen som man har kjennskap til har levd. Den har fått navnet Titanoboa cerrejonensis, som betyr gigantslangen fra Cerrejon, stedet der den ble funnet.
OPPDATERING: Dagbladet har en noe lengre sak om monsteret.
