Aftenposten melder i dag at DNA-analyser av de to likene som ble funnet i Ural i 2007 har konkludert med at de tilhørte de to siste medlemmene av tsarfamilien. Dermed ser kapittelet om hva som skjedde med Nikolaj II og familien hans ut til å kunne lukkes.

Svaret er entydig: De to døde barna i den siste graven er tronarvingen Aleksej og hans eldre søster Maria.

- Barna ble henrettet sammen med sine foreldre i en kjeller i Ipatjev-huset i Jekaterinburg i 1918. Likene deres ble fraktet til en skog og ille tilredt i et forsøk på å skjule alle spor, sier en av forskerne, Jevgenij I. Rogajev.

Men i drøye 70 år har folk latt seg fascinere av myten om at den ene datteren – Anastasia – overlevde massakren. Og i den forbindelse er det særlig historien om én lykkejeger som melder seg.

Det er en av verdenshistoriens best gjennomførte bløffer: Historien om “Anna Anderson”.

Det begynte med at en ung jente forsøkte å begå selvmord. Stedet var Berlin, og datoen 18. februar 1920. En politimann oppdaget en cirka 20 år gammel jente idet hun hoppet ut i en av byens kanaler. Han fikk reddet henne og lagt henne inn på sykehus. Jenta hadde ingen papirer eller identifikasjon på seg. Hun sa heller ingenting.

30. mars hadde både politiet og legene gitt opp å få henne til å snakke. Neste stopp ble sinnsykehuset i Dalldorf. Her skulle hun tilbringe de neste 2 årene, for det meste i sengen, fremdeles uten å fortelle noen hvem hun var. Helsetilstanden hennes ble også verre. Hun hadde veid puslete 54 kilo da hun ble lagt inn. Hun skulle gå ned ytterligere 10 kilo på sykehuset. Den ukjente pasienten led da også av akutt anemi, lett lungeblødning og hadde spor etter en alvorlig hodeskade hun måtte ha pådratt seg på et tidligere tidspunkt.

I mellomtiden hadde det begynt å svirre et rykte om at hun egentlig var storfyrstinne Tatjana av Russland, med andre ord tsarens nest eldste datter. Dette var en sensasjon. All offisiell kunnskap tilsa at tsaren, Nikolaj den andre, og hans nærmeste familie var blitt drept av kommunistene i juli 1918. Riktignok hadde aldri noen sett likene, eller graven for den saks skyld, men ingen hadde heller sett eller hørt noe fra tsarfamilien siden. Resten av Romanovslekten regnet dem alle som døde. Både tsaren selv, hustruen Aleksandra, og barna deres Olga, Tatjana, Maria, Anastasia og Aleksej.

Dette stoppet imidlertid ikke diverse eventyrere fra å utgi seg for å være medlemmer av tsarfamilien. Det dukket opp falske Olgaer, Aleksejer, Tatjanaer og Anastasiaer. Ja, enkelte ryktemakere kunne fortelle at de hadde sett selveste tsaren i live også. Men ingen av disse bløffmakerne varte særlig lenge.

Blant annet derfor slo folk ganske raskt fra seg at pasienten på sinnsykehuset i Dalldorf var Tatjana. Men så forandret ryktet seg. Stadig flere tok til å mene at det dreide seg om tsarens yngste datter, Anastasia. For det var det hun selv hevdet. Pasienten hadde plutselig begynt å åpne seg.

En utrolig flukthistorie

“Anastasia” fikk flytte inn hos en tidligere polititjenestemann fra Russlands polske provins, og det ble han, baron von Kleist, som gikk ut med nyheten.

Ifølge “Anastasias” forklaring hadde hun overlevd massakren på tsarfamilien fordi hun sto bakerst. Hun hadde riktignok blitt truffet av noen kuler, men ikke livstruende, og besvimt. Da hun kom til seg selv igjen befant hun seg hjemme hos familien til en soldat. Han het Alexander Tschaikowski, og forklarte at han hadde reddet henne unna kameratene sine da han oppdaget at hun fremdeles pustet. “Anastasia” rømte senere vestover sammen med Alexander og hans familie. Underveis fikk de et barn sammen. Men da de kom til Romania, døde han under noen gatekamper der. Etter det plasserte “Anastasia” barnet på et barnehjem, og fortsatte på egenhånd. Helt til hun nedbrutt og dypt deprimert hadde forsøkt å ta livet av seg i Berlins kanaler.

Kunne dette være sant? En av legene som behandlet henne noterte seg iallfall at hun snakket russisk i søvne. Og hun hadde arr på kroppen som kunne stemme med opplysningene.

Ved hoffet i København holdt moren til den avdøde tsaren hus. Hun og hennes familie tok initiativ til å undersøke “den tyske pasienten” litt grundigere. Hun ville ikke dra på sykebesøk selv, men sendte avgårde en tidligere tjener ved tsarens hoff, pluss Anastasias gamle privatlærer og barnepike.

Hva som egentlig kom ut av dette møtet er vanskelig å finne ut av, fordi krangelen og anklagene om bedrageri som senere kom, visket ut den opprinnelige versjonen. Vi vet rett og slett ikke hva som var den umiddelbare reaksjonen til de utsendte. Men året etter erklærte representantene for det danske hoffet at pasienten var en bedrager. De fortsatte likevel å samle inn materiale om henne.

Motangrep og anklager

I 1927 gikk motstanderne hennes til aksjon. De hevdet å kunne bevise at “Anastasia” i virkeligheten var en polsk fabrikkarbeider ved navn Franziska Schanzkowska, som hadde blitt meldt savnet i Berlin i mars 1920. For de som ville motbevise at “Anastasia” var Anastasia, ville jo den beste måten å gjøre det på være å bevise at hun var en annen. Men forsøket mislyktes. Da broren til Franziska Schanzkowska ble kalt inn, ga han først uttrykk for å gjenkjenne søsteren sin, men han nektet etterpå å skrive under en erklæring på dette. Tvert imot, han snudde helt om, og ga klar beskjed om at det ikke var noen likhet mellem “Anastasia” og søsteren hans.

Hovedpersonen selv ble forståelig nok ganske lei av det stadige peset, forhørene, undersøkelsene, anklagene og skittkastingen. Da hun fikk en invitasjon om å komme til USA i 1928, fra Ksenia Georgievna (tremenningen til den virkelige Anastasia), dro hun.

Oppmerksomheten rundt henne ble imidlertid ikke mindre i USA. Sosieteten i New York trykket henne til sitt bryst, Hollywood ville lage film av livshistorien hennes og pressen var dypt fascinert av denne mystiske kvinnen.

Når det gjaldt forholdet til Ksenia, endte det i krangel. Årsaken var at Ksenia hadde overvurdert sin egen innflytelse og lovet “Anastasia” et møte med tsarens mor i København. Da det viste seg at dette ikke ble noe av, anklaget hun sin amerikanske vert for løftebrudd. Det endte med at den rotløse jenta nok engang skiftet adresse. Denne gangen flyttet hun inn på hotell. Da hun skrev seg inn på Garden City Hotel på Long Island den 10. august 1928, var det under navnet “Anna Anderson”. Dette svenskklingende navnet ble hengende ved henne fra nå av.

“Anastasia” går til sak

På denne tiden begynte også advokatene å engasjere seg i “Anastasia-saken”. Det var ikke “Anna Anderson” som tok initiativet, men folk rundt henne. Advokatene ble garantert prosenter av den enorme formuen tsaren visstnok skulle ha i utenlandske banker, og som Anastasia var rettmessig arving til. Rettsaken skulle imidlertid bli avbrutt av en ny verdenskrig og ta flere tiår før den endelig ble avsluttet i vesttysk høysterett, og den gjorde det ikke akkurat enklere for “Anna Anderson” å bli anerkjent av Romanovslekten.

På 30-tallet menget hun seg med det europeiske aristokratiet, takket være mektige venner som trodde på henne. Men 2. verdenskrig ble katastrofal for både “Anna” og vennene hennes. Da krigen endelig sluttet hadde de mistet formuene sine, og både de og “Anna Anderson” måtte flykte hals over hode fra russerne.

Etter krigen ble den tidligere sosietetsyndlingen nærmest eneboer i en liten hytte utenfor Stuttgart i Vest-Tyskland. Men selv her ble hun plaget av nærgående journalister, som stjal personlige gjenstander, fotografier og annet fra henne. I tillegg pleide turistbussene å stoppe utenfor, slik at de nysgjerrige kunne ta bilder og kikke. Til slutt skaffet hun seg 2 store vakthunder for å få litt privatliv.

Da gjenoppbyggingen og rettsoppgjøret etter krigen var ferdig, kunne domstolene begynne å se på saken hennes igjen. Bevismaterialet fra begge sider var vokst noe enormt. Saksmappen var på 8000 sider. Derfor var det ingen overraskelse at det ennå skulle ta mange år før saken hadde jobbet seg opp gjennom rettssystemet. Saken ble ikke gjort enklere av at flere av hovedvitnene, de som hadde møtt den virkelige Anastasia, var i ferd med å dø ut. Dermed ble det ikke mulig å få noe endelig bevis eller vitneuttalelse for eller mot “Anna Anderson”.

Når det gjaldt formuen etter tsaren, så det ut til at den ikke eksisterte. Ingen av bankene satt på en slik konto.

“Beviser”

Internt i Romanovslekten var det full uenighet, men dette ble skjult fra offentligheten. Tilbake i 1928 hadde 12 medlemmer av slekten undertegnet en erklæring der de slo fast at “Anna Anderson” ikke var Anastasia. Men av de 12 var det bare 2 som hadde møtt henne. 2 andre familiemedlemmer ble ikke engang spurt om hva de mente, og det var garantert fordi de trodde på historien til jenta. Senere ble det avslørt at en av de som hadde skrevet under på erklæringen, storfyrstinne Olga, hadde vært i sterk tvil. Dette er viktig, fordi Olga både hadde truffet “Anna” og fordi hun hadde vært Anastasias favorittante.

La oss ta en titt på noen av bevisene som skulle tale for at “Anna Anderson” var Anastasia:

Under avhørene nevnte hun helt tilfeldig et rom i Vinterpalasset som hun kalte “malakittrommet”. Siden ingen hadde hørt om dette, ble det ikke lagt særlig vekt på opplysningen. Men noen år senere kom det for en dag at det faktisk eksisterte et malakittrom i palasset. Det dreide seg om en liten stue tsarfamilien hadde brukt som privat venterom. Det var med andre ord bare den aller innerste kretsen rundt familien som hadde kjennskap til dette rommet.

Under et av møtene med Romanovene kom Anna med en enda mer oppsiktsvekkende opplysning. Nærmest i forbifarten nevnte hun at en onkel hadde besøkt dem under krigen. Dette var sensasjonelt, fordi onkelen var tysker og Tyskland og Russland hadde jo vært i bitter krig med hverandre på dette tidspunktet. Mange år senere kom det for en dag at dette besøket faktisk hadde funnet sted, men det var en godt bevart statshemmelighet. Kunne en bløffmaker vite slikt?

Det viktigste vitnet som talte til fordel for Anna, var storfyrst Andrej. Han hadde vært tilstede ved hoffet under hele krigen og så Anastasia jevnlig. Han var aldri i tvil om at “Anna” var ekte.

Og det var flere beviser: En viktig detalj var at både “Anna” og Anastasia led av knokkelsykdommen hallux valgus, som er sjelden hos unge mennesker.

Håndskriften var også identisk. Nå vil mange hevde at det er mulig å kopiere en håndskrift, men ekspertene som undersøkte saken fant hele 137 spesielle kjennetegn som var like. Og de konkluderte med at det måtte være samme person som hadde brukt pennen.

Vi bør kanskje også nevne at ingen av alle de leger og psykologer som undersøkte “Anna” mente at hun led av vrangforestillinger.

Motstanderne har på sin side alltid lagt vekt på at “Anna” konsekvent nektet å snakke russisk. Som tidligere nevnt gjorde hun jo det i søvne, hvis man velger å tro på vitnene. Men faktum er at tsarens barn ble oppdratt til å snakke engelsk innad i familien, i tillegg til tysk fordi moren var tysk. Russisk var det språket de brukte til å kommunisere med tjenerne på. Senere, etter at familien var blitt kommunistenes fanger, ble de tvunget til å snakke russisk hele tiden. Tilhengerne hennes mente at dette hadde fått henne til å hate russisk.

Dommen

Dette er bare noen få av alle beviser, indisier og vitneuttalelser dommerne måtte ta stilling til. Og endelig, den 17. februar 1970, 50 år etter at Anna hadde blitt reddet fra å drukne, falt dommen i vesttysk høysterett: Et kompromiss!

Dommerne slo fast at “Anna Anderson” ikke hadde klart å bevise at hun var Anastasia, men at det heller ikke var funnet bevis for at hun ikke var det. Ja, dommerne strakk seg faktisk så langt at de understreket at “Anna Anderson” godt kunne være Anastasia.

Og der endte rettssaken. I mellomtiden hadde “Anna” startet et nytt liv sammen med en amerikansk professor i historie, John Manahan. Endelig hadde hun fått et ekte navn alle kunne anerkjenne.

Den største svakheten ved historien hennes hadde alltid vært at hun aldri kunne gi en skikkelig forklaring på hvorfor bare hun hadde overlevd drapet på tsarfamilien. Fortellingen om den godhjertede soldaten og flukten til Romania virker også altfor melodramatisk til å være sann. Men selv i 1974, under et ytterst sjeldent møte med journalister fra BBC, utbrøt den gamle damen: -Det var ingen massakre der, men resten kan jeg ikke fortelle.

Denne kommentaren, sammen med sprikende opplysninger om hva som egentlig skjedde med tsarfamilien i 1918, har fått mange til å spekulere i om “Annas” fluktfortelling egentlig har vært en dekkhistorie fra første stund. En dekkhistorie som kanskje skulle beskytte de andre familiemedlemmene.

Men ingenting er som harde, fysiske bevise. 4. februar 1984 døde “Anna Anderson”. I ettertid har DNA-analyser slått fast at hun, hvem hun nå var, ikke var i slekt med Romanovene. I 1991 ble også likene etter den massakrerte tsarfamilien funnet, men 2 av kroppene manglet: Nemlig prinsen, Aleksej, og Maria, den nest yngste av døtrene. DNA-undersøkelser viste at et av likene tilhører Anastasia. Først i 2007 ble to nye lik funnet. Og nå er det altså fastslått at de to siste likene tilhørte Aleksej og Maria.

“Anna Anderson” var etter all sannsynlighet den polske fabrikkarbeideren Franziska Schanzkowska, men hvem som foret henne med statshemmeligheter og ukjente detaljer om tsarfamiliens hverdagsliv er vanskeligere å svare på.