At lite er nytt under solen - eller foran kameralinsene – kan du lese og se mer om/av i Dagbladet Magasinet på nett:
Den falske Anastasia onsdag, mar 18 2009
1900-tallet and Mytologisering and Profiler and Russland 12:57
Aftenposten melder i dag at DNA-analyser av de to likene som ble funnet i Ural i 2007 har konkludert med at de tilhørte de to siste medlemmene av tsarfamilien. Dermed ser kapittelet om hva som skjedde med Nikolaj II og familien hans ut til å kunne lukkes.
Svaret er entydig: De to døde barna i den siste graven er tronarvingen Aleksej og hans eldre søster Maria.
- Barna ble henrettet sammen med sine foreldre i en kjeller i Ipatjev-huset i Jekaterinburg i 1918. Likene deres ble fraktet til en skog og ille tilredt i et forsøk på å skjule alle spor, sier en av forskerne, Jevgenij I. Rogajev.
Men i drøye 70 år har folk latt seg fascinere av myten om at den ene datteren – Anastasia – overlevde massakren. Og i den forbindelse er det særlig historien om én lykkejeger som melder seg.
Det er en av verdenshistoriens best gjennomførte bløffer: Historien om “Anna Anderson”.
Det begynte med at en ung jente forsøkte å begå selvmord. Stedet var Berlin, og datoen 18. februar 1920. En politimann oppdaget en cirka 20 år gammel jente idet hun hoppet ut i en av byens kanaler. Han fikk reddet henne og lagt henne inn på sykehus. Jenta hadde ingen papirer eller identifikasjon på seg. Hun sa heller ingenting.
30. mars hadde både politiet og legene gitt opp å få henne til å snakke. Neste stopp ble sinnsykehuset i Dalldorf. Her skulle hun tilbringe de neste 2 årene, for det meste i sengen, fremdeles uten å fortelle noen hvem hun var. Helsetilstanden hennes ble også verre. Hun hadde veid puslete 54 kilo da hun ble lagt inn. Hun skulle gå ned ytterligere 10 kilo på sykehuset. Den ukjente pasienten led da også av akutt anemi, lett lungeblødning og hadde spor etter en alvorlig hodeskade hun måtte ha pådratt seg på et tidligere tidspunkt.
I mellomtiden hadde det begynt å svirre et rykte om at hun egentlig var storfyrstinne Tatjana av Russland, med andre ord tsarens nest eldste datter. Dette var en sensasjon. All offisiell kunnskap tilsa at tsaren, Nikolaj den andre, og hans nærmeste familie var blitt drept av kommunistene i juli 1918. Riktignok hadde aldri noen sett likene, eller graven for den saks skyld, men ingen hadde heller sett eller hørt noe fra tsarfamilien siden. Resten av Romanovslekten regnet dem alle som døde. Både tsaren selv, hustruen Aleksandra, og barna deres Olga, Tatjana, Maria, Anastasia og Aleksej.
Dette stoppet imidlertid ikke diverse eventyrere fra å utgi seg for å være medlemmer av tsarfamilien. Det dukket opp falske Olgaer, Aleksejer, Tatjanaer og Anastasiaer. Ja, enkelte ryktemakere kunne fortelle at de hadde sett selveste tsaren i live også. Men ingen av disse bløffmakerne varte særlig lenge.
Blant annet derfor slo folk ganske raskt fra seg at pasienten på sinnsykehuset i Dalldorf var Tatjana. Men så forandret ryktet seg. Stadig flere tok til å mene at det dreide seg om tsarens yngste datter, Anastasia. For det var det hun selv hevdet. Pasienten hadde plutselig begynt å åpne seg.
En utrolig flukthistorie
“Anastasia” fikk flytte inn hos en tidligere polititjenestemann fra Russlands polske provins, og det ble han, baron von Kleist, som gikk ut med nyheten.
Ifølge “Anastasias” forklaring hadde hun overlevd massakren på tsarfamilien fordi hun sto bakerst. Hun hadde riktignok blitt truffet av noen kuler, men ikke livstruende, og besvimt. Da hun kom til seg selv igjen befant hun seg hjemme hos familien til en soldat. Han het Alexander Tschaikowski, og forklarte at han hadde reddet henne unna kameratene sine da han oppdaget at hun fremdeles pustet. “Anastasia” rømte senere vestover sammen med Alexander og hans familie. Underveis fikk de et barn sammen. Men da de kom til Romania, døde han under noen gatekamper der. Etter det plasserte “Anastasia” barnet på et barnehjem, og fortsatte på egenhånd. Helt til hun nedbrutt og dypt deprimert hadde forsøkt å ta livet av seg i Berlins kanaler.
Kunne dette være sant? En av legene som behandlet henne noterte seg iallfall at hun snakket russisk i søvne. Og hun hadde arr på kroppen som kunne stemme med opplysningene.
Ved hoffet i København holdt moren til den avdøde tsaren hus. Hun og hennes familie tok initiativ til å undersøke “den tyske pasienten” litt grundigere. Hun ville ikke dra på sykebesøk selv, men sendte avgårde en tidligere tjener ved tsarens hoff, pluss Anastasias gamle privatlærer og barnepike.
Hva som egentlig kom ut av dette møtet er vanskelig å finne ut av, fordi krangelen og anklagene om bedrageri som senere kom, visket ut den opprinnelige versjonen. Vi vet rett og slett ikke hva som var den umiddelbare reaksjonen til de utsendte. Men året etter erklærte representantene for det danske hoffet at pasienten var en bedrager. De fortsatte likevel å samle inn materiale om henne.
Motangrep og anklager
I 1927 gikk motstanderne hennes til aksjon. De hevdet å kunne bevise at “Anastasia” i virkeligheten var en polsk fabrikkarbeider ved navn Franziska Schanzkowska, som hadde blitt meldt savnet i Berlin i mars 1920. For de som ville motbevise at “Anastasia” var Anastasia, ville jo den beste måten å gjøre det på være å bevise at hun var en annen. Men forsøket mislyktes. Da broren til Franziska Schanzkowska ble kalt inn, ga han først uttrykk for å gjenkjenne søsteren sin, men han nektet etterpå å skrive under en erklæring på dette. Tvert imot, han snudde helt om, og ga klar beskjed om at det ikke var noen likhet mellem “Anastasia” og søsteren hans.
Hovedpersonen selv ble forståelig nok ganske lei av det stadige peset, forhørene, undersøkelsene, anklagene og skittkastingen. Da hun fikk en invitasjon om å komme til USA i 1928, fra Ksenia Georgievna (tremenningen til den virkelige Anastasia), dro hun.
Oppmerksomheten rundt henne ble imidlertid ikke mindre i USA. Sosieteten i New York trykket henne til sitt bryst, Hollywood ville lage film av livshistorien hennes og pressen var dypt fascinert av denne mystiske kvinnen.
Når det gjaldt forholdet til Ksenia, endte det i krangel. Årsaken var at Ksenia hadde overvurdert sin egen innflytelse og lovet “Anastasia” et møte med tsarens mor i København. Da det viste seg at dette ikke ble noe av, anklaget hun sin amerikanske vert for løftebrudd. Det endte med at den rotløse jenta nok engang skiftet adresse. Denne gangen flyttet hun inn på hotell. Da hun skrev seg inn på Garden City Hotel på Long Island den 10. august 1928, var det under navnet “Anna Anderson”. Dette svenskklingende navnet ble hengende ved henne fra nå av.
“Anastasia” går til sak
På denne tiden begynte også advokatene å engasjere seg i “Anastasia-saken”. Det var ikke “Anna Anderson” som tok initiativet, men folk rundt henne. Advokatene ble garantert prosenter av den enorme formuen tsaren visstnok skulle ha i utenlandske banker, og som Anastasia var rettmessig arving til. Rettsaken skulle imidlertid bli avbrutt av en ny verdenskrig og ta flere tiår før den endelig ble avsluttet i vesttysk høysterett, og den gjorde det ikke akkurat enklere for “Anna Anderson” å bli anerkjent av Romanovslekten.
På 30-tallet menget hun seg med det europeiske aristokratiet, takket være mektige venner som trodde på henne. Men 2. verdenskrig ble katastrofal for både “Anna” og vennene hennes. Da krigen endelig sluttet hadde de mistet formuene sine, og både de og “Anna Anderson” måtte flykte hals over hode fra russerne.
Etter krigen ble den tidligere sosietetsyndlingen nærmest eneboer i en liten hytte utenfor Stuttgart i Vest-Tyskland. Men selv her ble hun plaget av nærgående journalister, som stjal personlige gjenstander, fotografier og annet fra henne. I tillegg pleide turistbussene å stoppe utenfor, slik at de nysgjerrige kunne ta bilder og kikke. Til slutt skaffet hun seg 2 store vakthunder for å få litt privatliv.
Da gjenoppbyggingen og rettsoppgjøret etter krigen var ferdig, kunne domstolene begynne å se på saken hennes igjen. Bevismaterialet fra begge sider var vokst noe enormt. Saksmappen var på 8000 sider. Derfor var det ingen overraskelse at det ennå skulle ta mange år før saken hadde jobbet seg opp gjennom rettssystemet. Saken ble ikke gjort enklere av at flere av hovedvitnene, de som hadde møtt den virkelige Anastasia, var i ferd med å dø ut. Dermed ble det ikke mulig å få noe endelig bevis eller vitneuttalelse for eller mot “Anna Anderson”.
Når det gjaldt formuen etter tsaren, så det ut til at den ikke eksisterte. Ingen av bankene satt på en slik konto.
“Beviser”
Internt i Romanovslekten var det full uenighet, men dette ble skjult fra offentligheten. Tilbake i 1928 hadde 12 medlemmer av slekten undertegnet en erklæring der de slo fast at “Anna Anderson” ikke var Anastasia. Men av de 12 var det bare 2 som hadde møtt henne. 2 andre familiemedlemmer ble ikke engang spurt om hva de mente, og det var garantert fordi de trodde på historien til jenta. Senere ble det avslørt at en av de som hadde skrevet under på erklæringen, storfyrstinne Olga, hadde vært i sterk tvil. Dette er viktig, fordi Olga både hadde truffet “Anna” og fordi hun hadde vært Anastasias favorittante.
La oss ta en titt på noen av bevisene som skulle tale for at “Anna Anderson” var Anastasia:
Under avhørene nevnte hun helt tilfeldig et rom i Vinterpalasset som hun kalte “malakittrommet”. Siden ingen hadde hørt om dette, ble det ikke lagt særlig vekt på opplysningen. Men noen år senere kom det for en dag at det faktisk eksisterte et malakittrom i palasset. Det dreide seg om en liten stue tsarfamilien hadde brukt som privat venterom. Det var med andre ord bare den aller innerste kretsen rundt familien som hadde kjennskap til dette rommet.
Under et av møtene med Romanovene kom Anna med en enda mer oppsiktsvekkende opplysning. Nærmest i forbifarten nevnte hun at en onkel hadde besøkt dem under krigen. Dette var sensasjonelt, fordi onkelen var tysker og Tyskland og Russland hadde jo vært i bitter krig med hverandre på dette tidspunktet. Mange år senere kom det for en dag at dette besøket faktisk hadde funnet sted, men det var en godt bevart statshemmelighet. Kunne en bløffmaker vite slikt?
Det viktigste vitnet som talte til fordel for Anna, var storfyrst Andrej. Han hadde vært tilstede ved hoffet under hele krigen og så Anastasia jevnlig. Han var aldri i tvil om at “Anna” var ekte.
Og det var flere beviser: En viktig detalj var at både “Anna” og Anastasia led av knokkelsykdommen hallux valgus, som er sjelden hos unge mennesker.
Håndskriften var også identisk. Nå vil mange hevde at det er mulig å kopiere en håndskrift, men ekspertene som undersøkte saken fant hele 137 spesielle kjennetegn som var like. Og de konkluderte med at det måtte være samme person som hadde brukt pennen.
Vi bør kanskje også nevne at ingen av alle de leger og psykologer som undersøkte “Anna” mente at hun led av vrangforestillinger.
Motstanderne har på sin side alltid lagt vekt på at “Anna” konsekvent nektet å snakke russisk. Som tidligere nevnt gjorde hun jo det i søvne, hvis man velger å tro på vitnene. Men faktum er at tsarens barn ble oppdratt til å snakke engelsk innad i familien, i tillegg til tysk fordi moren var tysk. Russisk var det språket de brukte til å kommunisere med tjenerne på. Senere, etter at familien var blitt kommunistenes fanger, ble de tvunget til å snakke russisk hele tiden. Tilhengerne hennes mente at dette hadde fått henne til å hate russisk.
Dommen
Dette er bare noen få av alle beviser, indisier og vitneuttalelser dommerne måtte ta stilling til. Og endelig, den 17. februar 1970, 50 år etter at Anna hadde blitt reddet fra å drukne, falt dommen i vesttysk høysterett: Et kompromiss!
Dommerne slo fast at “Anna Anderson” ikke hadde klart å bevise at hun var Anastasia, men at det heller ikke var funnet bevis for at hun ikke var det. Ja, dommerne strakk seg faktisk så langt at de understreket at “Anna Anderson” godt kunne være Anastasia.
Og der endte rettssaken. I mellomtiden hadde “Anna” startet et nytt liv sammen med en amerikansk professor i historie, John Manahan. Endelig hadde hun fått et ekte navn alle kunne anerkjenne.
Den største svakheten ved historien hennes hadde alltid vært at hun aldri kunne gi en skikkelig forklaring på hvorfor bare hun hadde overlevd drapet på tsarfamilien. Fortellingen om den godhjertede soldaten og flukten til Romania virker også altfor melodramatisk til å være sann. Men selv i 1974, under et ytterst sjeldent møte med journalister fra BBC, utbrøt den gamle damen: -Det var ingen massakre der, men resten kan jeg ikke fortelle.
Denne kommentaren, sammen med sprikende opplysninger om hva som egentlig skjedde med tsarfamilien i 1918, har fått mange til å spekulere i om “Annas” fluktfortelling egentlig har vært en dekkhistorie fra første stund. En dekkhistorie som kanskje skulle beskytte de andre familiemedlemmene.
Men ingenting er som harde, fysiske bevise. 4. februar 1984 døde “Anna Anderson”. I ettertid har DNA-analyser slått fast at hun, hvem hun nå var, ikke var i slekt med Romanovene. I 1991 ble også likene etter den massakrerte tsarfamilien funnet, men 2 av kroppene manglet: Nemlig prinsen, Aleksej, og Maria, den nest yngste av døtrene. DNA-undersøkelser viste at et av likene tilhører Anastasia. Først i 2007 ble to nye lik funnet. Og nå er det altså fastslått at de to siste likene tilhørte Aleksej og Maria.
“Anna Anderson” var etter all sannsynlighet den polske fabrikkarbeideren Franziska Schanzkowska, men hvem som foret henne med statshemmeligheter og ukjente detaljer om tsarfamiliens hverdagsliv er vanskeligere å svare på.
Årgangsmusikk: Devil Got My Woman lørdag, mar 14 2009
Årgangsmusikk 14:16
Fremført av Skip James – eller som det sto i dåpsattesten hans: Nehemiah Curtis James (1902-69).
I 1931 spilte James inn denne versjonen av “Devil Got My Woman” (som mange vil kjenne igjen fra soundtracket til filmen ”Ghost World”). Dessverre for ham kom utgivelsen samtidig med depresjonen, noe som effektivt spente bein for en vellykket karriere. James fikk dog oppleve en renessanse på 60-tallet. Men jeg synes det er noe helt egent – noe passende urovekkende blandet inn i melankolien – i akkurat denne versjonen av låta. Prøv å sammenlikne med 1966-liveversjonen fra Newport Folk Festival (er på You Tube den også), og du vil oppdage at den mangler mye av magien fra den gamle 78-plata.
Mulig det kan ha noe med sinnstemningen James befant seg i akkurat da. For å sitere fra en biografi skrevet av Roi Geyari (tilgjengelig som PDF-fil HER):
Skip wrote it just shortly before his brief marriage life was ended. Skip was married to a young daughter of a preacher, and he suffered a nervous break-down when he found out that she was cheating on him with his friend.
Au, au! Dermed forklares også den bitre tekstlinjen som repeteres: “I would rather be the Devil than to be that woman’s man.”
Årgangsmusikk: Here Comes The Boogeyman lørdag, mar 14 2009
Årgangsmusikk 13:47
Mer Henry Hall! Her doseres det i gode råd man kan ty til om selveste busemannen skulle dukke opp. 
Årgangsmusikk: The Cat Came Back fredag, mar 13 2009
Årgangsmusikk 01:59
Med det samme vi er igang: Her er en av mine absolutte kortfilmfavoritter – kanadiske Cordell Barkers “The Cat Came Back” fra 1988.
Den er inspirert av – og tonefølges selvfølgelig – av en tekstmessig oppdatert versjon av en gammel barnesang, “And the Cat Came Back”.
Sangen har imidlertid en langt mer interessant forhistorie enn som så. Den ble skrevet av en viss Harry S. Miller i 1893, muligens som et bidrag til et minstrel show, siden den opprinnelig ble presentert med undertittelen “A Nigger Absurdity”. Tekstmessig finnes den i mange versjoner. Originalversjonen finner du HER.
Årgangsmusikk: The Teddy Bears’ Picnic fredag, mar 13 2009
Årgangsmusikk 01:14
Ny kategori: Årgangsmusikk. At jeg ikke har kommet på dette før!
Først ut er Henry Hall & His Orchestra med gromlåta “The Teddy Bears’ Picnic” i en klassisk innspilling fra 1932. Vokalist er Val Rosing.
Denne innspillingen solgte i sin tid over 1 million eksemplarer, og var en gigantisk hit. Men det var ikke Hall som hadde komponert teddybjørnsangen. Den æren skal tilskrives John Walter Bratton i det herrens år 1907. Mens Jimmy Kennedy skrev teksten i 1932.
Jeg stiftet første gang bekjentskap med denne sjarmerende trudelutten i Peter Greenaways film “A Zed and Two Noughts”/”Z00″ (1985), og har aldri glemt den. Den dukker også opp i Dennis Potters “The Singing Detective” (1986), samt i en hel haug andre sammenhenger. Wikipedia har selvfølgelig en liste.
Enjoy!
Du kan lese mer om Henry Hall ved å klikke HER.
Steinalderprat onsdag, mar 4 2009
Forhistorie and Kulturhistorie 22:11
Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter med et streif av skepsis til dette her, men hva noterer man ikke på en historisk blogg? (Kommentarfeltet til saken er for øvrig fullt av skeptikere, så man er ikke alene.)
Så hva er det?
Jo, språkforsker Mark Pagel ved University of Reading har ledet et prosjekt som tar sikte på å kartlegge hvilke ord som har forandret seg minst siden steinalderen. Ifølge Pagel ville du kunne gjort deg relativt forstått med ord som “jeg”, “du” og tallordene “to”, “tre” og “fem” dersom du satte tidsmaskinen på 10 000 år f.Kr. eller deromkring.
The Times har tatt en prat med mannen:
Dr Pagel has tracked how words have changed by comparing languages from the Indo-European family, which includes most of the past and present languages of Europe, the Middle East and the Indian sub-continent. All are derived from the same root and have many linguistic similarities.
(…)
As the original Indo-European language is thought to date back no more than 9,000 years, Dr Pagel believes that some of the longest-lived words have an even more venerable history. “I can say with confidence that there are sounds or words that predate Indo-European,” he said. “If you look at ‘thou’, ‘I’ and ‘who’, we can now tell they are probably at least 15,000 to 20,000 years old. The sounds used then for these meanings were probably very similar to those used today.”
Noen ord er altså seige og utholdende. De endrer seg lite i tidens løp. De er fundamentale. Men Pagel & co har også teorier om hvilke ord som sannsynligvis vil dø ut eller endre seg radikalt.
En kjapp liten liste over vinnerne og tapere i den språklige evolusjonen ser slik ut, ifølge forskerne:
The oldest words, resistant to evolution
I, Who, We, Thou, Two, Three and Five
Words that are evolving rapidly, and likely to disappear
Dirty, squeeze, bad, because, guts, push (verb), smell (verb), stab, stick (noun), turn (verb), wipe
Ja, hvordan hadde Oswald Spengler det egentlig? tirsdag, mar 3 2009
1900-tallet and Bøker and Europa and Filosofi and Forfattere and Tyskland 19:17
Oswald Spengler (1880-1936) er kjent som mannen bak den dystre mursteinen Der Untergang des Abendlandes (“Aftenlandets undergang”, altså Europas undergang) fra 1918. Her utlegger han – på et snirklete tysk – hvordan sivilisasjoner gjennomgår et slags organisk livsløp. De fødes, lever og dør.
Eller for å sitere fra artikkelen i nylig nettlanserte Store Norske Leksikon (forfattet av Lars Fredrik H. Svendsen):
Han mener at kulturformene gjennomløper de samme faser som levende vesener gjør: ungdom, blomstring og forfall. Den europeiske kulturs alder kan derfor fastslås ved å sammenligne samtidsfenomener med paralleller i f.eks. gresk kultur. Sammenligningen viser at Europa har nådd den tilstivnede sivilisasjonsfase og står foran undergangen.
Boka ble i sin tid en ganske usannsynlig bestselger, noe som sier litt om hvordan stemningen i samtiden var.
Grunnrisset i Spenglers tanker inspirerte for øvrig den britiske historikeren Arnold J. Toynbee i hans arbeid med 12-binds-verket A Study of History.
Spenglers sivilisasjonsteori (og Toynbees) er både pessimistisk og abstrakt, og har vært omdiskutert i flere tiår. Særlig fordi Spengler ikke akkurat var noen overbevist humanist. Han ble også noe nølende omfavnet av nazistene, før de fant ut at han var for pessimistisk og dessuten nektet å godta raseteoriene deres.
Men hvordan hadde Oswald det privat? Et hint: Ikke bare bra. Det kan man få innblikk i takket være dagboknotatene hans, som nylig er publisert. Og Per Lundin skriver om dette (samt noe om teorien hans) i siste utgave av Axess:
“En skugglik undergångsprofet”
Et megetsigende sitat:
Han berättar i notisform om sitt liv och konstaterar att han “avundas alla som lever”. Han har skrivit en doktorsavhandling om Herakleitos och ska snart bli världsberömd för sin undersökning av kulturernas och civilisationens grundvalar, men i det verkliga livet är han från början en främling som låtsas oberörd istället för att visa sin rädsla. När inte det går skyller han på sin eländiga huvudvärk – ett arv från modern, men också från Nietzsche – för att kunna dra sig undan alltför närgånget sällskap, särskilt från kvinnor som han under hela sitt liv verkar ha haft en närmast panisk skräck för att komma i nära förbindelse med. “Så snart de klär av sig” överfalls han av denna “fruktansvärda blygsel”.
Overraskelser de siste 100 år søndag, mar 1 2009
1900-tallet and Bøker and Global historie 15:31
Man kan si at historien består av langsiktige trender + reelle og tilsynelatende overraskelser. Det vil si – mange av disse overraskelsene fremstår ikke fullt så overraskende på oss i ettertiden som på folk i samtiden. Ofte blir man sittende og lure: Hvorfor overrasket dette dem? Men slik er nå engang fordelen ved å skue bakover med fasit for hånd. Folk var ikke dummere før. Vi er ikke smartere enn dem. Og vi vil også bli overrasket – og gjort til latter av kommende generasjoner.
Å spå om framtiden er risky business, men like forbannet en nødvendig aktivitet. Og med et bredt anlagt kildegrunnlag over langsiktige trender vi er rimelig sikre på, kan man gjøre et kvalifisert forsøk (som nesten helt garantert vil bomme på flere punkter). George Friedman, som er grunnlegger av den sivile etteretnings- og analyseorganisasjonen STRATFOR, er akkurat kommet ut med ny bok: “The Next 100 Years – A Forecast for the 21st Century”. Her forsøker han, som tittelen jo avslører, å komme med noen antakelser om hva vi kan vente oss vil skje fram til 2100. Hovedfokuset er det globale maktspillet.
Et av de aller første poengene Friedman bringer på bane i boka er nettopp hvordan utviklingen gang på gang overrasker folk. Hvordan forhold som fortoner seg “avgjort” og “naturlige” plutselig viser seg å være i flux.
For å illustrere poenget sitt begynner Friedman boka med en kjapp gjennomgang av det 20. århundre, organisert i 20-års intervaller hvor han vektlegger spriket mellom forventingene og overraskelsene. Den er såpass artig og interessant at den er verdt å viderebringe. Hva gjelder de neste 100 årene – temaet for resten av boka hans – får du heller bestille den og lese sjøl. Denne bloggen handler om fortiden, ikke framtiden:
Imagine that you were alive in the summer of 1900, living in London, then the capital of the world. Europe ruled the Eastern Hemisphere. There was hardly a place that, if not ruled directly, was not indirectly controlled from a European capital. Europe was at peace and enjoying unprecedented prosperity. Indeed, European interdependence due to trade and investment was so great that serious people were claiming that war had become impossible—and if not impossible, would end within weeks of beginning— because global financial markets couldn’t withstand the strain. The future seemed fixed: a peaceful, prosperous Europe would rule the world.
Imagine yourself now in the summer of 1920. Europe had been torn apart by an agonizing war. The continent was in tatters. The Austro- Hungarian, Russian, German, and Ottoman empires were gone and millions had died in a war that lasted for years. The war ended when an American army of a million men intervened—an army that came and then just as quickly left. Communism dominated Russia, but it was not clear that it could survive. Countries that had been on the periphery of European power, like the United States and Japan, suddenly emerged as great powers. But one thing was certain—the peace treaty that had been imposed on Germany guaranteed that it would not soon reemerge.
Imagine the summer of 1940. Germany had not only reemerged but conquered France and dominated Europe. Communism had survived and the Soviet Union now was allied with Nazi Germany. Great Britain alone stood against Germany, and from the point of view of most reasonable people, the war was over. If there was not to be a thousand- year Reich, then certainly Europe’s fate had been decided for a century. Germany would dominate Europe and inherit its empire.
Imagine now the summer of 1960. Germany had been crushed in the war, defeated less than five years later. Europe was occupied, split down the middle by the United States and the Soviet Union. The European empires were collapsing, and the United States and Soviet Union were competing over who would be their heir. The United States had the Soviet Union surrounded and, with an overwhelming arsenal of nuclear weapons, could annihilate it in hours. The United States had emerged as the global superpower. It dominated all of the world’s oceans, and with its nuclear force could dictate terms to anyone in the world. Stalemate was the best the Soviets could hope for—unless the Soviets invaded Germany and conquered Europe. That was the war everyone was preparing for. And in the back of everyone’s mind, the Maoist Chinese, seen as fanatical, were the other danger.
Now imagine the summer of 1980. The United States had been defeated in a seven- year war—not by the Soviet Union, but by communist North Vietnam. The nation was seen, and saw itself, as being in retreat. Expelled from Vietnam, it was then expelled from Iran as well, where the oil fields, which it no longer controlled, seemed about to fall into the hands of the Soviet Union. To contain the Soviet Union, the United States had formed an alliance with Maoist China—the American president and the Chinese chairman holding an amiable meeting in Beijing. Only this alliance seemed able to contain the powerful Soviet Union, which appeared to be surging.
Imagine now the summer of 2000. The Soviet Union had completely collapsed. China was still communist in name but had become capitalist in practice. NATO had advanced into Eastern Europe and even into the former Soviet Union. The world was prosperous and peaceful. Everyone knew that geopolitical considerations had become secondary to economic considerations, and the only problems were regional ones in basket cases like Haiti or Kosovo.
Then came September 11, 2001, and the world turned on its head again. At a certain level, when it comes to the future, the only thing one can be sure of is that common sense will be wrong. There is no magic twenty- year cycle; there is no simplistic force governing this pattern. It is simply that the things that appear to be so permanent and dominant at any given moment in history can change with stunning rapidity. Eras come and go. In international relations, the way the world looks right now is not at all how it will look in twenty years . . . or even less. The fall of the Soviet Union was hard to imagine, and that is exactly the point. Conventional political analysis suffers from a profound failure of imagination. It imagines passing clouds to be permanent and is blind to powerful, long- term shifts taking place in full view of the world.
If we were at the beginning of the twentieth century, it would be impossible to forecast the particular events I’ve just listed. But there are some things that could have been—and, in fact, were—forecast. For example, it was obvious that Germany, having united in 1871, was a major power in an insecure position (trapped between Russia and France) and wanted to re – define the European and global systems. Most of the conflicts in the first half of the twentieth century were about Germany’s status in Europe. While the times and places of wars couldn’t be forecast, the probability that there would be a war could be and was forecast by many Europeans.
The harder part of this equation would be forecasting that the wars would be so devastating and that after the first and second world wars were over, Europe would lose its empire. But there were those, particularly after the invention of dynamite, who predicted that war would now be catastrophic. If the forecasting on technology had been combined with the forecasting on geopolitics, the shattering of Europe might well have been predicted. Certainly the rise of the United States and Russia was predicted in the nineteenth century. Both Alexis de Tocqueville and Friedrich Nietzsche forecast the preeminence of these two countries. So, standing at the beginning of the twentieth century, it would have been possible to forecast its general outlines, with discipline and some luck.
