The choice is between the free circulation of treasures and a stand-off in which each museum grimly clings to what it claims to own.
Irans moderne tragedie tirsdag, jun 30 2009
1900-tallet and Asia and Bøker 18:49
I The Guardian anmelder James Buchan en 900-sider tykk bok: Ahmad Kasravis “Tarikh-e Mashrute-ye Iran”, eller som den heter på engelsk: ”History of the Iranian Constitutional Revolution”. Boka er ikke ny. Den kom ut på arabisk i 1921, og deretter på persisk utover 30-tallet. Nå foreligger den altså på engelsk.
Kasravis bok gir et grundig bakteppe for å forstå røttene til dagens konflikt mellom liberale krefter og religiøst konservative i Iran. Buchan sammenfatter det slik:
Kasravi recounts how the spontaneous alliance of clergy, bazar, craftsmen and intellectuals forged in 1905-6 disintegrated when the Shia clergy became aware of some of the wider consequences of Enlightenment ideas. They were shocked to learn that liberty included liberty not to pray or wash, and equality might even be extended to Jews, Christians and Zoroastrians. In short, the new parliament, instead of merely interpreting and enforcing the divine law known as sharia, would actually give law to the Muslims. As Kasravi writes: “The interests of the mass of people diverged from those of the mullahs and village owners, particularly in Tabriz, where liberal ferment was more effective.” Meanwhile, the liberals had the bit between their teeth: “Those who had visited Europe recalled things about the European way of life which they brought home like souvenirs.” Many of the clergy turned against the revolution, including the most learned and courageous of the Tehran divines, Sheikh Fazlollah Nuri, who was to be a firm influence on Khomeini. Sheikh Fazlollah was executed by the constitutionalists on 31 July 1909.
This break in the alliance between clergy and liberals is the dominant theme or tragedy of modern Iranian history. It has permitted a succession of government coups d’etat, first when the Qajars’ Cossack forces bombarded the parliament in 1908, and then in 1921 when a Cossack officer named Reza Khan seized power and established the Pahlavi dynasty. Reza, and then his son Muhammad Reza, imposed despotic government for much of the period from 1925 to 1979.
Under the Pahlavis, the clergy conspired in the royal coup against the popular government of Muhammad Mossadeq in 1953, while the liberals turned a blind eye to the persecution of the clergy both in the 1930s and after Khomeini took on the Pahlavi court in 1963 and was driven into exile. The two groups composed or papered over their differences in the late 1970s, when it seemed that for a second time Iran was being sold to foreigners under Muhammad Reza. Together they were able to mobilise millions of demonstrators over the winter of 1978/79 and send Muhammad Reza into exile. The Iraqi invasion of 1980 and the eight years of war forged a solidarity that persisted into the 1990s.
These two wings split apart again soon after polls closed on 12 June this year.
Min kjæreste fiende tirsdag, jun 30 2009
1900-tallet and Film and Kulturhistorie and Profiler and Tyskland 16:02
Starzmedia la nylig ut hele “Mein liebster feind” på YouTube. Dette er den tyske filmregissøren Werner Herzogs dokumentar om sitt eget mangeårige samarbeide med skuespilleren Klaus Kinski. (Herzog har lest inn kommentarer på engelsk, men noen av sekvensene er ikke oversatt eller tekstet. Dette gjelder blant annet åpningssekvensen med Kinski, der han tar av under en teateroppsetting. )
Herzog og Kinski, en av filmhistoriens galeste skuespillere, laget intet mindre enn 5 filmer sammen, i det som må være et av de mest masochistiske samarbeidsprosjektene noensinne.
Det hele begynte rett etter krigen, i et utbombet Tyskland plaget av boligmangel. Den 13-årige Herzog og foreldrene hans fikk rom i et slags kollektiv hvor den unge skuespilleren Kinski også holdt hus – til alle leietakernes bunnløse fortvilelse. Kinski var kjent for sine irrasjonelle sider og ekstreme raseriutbrudd. Ved én anledning sperret han seg inne på badet – i et anfall som varte 48 timer. Da Kinski kom ut igjen hadde han smadret inventaret på badet (blant annet et badekar) så grundig at man kunne sile restene gjennom en tennisracket.
Da Herzog flere år senere hadde en regikarriere på gang, og jaktet på kandidater til hovedrollen i sin neste film, om den besatte conquistadoren Aguirre, husket han Kinski. Kollegaer som hadde forsøkt å lage film med Kinski advarte ham på det sterkeste. Men Herzog tok sjansen. Og dro langt ut i den peruvianske jungelen med Kinski.
Det tok bare et par timer før Kinski slo seg vrang. Han raste mot alt og alle. Blant annet nektet han “å godta” slike ting mygg og regn i “sin jungel”. De beryktede raseriutbruddene kom tett som hagl. I tillegg gjorde Kinski innspillingen fysisk farlig for statister og andre. I en scene hugget han en statist over hodet med et sverd. Hadde det ikke vært for stålhjelmen ville mannen blitt livstruende skadet. I et anfall av rastløshet hentet Kinski et gevær og skjøt vilt rundt seg. Det ene skuddet traff hånden til en annen ulykkelig statist, som mistet en finger i episoden.
Herzog visste at Kinski hadde en tendens til å forlate innspillinger i protest. Kinski truet med å dra etter at Herzog hadde nektet å sparke en lydassistent skuespilleren hadde lagt for hat. Nå var det Herzog som bevæpnet seg med en rifle, og ga klar beskjed til Kinski om at han kom til å skyte ham dersom han forsøkte å stikke av. Herzog har senere innrømmet at han etter dette bestemte seg for å drepe Kinski når de kom tilbake til Tyskland. Planen var å tenne fyr på huset hans mens han sov. Men alt falt i fisk da bikkja til Kinski begynte å bjeffe. I ettertid kom det for øvrig fram at Kinski på samme tid hadde planlagt å drepe Herzog!
Nå skulle man jo tro at begge parter hadde fått nok av hverandre. Men neida!
Innspillingen av de to neste filmene, “Nosferatu” og “Wyzeck”, gikk relativt rolig for seg, sammenliknet med “Aguirre”. Men så, i 1982, var det duket for en ny tur ut i jungelen og en ny dose rabiat galskap.
Det nye prosjektet het “Fitzcarraldo”, og handlet om en noe eksentrisk millionær som vil bygge en opera ute i Amazonasjungelen. Selv om dette innebærer å taue en vaskeekte dampbåt over et vaskeekte fjell (noe de faktisk også gjorde under innspillingen). Gjett hvem Herzog ville ha i hovedrollen!
På plass ute i jungelen hadde Herzog rekruttert lokale indianere i statistroller, ledet an av høvdingen selv. Og så gjorde Kinski entré.
Han skremte vettet av indianerne med sine eksplosjoner av sinne og raseri. Faktum var at han oppførte seg langt verre denne gangen enn under innspillingen av Aguirre. Bedre ble det ikke av at han gjerne delte ut slag og spark både under og etter opptakene.
Da opptakene nærmet seg slutten ble Herzog en kveld oppsøkt av indianerhøvdingen, som tilbød seg å drepe “den hvite djevelen” for ham. Herzog takket høflig nei.
Herzog og Kinski rakk å samarbeide om ytterligere én film, “Cobra Verde”, før Kinski døde av hjerteattakk.
Fedreland & reservater torsdag, jun 25 2009
1500-tallet and 1900-tallet and Amerika and Bøker and Film and Global historie and Her og nå and Skamløs egenreklame 13:55
Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.
En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: “Hvem skal eie den beste jorda?” Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.
Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.
Høk over høk
Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der.
Det vil si, det var jungel. Og den var guaranienes gamle jaktmarker, hvor de hentet ut ressursene de trengte. Filmen skildrer hvordan indianerne bryter opp fra det kummerlige og demoraliserende livet i reservatet, hvor selvmordene florerer, og reetablerer seg på forfedrenes mark. Fremstøtet skaper usikkerhet hos plantasjeeieren, som prøver ut ulike strategier for å få dem fjernet. Han tyr ikke øyeblikkelig til rå og naken maktbruk. Han er – slik Day påpeker i sin bok – regulert av sin egen selvforståelse som representant for sivilisasjonen. Men som både Fuglekikkere og Conquest demonstrerer, betyr ikke det at man er innforstått med å gi fra seg noe gratis. Det ligger dessuten i sakens natur at kampen om eiendomsretten til syvende og sist må bli fysisk, ikke retorisk.
Argumentet om at “vi var her først” har sjelden gjort inntrykk på fremmede erobrere, og argumentet kan saktens problematiseres. De aller fleste steder på kloden har de fortrengte selv fortrengt andre ved en tidligere anledning. Conquistadorene erobret dagens Mexico fra aztekerne, men aztekerne hadde selv erobret området knappe 200 år tidligere. Høk over høk. Dermed bærer alle erobrere også på en indre uro, påpeker Day: De kan selv risikere å bli fortrengt av nye erobrere. Det er derfor utilstrekkelig å bare navngi terrenget, kartlegge det, beskrive det og skape fortellinger om forfedrenes relasjoner til terrenget. I tillegg må man i det daglige – og uten ende – bevise eierskapet ved å dyrke marken, bygge landet og befolke det. Likevel forbannet slipper ikke uroen taket. Her trengs dessuten vakthold og patruljering av grensene. Man må kontrollere hvem som slipper inn. Temaet tør være velkjent fra innvandringsdebatten.
Fugleskremsler
I en annen av ukas filmer, Crossing Over av Wayne Kramer, fokuseres det på hvordan denne patruljeringen utspiller seg i et moderne samfunn. Vi møter mennesker fra begge sider av grensen: Innvandrere som vil skaffe seg legalt opphold i Los Angeles. Og representanter for byråkrati og lovverk. Blant annet immigrasjonsoffiseren Max Brogan, som sammen med sin iransk-amerikanske partner Hamid sporer opp folk som skal tvangsutsendes. Max er imidlertid ikke komfortabel med oppgaven. Han føler sympati med mange av de han skal slå kloa i. Vissheten om at han selv er etterkommer av immigranter er for sterk.
Noe av den samme ambivalensen finner vi igjen hos en av vaktene til plantasjeeieren i Fuglekikkere. Han får i oppdrag å være “fugleskremsel”, og stasjoneres i en campingvogn et par hundre meter fra guaranienes leir. Oppgaven hans er å overvåke dem, og forhåpentligvis skremme dem fra å ta seg til rette på eiendommen. Men vaktmannen utfører jobben sin nølende og mildt sagt ineffektivt. “Fuglene” lar seg ikke skremme. Ikke så merkelig, siden vakten rett og slett ikke virker særlig overbevist om at arbeidsgiveren har retten på sin side, selv om han har støtte i jussen.
Denne vissheten er nok langt mer påtrengende for amerikanerne enn for andre, men i samfunn som er utsatt for demografisk press fra nykommere frykter mange å ende opp som indianerne. Det kan imidlertid være verdt å understreke at indianernes skjebne var et ekstremt tilfelle. Utfordringen fra spanjolene lot seg simpelthen ikke administere. Årsaken var spesiell. Historisk tilnærmet unik, med paralleller kun til Australia og isolerte øyer i Stillehavet.
Demografisk kollaps
Hadde indianerne hatt den samme motstandskraften mot infeksjonssykdommer som innbyggerne i Den gamle verden kunne mye sett annerledes ut. Men møtet mellom folk fra den eurasiske landmassen og den amerikanske var dømt til å ende i tragedie. Som blant annet Jared Diamond har forklart i Guns, Germs and Steel, manglet indianerne motstandskraft mot en hel rekke virus- og bakteriesykdommer på grunn av helt spesielle epidemiologiske forutsetninger. Suksessive epidemier av kopper, meslinger, difteri, pest, gulfeber og malaria gjorde et sjokkerende innhugg i urbefolkningen. Antropologen Henry F. Dobyn har beregnet at 95% av befolkningen i Amerika døde i løpet av de første 130 årene etter at Cortez gikk i land. Kort sagt; det var den i særklasse verste massedøden i dokumentert historie.
Og den har vedvart helt opp til vår egen tid. Selv i det 20. århundre har infeksjonssykdommer desimert isolerte stammer. Mellom 30-50% av populasjonen har dødd i løpet av de 5 første årene etter “first contact”, dersom ingen medisinsk assistanse har blitt gitt. Noen ganger har andelen vært enda høyere. Eksempelvis ble suruiene redusert fra 800 individer i 1980 til bare 200 i 1986, hovedsakelig på grunn av tuberkulose. Og disse dødsratene fant sted i en tid da noen av de mest fatale sykdommene, som pest, ikke forekom.
Under slike forhold – med en nesten komplett demografisk kollaps – ble det ikke vanskelig for conquistadorene og deres etterfølgere å ta fullstendig over.
Det er et spørsmål Fuglekikkere ikke tar opp, og som det nok er for mye forlangt at filmen skal bringe på bane. Men fortrengte guaraniene selv i sin tid noen fra området? Antakelig, men spørsmålet har ikke så stor relevans for situasjonen per idag, hvor det viktigste er å bedre indianernes kummerlige kår og få en slutt på diskrimineringen av dem. Så slutter da også filmen med en oppfordring til publikum om å engasjere seg i guaranienes sak. Man aner at kampen om eiendomsretten til jorda fortsetter.
(Saken sto på trykk i Ny Tid 12. juni)
Formasjonshistorikk onsdag, jun 24 2009
1800-tallet and 1900-tallet and Sport and Storbritannia 13:40
Jeg har alltid likt offensiv fotball. Og er neppe særlig alene om det. Dagbladet har en omfangsrik artikkel om utviklingen av taktikk og lagformasjoner opp gjennom historien idag, og her får vi vite at formasjonene var freskere før. Blant annet stilte England med en 1-2-7-formasjon i sin kamp mot Skottland i 1872. Skottene, som hadde fordelen av hjemmebane, var hakket mer defensive i sin 2-2-6-formasjon.
“Er dette noe for Drillo?”, spør avisen.
Kanskje, men da trenger vi nok en lynhurtig blekksprut av en keeper – med falkeblikk og 100% konsentrasjon.
Stanken av Versailles tirsdag, jun 23 2009
1700-tallet and Bøker and Frankrike 15:50
I The Times Literary Supplement anmelder John Rogister 3 nye bøker om Versailles, med all mulig hovedvekt på Tony Spawforths “Versailles”. Her er det mye å notere seg, men siden jeg føler meg litt skatologisk idag skal vi fordømre meg fokusere på hvordan luksusslottet luktet.
For det stinket! Én ting er at tjenere, gjester, diplomater og adelsmenn ofte ikke hadde andre muligheter enn å gjøre sitt fornødne i kriker og kroker. I kott og trappeoppganger. Og der fikk etterlatenskapene gjerne ligge. Omgivelsene fikk prise seg lykkelig de gangene det var buskene som ble brukt.
Men det var flere kilder til stanken:
Water was in great demand and caused enormous problems. The fountains used up half a million litres in three hours. In the eighteenth century they were rarely switched on, and in summer the basins emitted pestilential odours.
(…)
Drains were inadequate, refuse and dead animals were simply thrown out in the public way, and vidangeurs had the unenviable task of cleaning out stinking cesspools.
Under slike forhold var det ikke til å unngå at den personlige hygienen måtte… hva skal vi si… operere under trange vilkår. En kjapp håndvask var gjerne nok. Mer omfattende kroppsvask var mer et spørsmål om forberedelser til seksuell omgang (man får være takknemlig for de små bidrag) enn om å holde skitten og odørene på avstand.
Apropos odører, høy sosial status lot seg kombinere med en god fis og mere til:
Before the water closet became a royal privilege, the chaise percée (en stol med et eget pottekammer under setet) was the norm. There were 274 of them in Louis XIV’s time. The king and leading courtiers habitually gave audience while seated on theirs.
Jepp, man kunne risikere å få audiens mens kongen bæsjet.
Denne tilskuervennlige innstillingen til kroppslige funksjoner stimulerte innimellom deler av publikum også, får vi vite:
The ambitious Parmesan diplomat Alberoni paid a compliment to the homosexual duc de Vendôme as the latter rose from his chaise percée by exclaiming ecstatically “O culo d’angelo”, as the duke wiped his backside.
“Engelens rumpehull”, hva? Det stinket sikkert det også.
Pyramidalt mandag, jun 22 2009
Siden det nesten garantert er noen/mange der ute som ikke fikk med seg dokumentaren om den franske arkitekten Jean Pierre Houdin – og hans svært interessante teori om at pyramidene ble bygget fra innsiden og ut – da den ble vist på NRK forleden, er det godt å kunne tipse om at programmet kan sees på nett-TV hos statskanalen.
Det er verdt å bruke en time på dette her, synes jeg (selv om programtittelen er pur pyramideklisjé):
Henrik 8. på Twitter (sort of) lørdag, jun 20 2009
Diverse 12:07
Det er godt gjort av en forlengst avdød engelsk monark å twitre. Men takket være de høyst levende kuratorene ved Hampton Court Palace kan du følge Henrik 8.s kvitring fra 1509.
“Henrik” (som i tidsrommet twitringen dekker fremdeles bare var kronprins) la ut den første meldingen 22. april, og skal holde oss oppdatert fram til han blir kronet 24. juni. Postene er ikke basert på dagbøker og gamle dokumenter, men på akkumulert research og er bevisst formulert i moderne engelsk – nettopp for ikke å gi inntrykk av at dette dreier seg om reelle sitater.
Hvis du er nysgjerrig, så ta en titt (twitt?) HER.
Spis en neandertaler! lørdag, jun 20 2009
Forhistorie 11:52
Det er ikke noen ny teori, men funnet av et neandertalerskjelett i Les Rois i Frankrike bidrar – muligens – til å styrke påstanden: Våre forfedre var kannibaler, og neandertalerne sto innimellom på menyen.
Det er Fernando Rozzi ved Centre National de la Récherche Scientifique som kommer med det kontroversielle utspillet og presenterer funnet i The Journal of Anthropological Sciences.
The Guardian omtaler saken slik:
Previous excavations revealed bones that were thought to be exclusively human. But Rozzi’s team re-examined them and found one they concluded was Neanderthal. Importantly, it was covered in cut marks similar to those left behind when flesh is stripped from deer and other animals using stone tools.
Rozzi believes the jawbone provides crucial evidence that humans attacked Neanderthals, and sometimes killed them, bringing back their bodies to caves to eat or to use their skulls or teeth as trophies.
Det er imidlertid alltid en fare for å generalisere ut fra et fåtall eksempler. Og det viser seg da også at Rozzis utspill ikke får støtte fra alle. Heller ikke alle medlemmene av hans eget team:
“One set of cut marks does not make a complete case for cannibalism,” said Francesco d’Errico, of the Institute of Prehistory in Bordeaux. It was also possible that the jawbone had been found by humans and its teeth used to make a necklace.”
Ut av Middelhavet? lørdag, jun 20 2009
Forhistorie 11:35
Noterte meg forleden et fossilfunn som kan kaste nytt lys over menneskets evolusjon: Oppsto vår arts evolusjonære gren i Middelhavsområdet? Er vi snarere “out of the Mediterranean” enn “out of Africa”?
Fikk ikke skrevet noe om det på grunn av massivt jobbeprogram den siste tiden, men heldigvis har Shiva forfattet en god oppsummering – med raus lenking – så da henviser jeg gjerne til ham:
